Statsministerens åpningsinnlegg på Akademikernes høstkonferanse

Som framført (transkribert etter lydopptak)

Tusen takk, alle sammen. Takk for invitasjonen!

Nå kan fremtidens akademikere kjøpe en ost til 300 kroner. – Hvilken ost er det? lurte jeg på. Frankrike ble beskrevet en gang som et umulig land å styre; du kan ikke styre et land med 2000 oster. Vi ser jo også hvordan det går der.

Jeg gikk og tenkte på: Hva er det egentlig som er temaet her i dag? ‘Hva står på spill?’ – det er det ene spørsmålet. – Og det andre, ‘hva nå, Norge?’ Og ‘hva nå, Norge?’ har jeg vært med på en gang før, flere ganger før, i og for seg. På slutten av 1980-tallet var jeg med på et prosjekt som het ‘Scenarier 2000. Tre framtidsbilder av Norge’. Noen av dere er kanskje ‘gamle nok’, som det heter, til å huske det.

Vi skulle altså se fram mot år 2000. Jeg tenkte på det når Lise snakket nå, for du snakket om 1999. Og for meg, da var jeg 27 år gammel i 1987, og vi så mot 2000, og det var jo uendelig lenge til. Og hva kunne vi spå om? Hva kunne vi tenke om? Og så oppsummerte vi dette i 1999, i det året du snakket om nå, og da var det noe vi hadde truffet på og noe vi ikke hadde truffet på, noe vi hadde sett, og noe vi overhodet ikke hadde sett. – Og hvem er vi i dag til å stå og spå om hvordan det vil være om 5, 10 og 15 år? Noe man skal være veldig forsiktig med.

Men først vil jeg si til dere, 13 foreninger, 300 000 medlemmer; i alle sånne steder jeg er, som her, og også når jeg var på Røde Kors’ landsmøte for et par uker siden, så vil jeg takke dere for at dere er tillitsvalgte, rett og slett. – Det Lise snakket om, den avtalen vi har inngått mellom regjeringen og de norske organisasjonene – i vår modell – om kunstig intelligens og hvordan vi skal håndtere det; det mener jeg er av stor betydning. Det er ikke en ‘quick fix’, men det at vi eier utfordringene sammen og kan snakke sammen, det er veldig bra.

Demografi og arbeidskraft

Det er tre ting jeg vil innom i dag: Det ene er jo – at vi ikke kan peke på hva barna til Lise kommer til å jobbe med om 10-20 år. Det er umulig. Men det er noen utfordringer vi vet vi står overfor, og som politikken må ta tak i, og som alle som er ute i arbeid må ta tak i.

Det ene er at befolkningen endres. Vi eldes, og det er et stort gjennomslag for at folk lever lenger og de kan ‘virke’ lenger. Pensjonsreformen vår virket faktisk. Noe av det beste med den er at vi som er i de øvre alderslag, vi jobber lenger. Der har de virkelig slått til – det traff.

Og så kan vi si til Frithjof Jakobsen at vi trenger ikke vente til 2030 for at vi er flere eldre enn barn, for det er nå. Og Fellesskoleutvalget, som la fram sine framskrivninger, de pekte jo på at hvis det framskrives som dette, så vil vi få færre elever. Og da vil vi bruke såpass mye mindre penger, om vi har dagens nøkkel, for fordeling av penger, til skole. Men det er jo ikke et politisk svar. Det er opp til oss.

Men vi kommer til å få utfordringer i landet vårt hvor kommuner og stat skal ta prioriteringsbeslutninger for en befolkning som endrer seg. Jeg bare observerer det sånn: Det er færre som går i tog for sykehjemmet enn for skolen.

Og da skjønner dere hva jeg mener. – Altså der hvor man har skolenedleggelser, skolesammenslåinger, så er det enormt engasjement, av mange gode grunner. Men altså mindre for de som sitter på sykehjemmet.

Vi har lagt fram Helsepersonellkommisjonens arbeid, som viser at vi trenger flere som jobber med helse og omsorg. Men vi må jobbe på nye måter. Først så sa SSB at vi kom til å mangle 100 000 helse- og omsorgsårsverk i 2040. Men nå når de har jobbet mer med dette, så ser de at det ikke står fullt så ille til. Og hvis vi får noe mer heltid enn deltid, så får vi 20 000 flere årsverk inn der.

Så her er det store politiske valg om hvordan vi skal dekke opp det som velferdsstaten må levere på, at befolkningen endrer seg, blir eldre. Og de valgene kommer til å bli tøffe å ta, men vi må klare å ta dem basert på best mulig kunnskap.

Det er det første jeg sier; å forstå befolkningen som endrer seg. Det er en omstilling som er rett og slett fysisk, demografisk. – Og når vi vet hvor mange som er født – jeg ble bestefar her forleden dag og tenkte på hun lille som kom til verden da; jeg vet jo med stor sannsynlighet at om seks år så skal hun begynne på skolen. Det må være en skoleplass, vi kan regne på det. Men seksåringene våre har likere fysiske behov enn 80-åringene og 90-åringene. Det er mer krevende å planlegge for.

Kompetansebehov

Punkt to. – Det er dette med hva slags kunnskap vi skal ha.

Vi har i statsbudsjettet lagt fram det vi kaller et kompetansebudsjett. Det er det mulig for dere å lese; jeg håper dere går inn og leser det. Jeg er i tvisinn på slike grep. – For det er viktig å peke på at vi kommer til å trenge flere innen helse, flere innen realfag, flere innen teknologi; det tror jeg er helt viktig for framskrivingen. Men vi skal også være veldig varsomme i forhold til den akademiske friheten på lærestedene til å ta de rette valgene.

Men vi gjør en bjørnetjeneste for folk om vi ikke opplyser om det beste vi har av kunnskap. Jeg tror at Akademikerne har spilt inn til oss i arbeidet med den planen; hva det er som ligger foran oss for at både barna til Lise og de andre som kommer etter, vet omtrent hvilken retning det er.

Og akkurat nå søker jo ungdom egentlig ikke til de fagene i så stor monn som kanskje det kompetansebudsjettet skulle vise. Men dette er i alle fall et arbeid i utvikling og en debatt vi må få opp ved lærestedene og innenfor akademia, for å si det sånn.

Kunstig intelligens

Det tredje er kunstig intelligens. Det er jo kjent at Inga Strümke får denne prisen. Jeg har gratulert henne med den, og jeg mener den er velfortjent. Nå skal sikkert andre si pene ord om det, men jeg har lært veldig mye av det Inga har skrevet i boken sin, og av at hun er samfunnsdebattant på dette temaet.

Jeg prøvde meg også på å være samfunnsdebattant om kunstig intelligens. Det var i Sverige, i en stor forsamling, hvor jeg holdt et bevinget foredrag og snakket om kunstig intelligens. Og mens jeg holdt på med det, så begynte folk å le i salen. Og det jeg ikke skjønte, det var jo at ‘konstig’ på svensk, det betyr jo morsom. Så her sto den norske statsministeren og snakket om at det kommer en revolusjon av ‘morsom intelligens’. – Ja, og vi satt jo i en teatersal, så folk lo og var begeistret for det.

Men det er selvfølgelig enormt stort, og det skjer med en helt enorm fart. Det vi lærer av boken til Inga, er jo at dette holdt man på med på 1800-tallet. – Modellene og tankene rundt det. Og på NTH utdannet de jo folk på høyt nivå på 1950-tallet, 60-tallet, 70-tallet i det de i dag kaller utviklingen av det. Men sånne samfunnsvitere som meg, vi fikk ikke dette opp på radaren før i dette tiåret. – Og nå kommer det med et enormt brak.

Og jeg er enig med Lise i at det kan bli litt vel mye av det. Men det er stort og omformende og veldig mye som er spennende, tror jeg, for Norge; det er at vi kanskje kommer til å ha noen miljøer som utvikler både modeller og teknologi – vi har denne KI-milliarden; seks forskningssentre som skal jobbe, med alt fra samfunnsfag til det tekniske, og vi støtter opp om det med ganske store bevilgninger innenfor forskningssatsning.

Men det er jo ikke her teknologigigantene er, for å si det på den måten. Kommer de, skaper vi det herfra, så er det fint, men når det gjelder anvendelse, så er vi helt i front. Jeg tror det var i 2025 man fant at 55 % av nordmenn sa at de brukte kunstig intelligens – verktøy i jobben. De tre siste månedene er det tallet nesten oppe på 70. Og IMF og OECD mener at Norge er kanskje det landet som er mest åpent for digitalisering og bruken.

Ny teknologi

Det er jo i og for seg bra, men det kommer til å slå inn. Og jeg er enig med Lise at vi må ta utgangspunkt i at teknologiske skifter kan skape nye jobber, framfor å droppe dem. Mange av dere har hørt meg bruke dette – nå skal jeg bruke svensk igjen – dette sitatet fra min gamle kollega Stefan Löfven, tidligere statsminister i Sverige. Han var også leder for metallarbeiderne i Sverige i sine tidlige år. Og han fikk spørsmålet en gang: ‘Frykter du ny teknologi?’ Og det kan jo en metallarbeiderleder kanskje gjøre. – Fordi når det kommer ny teknologi, så mister mange jobben eller det blir endringer som er vanskelige. Og Stefan Löfven svarte: ‘Nei, jeg frykter ikke ny teknologi, jeg frykter gammel’.

Og det tror jeg må være holdningen vår. – At det å henge igjen, tviholde på gammel teknologi opp igjennom historien har ikke vært veien å gå. Men det kan bare fungere dersom det vi kan kalle den nordiske samfunnsmodellen fungerer. Nemlig at det er godt med utdanning og tilbud til unge mennesker til omstilling. – Hvis den jobben endrer seg da. Og nå ser vi mange eksempler på at visse jobber kan kunstig intelligens ta over. Og de som blir tatt over for, får de da en mulighet? Hvordan skal vi svare på det? Det må jo være på den enkelte arbeidsplass, jamfør avtalen vi har inngått.

Men også det at vi nå trapper opp fagskolesatsingen, slik at folk kan få kunnskap, få til en omstilling. Vi har en del av lønnsoppgjøret mellom Fellesforbundet og Staten; at vi skal ha store omstillingspakker på kompetanse. Så dette begrepet livslang læring, som jeg har hørt om i hele mitt liv, det får en ny og viktig betydning.

Norsk-finsk KI-opprop

Så er det dette – helt til slutt. Jeg var på vei til Rovaniemi i Finland for en liten måned siden hvor jeg var invitert til å være med på en middag blant EU-ledere før et EU-møte. – Det er så langt Norge er kommet. Vi får være med på middagen og desserten, men når de forbereder seg på møtet, reiser vi hjem. Men på veien dit så fikk jeg denne nyheten om at Anthropic-forskere hadde sagt at de er i ferd med å miste kontrollen over det som skjer i ‘sandkassa’, av utprøving av nye modeller. Og hvis det skjer, så kan det verste skje, ved at det er 10 % sjanse for at verdens befolkning blir utslettet. 

Ja vel – det var jo spesielt. Hvis du får vite at det er 1 % sjanse for at flyet ditt faller ned, tar du det flyet da? Nei, du venter til neste. Og så ble vi sittende på den middagen, der var den tyske forbundskansleren, det var EU-ledere, Alexander Stubb, som jeg jobber mye med i mange sammenhenger, var også der. Og så tok jeg opp dette temaet; hvis det var slik at vi våknet til nyheten om at Lockheed Martin, den store våpenprodusenten i USA, Kongsberg Gruppen, Rheinmetall i Tyskland; at lederne der hadde sagt at vi er i ferd med å miste kontroll over våpenproduksjonen vår? Og vi står i fare for at de kommer til å bryte ut av lokalene våre og dra av gårde mot en by og utslette den? Dere må tro oss på det. – Hva hadde vi gjort da? Vi ville jo grepet inn, stengt eller tatt over eller arrestert eller jeg vet ikke hva. – For det er en fysisk, reell trussel. Så hva gjør vi når vi står overfor dette, som er litt uangripelig, idet vi nå får høre fra veldig, veldig få mennesker, med veldig, veldig stor betydning for den teknologien som utvikler seg.

Og det var på det grunnlaget at Finland og Norge la fram et utkast til et opprop; det er ikke sånn som ‘Life of Brian’, at dette ‘goes to resolution’ og så er vi fornøyd. Men vi sier at vi ønsker å ha regjeringer som sier klart ifra om at vi vil at det skal være kontrollregler for selskapene før de slipper modeller. Slik at de må ha gått gjennom sikkerhetsrutiner – som gjør at vi kan være sikre. Det er på det nivået. Samarbeid mellom land må eksistere på en helt annen måte enn i dag. Og så må det kanskje internasjonale ordninger til for dette.

På atomfeltet så har vi jo det internasjonale atomenergibyrå. De har uavhengige eksperter som kan komme inn i kjernekraftverk og sjekke at kontrollen er i orden. Kanskje er det noe i den modellen.

Og det oppropet fikk egentlig veldig stor oppslutning. På tre-fire dager hadde vi 30 land; EU-kommisjonen var med, Canada, Australia, mange land i Europa, men også Sør-Afrika, Kenya, land i Gulfen, og nå i neste uke skal vi følge opp med alle de lederne på en telefonkonferanse og si hvordan vi tar dette videre. Siste poeng her: Vi får spørsmål om dette at USA og Kina ikke er med – og hva er vitsen med å drive med dette da? Det er et godt spørsmål.

Men jeg var også med og laget Klasevåpenkonvensjonen da jeg var utenriksminister, altså et forbud mot klasevåpen. Og der var heller ikke USA og Kina med. Men det var 22 NATO-land som var med og på den måten kan vi også skape normer, ikke sant, og få dette opp.

Og i dette møtet som Donald Trump hadde i Det hvite hus med disse tek-gigantene, hvor han kom ut og sa at de har en slags moralforpliktelse til ikke å skade verden. Det betyr kanskje like lite som mye annet vi hører. Men der er det faktisk, i erklæringen fra møtet, en sluttsetning som sier at ‘there may be a need for regulations’. Så det er et spor her vi er nødt til å følge.

Avrunding

Så vil jeg bare avslutte med dette og si at hvis vi skal se fremover, ‘Scenarioer for Norge mot 2027’, for dette korte tidsrommet, så må politikken gripe fatt i det. – I alt fra demografi til kompetansebudsjetter, og mestringen av ny teknologi, det har vi hendene fulle med.

Og i tillegg, gode venner, så har vi altså en fullskala krig i Europa. Det er ikke til å komme utenom at det å ha vært gjennom dette i to dager nå med forhandlerne, og de som sitter og er utsatt. Og president Zelenskyj, som reiste hjem i går, til Moldova og i bil opp til Kiev, han kan ikke fly til sin egen by; han skal våkne nok en morgen og kommentere at nå har det landet bomber og granater som har drept barn og hans medborgere.

Det er en sånn ‘hva skjer her og nå?’ som vi også må ha med. – Så det er et behov for å ha både nærlys og fjernlys i politikken. Takk for oppmerksomheten.