God morgen, alle sammen og velkommen.

 Det er en glede å få åpne dette seminaret. 

Det finnes knapt viktigere beslutninger for norsk økonomi enn hvordan vi forvalter oljepengene våre.

Finansdepartementet har derfor satt ned to ekspertgrupper for å gi oss råd. I dag har jeg gleden av å motta rapporten fra Rådet, som har vurdert pensjonsfondets investeringsstrategi.

Den andre rapporten, fra ekspertgruppen som har evaluert Norges Banks aktive forvaltning, mottok vi før jul.

De har begge gjort et grundig arbeid, så la meg derfor begynne med å takke dem for det.

Og på seminaret i dag skal begge rapportene diskuteres.

Jeg er blant dem som mener at Norge blir et bedre land når politikere lytter til eksperter.

Det gjør at vi tar informerte valg.

Og bedre valg.

Men det betyr ikke at ekspertene alltid har rett.

Midt på 1980-tallet la det såkalte «Tempoutvalget» under ledelse av Hermod Skånland frem sin rapport om hvor raskt oljen burde utvinnes, og hvordan inntektene burde forvaltes.

Utvalget var fullt av dyktige økonomer og andre eksperter. Og det står mye bra i rapporten.

Men de mente det var urealistisk at politikere kunne la være å bruke penger.

Og dermed også urealistisk å spare og bygge opp et stort oljefond for fremtidige generasjoner.

Derfor anbefalte utvalget å holde igjen på tempoet i utvinningen av olje, slik at vi politikere ikke skulle få for mye penger mellom hendene.

Heldigvis gjorde vi ikke som ekspertene anbefalte. Vi valgte høyt tempo og vi sparte inntektene.

På den måten omplasserte vi viktige deler av nasjonalformuen vår, fra olje under havbunnen til verdipapirer i utlandet. Det har tjent oss vel.

 

FIGUR 1

Denne figuren viser verdien for staten av oljen og gassen i kontinentalsokkelen og verdien av pensjonsfondet.

I år 2000 hadde vi mye olje og et lite pensjonsfond.

I dag har vi mindre olje, men til gjengjeld et mye større pensjonsfond.

 De samlede verdiene har økt.

Forventet avkastning har gått opp.

Risikoen har gått ned. 

Det er naturgitte fortrinn som ga oss verdifulle ressurser på havbunnen.

Men det er kloke beslutninger som gjør at vi i dag har et av verdens største statlige pensjonsfond.

Det skyldes særlig tre viktige politiske veivalg;

 For det første - hvor mye vi setter inn.

 Høye statlige eierandeler og høy oljeskatt har gitt staten store inntekter.

 Og i loven om pensjonsfondet fastslås det at alle statens inntekter skal settes inn på fondet.

For andre - hvor mye vi tar ut.

Handlingsregelen sikrer at vi bare tar ut realavkastningen fra fondet.

For det tredje - hva vi plasserer pengene i.

Det er det dagens to rapporter handler om.

Rapportene handler om hvordan pensjonsfondet skal investere og forvalte sine midler. Fordelingen mellom aksjer og obligasjoner, eiendom, infrastruktur.

Hvilke land og markeder,

Og hvor mye som skal bestemmes gjennom de politisk fastsatte indeksene, eller handlelistene, og hvor mye som skal overlates til Norges Bank og pensjonsfondet å avgjøre - gjennom den aktive forvaltningen.

Også dette er politiske valg og valg som til tider har vært omstridt.

Opprinnelig var det meningen at pensjonsfondet skulle investeres som Norges Banks valutareserver.

I obligasjoner og sikre papirer. 

Det var motstand mot forslaget om å plassere det i aksjer.

Men et flertall på Stortinget sa ja til aksjeinvesteringer i 1997.

Det var finansministeren glad for den gangen, og det er finansministeren glad for i dag.

Det var også sterk motstand mot handlingsregelen.

Og det var ikke lett de første årene, da fondet var lite, å forklare hvorfor vi ikke kunne bruke mer penger.

Men husk; hadde vi brukt mer penger da - hadde vi hatt langt mindre penger nå.

En milliard investert i fondet i 1996 har blitt til over ni milliarder kroner i dag.

Men at det har gått bra med fondet så langt, er selvsagt ikke en garanti for at det vil gå like bra fremover.

For vi lever i en tid med mer krig og konflikt. 

Svekket respekt for lov og rett.

Mindre samarbeid og mer rivalisering mellom stormakter.

Da må vi vurdere om gårsdagens valg fortsatt vil stå seg.

Vi må lytte til ny kunnskap og ta inn over oss at utviklingen fremover kan bli annerledes enn det vi har vært vant til.

Med et så stort fond er det ikke mulig å ta bort all usikkerhet. Og vi må være forberedt på kraftig fall i verdien av pensjonsfondet.

Det vil alltid være risiko i en eller annen form, uansett hvor vi investerer.

Det er ikke mulig å gjemme bort over 20 000 milliarder kroner.

Retningslinjene for pensjonsfondet skal være forutsigbare og langsiktige, men de må også være tilpasset den virkeligheten vi lever i.

Det er bare slik kan vi håndtere nye utfordringer og risiko som møter oss.

Det er bakgrunnen for at vi i fjor nedsatte et eget, uavhengig ekspertråd.

De skal vurdere hvordan pensjonsfondet bør investere, og gi oss råd.

Slik at vi kan fastsette de indeksene som pensjonsfondet skal følge.

I dag leverer de sin første rapport.

Jeg ser frem til å lese rapporten, og jeg lover at vi skal gå grundig igjennom den.

Slik vi også vil både lese og gå grundig igjennom rapporten fra ekspertgruppen som har vurdert Norges Banks aktive forvaltning.

 

FIGUR 2

Denne figuren viser hvordan verdien på fondet har utviklet seg fra vi startet med aksjer og frem til i dag.

Som dere ser, har det vært en god utvikling.

Det er den røde linjen i figuren som er avkastningen knyttet til de politiske bestemte indeksene.

Vi ser at pensjonsfondet i praksis er et globalt indeksfond.

97 prosent av avkastningen skyldes referanseindeksen som Finansdepartementet har fastsatt.

Den blå linjen viser den samlede avkastningen inkludert bankens aktive forvaltning. Forskjellen mellom den blå og røde linjen er altså meravkastningen ved den aktive forvaltningen.

 Selv om det er få prosent, er det store beløp.

Uten Norges Banks aktive forvaltning ville fondet vært i størrelsesorden 400-600 milliarder kroner mindre enn det er.

 Det viser at det også er viktig at Norges Banks aktive forvaltning evalueres. 

 Evalueringen viser at bankens forvaltning har skapt betydelige verdier, uten å ta veldig stor risiko.

Det siste året har det vært mer oppmerksomhet om hva fondet ikke skal investere i, enn hva det skal investere i.

Debatten om etisk forvaltning er viktig, og til høsten får vi en rapport om den etiske forvaltningen.

Da kommer vi tilbake til dette temaet.

Men i dag handler det om hva vi bør være investert i.

La meg derfor takke Karen Helene Ulltveit-Moe, Harald Magnus Andreassen og Magnus Dahlquist som sitter i Ekspertrådet.

La meg også takke Trond Døskeland og

André Wattø Sjuve for arbeidet dere har gjort med å evaluere den aktive forvaltningen.

Dere har alle gjort svært viktig arbeid som vi tillegger stor vekt og setter pris på.

Politikk må bygge på kunnskap.

Dere bidrar med det. 

Hvordan Finansdepartementet og regjeringen følger opp rådene dere gir kommer vi tilbake til i stortingsmeldingen om pensjonsfondet utpå våren.

Lykke til med seminaret. 

Takk for meg.