Er alt glemt om 100 år?

Jeg skriver denne teksten samtidig som jeg forbereder meg til 1. mai. Turen går nordover, til Bodø og Sulitjelma i Fauske kommune. Sulitjelma er stedet for arbeiderbevegelsens gjennombrudd i nord, da gruvearbeidere gjorde opprør mot uverdige arbeidsvilkår og elendig lønn i 1907. De krevde bedre kår. De krevde å få sitte igjen med mer av overskuddet til bedriften. Og de krevde trygghet for egen økonomi.

Kontrasten mellom livs- og arbeidsvilkår i Sulitjelma under opprøret i 1907 og i dag – drøye 100 år senere – er stor.

Arbeiderbevegelsen har i godt over 100 år jobbet for at folk skal få en bedre hverdag, trygghet for jobb, og på jobb, og trygghet til å leve de livene de ønsker seg.

Når vi hvert år markerer 1. mai, er det også en markering av hvem vi er til for, kampene vi har kjempet og hva vi kjemper for nå. Vi ser det i opptakten til 1. mai i år som tidligere år; krefter på høyresiden som ikke bare vil avvikle fridagen 1. mai, som Kristelig Folkepartis ungdom krever, men også målrettede angrep på grunnleggende rettigheter i arbeidslivet, som Fremskrittspartiet fronter.

I dag er det å gi trygghet for folks hverdagsøkonomi Arbeiderparti-regjeringens viktigste kamp. Vi legger noen tøffe år bak oss. Etter pandemien kom inflasjonen tilbake vår del av verden, også til Norge. Folk har merket at prisene har steget og at de har fått mindre igjen for lønnen sin. Samtidig har også renten økt.

Regjeringen har jobbet målrettet for å sikre at folk får bedre råd. Inflasjonen er kommet ned fra over syv prosent til i overkant av tre prosent. En rekke tiltak har vært rettet mot det brede lag av befolkningen: Inntektsskatten redusert med 16 milliarder kroner. Småbarnsforeldre betaler historisk lav makspris i barnehagene. SFO er gratis for 1. til 3. trinn. 

Norgespris på strøm gjør at norske husholdninger har trygghet og forutsigbarhet når energiprisene stiger og svinger mye. I første kvartal i år var Norgespris lønnsomt i hele landet, og det ble utbetalt 8,6 milliarder til norske husholdninger. Studenter har fått økt studiestøtte. Pensjonistene har hatt gode oppgjør.

Alt dette er gjort innenfor ansvarlige rammer som bidrar til å dempe prisstigningen. I 2024 og 2025 økte lønningene igjen mer enn prisene. Slik ligger det også an til i 2026. Kjøpekraften løftes, den senkes ikke. Det er en del piler som heldigvis peker riktig vei. 

Mye går bra i Norge. Vi har høy sysselsetting, lav ledighet, bedrifter som går godt med høye investeringer og stor eksport. At vi har en åpen økonomi, er en styrke, men i tider som disse også en sårbarhet. Som følge av krigen mot Iran, ser vi at prisene øker for viktige varer som olje, gass og kunstgjødsel. Igjen treffes Norge. Det merkes på prisene i butikken og på pumpen.

I desember varslet Norges Bank to sannsynlige rentenedganger i 2026. Men på møtet i mars var varselet endret til mulige oppganger. Det merkes i folks hverdag og gjør mange bekymret. Det forstår jeg. Hverdagsøkonomien melder seg, ja nettopp i hverdagslivet. En fersk rapport fra Folkehelseinstituttet viser at økonomiske bekymringer og dårlig råd henger sammen med fysisk og psykisk helse. Folk kan bli syke av å ha dårlig råd. Det understreker alvoret. Dette er ikke noe som bare rammer den enkelte, men også oss som samfunn. Det gir politikerne et ekstra stort ansvar.

Regjeringen er klar for å diskutere flere grep som kan hjelpe folks økonomi i krevende økonomiske tider. Samtidig er vi tydelige på at det skal skje på en ansvarlig måte og innenfor ansvarlige rammer, slik at vi ikke bidrar til å presse prisene videre opp – og gjøre vondt verre.

Det pågår nærmest et kappløp blant partiene om hvem som kan komme med nye og kraftige tiltak raskest, gjennom vedtak i Stortinget om at staten skal bidra mer, gjerne uten inndekning. Det har vi advart mot. Høyres «hopp og sprett» i Stortinget med fremme av dårlig utredede forslag, er ikke veien å gå.

Politikk er i slike situasjoner mer enn å ville. Politikk er å prioritere. I valgene vi tar kommer også forskjellene frem og det blir tydeligere hvem vi er til for. Frp – nå også sammen med Høyre – vil fjerne hele formuesskatten. Det er deres klart største prioritering i kroner og øre.

Samtidig ber Frp LO moderere seg i lønnsoppgjøret. Frp har ikke i praksis ingen reelle inndekninger for milliarder av kroner i skatte- og avgiftskutt som de foreslår i Stortinget. I valgkampen ga de løfter for over 150 milliarder kroner. Det ville betydd enten kutt i velferden eller økt oljepengebruk. Det første ville ramme de som trenger det mest, folk med helt vanlige jobber og inntekter. Det andre vil legge press på prisstigningen og renten – og ramme alle med boliglån.

På område etter område blir det tydelig at det i de politiske prioriteringene kommer frem viktige forskjeller på hvem partiene er til for. Få steder blir det tydeligere enn i den økonomiske politikken.

«Om hundre år er allting glemt», heter det i et dikt av Knut Hamsun. Vårt oppdrag er å motbevise det. 1. mai minnes vi de som sto i kampen for rettigheter og verdig liv for alle. Arbeiderpartiet har alltid vært partiet for det brede lag av befolkningen og kjempet deres kamp. Vi tror på sterkere fellesskap i et samfunn med små forskjeller og store muligheter for alle – et samfunn der alle kan oppleve trygghet for fremtiden.