Kultur- og likestillingsministerens tale i Håkon Blekens begravelse

*Sjekkes mot fremføring

Kjære Sissel, Christian og øvrige familie.

Kjære venner av Håkon Bleken.

Kjære alle som er sammen i dag for å minnes og ta farvel.

**

Ikke lenge etter terroren 22. juli 2011, malte Håkon Bleken et maleri med Utøya-motiv.

Våren 2012 ble det stilt ut.

Bleken, som da var 83 år gammel, sa:

– 22. juli er et traume vi som nasjon kommer til å bære med oss inn i evigheten. Samtidig er 22. juli blitt et symbol på det som foregår i verden.

Bleken forklarte at han opplevde at bildet tvang seg frem. Han måtte uttrykke noe. Noe om det grusomme og uforståelige, noe om angsten og sorgen.

Han sa:

– Det er for forferdelig. Å snakke om det er umulig.

Derfor malte han.

*

Slik – som en kunstner som aldri var redd for å gå inn i sin tid – slik vil Håkon Bleken bli stående for veldig mange av oss.

Og slik vil han også bli stående for generasjoner som skal komme etter oss.

«Skal man si noe om sin tid, må man være en del av den», sa Bleken.

Vi vil huske en kunstner som var, nettopp, sterkt tilstedeværende i verden rundt seg.

I fjor fylte han 95 år.

Da var over femti år gått fra hans store gjennombruddsutstilling.

Det sier ikke lite om Blekens evne til å hele tiden å utvikle seg – at han gjennom alle disse årene stadig er blitt regnet blant våre mest betydningsfulle og markante kunstnere.

Han sluttet aldri å fornye seg.

At jubileumsåret ble markert med ti utstillinger, sier heller ikke lite om hvordan han på særegent vis har klart å forbli relevant – og snakke til stadig nye generasjoner – og røre ved oss som folk – gjennom et helt halvt århundre.

Men - så var han jo hele veien, fra tidlig i karrieren, nettopp tett påkoblet menneskeheten og verden vi deler.

Han utforsket litterære univers gjennom kunsten, religiøse også.

Humor kunne han ta i bruk, med både brodd og sting. Andre verk er ømme.

Men fremfor alt: Allerede tidlig viste Bleken seg usedvanlig samfunnsengasjert og uredd.

Krig og terror. Diktaturer. Frykt og lidelse. Døden.

Bleken malte jødegutten med hendene i været.

Han malte den avrevne hånden i piggtrådgjerdet i Vietnam.

Han malte en kald, lilla sol over et skremmende forvrengt landskap, en øy, Utøya.

Han våget å ta opp det som banker og gjør vondt i verden vår. Det mørke og grusomme.

Det som skremmer oss. Som vi kanskje ikke kan forstå, men kjenner på.

Selv sa han ofte at han på mange måter opplevde kunstnervirket som en slags ryddejobb.

Et forsøk på å skape orden i kaoset. På å forstå sammenhenger, vår tid og oss selv.

Gang på gang minnet han oss slik om kunstens rolle og kraft.

Kunst skal mer enn behage. Den skal også stikke en finger i oss og rope til oss. Refse. Få oss til å tenke og stille spørsmål.

Nei, det skal ikke trås stille inn i den lange natt…

Kunst skal også utfordre og våge.

Den skal gå inn i tiden.

Akkurat slik Håkon Bleken gjorde.

Når han nå til slutt har gått ut av den, vil han ikke bli borte.

Han vil bli stående som en av våre største.

Og tiden han levde i – alle disse dagene som han var så veldig til stede i – de er jo nå gått over til å bli en del av vår nasjons historie – og i den vil han forbli:

Like uredd.

Like til stede – også for dem som kommer etter.

På vegne av regjeringen vil jeg si en siste takk til Håkon Bleken for hans usedvanlig lange og engasjerte virke i kunstens tjeneste.

Takk.