Innlegget som framført

Kjære nordiske venner, velkommen til Oslo, velkommen til temasesjon.

Takk for anledningen til å kunne holde innledning. Dette er et alvorlig og svært viktig tema – og det er riktig at de nordiske landene nå diskuterer motstandskraft sammen.

I Norge har vi gått inn i det vi kaller Totalforsvarsåret 2026. Med totalberedskap forsøker vi å reise debatten og oppmerksomheten om at beredskap handler om noe mer enn forsvar, kapasiteter til militært samarbeid, NATO og strukturer, der ute i verden, og til å ta ansvaret helt inn til hver enkelt medborger.

Hvilket ansvar har jeg i en krisesituasjon for min familie? Hvilket ansvar har bedriften, foretaket, for sin virksomhet? Hvilket ansvar har kommunen, sykehuset, universitetet, har vi alle?

Min erfaring er at det å styrke forsvaret og investere i militæret er veldig dyrt og kostbart, men det er gjennomføringsmessig en ganske kjent operasjon. Det handler om store innkjøp og organisering. Men det er vanskeligere å nå hjerter og sinn hos den enkelte for å forstå at jeg også har et ansvar.

I dag har lederen for Det internasjonale energibyrået sagt at om seks uker så kan verden, Europa, stå i en situasjon hvor vi mangler flybensin. Dette er en krise som ikke følger av krig og trusler rundt våre land, men det er Midtøsten-krisen som kommer tett til oss.

Så beredskap – slik jeg har opplevd i de nordiske land de siste årene – har vært en påminnelse om at krigen kan også ramme oss. Men da har vi tenkt på den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norden, rundt Norden, Russland som har gått til angrepskrig på Ukraina. At det også kan oppstå en krigssituasjon som engasjerer våre land – en forferdelig situasjon.

Jeg tror at våre land er blant de som er godt trygget mot krig. Men det viktige i kommunikasjonen med folk og medborgere der ute er jo å si at kriseperspektivet er større enn krig. Dette er et alvorlig tema.

Det kan handle om ekstremvær. I Norge har vi hatt ekstremvær som førte til at tusenvis av mennesker måtte evakueres. Vi lever i en værutsatt del av verden, med hav og vind og nedbør.

Det kan handle om datasvikt. Våre datadrevne samfunn kan oppleve svikt i data enten på grunn av et uhell, strømmangel eller sabotasje. Og det kan også handle om krig langt unna.

Ukraina-krigen har stor betydning, og nå ser vi at en krig i Midtøsten som har blitt igangsatt uten plan, uten agenda for avslutning, er kommet dit at en femtedel av verdens olje ikke når ut på verdensmarkedene. Jeg tror vi alle skal være klar over at hvis det skulle bli en avslutning på krigen i Midtøsten denne uken, som jeg hører den amerikanske presidenten nok en gang sier at de nesten er ferdig med, så er situasjonen allikevel alvorlig. Fordi de skipene som frakter olje ut av Midtøsten, de har nå levert sine varer. Og skulle det igjen bli åpnet for skip, så vil det ta lang tid før nye skip kommer frem til havn. – Så dette som er knyttet til energi, olje, flybensin, diesel, er en alvorlig situasjon som de nordiske landene nå må møte.

Jeg bruker det som et eksempel på å si at vi blir påvirket. – Våre åpne land med våre åpne økonomier. Derfor er det riktig at Norden også diskuterer dette sammen.

Så – til det store spørsmålet: Er vi godt nok organisert til å utnytte det nordiske potensialet? Jeg mener at svaret er nei. Jeg mener at vi lever på en liten illusjon.

Og den illusjonen er at verden der ute ser på Norden som ‘ett’. Hvis man reiser til FN i New York eller til Den afrikanske union i Addis Abeba eller til ASEAN i Asia, så sier de at Norden – det er en enhet mellom land som er like, de snakker samme språk, de forstår hverandre. Og alle vi som er glad i Norden, og som man sier – svensker vil jo ‘leve og dø i Norden’, i nasjonalsangen – og vi kan alle si at Norden er hjemme, men vi som har arbeidet med Norden i mange år, vi finner jo egentlig ut, år for år, hvor store forskjeller og skilnader det er. Hvordan våre administrasjoner er ulike og våre regjeringsapparater er bygget opp på ulik måte.

Så – jeg mener vi skal si til hverandre i dag at vi må bryte den illusjonen om at vi er en enhet som har et veldig tett samarbeid, for det samarbeidet kan bli tettere, for å sikre våre medborgeres situasjon.

Hvis vi ser på de kritiske funksjonene i hverdagen for folk som bor i Norden, så handler det om energisystemer, havner, jernbane, satellitter, maritime installasjoner, politiske beslutningsprosesser, energitilførsel. Og våre land er så geografisk nære at hvordan vi samarbeider rundt disse områdene, er helt avgjørende for vår egen beredskap.

Ingen land er selvforsynt på nær sagt noen ting. Vi har alle beredskapslagre av viktige varer, noe mat, noe drivstoff, noen kritiske faktorer. Men verden er ikke organisert for at vi er selvforsynte. Vi må ha samarbeid og planer for samarbeid. Så – vi må bygge egen beredskap, og den vil i veldig mange sammenhenger være i samarbeid med andre, og da er de geografisk nærmeste de viktigste.

Det å bygge beredskap er en av de viktige og dyrekjøpte erfaringene fra Ukraina. Det betyr at hele samfunnet må være forberedt på kriser. Våre kriseenheter i Norden må samarbeide og snakke sammen, for å ha det samme budskapet om hvilke kriser vi skal møte.

Vi kan samarbeide på mange av disse praktiske sakene, knyttet til energi, havner, jernbane og så videre. Vi kan fortsette med å bygge ned handelshindringer, som vi vet også er krevende. Vi kan videreutvikle og fordype samarbeidet omkring forsvar.

Her har utviklingen de siste årene – med Nato-medlemskap for alle, NORDEFCO, som er samarbeidet mellom forsvarsministrene – tatt oss viktige steg videre. Vi har mange produksjoner av forsvarsmateriell sammen i Norden. Det er bra.

Men mitt budskap i denne korte innledningen er å si at vi kan og bør gjøre mer for å styrke beredskapen i Norden.

Dette er også å styrke verdien i den nordiske modellen, og det er noe vi er opptatt av å videreføre når vi får formannskapet i Nordisk ministerråd og nordisk-baltisk samarbeid i 2027, til neste år.

Norge har for første gang fått en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det betyr at vi kommuniserer til hele samfunnet at nasjonen har en strategi for vår sikkerhet, som består av tre deler. Del én er å styrke og utvikle forsvarsevnen, og det må skje raskt. Et samlet storting – når vi er samlet her – med alle partier, har i utgangspunktet støttet en forsvarsplan som skal styrke vårt forsvar i alle kapasiteter. Som jeg sier, dette er dyrt, men vi har gjort det før, og vi kan gjøre det igjen.

Punkt to handler om økonomisk sikkerhet, som er en viktig del av dagens sikkerhetsbilde. Næringspolitikk er også sikkerhetspolitikk. Bedriftene våre, de kritiske handelsverdikjedene, at vi har gode avtaler, at det europeiske indre marked for Norges del og Islands del i dag, EØS-avtalen, innenfor dette, fungerer.

Men det tredje punktet, som jeg sier, er det viktigste, nemlig å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. – Sivilsamfunnet, frivilligheten, spiller her en avgjørende rolle.

For Norges del er det viktig å følge i disse sammenhenger det vi kaller en garderingsstrategi. Vi må bli mer europeisk forankret i vår sikkerhet. Vi skal fortsatt ha et samarbeid med USA, som er en viktig alliert, men vi må fordype samarbeidet med de vi har et sterkt verdifellesskap med. Det er land som Storbritannia, Tyskland, Polen, selvfølgelig Norden, men også Canada.

Så gode venner, mitt budskap er at samfunnsberedskap er prioritert hos oss alle. Det er egentlig en ganske alvorlig situasjon akkurat nå. Hvert nordisk land og hver del av det nordiske fellesskapet blir faktisk styrket av at vi samarbeider bedre og mer praktisk, i beredskapslagring, i utvekslinger og i det som gjør Norden til en sterk region. Da må vi ha gode regelverk, rammer og møteplasser. Dette er én, med viktige parlamentarikere.

Min regjering, som ble gjenvalgt i fjor, har endret måten regjeringen arbeider på, ved at vi har gått bort fra en lang liste av vi-vil-gjøre-punkter til å ha en «Plan for Norge» med fem punkter. Det handler om trygghet for Norge, med fem punkter: Trygghet for økonomien, trygghet for vårt næringsliv, trygghet for helse, trygghet for barn og unge og trygghet for landet.

Jeg kan si at på alle de områdene så er vår nordiske tilhørighet viktig, og fortsatt har vi et stort potensial til å gjøre det nærmere og mer tilpasset. Dagens situasjon med et mer alvorlig beredskapsbilde bør gi oss en alvorsmelding om at vi i Norden kan og bør gjøre mer sammen. Takk for oppmerksomheten.

 

Se hele debatten: