Samtale mellom tre på scenen. Det spilles av en video på en skjerm i bakgrunnen.
Fra samtalen på Kommunalpolitisk toppmøte i Oslo 17. mars 2026. Foto: Statsministerens kontor

Sjekket mot framføringen (et utdrag redigert etter lydopptaket)

Beredskap og samfunnssikkerhet

For det første – så holder jeg fast ved det jeg har sagt tidligere – vi ser ikke noe uttrykk for at Russland planlegger eller har kapasitet til å gå til krig mot Norge, i det etterretningsbildet vi har – av det som skjer på den andre siden av grensen. Det mener jeg vi skal være ærlige om.

Men vi lever i et Europa hvor de er på femte året i en storskala krig mot Ukraina. De har en krigsøkonomi, et autoritært styre, de har planer for videre opprustning. Og de har planer om styrkeforflytninger i sitt eget land, som opprettingen av – det jeg lærte, på universitetet om ‘Leningrad militærdistrikt’ og nå heter det St. Petersburg – og dette går opp langs finskegrensen til nord.

Så, overfor dette så må vi – som vi varslet i Nasjonal sikkerhetsstrategi fra i mai i fjor – også planlegge for ulike typer kritiske situasjoner som vi kan komme i, som kommunene kan komme i, som bedriftene kan komme i. Dette omhandler også muligheten for krig.

Og så jeg er opptatt av å snakke realistisk om dette. Vi skal ikke snakke om det på en måte som gjør det urealistisk. Vi skal prøve å snakke så sannferdig om det som mulig. Men så har retorikken og det politiske ordbruken endret seg veldig på to år.

Jeg syns at vi står ganske godt i den testen demokratiene gir om å snakke sannferdig om det som er. Men det er selvfølgelig også deler av et etteretningsbilde som vi ikke snakker om.

Vi har et enstemmig storting bak Ukraina-hjelpen. Det er jo et enormt løft, 85 milliarder kroner. 85 milliarder til Ukraina og forsvarskampen deres. Vi har også et samlet storting bak Nasjonal forsvarsplan (LTP), som vi nå skal oppdatere, fordi det har vært endringer. Og der står det ganske godt beskrevet hva som er omgivelsene rundt oss og hva vi trenger å gjøre.

Men vi har fått Donald Trump i Det hvite hus. Vi har fått krig i Midtøsten. Vi har en amerikansk president som snakker om forholdet til NATO i store bokstaver. Han snakker på sin måte. Samtidig erfarer vi jo at samarbeidet med USA på forsvar og etterretning i nord er nærmere nå enn det var for et år siden. – Så dette må vi, som sagt, være opptatt av. Vi skal snakke sant om det viktige – og det gjør vi.

Fra sist helg: Jeg tror vi skal være våkne om det som skjer i Norge nå, det som skjer i verdensrommet, i ‘space’, altså om romsamarbeid. Jeg var på denne fantastiske øya, Andøya, og kommunen der, og ble tatt godt imot av en ordfører som er ordfører i en kommune med 4500 innbyggere, men som egentlig nå sitter på en av de store strategiske ressursene vi har – nemlig at vi kan skyte ut raketter som har satellitter.

Og realiteten er – at det er mange avhengigheter i verden – men 80 % av kapasiteten til å skyte ut, er amerikansk, eller nærmere bestemt hos Elon Musk. Europa har nesten ingen kapasitet, men den kapasiteten kan vi få, og den er altså på Andøya. Og det reiser jo spørsmålet – Andøya kommune, som har vært viktig i forsvarssammenheng lenge, får nå en tilleggsbetydning innen dette – så hvordan stiller vi opp som stat for Andøya, for at de kan ivareta denne veldig viktige funksjonen?

Så det er én side – som vi skal jobbe med ordføreren og kommunen der om framover. Og så flyttet vi oss over til Troms, hvor øvelsen Cold Response pågår. Veldig mye av den norske forsvarssatsingen skjer jo i nord. De er vant til å ta imot allierte styrker på denne øvelsen. Nå er også Sverige og Finland med. Dette er den første NATO-øvelsen hvor Finland også er inne som en del av øvelsen. 25 000 soldater, men 34 000 om vi legger til den finske dimensjonen.

Så – disse kommunene er gode vertskommuner. Vi kaller dem forsvarskommuner. Vi hadde også canadiske spesialstyrer her. Og ordføreren i Evenes sitter her. Evenes er utrolig viktig for oss med kampflybasen vi har der oppe. Det er en del av sikkerheten som vi snakker om nå; dette at vi har kommuner som kan sin rolle i fredstid i forhold til forsvar og beredskap.

Det viktigste budskapet til kommunene er jo at om det blir en kritisk situasjon, enten strømbrudd, databrudd eller noe enda mer alvorlig – en krigssituasjon – så er det jo det å å klare å opprettholde mest mulig normalitet, selv i en ekstremsituasjon.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Vi trenger også en opprustning av den sivile motstandskraften. Den nasjonale sikkerhetsstrategien vår har tre deler: Utvikling av forsvaret vårt, både det vi har og det vi skal ha inn i 2030-tallet og fram mot 2040. Og del to – sivil motstandskraft. Og del tre – økonomisk sikkerhet.

Denne midterste delen vil jeg si – for deg og meg og alle – er den viktigste, for den omfatter oss alle. Men det kommer til å være en skjevfordeling når det gjelder kostnader – for det å bygge en ny marine med fregatter, ubåter og flerbruksfartøy – det er det mest kostbare. Vi har havområdene og det norske forsvaret vil alltid være preget av det. Vi kommer til å satse annerledes på forsvar enn Sverige og Finland. Det må vi gjøre fordi vi har den geografien vi har.

Men det er helt riktig – vi kommer også til å måtte investere i sivil forsvarskapasitet. Det handler for eksempel om politiets evne til å stå imot kriminalitet. Og veldig mange av de beredskapsfunksjonene kommunene har. Det er vi nå i nær kontakt med kommunene om, og det vil også synes i budsjettene.

I dette hybride spekteret, så er det ikke bare forsvaret, men politiet og de sivile organer som skal håndtere mange av truslene. Det vi ser nå er at det er veldig få problemstillinger hvor man kan si at når det gjelder den og den trusselen, så er det ikke dere, men dere, for på nesten alle områder er det et samspill. Også for de hybride truslene er Forsvaret veldig viktig.

Høsten 2023 hadde vi ekstremværet «Hans» – det sitter sikkert ordførere her som hadde dette tett på – og det var evakuering. I går gikk det ut et brev til alle kommuner om betydningen av noen nøkkelpunkter. Og det kommer også en veileder fra DSB om gjennomføringen. I Totalforsvarsåret som jo vi markerer nå, så blir det viktig at vi alle, hver kommune, hver husholdning, hver person, tenker gjennom: Hva er min rolle, hva er min sårbarhet, og hvordan kan jeg redusere den?

Grønland

For det første vil jeg si at situasjonen på Grønland er helt ekstraordinær og unik. Som du sier (Nuuks ordfører deltok); det kommer en trussel fra et hold du ikke kunne tenke deg at det ville komme fra. En alliert. Grønland er en stor geografi, en liten befolkning, en del av kongeriket Danmark.

Jeg har jo fulgt i mitt politiske liv diskusjonen mellom befolkningen på Grønland og Danmark om uavhengighet, selvstendighet; diskusjoner som tas på konstitusjonelle måter. Og så kommer det en utenforaktør som har betydelig makt, og som sier at ‘jeg vil ha det landet’. Og det skaper sårbarhet, for det er ikke en vanlig rasjonalitet i dette. Så dette er helt unikt. Denne utfordringen er unik, og derfor er jeg glad for at vår støtte og solidaritet når fram. Jeg har snakket mye med statsministeren på Grønland og gitt uttrykk for dette.

Kommunene

Men jeg tror at det som gjelder i ethvert demokrati, det er å være klar over styrker og sårbarheter. Og vi skal også være klar over styrkene. Fordi jeg tenker at når vi nå er opptatt av at vi er sårbare – f.eks. hvis vi ikke har vann eller strøm eller data – så har vi også noen formidable styrker. – I de norske lokalsamfunnene, frivilligheten, et samfunn som fungerer – også nedenfra.

Fra min tid i Røde Kors erfarte vi at de som kjenner samfunnet best i en normal situasjon, er de beste til å kjenne det også i en ekstremsituasjon. Går skredet, så er det de som kjenner terrenget best på forhånd, ikke de som kommer utenfra.

Så jeg tror at noen av de rådene vi gir nå – til både bedrifter og kommuner – det er å gå gjennom sårbarhetene – hvordan kan vi møte dem og hvordan opprettholde normalitet.

Men vi må også utfordre oss selv. Ett av de rådene vi gir, og som vi også gir veiledning på, det er øvelser. Man må øve mye. Og jeg kan fortelle dere, at jeg har sittet åtte år i regjering før. Med i den regjeringen jeg har nå, så har vi øvelser som jeg trodde jeg ikke skulle ha da jeg gikk inn i politikken – hvor vi nå må øve på nye realiteter. – Hvor det er laget situasjoner som man må utfordre beslutningstakerne på. Det kan være situasjoner hvor nøkkelfunksjoner trer ut av spill. Det kan være situasjoner hvor det oppstår krigstilstander i Norge; at vi blir angrepet. Hvordan sikrer vi da forsyninger? Hvordan tar vi beslutninger? Det er mulig å gjøre dette realistisk og ganske alvorlig når vi øver.

KS’ leder beskriver mye av det viktigste i dette – og som må gjøres. Men det blir ofte sånn at når det kommer nye satsingsområder i norsk debatt – så har jeg erfaring fra at da ‘melder man seg på’ med ‘alt’ som er uløst og sier at nå må vi få løst og finansiert det og det. Og det er helt legitimt, egentlig. Jeg tenker jo at i det bildet med krig – når jeg har vært litt tilbakeholden med å si at vi må forberede for det – for da er jo det naturlige spørsmålet – hvilken krig da? Den forrige blir antakeligvis ikke den neste. Og den hybride, hva betyr det? Jo, det betyr veldig mange av de kritiske situasjonene som kommer til å komme ‘under terskelen’ for krig. Og det er noe av det som er testen her. Det er ikke stridsvognene som vil komme rullende over grensen – og da er vi i krig – og da er det artikkel 5 – og alle er mobilisert. Det er andre funksjoner som begynner å svikte. Data slås ut, strøm slås ut, vann slås ut. Kritiske forsyninger.

Så dette er en mørk side av fantasien vår som vi må tenke igjennom. Men vi har altså i DSBs scenarioer oppgaver, øvelser, ting vi kan gjøre. Og min erfaring – tilbake igjen; for 25 år siden da jeg var i Røde Kors – og jeg reiste rundt – og da så jeg at det var høy beredskap i kommunene rundt dette å tenke igjennom det som var datidenes trusselbilde. Og også god kontakt – som du sier – mellom de ulike aktørene, ute i kommunene, slik at man lengst mulig kan klare å ivareta de funksjonene vi har i en normal situasjon. Det er på en måte kjernen.

Skape arbeidsplasser

For det første vil jeg berømme både henne (som du fortalte om) og kommunen som fikk dette til. For hvis du har vært utenfor arbeidslivet i fem år, så viser erfaringen at det er vanskelig å komme inn igjen. Det er ikke alle som har den kraften hun hadde, til da å si at ‘jeg skal inn’. Det er mye statistikk som viser at etter noen måneder utenfor arbeidslivet så blir det brattere bakke tilbake.

Men vi erkjenner jo at i dette landet så vil vi i og for seg ikke mangle penger, men vi mangler folk. Vi har som mål om å komme opp i 82 % yrkesdeltakelse. Nå er det land som går forbi Norge med høyere yrkesdeltakelse. – Så vi har en jobb å gjøre der. Og det er ene temaet som vi alle deler. Og det er en todeling her. Vi har et veldig klart mål. Vi sier vi ønsker 150 000 flere inn i arbeidslivet til 2030, i tillegg til de 160 000 som er kommet inn til nå. Og det må vi gjøre noe med gjennom arbeidslinja, legge til rette, det vi gjør i næringslivet, alt det vi kan. 

Norske kommuner er jo en svært stor arbeidsgiver. Og også derfor har de stort behov for arbeidskraft. Men jeg vil bare legge til at én ting er det at kommunen ansetter folk. Men når jeg reiser rundt og besøker bedrifter, så ser jeg også kommuner som er opptatt av at de får unge mennesker, arbeidstakere, som er kvalifisert for jobbene som finnes i den kommunen. Jeg var i Ulstein verft og så hvordan denne høyt spesialiserte bedriften som de er, bygger skip i verdensklasse. Det er klart at for kommunen der så er det viktig å tilby utdanning som gjør at unge mennesker velger de fagene, slik at de får fagarbeidere som igjen kan rekrutteres til den avanserte bedriften. Dette er også en del av kommunens og fylkets viktige oppgave.

 

Se hele konferansen: