Politikk for å bekjempe forskjeller

Det er en stor glede å være her sammen med dere.

Slikt sier alltid statsråder som er på besøk rundt omkring i landet – og denne statsråden mener det helt oppriktig hver eneste gang.

Men bare oss imellom:

Det er en ekstra stor glede å være sammen med akkurat dere i akkurat denne byen og på akkurat dette hotellet!

Så tusen takk for invitasjonen!

Dere har bedt meg komme hit for å snakke om hva regjeringen har gjort – og planlegger å gjøre – for å bekjempe forskjeller her i landet.

Det gjør jeg gjerne.

Å bekjempe forskjeller og gi alle like muligheter er regjeringens viktigste jobb.

Dere har bedt meg snakke om regjeringens samlede innsats.

Det skal jeg også gjøre.

Men la meg si det først som sist:

Veldig mye av innsatsen for å bekjempe og forebygge forskjeller i Norge handler om arbeid.

Kunnskapsministeren er opptatt av å hindre at unge faller på utsiden og hjelpe dem til å fullføre en utdanning som gjør det mulig å komme i arbeid.

Helse- og omsorgsministeren er opptatt av at så mange som mulig jobber og blir inkludert i arbeidslivet fordi det virker positivt på folkehelsen generelt og på sosiale helseforskjeller spesielt.

Og næringsministeren – han snakker på både innpust og utpust (og nesten uten å puste i det hele tatt) om å skape og dele.

Gro Harlem Brundtland sa at alt henger sammen med alt.

Jeg vil legge til at det meste henger sammen med arbeid.

Arbeid er det viktigste og mest virkningsfulle verktøyet vi har i verktøykassen vi bruker for å bekjempe fattigdom og forskjeller.

Hele faste stillinger gir deg trygghet og mulighet til å forsørge deg selv og familien din.

Institutt for samfunnsforskning har sammenlignet lønn mellom arbeidstakere som er fast ansatt og arbeidstakere som er midlertidig ansatt eller innleid. Forskjellene er betydelige.

Det er ingen tvil om at det for den enkelte arbeidstaker lønner seg å ha fast stilling.

NTNUs forskningssenter for livskvalitet og sosial bærekraft har sett på hvilke politiske grep som utjevner sosial ulikhet og helseforskjeller Et av dem er å skape et rettferdig arbeidsliv og godt arbeidsmiljø for alle.

Det er nettopp et slikt grep regjeringen har tatt.    

• Vi har lovfestet at heltid skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet.
• Vi har styrket deltidsansattes fortrinnsrett til utvidede stillinger.
• Vi strammet inn reglene for innleie.

Dette er lovendringer som dere i LO har vært med på å kjempe fram og som dere med rette kan ta en stor del av æren for.

Det er for tidlig å si med sikkerhet at de har gitt resultater – men ting kan tyde på det.

Nylig offentliggjorde Fagforbundet tall som viser at det første halvår i år ble utlyst nesten dobbelt så mange heltidsstillinger for helsefagarbeidere som første halvår 2021. 

Dagbladet intervjuet hjelpepleieren Charlotte Lygre om tallene.

- Jeg begynte som hjelpepleier i en helgestilling. Så krøp jeg sakte opp til 73 prosent stilling etter 14 år med ufrivillig deltid, forteller hun.

I 2020 fikk Charlotte sin første fulltidsstilling på Sandsli sykehjem i Bergen der kommunen har bestemt at alle ansatte skal jobbe heltid.

Og nå – folkens – nå er hun avdelingsleder der.  Hun får brukt ressursene sine og hun får lønn til å leve av.  

Er det slik at alle som jobber fulltid får lønn til å leve av?

Det er et spørsmål vi i regjeringen vil ha svar på.

Derfor har vi satt ned et utvalg som skal se på hva en fulltidsjobb gir av penger på konto for dem med de laveste lønningene. 

Utvalget skal undersøke omfang og utvikling av lønnsforskjeller og lave lønninger.

Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for lønnsdannelsen.

Den norske modellen bidrar til små lønnsforskjeller, stor omstillingsevne, høy sysselsetting og lav ledighet.

Likevel er det store ulikheter i lønnsnivåene her i landet.

Vi trenger mer kunnskap om omfanget av lave lønninger og om hvordan dette utvikler seg.

Utvalget vi har satt ned skal se på utviklingen både innenfor og utenfor det organiserte arbeidslivet.

Det skal – hvis det viser seg nødvendig – komme med forslag til tiltak eller forbedringer i dagens virkemidler og institusjonelle forhold.  

Lavlønnsutvalget er bredt sammensatt og består av partene i arbeidslivet og uavhengige eksperter.

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er blant medlemmene.

Det siste året har det vært debatt om arbeidslinjen.

Det har blitt hevdet at den er moralistisk og skaper forskjeller heller enn å jevne dem ut.

Jeg er – sikkert ikke overraskende for noen – helt uenig!

Regjeringen står på arbeidslinjen.

Det betyr ikke at vi skal stå stille.

Vi skal forsterke innsatsen for å få flere i arbeid og styrke arbeidslivets evne til å ta imot folk med de ressursene og den arbeidsevnen de har.

I departementet mitt jobber vi nå med en stortingsmelding som omhandler fremtidens arbeidsmarkedspolitikk – om hva vi skal gjøre for å dekke behovet for arbeidskraft og inkludere flere i arbeidslivet i årene som kommer.

Innsatsen for å få folk i arbeid er også en innsats for barna deres.

Barn som vokser opp med foreldre som står utenfor arbeidslivet får færre muligheter og flere utfordringer enn barn med foreldre som jobber.

• Det er høyere risiko for at de faller fra på skolen.
• Det er høyere risiko for at de ender opp med svakere tilknytning til arbeidslivet og lavere inntekt.
• Det er høyere risiko for at de som voksne får dårligere helse og lever kortere.

Forskerne ved NTNU som peker på hvilke grep vi bør ta for å utjevne forskjeller – peker på barna.

At det er viktig å gi alle barn den beste starten på livet.

At det er viktig å sette dem i stand til å bruke evnene sine og ha kontroll i eget liv.

Dette er regjeringen opptatt av!

Fire departementer – Kunnskapsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og mitt departement, Arbeids- og inkluderingsdepartementet – samarbeider nå om en helhetlig innsats på dette området, rettet inn mot barn og unge og familiene deres.

Det skal munne ut i en felles stortingsmelding om sosial mobilitet og utjevning av forskjeller.

Vi er opptatt av tidlig innsats.

Av barnehager, skoler og fritidsarenaer der alle barn får delta i fellesskapet – får oppleve mestring og får muligheter.

Av lett tilgjengelige helsetjenester der barn og barnefamilier som trenger noe ekstra blir fanget opp.

Innsatsen for å hindre at tenåringsgutten faller fra på videregående må starte lenge før han har vokst foreldrene over hodet, er ferdig med stemmeskiftet og har begynt å skulke skolen fordi han ikke greier å sitte stille og ikke greier å henge med.

Den må starte på helsestasjonen der helsesykepleieren ser ham som liten gutt og forstår at han hører hjemme i en sårbar familie som trenger hjelp.

Vi er opptatt av helhetlig innsats.

At det er viktig med samhandling og samarbeid mellom ulike sektorer fordi vi mennesker sjelden hører hjemme i en sektor alene.

Folk flest er tverrsektorielle, for å si det slik.

Derfor må vi jobbe tverrsektorielt.

Tenåringsgutten som er i ferd med å falle fra på videregående kan trenge både hjelp fra skolen for å fullføre og hjelp fra helsetjenesten fordi han sliter med angst og uro. Han kan trenge arbeidsrettet oppfølging fra NAV.

Regjeringens ungdomsgaranti handler om nettopp dette – om at unge som strever med å komme i arbeid skal få helhetlig hjelp.

Garantien som ble iverksatt i sommer innebærer at de skal få en kontaktperson i NAV som samarbeider tett med skole, helsetjeneste og arbeidsgivere for å finne gode løsninger – sammen med ungdommen selv.

De unge skal få tidlig, tett og tilpasset oppfølging – så lenge det trengs.

Kunnskapsministeren, helseministeren og jeg er både opptatt av å samarbeide tett og opptatt av arbeid på hver vår kant.

Kunnskapsminister Tonje Brenna er opptatt av å få ned det store frafallet på videregående.

Vi vet at det er fare for at unge som faller fra på skolen ender opp i varig utenforskap.

Frafallet er størst innen yrkesfag – noe som er ekstra problematisk fordi vi har stort behov for arbeidstakere med fagbrev.

Regjeringen vil møte disse utfordringene ved hjelp av den nye opplæringsloven som trer i kraft neste år.  

Den innebærer at elevene får:

• Rett til videregående opplæring til de har fullført.
• Rett til å bytte utdanning hvis de ombestemmer seg underveis.
• Mulighet til å ta flere fagbrev.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol er opptatt av sammenhengen mellom arbeid og helse.

Arbeid et viktig tema både i regjeringens folkehelsemelding og regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse som hun la fram i vår.

Å holde en stor del av befolkningen i arbeid – og inkludere flere i arbeidslivet – vil ha positiv innvirkning på folkehelsen generelt og på sosiale helseforskjeller spesielt.

Å være i arbeid er – for de aller fleste – bra for helsen.

Å være i arbeid kan gjøre det lettere å leve med sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Mange av dem som står utenfor arbeidslivet har psykiske lidelser.

De trenger både helsehjelp og hjelp til å komme i jobb på samme tid.

Derfor er samarbeidet mellom NAV og helsetjenesten spesielt viktig.

Vi ser nå på hvordan dette samarbeidet kan bli bedre og hvordan vi kan styrke både kvaliteten og kompetansen.

Og når jeg først snakker om helse: Arbeidsplassen er en møteplass som forebygger vår tids folkesykdom – ensomhet. 

På jobben møter du folk som vet hvem du er og ser hva du kan.

Som husker hva ungene dine heter og legger merke til at du har klippet håret når du kommer tilbake fra ferie.

Denne møteplassen betyr veldig mye for veldig mange!

Departementet mitt har ikke bare ansvar for arbeidslivspolitikken.

Vi har ansvaret for integreringspolitikken også.

Det er både viktig og riktig å samle arbeid og integrering under samme tak!

Arbeidsplassen er en integreringsarena uten sidestykke der mennesker med bakgrunn fra andre land lærer språket og kulturen å kjenne og blir en del av fellesskapet.

Men innvandrere har lavere sysselsettingsgrad, mindre jobbtrygghet og høyere arbeidsledighet enn resten av befolkningen.

Det skyldes at noen av dem ikke har den formelle kompetansen som det norske arbeidslivet krever. Men det er ikke den eneste årsaken.

Mange innvandrere får ikke jobber som tilsvarer kompetansen deres.

De er oftere overkvalifisert for jobbene sine enn befolkningen ellers.

Kamp mot diskriminering og rasisme er viktig for å utjevne sosial ulikhet og helseforskjeller.

Denne kampen vil regjeringen ta!

Vi jobber nå med en egen handlingsplan mot rasisme og diskriminering som vi skal legge fram før jul.     

Den handler om å bekjempe rasisme og diskriminering som står i veien for at alle skal få like muligheter og komme inn i jobb og inn i fellesskapet.

For ikke så lenge siden traff jeg Dmitrij fra Ukraina som bygger barnehage i Kirkenes. 

Han havnet på førstesiden i Sør-Varanger Avis da han sa at han ønsker å arbeide og betale skatt i Norge.  

- Hele livet har jeg vært vant til å jobbe. Jeg ønsker ikke å sitte på statens skuldre. Norge hjelper, og da må jeg arbeide, sier han. 

Dimitrij er sikker på at hans landsmenn og -kvinner ønsker det samme. 

- Alle ukrainske flyktninger ønsker å finne jobb. De vil delta i arbeidslivet, sier han. 

Jeg er helt sikker på at han har rett.  

Og jeg er helt sikker på at det gjelder flyktninger fra alle land.

De er ressurser – og de har ressurser – vi må ta i bruk!

Vi tar mange grep for å forebygge og bekjempe forskjeller.

Men det viktigste grepet for å bekjempe forskjeller og gi mennesker like muligheter ble tatt da det norske velferdssamfunnet ble bygget.

Dette velferdssamfunnet som gir ungene våre gratis skole, mødrene våre gratis sykehusbehandling og bestefedrene våre sykehjemsplass – uansett hvilken bakgrunn vi har og hvor mye vi har stående på konto.

Dette velferdssamfunnet som gir oss dagpenger hvis vi mister jobben og pensjon når vi ikke lenger skal jobbe – uansett hvor vi kommer fra og hvor vi bor.

Men dette velferdssamfunnet er ikke bygget en gang for alle.

Det må opprettholdes og vedlikeholdes.

Og det – kjære venner – det må skje ved at alle som kan, bretter opp ermene, jobber og betaler skatt. 

Vi blir stadig færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist.

På samme tid står mange på utsiden av arbeidslivet selv om situasjonen på arbeidsmarkedet er bedre enn på mange år.

Mer enn 200.000 personer er registrert med nedsatt arbeidsevne hos NAV. Rundt 100.000 unge står utenfor arbeid og utdanning.

De er arbeidskraftreserver vi må ta i bruk!

Veldig mange av dem ønsker mer enn noe annet å jobbe.

Vi skal gjøre vårt for å gi dem kompetansen som etterspørres og arbeidstreningen de trenger.

Og så er det helt avgjørende at arbeidsgivere som mangler arbeidskraft åpner øynene og dørene for arbeidssøkere som er litt annerledes enn dem som har plettfrie CV-er og knapt har opplevd andre former for sykdom enn en og annen forkjølelse.

Han som droppet ut av videregående på grunn av angst og ble sittende og spille bak store maskiner og lukkede gardiner kan være rett person for den lille bedriften som trenger noen med datakompetanse – hvis han får litt tilrettelegging.

Hun som har vært gjennom rusbehandling har en fagutdanning som er etterspurt og et stort ønske om å bruke den – hvis hun får sjansen og litt hjelp til å gripe den.

 

Nå har jeg fortalt om den langsiktige politikken. 

Vi har også tatt konkrete grep for å løfte ulike grupper i alle budsjettene vi har lagt fram til nå.

Vi har – sammen med våre budsjettpartnere i SV – sørget for mer til minstepensjonister, mer til uføretrygde og mer til barnefamilier.

Vi har redusert barnehageprisene og sørget for at SFO blir billigere.

Og jeg er glad for at årets regulering av folketrygdens grunnbeløp og pensjonene førte til et historisk løft for en million pensjonister!

Men de viktigste grepene er dem som handler om å få folk i arbeid.

Fordi vi trenger ressursene deres.

Fordi de ønsker å bruke ressursene sine. 

Fordi det gir barna deres muligheter.

Fordi det er helt avgjørende for å opprettholde velferdssamfunnet vårt.

Og kjære alle sammen.

Fordi det er slik vi bekjemper forskjeller og ulikhet.