«Jeg er ikke mer frigjort enn jeg vil selv.»

Det er så mange replikker fra Hustruer som har gått inn i norsk filmhistorie. Så mange av scenene.

Den befriende og ærlige dialogen.

Den løsslupne – men kontroversielle – ranglingen.

Kvinner som snakker som kvinner.

Som ikke ses gjennom blikket til en mann.

Som diskuterer menssmerter og økonomisk uavhengighet på det store lerretet.

Men denne replikken – jeg er ikke mer frigjort enn jeg selv vil – sagt av Kaja før damene kastes ut av en bar, representerer en stille refleksjon.

Den kan si noe om Anja Breiens kunstneriske virke, om temaene hun berørte.

Den kan si noe om det som nå er arven etter henne.

Tvil.

Samvittighet.

Samfunnets behandling av enkeltindividet.

Samfunnets forventninger til deg som kvinne.

Dine egne forventninger til deg selv som kvinne.

Slik har Hustruer blitt stående som et presist og muntert bidrag til likestillingskampen på syttitallet.

En film som ikke var laget for de politiske aktivistene, men for de kvinnene som kanskje ikke var klar over hvilke strukturer som holdt dem igjen.

--- 

Anja Breien står i norsk filmhistorie som en tydelig og genuin pioner. En foregangskvinne.

Hun var den første norske kvinne utdannet på filmskole; ved Institut des hautes études cinématographiques i Paris, der de egentlig ikke aksepterte kvinner på regilinjen.

Tradisjonelt er jo filmen guttas lekestue, sa hun selv, i dokumentaren Et portrett av Beate Petersen.

Anja Breien gjorde filmen til sin egen lekestue, og hun gjorde det med stor håndverksmessig integritet og følsomhet.

Hennes hovedverk – Arven – var i flere tiår den eneste norske filmen med gullpalme-nominasjon i Cannes.

Og hun behersket flere formater – spillefilm, kortfilm, dokumentarer – med samme finstemte kvalitet.

Det gjør filmografien hennes unikt viktig, for hun laget ikke bare filmer som var kunstnerisk modige. Anja Breien laget filmer som var tematisk modige.

Om straffeforfølgelse.

Om fattigdom og utenforskap.

Om kvinnekamp og solidaritet.

Det er filmer preget av sterk og brennende medmenneskelighet.

Det er filmer som åpnet rom som trengtes å åpnes.

Som utvidet vår forståelse av samfunnet rundt oss.

Av hverandre, og av oss selv.

Montasje for montasje.

For det skylder vi Anja Breien en stor takk.