Statsministerens åpningstale på Bokdagen

Sjekkes mot fremføringen

Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen!

Og takk for at det finnes noe som heter Bokdagen.

Takk for at vi har en forleggerforening.

Takk for at vi har forfattere, oversettere, redaktører, forlag og bokhandlere.

Takk også for at vi har lesere.

Denne lille åpningstalen er fra en av dem.

 

Jeg har tenkt på dette; hvor varig boken er som medium – midt i den digitale alderen.

Jeg har tenkt på det i forlengelsen av historien om talen.

Jeg har hatt gleden av å skrive to bøker og medvirket til to andre. Og jeg har holdt mange flere taler.

Jeg pleier å si at selve formen på en tale i dag – og nå går jeg ikke inn på innholdet – ikke avviker så mye fra formen på taler langt tilbake i tid.

Ta Bergprekenen, holdt rundt år 30 e.Kr. – en bra tale, vil jeg si – og ikke så ulik i formen fra politiske eller religiøse taler i vår tid.

Jeg har flere tykke bøker over historiske taler i bokhyllen hjemme. De er gode å bla i.

 

Og de er samtidig en påminnelse om at en «tale» ikke alltid er en god «lese». – En tale egner seg best som lyd.

Da er det annerledes med boken.

De aller første bøkene skal være leirtavlene i Mesopotamia – dagens Irak – fra rundt 3000 f.Kr – og så kom papyrus-rullene i Egypt fra rundt 2500 f.Kr – ja, tenk alt dette uten en forleggerforening – eller hvem vet, det var kanskje et laug av noe slag?

Formen som minner mest om dagens bok – med sider bundet sammen – kalt kodeks – dukket opp rundt 100-300 e.Kr i Romerriket.

Og så er det et sprang frem til de trykte bøkene som kom med Gutenbergs trykkpresse rundt 1450 – et par hundre år for sent for Snorre – for på hans tid måtte hver bok sirlig kopieres.

 

Hva er poenget med dette historiske sveipet?

For meg er poenget at boken har svart på en kjernefunksjon i det vi kan kalle et samfunn – nær sagt til alle tider.

Knyttet til hele spennet fra viljen til å spre et budskap, viljen til å ta til seg budskap, og selvsagt være et skriftlig fortellervitne til en samtid – da som nå.

Og da er jeg ved mitt enkle poeng:

Selvsagt har boken sin rolle og funksjon også i vår tid.

Vi trenger boken – og alt som skal til for at boken når og engasjerer leseren.

Bok er sivilisasjon. Intet mindre.

 

I regjeringens «Plan for Norge» har vi gjort barn og unge til ett av fem satsingsområder, for hvordan vi skal møte det som ligger foran oss som felleskap – gjennom politikk.

Og her – blant tiltakene for barn og unge – er, som dere vet, lesing helt sentralt.

For vi trenger et krafttak for å snu de negative skoleresultatene på områder som lesing, skriving og regning.

Dette er en hovedprioritet.

Det betyr i korthet mindre skjerm og mer bok.

Det betyr en satsing på lesing som inngangen og forutsetningen til alle fag. – Det har også forskningen vist.

Det betyr også at vi må erkjenne at veien til lesning ikke er likeverdig i dag.

Ulike muligheter og forutsetninger for å lese hos våre yngste – en bok eller en bruksanvisning – det er en forskjellsdriver i dag.

Og min regjering mener politikken både skal motvirke forskjeller og medvirke til like muligheter – også her.

 

Fra opptil flere av dere til stede her i dag, har jeg blitt fortalt følgende:

For å være noenlunde velfungerende i et moderne samfunn, bør et menneske beherske omlag 40.000 ord.

Blir du lest for som ung, er sjansen for at du selv vil lese som voksen økende, og veien til å mestre opp mot 70.000 ord i ordforrådet er stor.

Men om du ikke leses for – og overlates til å stirre inn i skjermens suggererende bilder og bevegelser – da kan du ende opp med å bare mestre rundt 20.000 ord.

Da vil du slite med helt vanlig lesing. Mange av dine funksjoner vil bli nedsatt. Ja – du vil slite med det aller meste i livet.

 

Så – mye er på spill.

Vi skal gjøre det vi kan – for at elevene møter en bok før de møter en skjerm i skolen.

Vi skal hente den beste fagkunnskapen vi kan – for å knekke lesekoden i vår tid – og fremfor alt; introdusere og motivere våre unge til lesing.

Dette «Leseløftet» går blant annet ut på;

• å gi bedre tilgang til fysiske bøker i barnehage og skole,
• å styrke lese- og skriveopplæringen,
• å styrke skolebibliotekene og litteraturformidlingen i bibliotekene,
• å sette ned en lesekommisjon som skal gi nasjonale råd om lesing,
• og sørge for at skolen legger til rette for mer konsentrasjon og mindre skjermbruk i skolen.

 

Jeg så noe av dette i praksis for to dager siden.

Jeg var gjest til en samtale om bøker som har engasjert meg, på Stormen bibliotek i Bodø – i møte med en videregående skoleklasse og en gruppe leseglade eldre – ledet av noe av det viktigste vi har – den engasjerende, lesekyndige læreren – her ved lektor Elin Aanes ved Bodin videregående skole, sammen med eleven Håkon Kipsgård fra samme skole.

Sammen markerte de en kultur for lesing – og det tror jeg er noe vi skal la oss inspirere av.

Leseløftet handler nettopp om å legge til rette for en sterkere kultur for lesing i Norge.

I 2024 la Regjeringen fram leselyststrategien «Sammen om lesing» for barn og unge.

Nå utvider vi satsingen til å gjelde voksne. 

For dere, vi sitter jo med nøkkelen: Hvorfor skal barn interessere seg for bøker om vi vender boken ryggen?

 

For min del er boken inngangen til glede, avkobling, kunnskap – en kommunikasjon jeg husker fra mine egne foreldre som leste for meg, min egen søkende lesing – til mine egne lese-for-opplevelser som formidler til mine barn – og nå til mine barnebarn.

Lesing er inngangen til alt.

Der jeg er i livet akkurat nå, så leser jeg papirer og dokumenter som det ville være uærbødig å kalle litteratur.

Skjønt, jeg pleier å fremheve et regjeringsnotat hvis det skulle evne å formidle et sjeldent inntrykk av levd liv og sjel. – Det hender.

Men som avkobling og inngang til livet, utenfor alt dette, liker jeg å ha et løpende forhold til en skjønnlitterær bok – og en sakprosa-bok, ikke alltid i skjønn forening.

Akkurat nå leser jeg romanen «Odysseen» av Birger Emanuelsen – og har akkurat avsluttet historikeren Mona Ringvejs bok «Et kongerike foran undergangen – og erkebiskop Erik Valkendorf og det katolske Norge som forsvant» – ja, vi må lade opp til 1030-2030 og 1000 år siden Slaget ved Stiklestad!

 

Så er det sånn: Skolen skal virkelig gjøre alt den kan – fra klasserommet til biblioteket.

Men det kreves noe mer.

Her er det virkelig også opp til oss – de voksne i rommet – å ta de minste på fanget og de litt større på sengekanten eller i sofaen – og lese for dem.

Det er en stor kilde til felles opplevelse å gå inn i det samme bokuniverset – sammen. Fortellingen som åpner seg, ord for ord, bilde for bilde.

 

La meg dele én slik personlig opplevelse til:

I jula leste jeg Tore Skeies imponerende fortelling om Harald Hardråde – som varmt anbefales til alle som både vil forstå et stykke norsk historie, og en fortelling om historien til folkene rundt Svartehavet – og det vi i dag kjenner som Ukraina, Russland og Tyrkia. – Og noen slående maktpolitiske paralleller til dagens konflikter i den samme regionen.

På hytta leser jeg en etter hvert ganske utslitt bok om noen av de samme temaene – journalist Per Anders Johansens ‘barneversjon’ av Snorres kongesagaer.

Den er lett tilgjengelig – til glede for de små – og la meg innrømme, også for oss voksne.

Det fascinerende er å erfare hvordan noe skjedde med mitt 10-årige barnebarn Albert – omtrent da han passerte 10 – da disse fortellingene begynte å sitte – sammenhengene og menneskene som trer frem, i historiene.

Det er boken som er nøkkelen til alt dette – ikke at jeg sitter i sofaen og forteller – det er lesingen – fra en bok, og illustrasjonene og sammenhengene.

De når frem – og skaper bilder i guttens hode.

Nå gjenforteller han og vil høre mer.

Lesingen har hatt sin virkning.

 

Slik var det for meg da jeg for mange år siden leste Stefan Zweigs bok fra 1942 – «Verden av i går – en europeers erindringer». – Jeg fikk bilder i hodet.

Jeg leste boken på nytt i påsken. Og ble minnet om hvordan litteraturen kan formidle historiske sammenhenger – som knapt noe annet medium kan klare.

«Den tid jeg vokste opp i var en frihetens gullalder». – Slik starter Stefan Zweig sin selvbiografi.

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder siterer ofte Mark Twains kjente linje – om at historien ikke gjentar seg, men at den kan rime, «History doesn’t repeat itself but it often rhymes».

Zweig skriver om tiden fra før første verdenskrig som gir gjenkjennelse til dagens Europa – ikke én-til-én-likheter, men sammenhenger, et slags rim.

«En frihetens gullalder» i sitatet viser til en tid preget av optimisme for mange. Så opplevde Zweig katastrofen i den første verdenskrigen, krisene i mellomkrigstiden, fremveksten av nasjonalisme og jødehat, og så den neste verdenskrigen.

I sum en fortelling i en slags desperasjon og håpløshet. Stefan Zweig tok sitt eget liv i eksil i 1942, rett etter at boka var kommet ut.

 

Og så er spørsmålet; i hvilken tid lever vi i nå?

Det skal ikke jeg svare på her, selv om arbeidet med å forstå vår egen tid er politikkens store oppgave – fordi vi også skal formulere svar – og fordi så mye er i bevegelse som skal definere kjennetegn ved vår tid.

Poenget mitt her er at boken av i dag – både skjønnlitteratur og sakprosa – gir oss innsikt og sammenhenger til å forstå verden av i dag.

Åsne Seierstads prisbelønnede «Ufred, Russland fra innsiden» for eksempel – beskriver hva som skjer hos vår store nabo i øst – på en fantastisk måte; militariseringen, undertrykkelsen, nedbrytingen av mennesker.

Eller boken til Trond Bakkevig som han og jeg diskuterte hos Cappelen Damm før påske – om Treenigheten – og spørsmålet han stiller om hvordan skillet i kirken følger politiske skillelinjer i Europa – en spennende innsikt formidlet i bokform.

 

Og så, som et apropos:

Har vi – min generasjon – også opplevd en slags «gullalder», geopolitisk sett?

Er det slik at denne gullalderen i økende grad ligger bak oss?

At litteraturens oppgave nå blir å formidle og forklare årsaker til militarisering, maktbruk, demokratienes svekkelse og noen ganger tilbaketog – at den regelstyrte verden svekkes – til fordel for den rene maktbruken?

For la oss ikke glemme at vår velstand i Norge – som et lite, åpent land – vokste frem fra disse forutsetningene – demokrati, rettsstat og frihandel.

Og det er relevant å minne om – når vi snakker om bøker og informasjon – at denne «gullalderen» i vår tid – har gitt oss internasjonal rett og institusjoner som fremmer og bevarer ytringsfriheten. – Som er en forutsetning for å kunne skrive, publisere og lese, fritt.

For slik er jo Den europeiske menneskerettighets-konvensjonens artikkel 10: «Everyone has the right to freedom of expression».

 

Jeg skal ikke være skråsikker, men det er grunn til uro.

Vi får en påminnelse om betydningen av institusjoner – institusjoner som sikrer normer, rettigheter og friheter – og at dette ikke er garantert for evigheten.

En påminnelse om at vi ikke kan ta noe for gitt, heller ikke en gullalder.

Og er ikke dette formidlet i bokform for lenge, lenge siden?

«Intet nytt under solen». Det er et sitat fra Predikeren, eller Forkynneren (kap. 1,9), fra den betydelige boken som heter Bibelen.

Utsagnet er bekreftet siden det ble skrevet i det historiske verdensbiblioteket – det er en bekreftelse på at mye av det vi opplever som nytt – i sin kjerne kanskje ikke er det.

 

Men for meg ligger dette fast:

Boken og det frie ord er et bærende premiss for sivilisasjon.

Motsatsen er jo bokbålet – et flammende uttrykk for barbari.

Og da skal jeg avslutte med å hente frem igjen Timothy Snyder – i form av en veldig liten – men i innhold veldig stor bok: «On Tyranny. Twenty Lessons from the Twentieth Century».

Tjue lærdommer altså – og de er oppsiktsvekkende hverdagslige, og rettet til oss som enkeltmennesker og grupper, ikke primært til politikken.

Én av lærdommene gir denne formaningen:
«Defend institutions»
og en annen: «Be kind to our language»
og en tredje: «Make eye contact and small talk»
og lærdom nummer 20; «Be as courageous as you can».

Vær modige!

Så da kan jo vi improvisere noen formaninger selv:

«Stå opp for boken»

«Les for ungene»

«Fastsett en aldersgrense for adgang til sosiale medier»

For alt dette er en forutsetning for noe større – ja, vår demokratiske motstandsdyktighet:

• Vi må kunne avsløre falske nyheter.
• Vi må kunne stole på redaktørstyrte medier.
• Vi må lære å være kildekritiske.
• Vi må kunne gå på biblioteket og låne akkurat den boken vi vil.
• Vi må kunne kjøpe akkurat de bøker vi ønsker i bokhandlene – til en akseptabel pris.

Og da avslutter jeg med en siste formaning:

Om du skal overskride taletiden – ikke gjør det for mye! – Så takk for meg!