– Praksis forbereder studentene på arbeidslivet, og er viktig for å sikre tilgang på kompetent arbeidskraft innen helse, omsorg og skole. Framover vil vi samarbeide tett med ulike aktører for å finne gode løsninger for å finansiere og organisere praksis på en best mulig måte, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap).

Om rapporten

Oslo Economics har kartlagt hvordan praksis i 14 ulike profesjonsutdanninger finansieres og organiseres. De har vurdert forskjellene mellom de ulike finansieringsordningene.

Rapporten beskriver:

  • de formelle rammene for praksis i de ulike utdanningene.
  • modeller for finansiering, inkludert finansieringsstrømmene mellom aktørene.
  • kostnadsfaktorer og insentiver for virksomhetene som tilbyr praksis.
  • hvordan dagens system bidrar til kvalitet og kapasitet.
  • styrker og svakheter ved de ulike modellene.

Rapporten er bestilt av Kunnskapsdepartementet, som oppfølging av stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene som regjeringen la fram i 2024.

Modeller for finansiering av praksis i profesjonsutdanningene

  • Lærerutdanningene har en modell med direkte kompensasjon som reguleres gjennom Øvingslæreravtalen, der det overføres midler fra UH-institusjonen til kommunene/praksisstedet/praksislærer per student.
  • Helse- og sosialfagutdanningene har en hovedmodell der praksistilbyder får midler i sin rammetildeling for å tilby praksisplasser, med begrenset eller ingen øremerkede midler.
  • Barnevernsutdanningen har en kombinasjon av rammefinansiering og søknadsbasert tilskudd fra Bufdir.

Funn

  • Insentivene for å tilby praksis varierer. Hensyn som rekruttering, kompetanseutvikling og samfunnsansvar trekkes frem som viktige.
  • I lærerutdanningene gir finansieringsordningen skole- og barnehagesektoren økonomiske insentiver til å tilby praksisplasser, og det er tilstrekkelig praksiskapasitet. Det er mer usikkert om finansieringen bidrar til kvalitet siden kompensasjonen primært knytter seg til antall plasser, og ikke kvaliteten på plassene.
  • I helse- og sosialfagutdanningene er det et mer blandet bilde. Rammefinansieringen gir færre insentiver til helse- og omsorgssektoren for å tilby nok praksisplasser og veiledningstid. Informanter rapporterer om at manglende økonomisk kompensasjon kan svekke kvaliteten, særlig når ressursene er presset.
  • Styrker og svakheter ved modellene for finansiering:
    • Rammefinansiering er administrativt sett en enkel finansieringsform, men gir svake økonomiske insentiver til å tilby praksisplasser.
    • Direkte kompensasjon gir bedre tilgang på praksisplasser, men krever at det settes av ressurser til å finansiere praksisvirksomhet ved universitetene og høyskolene.
    • Søknadsbaserte ordninger kan gi større muligheter for å målrette finansiering, men oppfattes som en uforutsigbar finansieringsform for praksisfeltet.
  • En sammenlikning av modellene viser at det ikke er én enkelt finansieringsmodell som ivaretar alle hensyn. Oslo Economics anbefaler derfor ikke en generell modell, men peker på noen anbefalte overordnede prinsipper:
    • Det bør være samsvar mellom finansiering og faktiske kostnader, særlig for praksissteder i kommunal sektor.
    • Finansieringsmodellen bør sikre transparens og forutsigbarhet, slik at både utdanningsinstitusjoner og praksissteder kan planlegge langsiktig.
    • Finansieringsmodellen bør tilpasses til utdanningstype og kontekst: Det som fungerer for lærerutdanningene, er ikke nødvendigvis egnet for helse- og sosialfagene.
    • Finansieringsmodellen bør bevare virksomhetenes positive insentiver: Mange praksissteder tilbyr plasser av andre grunner enn økonomisk gevinst, som rekrutteringsmuligheter og kultur. Ordninger bør støtte, ikke undergrave, disse motivene.
    • Finansieringsmodellene bør ha særlig fokus på kommunal sektor, hvor kapasitetsutfordringene er størst og behovet for kompetent arbeidskraft er økende.