La oss begynne med slutten, denne gangen.

I det kameraet panorerer ut.

Den siste scenen i huset.

Huset, som spiller sin egen hovedrolle i Affeksjonsverdi – slik jeg ser det. Slik jeg sa til dere som var i Los Angeles også.

Men denne scenen foregår ikke der.

Det er tydelig for oss.

Kameraet kjører.

Vi er i et studio.

En lystekniker flytter en spot.

En produksjonsassistent kommer med en kopp til Nora.

Noen – en props master kanskje – bærer et stillas gjennom studio, fra den ene enden av utsnittet til den andre.

Dette er de usynlige heltene i en produksjon. Dette er de som ikke går på rød løper. Som ikke står med statuetten i hånden.

Dette er alle timene med innsats. Håndverket og fagstoltheten som legges ned uten forventning om honnør. Navnene på den nederste delen av rulleteksten.

Og det var 1072 navn på rulleteksten til Affeksjonsverdi.

--- 

Joachim Trier snakker ofte om teamet sitt, og med rette. Mange av dere går igjen fra produksjon til produksjon.

Klipper Olivier Bugge Coutté.

Medforfatter Eskil Vogt.

Filmfotograf Kasper Tuxen og lyddesigner Gisle Tveito.

Produksjonsdesigner Jørgen Stangebye Larsen har jobbet på både Oslo 31. august og Affeksjonsverdi.

Det samme gjelder skuespillerne, blant annet Anders Danielsen Lie og Renate Reinsve.

Samspillet med produsentene Maria Ekerhovd og Andrea Ottmar har vært en viktig bestanddel for denne filmens gjennomslagskraft.

Men Trier er også opptatt av det utvidede teamet. Resten av fagfolkene.

At disse skal få muligheter.

At disse skal ha sjans til å drive med det de er flinkest til.  At det finnes oppdrag til dem:

B-kameraoperatører og fokusassistenter.

Lyddesignere og Foley.

Kostymedesignere og scenografer.

Elektrikere og sjåfører.

Affeksjonsverdi er et tydelig eksempel på at film er et kollektivt kunstverk.

Bak hvert eneste bilde, hvert eneste utsnitt, hver eneste lyd, står det fagfolk med skyhøy kompetanse og integritet.

Mye av det sterkeste ved Affeksjonsverdi ligger her, i det finstemte:

Rytmen.

Stillhetene og overgangene.

Rommene, med lydene sine.

Vasene og klærne.

Kameravinkelen og bildeutsnittet.

Lyset.

Alt som vider ut historien. Alt som inviterer deg inn.

---

Denne vinteren har en hel bransje stått på for å belyse utfordringene som finnes i norsk filmbransje. I den diskusjonen har både Joachim og Renate markert seg som tydelige stemmer, også til meg.

Jeg har møtt Eskil til debatt i Dagsnytt 18.

Og gjennom vinteren og våren har jeg lyttet til oppropene, og vært i dialog med dere i bransjen.

Budskapet mitt – budskapet til Arbeiderpartiregjeringen – er at vi hører dere. Vi tar varselropene på alvor.

Vi har gjennomført innspillsmøter. Vi har tatt initiativ til å diskutere insentivordningen fremover. Vi har sendt forslag om investeringsplikt på høring.

Det kommer på toppen av et stabilt, høyt nivå på de offentlige overføringene til film- og dramaproduksjon fra denne regjeringen.

Hvis vi ser på all støtte til filmfeltet – til regionale filmsentre, internasjonale tilskuddsordninger og mer - gir vi over 1 milliard kroner i året til film.

Og jeg;

jeg har god tro på at vi skal finne sammen om gode ordninger også fremover.

--- 

En film som Affeksjonsverdi blir ikke til av talent alene.

Det kreves tillit og respekt.

Mellom avdelinger. Ulike nivåer.

Mellom fagmiljøer.

Over lang tid.

Resultatet bærer preg av et lag som har jobbet konsentrert og målrettet mot det samme uttrykket. Resultatet viser hvilken fagkompetanse som finnes på alle nivåer i norsk filmbransje.

Det er kompetanse som tåler sammenligning med de beste internasjonalt.

Det er kompetanse som blir lagt merke til.

Alle dere her er med på å gjøre at vi nå opplever et internasjonalt gjennombrudd for norsk film.

Et kunstnerisk gjennombrudd.

Et gjennombrudd med tanke på internasjonal oppmerksomhet og fremtidige samarbeidsmuligheter. Og det kommer ikke bare av suksessen til Affeksjonsverdi. 

Også Den stygge stesøsteren var nominert til Oscar. Drømmer vant gullbjørnen i fjor.

Jeg syns i så måte det er grunn til å hylle også innsatsen Norsk Filminstitutt har lagt ned for å promotere norsk film i utlandet over lang tid, og i arbeidet med å fronte Norges Oscar-kandidater spesielt.

Norsk films posisjon i verden i dag er en følge av en dedikert og kollektiv innsats.

På tvers av fagfunksjoner.

På tvers av fagmiljøer.

På grunn av samspill og gjensidig respekt.

--- 

Så.

Til dere; den store, ofte usynlige, brorparten av rulleteksten:

I dag tenker jeg dere skal få stå i sentrum.

Denne mottakelsen – i regjeringens representasjonsbolig – er for dere.

Takk for den faglige kunnskapen – og den faglige integriteten – dere legger ned i arbeidet deres. Dere gir oss i publikum store og gripende opplevelser.

Gratulerer med Oscar-statuetten. Gratulerer med Golden Globe og Cannes. Dere har alle en del i det. Det vet jeg at Joachim også mener.

Så kos dere på mottakelsen her i Parkveien i dag.

Tusen takk for meg.