Sjekkes mot fremføring

Kjære venner,

Hvordan går det? Hvordan står det til?

Det er spørsmålet jeg er bedt om å svare på her i dag.

Hvordan står det til på sykehusene våre? Hvordan står det til med folka våre?

Når jeg ser ut på dere i salen, ser det ut som dere har det bra!

Men dette er jo store spørsmål. Så for å svare på dem, vil jeg aller først ta et kort steg tilbake – hvis dere tillater meg det.

***

For jeg skal først og fremst snakke om fremtiden i dag.

Men helt til å begynne med vil jeg gjerne få gi alle dere her i salen en stor takk!

Takk for at dere tillitsvalgte har samarbeidet og stått på og hjulpet til med å få ned ventetidene på norske sykehus!

Jeg vet at dere har jobbet mye og lenge. Og da håper jeg at det gleder dere å se konkrete resultater av det arbeidet.

Ventetidsløftet er et ekte eksempel på styrken i samarbeid mellom myndigheter og ledelse og fagforeninger.

Forrige uke fikk vi bekreftet det vi oppnådde allerede før sommeren: For tredje måned på rad var ventetidene på norske sykehus nede på før-pandemisk nivå.

Ventetidene i august i år var 25 dager kortere enn august i fjor. Det er deres fortjeneste.

Så hjertelig tusen takk til alle dere!

Dere har stått på og jobbet på sykehus og i hele helse- og omsorgstjenesten! Og dere – og alle deres medlemmer – har gjort en fantastisk innsats! Takk!

Så, når jeg er ferdig med å skamrose dere – som er helt fortjent – skal jeg snakke om hvordan det står til på sykehusene.

Og om hvilke planer vi har for helse- og omsorgstjenesten i årene som kommer.

***

For å begynne med det overordnede blikket: Norge er ett av landene i Europa med høyest lege- og sykepleierdekning.

Det er villet norsk politikk. Blant annet fordi vi er et langstrakt land, der vi ønsker at folk skal kunne bo og leve og bli syke og bli friske igjen – i hele landet.

Samtidig gjør den spredte befolkningen i Norge oss ekstra sårbare.

Spesielt når vi skal inn i noen år hvor antall eldre øker, sånn at flere personer på flere steder får behov for mer behandling.

Vi kunne sett for oss at løsningen på de demografiske utfordringene våre, bare hadde vært å ansette flere mennesker. Men det er dessverre ikke så lett.

Arbeidsstyrken i Norge blir ikke større i årene som kommer – ikke i noen sektorer, eller noen deler av landet.

Så: Vi skal sørge for at det er attraktivt å jobbe i helse- og omsorgssektoren – og vi skal styrke grunnbemanningen. Men samfunnet som helhet vil få press på arbeidsstyrken.

Helsepersonellkommisjonen formulerte det nokså brutalt for to år siden: «Det er ingen vei utenom at det blir færre ansatte per pasient.»

Dette er ikke noe politisk mål, men en demografisk sannhet. Det er den virkeligheten vi lever i.

***

Men det betyr ikke at vi ikke gjør noe!

Vi har invitert alle partiene på Stortinget til et bredt forlik om en helsepersonellplan.

Den planen ønsker vi å lansere før neste sommer. Der har vi blant annet sagt at vi ønsker bedre ledelse og bemanningsplanlegging for å redusere sykefravær.

Vi vil at flere ansatte skal kunne tilpasse turnuser til ulike livsfaser.

For: Du har ulike behov når du er småbarnsforelder, når du er i overgangsalderen, når du har eldre foreldre å ta vare på, eller når du selv nærmer deg pensjonsalder.

Hvis vi kan tilpasse arbeidshverdagen på best mulig måte, til ulike livssituasjoner, blir det bedre for alle.

Samtidig vil vi legge opp til mer heltid og til livslange karriereløp, i stedet for deltid og små stillingsbrøker. Og vil gjøre det lettere for helsepersonell å stå lengre i arbeid – og lettere for pensjonister å bidra.

For, dere, hvis arbeidstagere over 50 år i pleieyrker, jobber ett år lenger, vil det utgjøre mellom seks og sju tusen årsverk i 2035!

***

Det er når vi legger sammen alle de gode tiltakene, at vi virkelig kan se en forskjell.

Derfor vil vi også satse tungt på nye arbeidsformer og ny oppgavedeling.

Og det er derfor vi vil legge til rette for standardiserte utdanningsløp for helsefagarbeidere, i samarbeid med fagskolene.

Slik kan vi forsikre oss om at vi har riktig kompetanse på riktig sted – og at medisinsk personell kan bruke tiden siden der det er mest nyttig.

Da jobber vi mer effektivt med de ressursene vi allerede har.

***

Dere i LO har stilt spørsmålet: «Mangler vi egentlig folk, eller trenger vi bare å bruke de på en annen måte?»

Det er et godt stilt spørsmål. Men det er også et vanskelig spørsmål.

Derfor vil jeg avslutte med å si to ord om helsereformutvalget, som vi nylig satt ned.

Vi har bedt utvalget om å vurdere hvordan vi best kan organisere hele helse- og omsorgstjenesten i Norge i fremtiden – både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten. Det skal de bruke et år på å vurdere – og så avlevere rapport.

Etter det får vi et solid faglig grunnlag som vi kan bruke for å reformere helsetjenesten.

Vi er ikke bundet av noen organisasjonsformer eller -typer. Vi har en pragmatisk holdning til helse- og omsorgssektoren. Vi vil gjøre det som fungerer.

Det kan bety forbedringer i organiseringen og finanseringen av tjenesten. Det kan bety økt eller redusert samarbeid med private. Det kan bety nye former for ansvarsfordeling mellom ulike deler av tjenestene.

Jeg er lydhør for alle innspill til hvordan tjenesten kan bli bedre.

Derfor gleder jeg meg også til å høre fra dere, når vi snart skal ha litt spørsmål og svar.

Jeg er ekstremt opptatt av god dialog med fagforeninger. Det trenger vi, hvis vi skal lykkes med å forsterke, forbedre og fornye vår felles helsetjeneste, og hvis vi skal sørge for at den offentlige helsetjenesten er førstevalget til alle Norges innbyggere, også i fremtiden.

En solid, offentlig helsetjeneste i en solid velferdsstat er en grunnmur vi alle trenger. Det gir trygghet.

***

Kjære venner,

Vi kommer alltid til å ha utfordringer i en offentlig helse- og omsorgstjeneste. Det kommer til å være behov for å gjøre endringer.

Og vi trenger tilbakemeldingene fra dere tillitsvalgte for å vite hvor skoen trykker.

Så kan stole på at vi står på hver dag for å sikre helsetjenesten – og rigge den for fremtiden.

Det gjør vi i tett samspill med sykehusledelse, med tillitsvalgte og med ansatte.

Det gjør vi for å gi alle i Norge trygghet.

Tusen takk for oppmerksomheten.