Lansering av Demensplan 2020

Helse- og omsorgsminister Bent Høies åpningstale

Kjære alle sammen!

Det er en stor glede å være sammen med dere i dag.

- Jeg har en plan!

Det sa Egon i Olsenbanden hver gang han slapp ut av fengselet.  

Nå har vi det også. En helt ny demensplan.

Men det er ikke nok å ha en plan.

Den må fungere også.

Egon Olsens planer pleide alltid å føre ham rett tilbake i fengselet. 

Vår plan er bedre.

Den er nemlig laget sammen med dem den handler om.

I arbeidet med planen hadde vi sju dialogmøter ulike steder i landet.

Der fikk vi innspill fra mennesker med demens og deres pårørende.

På møtene deltok også fagfolk og frivillige, ansatte i kommunene, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Flere av dere som er her i dag var med.

Så tusen takk for innsatsen! 

Jeg deltok selv på ett av dialogmøtene.

Det er det flotteste møtet jeg noen gang har vært på.

(Og det sier litt – for jeg har vært på ganske mange!) 

Her fortalte modige mennesker om sjokket og sorgen ved å få diagnosen.

Men de delte ikke bare vonde opplevelser.

De delte gode også. 

De fortalte om hvordan de mestrer livet med sykdommen.

På dialogmøtene fløt både latter og tårer fritt.

Det er ikke mange statlige planer som har blitt til under slike forhold.

Vi visste ikke stort om demens da jeg vokste opp.

Vi kalte det åreforkalkning når bestemor eller bestefar begynte å glemme.

Vi så det ikke som en sykdom.

Vi så det som en konsekvens av å bli gammel.

Derfor tok vi det for gitt at de som var åreforkalket verken hadde interesse eller behov for stort annet enn å hvile, drikke kaffe og høre på værmeldingen for Haltenbanken.

Vi trodde vi ga dem omsorg.

Men det vi gjorde var å sette dem på sidelinjen.

I dag har vi heldigvis kommet lenger.

Vi vet at demens er en sykdom.

Vi vet at den ikke bare rammer eldre. 

Vi vet at mennesker med demens har like stor glede av å være i aktivitet som alle andre.

(Og like liten glede av værmeldingen for Haltenbanken) 

Så vi har kommet mye lenger.

Men ikke langt nok. 

Vi lærer det fra vi er ganske små.

At vi ikke skal behandle folk forskjellig.

Det er en god regel på mange av livets områder.

Men ikke på alle.

Forskning viser at både sykdommer og medisiner gir ulike utslag på ulike mennesker.

Det viser at ulike mennesker trenger ulik behandling.

Det forskes mye på dette innen kreftbehandling.

Der kalles det persontilpasset medisin.

Persontilpasset medisin gir ikke bare bedre behandling.

Det gir også mindre overbehandling og færre bivirkninger.

Dette kan overføres til mange områder!

Vi må rett og slett bli flinkere til å gjøre forskjell i helsetjenesten.

Det er ikke bare viktig når det gjelder å behandle sykdom.

Det er også viktig når det gjelder å leve med sykdom.

Vi må slutte å spørre pasienten: Hva er i veien med deg?

Vi må begynne å spørre pasienten: Hva er viktig for deg?

Dette må vi bli flinkere til i hele helsetjenesten.

Dette må vi bli flinkere til i demensomsorgen.

En av deltakerne på dialogmøtene sa det slik:

"Ikke snakk over hodet på oss. Hender at legen snakker med hu og ikke meg, da føler jeg meg litt på sidelinja altså. Da er det lov å si ifra. Det er meg det gjelder."

Mange av innspillene vi fikk i arbeidet med den nye demensplanen handlet nettopp om deltakelse.

De handlet om behovet for å delta i avgjørelser om eget liv.

De handlet om behovet for å delta i dagliglivet.

Derfor er et av de viktigste målene med nye planen å skape et samfunn der mennesker med demens kan delta.

En av deltakerne på dialogmøtene sa det slik:

"Vi har masse ressurser, unntatt hukommelse."

 Så dere.

Vi må vi legge til rette for deltakelse – både i helsesektoren og andre sektorer i samfunnet.

Mer kunnskap og mer åpenhet om sykdommen er det viktigste verktøyet.

Vi arbeider målrettet med å heve kompetansen om demens i helse- og omsorgstjenesten. Mange har fått opplæring i demensomsorg – men mange flere må lære mye mere. 

For at det skal bli lettere for mennesker med demens å fungere i hverdagen, må vi også heve kunnskapen der de ferdes til hverdags. 

Forrige uke skrev ordføreren i Larvik og Nasjonalforeningen for folkehelsen under på en svært viktig avtale. Den innebærer at de som jobber på butikker og kafeer og i andre serviceyrker skal få opplæring i hvordan de skal møte mennesker med demens.

Sigrid Kobro Stensrød i Larvik kommune sier dette til lokalavisa Østlandsposten:

- Vi ser at mennesker med begynnende demens opplever en usikkerhet og utrygghet i møte med det som før var så selvfølgelig og greit. Det kan være å huske adressen sin eller finne fram vekslepenger. I stedet for å tenke "så tullete hun er" så skal man heller tenke "er det noe jeg kan gjøre for deg?". Det skal så lite til for å skape trygghet og mestringsopplevelse.

Gjennom enkle grep blir Larvik et lettere sted å leve for mennesker med demens og deres pårørende.

Slikt vil vi ha mer av!

Vi vil derfor utvikle opplæringspakker om demens for ulike samfunnssektorer – både arbeidsliv og servicenæringer.

Det er fortsatt knyttet mye skam til demens.

En av deltakerne på dialogmøtene sa dette om tiden etter diagnosen:

"Jeg følte meg utpekt og mindreverdig. Syntes det var litt flaut".

Skam er vondt i seg selv.

Det fører også til at mange med demens kommer sent til lege og ikke får oppfølging tidlig nok.

Mer kunnskap om demens i samfunnet vil føre til at flere søker hjelp tidligere.

Det er tungt å få diagnosen demens.

Mange beskriver tiden etter at de har fått vite som "et sort hull".

Vi må derfor sørge for bedre oppfølging når diagnosen er satt.

Vi vil blant annet utvikle brukerskoler for personer med demens.

Mange ønsker kunnskap om sykdommen.

Mange ønsker å møte andre i samme situasjon.

Skolene skal være møteplasser for utveksling av erfaringer og gjensidig støtte.

Pårørende trenger også kunnskap.

De trenger også å møte andre i samme situasjon. 

Vi vil derfor videreføre satsingen på pårørendeskoler.

Både personer med demens og deres nærmeste snakker varmt om tilrettelagte aktiviteter.

Det gir mening og mestring i hverdagen for den som er syk.

Det er en viktig avlastning for den som er pårørende.

Derfor bygger vi ut aktivitetstilbudene.

Vi har foreslått midler til 1200 nye dagaktivitetsplasser på neste års statsbudsjett.

Vi kommer også til å foreslå at kommunene får plikt til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens fra 2020.

Vi trenger mer kunnskap om demens.

Det skal derfor gjennomføres en studie om forekomst.

Mer kunnskap er avgjørende for å gi dem som lider av sykdommen god behandling.

Det er avgjørende for å ruste tjenestene for fremtiden.

Over 70.000 personer har demens i Norge i dag.

Antallet kommer til øke.

Derfor er ikke Demensplan 2020 bare en plan for dem med demens. 

Det er en plan for oss alle.

Mange av oss vil oppleve at noen vi bryr oss om får en demenssykdom.

Noen av oss vil oppleve å få den selv.

Jeg er glad for at vi har en plan.

Men planer får ikke ting til å skje.

Det er det mennesker som gjør.

Derfor er jeg veldig glad for å være sammen med dere i dag.

For det er jo dere som får ting til å skje.

Tusen takk for alt dere gjør.

Tusen takk for alt dere kommer til å gjøre. 

Jeg vil avslutningsvis sitere den verdensberømte Egon Olsen en gang til.

Alt er taima og tilrettelagt, pleide han å si før en plan skulle settes ut i livet.

Så kjære alle sammen:

Alt er taima og tilrettelagt.   

Jeg gleder meg til å sette planen ut i livet.

Sammen med dere.