Statsministerens gjesteforelesning på Politihøgskolen

Som framført (sjekket og redigert mot lydopptaket)

Kjære alle sammen,

Jeg forstår at andreklassingene er ute i praksis, så dere er første og tredje. Og siden vi har med folk på stream, så – ja, jeg var i Bodø forleden dag – men dere fikk jeg da ikke sett. Men det er Kongsvinger og flere andre.

Tilliten til politiet

For meg er det egentlig en veldig stor glede og på vegne av regjeringen å få møte dere. Og jeg er helt enig i det rektor sier her – dette er et av de aller viktigste yrkene i velferdsstaten.

Så jeg har litt å si til dere, men jeg vil også først si – fra meg kommer en anerkjennelse for det valget dere har tatt og den utdanningen dere skal igjennom. Jeg tror vi kan si, ja jeg kommer til å gjenta det: Jeg tror kanskje det er verdens beste politiutdanning. Og at vi har en ambisjon for politiutdanningen i Norge som forteller ganske mye om det landet vi er i.

Det er vel ikke noe annet sted jeg kan gå som statsminister hvor jeg mer er i møte med det vi forbinder med begrepet trygghet, som jo er, tror jeg, fra alle politiske retninger, hva man måtte komme fra: Målet for samfunnet – å bidra til at folk føler seg trygge.

Og i Regjeringens «Plan for Norge», som vi har lagt fram, der er trygghet for framtiden overskriften. Og det handler – som ett av de fem områdene vi har trukket frem, i tillegg til økonomi, at folk kan gå på jobb, barn og unge, helsen vår – så er det trygghet for landet det handler om. Og «Kunnskap for et tryggere samfunn» står det på deres websider. Det mener jeg er utrolig viktig – at det ligger i bunn. Kunnskap om og for trygghet.

Og jeg vil si, som beboer av landet og som statsminister, at det er mye å være stolt av i Norge. Noe av det er politiet vårt. Som jeg sa, vi har kanskje verdens best utdannede politi. Min venn og kollega Faruk, som sitter her, som nå er stortingsrepresentant, har jo jeg vært og besøkt mange ganger på hans reise inn i dette viktige yrket. Og jeg har levd et liv i dette landet som gjør at jeg kan også si – for det er på vegne av nordmenn flest – at en av grunnene til at vi lever i et samfunn med høy tillit til hverandre, er den rollen politiet har i vårt samfunn.

Det kan hende at dere kanskje ikke har vært inne på dette i utdanningen, men jeg har vært i mange nok land til å se at det ikke er sånn alle steder. I Norge så er det sånn at vi ser på politiet som en ordensmakt, og nordmenn flest, når de ser politiet, så blir de trygge. Hvis de har et problem, hvis de trenger hjelp, hvis de er usikre på noe, så vil politiet være nøkkel til trygghet.

Jeg kan fortelle dere det: Drar dere til Russland, til en russisk by eller til andre land, jeg vil ikke nevne dem alle, så er det ikke sånn. Da vil det være slik at hvis du har gjort noe galt, så vil du kanskje være urolig for politiet, men i noen andre sammenhenger så vil bare det å være i nærheten av den ordensmakten være farlig.

Vi har et politi hvor dere læres opp til, og la meg si det litt sånn ‘kroppslig’: Å sette seg på huk og snakke med barn. Se folk i øynene. Jeg har vært ute med norske soldater i utlandet. Da vi var i Afghanistan var det noe vi la merke til at andre land hadde mørke briller når de møtte folk, men at de norske tok dem av, slik at de så folk i øynene. – En ganske elementær sak.

Så – vi har stor tillit til politiet. Politiet er ikke et undertrykkelsesapparat som det kan være i mange andre land. Jeg ville bare ha sagt det. Aftenposten skrev 16. april på lederplass at «i dag er Norge blant landene i verden hvor politiet nyter høyest tillit fra folket. En høyt utdannet og kompetent politistyrke bidrar til dette».

Og slik bør det være, og det er en av grunnene til at jeg ikke har gått med på det forslaget om at man skal lage en delutdanning til politiet som er kort, for å løse noen ‘korte’ oppgaver. For jeg tror at en av de viktige kvalitetene er alt dere får med dere i denne utdanningen for å løse oppdrag.

Så vet jo jeg at det er en del utfordringer som blir trukket fram i debatten nå, f.eks. i Oslo – vaktholdet utenfor ambassader. Jeg kan sette meg inn i at det er deler av dette som kan oppfattes som kjedelig, rutinemessig. Men de som sitter med politisk ansvar, vet at der ligger noe av terrorfaren i Norge. Og de som skal passe på oss da, følge med, være årvåkne; de trenger faktisk å ha en komplett og god utdanning.

Derfor er vi opptatt av – sammen med ledelsen her, sammen med Politidirektoratet – å utvikle en politiutdanning som svarer på morgendagens utfordringer. Noen av dem er helt kjente, men det er også nye utfordringer som vi møter. Og derfor må vi forstå dem og gjenspeile det både i utdanningen og i det oppdraget dere har.

Jeg skal videre snakke om tre hovedtemaer:

Jeg ser at noen av spørsmålene dere har vært opptatt av, berører disse temaene. Det ene er det sikkerhetspolitiske bakteppet vi har nå. Det andre er – slik vi ser det fra vår side – møtet med organisert kriminalitet. Og det tredje er barne- og ungdomssituasjonen.

Hva er det som uroer oss mest?

Bakteppet er en urolig verden – og konsekvensene for oss. Jeg blir ofte invitert til å komme og snakke om ‘verdenssituasjonen’. Jeg har vært utenriksminister og jeg bruker mye av min tid med kolleger for å snakke om at vi har to kriger som pågår nå, Midtøsten og Ukraina. – Ukraina først, som er på femte året, og Midtøsten, og alle konsekvensene av dette.

Men jeg skal dele en liten ting med dere – som gir noen perspektiver. Jeg var i en lignende forsamling som her hos dere, bare i Forsvaret, i høst, i oktober. De var litt eldre. Det var folk sånn midt i karrieren i Forsvaret. Og jeg var invitert til å snakke med forsvarssjefen om: Hva tenker du på hvis du ligger våken om natten?

Det hender at jeg ligger våken om natten når jeg våkner og tenker på ting. Og jeg gikk til dette møtet og tenkte at nå vil de sikkert høre at jeg tenker på krigen i Gaza, det som skjer i Ukraina, de store spørsmålene. Så tenkte jeg selv at de gangene jeg våkner om natten; det jeg egentlig tenker på da, det er veldig nære ting. Det er barna mine, det er praktiske ting rundt livet jeg lever.

Og så kom vi dit, det var en QR-kode på skjermen, og alle ble invitert til å gå inn på denne QR-koden og skrive inn et stikkord for hva vi tenkte på hvis vi våknet opp om natta. Og så fikk man opp en ordsky hvor de viktigste tingene kom med de største bokstaver. Det er sikkert noe KI inne i dette. – Og hva var det som kom opp? Familie, barn, jobb, økonomi, ansvar, stress. Og så kom alle de andre tingene også; det som skjer ute i verden.

Jeg sier dette innledningsvis fordi – vi står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, hvor vi tenker på krig og fred, vi snakker om utfordringer, situasjoner høyt oppe i krisespekteret. – Dere skjønner hva jeg mener med det. Kan det oppstå krigssituasjoner?

Men hverdagen til folk – det handler om hvordan får jeg endene til å møtes for meg og mine. Er jeg trygg i nærmiljøet mitt? Kan ungene gå trygt i skolen? Er det trygt å ta kollektivtrafikk? Veldig nært.

Så det vi står overfor egentlig – det er blandingen av de virkelig nære ting, de nærmeste, og det aller verste, krig. Det tror jeg er typisk for alle mennesker. Det er også en erkjennelse av det vi nå opplever, at vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Dette er ikke vitenskap; det er en vurdering vi gjør. Og det preger regjeringens arbeid.

Jeg synes det er utrolig tungt å stå i – at vi nå må bevilge så mye mer penger til forsvar – som vi kunne ha brukt på alle mulige andre viktige ting. Men det ville ha vært veldig feil å ikke forstå den tiden vi lever i og si at det må vi faktisk finne plass til. Så – innenfor det vi kaller ansvarlige budsjetter – så har vi altså funnet rom til nesten dobling av forsvarsbudsjettet siden vi kom inn i kontorene.

Og vi har en stor direkte støtte til Ukraina, som står i den forsvarskampen de gjør. Men hver av de kronene kunne ha vært brukt på veldig mange andre viktige ting. Derfor blir det ‘mindre mer’ til andre ting, når det er sånn. Men dette må vi altså møte.

Jeg skal ikke komme inn på alt – men Russlands krig i Ukraina har rokket ved et prinsipp i Europa, nemlig at du endrer ikke grenser med makt. Du legger ikke land under deg bare fordi du har ambisjon om det.

Og i Midtøsten, Gulfen, Iran, Israel, så pågår det jo fortsatt. Og den tryggheten folk opplever i hverdagen, er jo ikke direkte truet av det som skjer der nede, men hvis nå drivstoffprisene skal fortsette å gå opp, flyprisene går opp, ruter kanselleres fordi flybensinen blir dyrere, ja kanskje blir det mangel. Jeg kan ikke stå her i verdens rikeste land og love at dette ikke er noe problem i Norge fordi vi har det vi trenger. Vi har olje og vi kan raffinere produktene våre på Mongstad ved Bergen, men hvis det fortsetter nede i Gulfen nå, med at Hormuz-stredet er stengt, så er det 20 % av verdens olje som ikke kommer ut. – Gass, kunstgjødsel, viktige produkter. Det får konsekvenser også hos oss.

Konflikter i utlandet speiles i Norge

Og så endrer ting seg tett ved oss. USA opptrer mer konfronterende. Jeg skal være diplomatisk og ikke beskrive noe av det som kommer fra den amerikanske administrasjonen nå – men vi må forholde oss til det. Og nye temaer. Bomben ved USAs ambassade, hvor politiet kom til og trygget dette, er jo et uttrykk for at sikkerhetspolitiske spenninger kommer inn hos oss.

Så i sum så betyr det at veldig mye av det som skjer der ute, speiler seg på ulikt vis – inn i samfunnet vårt. Noen flere eksempler på det som dere vil møte i arbeidet deres:

Jødiske miljøer i Norge opplever økt utrygghet. De har ikke gjort noe galt. Det er ikke deres krig, men de assosieres med Israel. Muslimske miljøer er opptatt av palestinernes situasjon. Alt dette er veldig legitimt. Og jeg sier hele tiden: Vi vil ikke ha den krigen inn i våre gater. Men når engasjementet er stort og sterkt, så vet vi hvordan det kan oppstå. Uro, frustrasjon og sinne kommer inn, og ordskiftet tilspisses.

Vi venter ikke at Russland – som i den gamle teorien – at russiske stridsvogner skal rulle inn over Norges grenser. At det er slik en krigssituasjon kan begynne. Det begynner under den terskelen. Og det kalles for hybride trusler. Altså under grensen for krig. Når er et land angrepet?

Og hvis for eksempel strømmen går, dataen bryter sammen, eller – slik vi nå ser – at utenlandsk etterretning – her er det pekt på Russland og Iran – betjener seg av kriminelle til å gjennomføre sabotasjeangrep mot penger. – Da er vi inne i en ganske spesiell kombinasjon av hva som er intensjonen bak, hvem som står bak, og hvem som kan få småpenger eller mellomstore penger eller større penger for å utføre det.

Så – dette må vi jobbe med, som samfunn, og det må speiles hos dere. Det er å bygge motstandskraft. Jeg sier ofte at det vi skal gjøre nå, det er å styrke Forsvaret. Det er veldig dyrt. Det er nødvendig. Misforstå meg ikke, men det er ganske ‘enkelt’. Det handler om å kjøpe det utstyret vi trenger; fartøy, fly og så videre, og rekruttere de vi trenger til å jobbe der.

Men motstandskraften i samfunnet vårt – det er deg og meg. Det er å ha et beredskapslager hjemme. Ekstra vann, hvis vannforsyningen svikter. Og det skjer ikke bare i tilfeller høyt oppe i krisespekteret. Om strømmen går, om noe annet skjer, hva gjør jeg da?

Vi må jobbe med å kunne møte og forstå dette med de hybride truslene. Men jeg sa: Noen stater bruker hele verktøykassen sin, også stedfortredere. Etterretning, påvirkning, sabotasje. Og det handler jo ikke bare om sikkerhet i politisk forstand.

Gjøre samfunnet med motstandsdyktig

Vi hadde ekstremværet «Hans», som noen av dere kanskje husker, i 2023, og da var det ganske mange normale samfunnsfunksjoner som brøt sammen, bl.a. på Ringerike, der flere tusen mennesker ble evakuert. Og slike situasjoner oppstår.

Men vi er ganske gode på dette i Norge. Jeg var på mandag på en stor beredskapskonferanse ved Nord Universitet i Bodø. Da snakket vi om dette; hvordan kriser kan komme nå. De kommer oftere. Og den nye krisen er ikke lik den forrige, så vi kan ikke kopiere håndteringen av den. Dette er sikkert noe dere tenker på i godt etterforskningsarbeid også. Dere bygger på erfaring. Vi må alltid være åpne for å se at det kan komme noe som er helt nytt.

Der oppe i Bodø har de det som heter Øvelse Nord, som har samlet i over 30 år militære og sivile aktører som jobber sammen. Mye kunnskap, stort engasjement. Og politiet og Forsvaret har jo nå, på grunn av opplevelser vi har hatt de siste årene – og vi har Utøya 22. juli – de har rutiner for å kunne utveksle og støtte hverandre i kriser.

Denne Nasjonale sikkerhetsstrategien nevnte jeg for dere. Den la vi fram i fjor, 8. mai, på frigjøringsdagen. Hvis dere ikke har sett på den, vil jeg anbefale å gå inn og titte på den. Den ligger ute på nett, den er kort og grei å lese.

Den er skrevet slik at vi skal se sammenhengen i sikkerhet. Tre elementer: Styrke Forsvaret. Styrke motstandskraften. Og ha økonomisk sikkerhet, at vi har et næringsliv som fungerer godt.

I år er vi i Totalforsvarsåret. Og det betyr at vi skal også tenke særlig på hva hver og en av oss gjør. Den nasjonale sikkerhetsstrategien berører politiet og PSTs arbeid i høyeste grad. Den peker på behovet for å samle kreftene om det som er viktigst for å holde Norge sikkert og trygt. Å forstå truslene vi står overfor – for å kunne forebygge, avdekke og håndtere trusler.

Og så må vi øve. Jeg var utenriksminister i syv år og jeg tror aldri vi hadde øvelser i regjering på en mulig anspent sikkerhetspolitisk situasjon som kunne kalles ‘veien inn i krig’, men nå har vi det. Og det kan være ganske brutalt å ha en øvelse som i løpet av én time bringer deg inn i noen fryktelig vanskelige avgjørelser som du må ta i en sånn situasjon.

Og bedrifter må øve. Og dere øver jo på brannøvelser, ikke sant, hva gjør dere hvis alarmen går? Hvor rykker vi ut? Men det er flere ting i det å øve, og forestille seg hva som kan skje, hvor vi må utfordre vår egen tanke.

Nasjonal sikkerhetsstrategi og politiets rolle

Så hva er politiets rolle og oppgaver i lys av denne strategien? Det er to kjerneinteresser som denne sikkerhetsstrategien skal bevare: Et sterkt demokrati og at vi har et trygt og tillitsfullt samfunn. 

Og der er jo politiet helt avgjørende i møte med folk som trenger den hjelpen. Bekjempe brutal kriminalitet. Og være forberedt på at den neste krisen vil være annerledes, også høyt oppe i krisespekteret, som ved en krig.

Men det er i det daglige, tenker jeg, i det å møte trusler og kriminalitet slik politiet gjør i dag, at dere virkelig forsvarer de grunnleggende sikkerhetsinteressene for Norge. Og det er slik jeg sier det til bedrifter: Hva gjør dere hvis det kommer krig eller krise? Hovedbudskapet er: Fortsett å gjøre det dere gjør i dag, mest mulig normalt. Ivareta funksjonene. De blir ikke borte fordi det oppstår en alvorlig situasjon.

Vi ser nå på hvilken rolle politiet og PST skal ha i den øvre delen av dette krisespekteret, altså krise eller krig.

Vi lager en ny, langsiktig plan for politiet for at det kan utvikles i tråd med de behovene samfunnet har, den kunnskapen vi har.

Og samfunnet har jo gått gjennom betydelige endringer. – Befolkningen, hva vi jobber med, teknologiutvikling. Og et mer krevende og sammensatt kriminalitetsbilde. Jeg besøker mange politidistrikter og jeg møter Kripos, jeg hører hva de forteller om, og de forteller jo om et landskap i veldig endring. Og det sa jeg til rektor her, at det dere underviser i dag – sammenlignet med for 10 og 20 år siden, er to veldig ulike virkelighetsbilder, selv om kjernefunksjonene er de samme.

Ett viktig kunnskapsgrunnlag vil være rapporten til Politirolleutvalget som kommer til neste år, i 2027. Det er 40 år siden forrige utvalg som så på dette, og de skal vurdere hvilken rolle politiet bør ha i samfunnet – som er et stort spørsmål; hva slags oppgaver og hva slags oppbygging, ut fra dagens utfordringsbilde; hva trenger vi framover.

Så er det jo slik at jeg får noen ganger spørsmål om hvordan er min sikkerhet ivaretatt. Bestemmer jeg noe av det? – Da sier jeg at det bestemmer ikke jeg. Jeg stoler på de som har ansvaret for å tenke på statsministerens sikkerhet. For det er det noen som har. De er fagfolk. Jeg blir tatt godt vare på når det gjelder sikkerheten.

Og en god del av de organisasjonsspørsmålene som gjelder politiet, er det Politidirektoratet som har kompetanse til å avgjøre, og politidistriktene. For det er ulikt i Agder og i Nordland, og det skal vi også ha respekt for. Vi må ha en god sammenheng mellom de overordnede retningslinjene og hva som skal skje lokalt.

Noe som er viktig, vil jeg si, er bredden i den utdanningen dere har her ved høyskolen og at nye studier opprettes, som f.eks. innen spesialetterforskning.

Vi blir trygge av å se politi i gatene, vi som bor i dette landet, men mye av den nye kriminaliteten møtes ikke i en gate, det møtes på nett. Og det er noe av det sterkeste jeg har møtt når jeg er ute og besøker dere som jobber i politiet med de verste tingene på nett, f.eks. misbruk av barn, hvor de må inn og etterforske, og de må se det. Og de må være sammen med kolleger og ta noen pauser fordi at det er også et bilde av det som er der. – Så vi må bygge kompetanse for å klare å forstå det som skjer nå.

Kriminalitetsbekjempelse

Bekjempelse av kriminalitet er selvfølgelig – i hele forebyggingsperspektivet – noe av det aller viktigste. Ifølge Europol er organisert kriminalitet en av de største sikkerhetstruslene vi står overfor, altså utrolig alvorlig. Disse miljøene er avanserte, de har adgang til teknologi, ligger ofte i forkant og pusher i metoder, og leser seg opp og erfarer hvordan de kan gå videre.

Andre land er verre rammet enn oss, men vi har nærvær av nettverk, i alle politidistrikt. Organisert kriminalitet er en hovedutfordring for oss. Vi ser, som sagt, sporene rundt om i landet. Veldig mye har utspring i vårt gode naboland Sverige. Det er jeg helt åpen om i min diskusjon med den svenske statsministeren, og han legger ikke skjul på det heller. Men det er også langveisfra, som Tyrkia, Gulfen og helt andre land vi ikke har normalt samarbeid med.

Vi må satse både på kapasitet, kompetanse og teknologi. Og utviklingen i dette trusselbildet – med et veldig voldspotensial – er nok en hovedgrunn til at regjeringen besluttet å fremme forslag om generell bevæpning av politiet. Det vet jeg at politiets organisasjoner har vært opptatt av. Men vi har hatt en lang tradisjon, og det har sittet langt inne for meg å endre på kvaliteten av at vi har et politi som ikke har våpen på hofta. Nå er den avgjørelsen tatt, og vi har stor tillit til at det blir gjort på en ordentlig måte. Men det sier litt om hvordan samfunnet vårt har utviklet seg.

Vi har hatt øremerkede bevilgninger knyttet til organisert kriminalitet, 300 millioner ekstra i 2024 og varig styrket med 600 millioner i 2025. Og noen av de tiltakene – som jeg vil nevne – er at vi har fordypet vårt samarbeid med Sverige. Folk fra Kripos sitter nå sammen med nordiske kolleger i Stockholm, slik at vi har åpne kanaler. Og vi jobber med flere lovendringer, blant annet for å få en ny straffebestemmelse for rekruttering av mindreårige. – Det er denne ‘stråpersonutfordringen’; at også andre stater som ikke vil oss vel, kan kjøpe seg kriminelle. Særlig fra de unge, de kan gjøre det på nett, og sånn sett gjemmer de seg bak ‘barnesoldater’.

Og så er det et mål for oss; hele domstolskjeden; raskere til domstolen, hurtigspor. Reaksjoner særlig for de unge. Og å inndra penger, verdier fra de kriminelle, det er utrolig viktig. Det skal ikke være statussymboler du kan pryde deg med. Det er vanskelig, men det er viktig å gjøre det og vise at det har en konsekvens.

Barne- og ungdomskriminalitet

Også til slutt: barn og unge. Ett av våre fem områder i «Plan for Norge» er barn og unge. Hvorfor ikke eldre? Hvorfor ikke de middelaldrende? Barn og unge har vi et særlig ansvar for, og de står midt i kryssilden.

I dag har dere hørt meg og noen andre vært ute og si at vi skal innføre en aldersgrense på sosiale medier. Det er jo ikke ‘vilt populært’ blant 14-åringene dette her. Men jeg tror det er på tide. Og det kommer til å bli stående som et stort dilemma. – At vi slapp til tek-gigantenes avhengighetsskapende algoritmer for de ungene som var i en alder hvor de ikke kan ta den typen avgjørelser. Nå skal vi ha dette opp og stå.

Men det å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet er viktig for oss. Barne- og ungdomskriminaliteten går jo i sum ned. Men den blir yngre og mer alvorlig. Og det er veldig alvorlig. Det er farlig og det gjør noe med tilliten mellom folk. Og jeg tror det er særlig opprørende å se at unge mennesker som er skyldige, de er også på mange måter ofre.

Og hendelsene i Oslo i fjor, med skytevåpen og håndgranater, viser at konsekvensene kan bli svært alvorlige. Jeg var inne og så på det arbeidet Kripos gjorde rundt den saken, og jeg var utrolig imponert over det. – Hvordan norsk politi er i stand til å være på innsiden, også i de digitale flatene.

Forebygging tror jeg fortsatt er noe av det aller viktigste. Jeg skal dele med dere én ting: 22. juli 2011 – som dere vet, for meg og min politiske bevegelse, er fortsatt et enormt traume; hva som skjedde med drapene på de unge. Jeg husker PST-sjef Bjørnland, senere politidirektør, hun sa noe om at det skulle ha vært grepet inn mot denne mannen før. At PSTs mulighet til å gripe inn rett før det skjedde, den var begrenset. Det er jo alt som skjer – tidligere; å oppdage slike signaler tidlig nok – slik at de ikke eskalerer opp til å bli det grusomme som skjedde da.

Så vi må ha stor vekt på avansert og innsiktsfull forebygging. Og det vet vi. Barn som gjennomfører alvorlig kriminalitet – de har ofte sammensatte utfordringer. De har en sosial bakgrunn, har falt på utsiden, istedenfor å bli fanget opp av et organisert arbeidsliv kan de bli fanget opp av lettjente penger og status den andre veien. Så de er på en måte både utøvere og ofre.

Derfor sier jeg, som vi ofte gjør, at vi skal være tøffe i ‘den spisse enden’ for å slå ned på det og ha virkemidler for dette, men vi må også være der og lukke dørene inn til kriminalitet. Det er utrolig viktig. Ofte blir den politiske debatten slik at vi bare diskuterer det første. Og det er viktig, men hvis vi ikke tenker på hva som leder skrittene frem til at unge mennesker rekrutteres, så gjør vi ikke jobben vår.

Utenforskap kan forebygges. Og utenforskap i det samfunnet vi ønsker å være en del av, er jo første trinn i innenforskap til miljøer vi ikke vil at folk skal være en del av. Så det er noen dører, for å bruke det bildet, som vi her må lukke. Det handler om trygg oppvekst, mindre sosiale forskjeller, like muligheter. De som har overrepresentativitet fra innvandrerbefolkning og -familier; da må du ofte gå inn og se på hva situasjonen er for foreldrene.

Jeg pleier å si det slik: Vi har ikke fattige barn i Norge. Men vi har barn av fattige foreldre. Og de foreldrene er i en situasjon hvor de kanskje ikke mester språk, ikke er i jobb, ikke er inkludert. Så alt dette henger sammen.

Det er ikke deres ansvar å jobbe med det, men vi må altså ha tiltak som styrker familier, skole, fritid, idrett, det som skaper fellesskap. Og, som sagt så må vi også sørge for at de som bryter loven, møtes med raske reaksjoner, og at bakmennene straffes strengt.

Nå har vi gjort ganske mye på barnevern for å kunne ta vare på eller håndtere de barna som er under kriminell lavalder. Og det mener vi er riktigere enn å senke den kriminelle lavalderen, slik som de gjorde i Danmark. De senket den. Og så, etter to år, så hevet de den igjen. De syntes ikke det var virksomt. Raske reaksjoner, hurtigspor, som jeg nevnte, og én-til-én-oppfølging.

Og det er ikke politifolk, nødvendigvis, det er folk med annen bakgrunn som følger utvalgt ungdom. Og jeg har sett dette, både i Bergen og Trondheim, hvordan det virker. Hvordan 14-åringen var på vei til å falle helt ut, og så fikk hun en dame på 40 år, hadde tre barn, som møtte henne om morgenen, fulgte henne til skolen, tok henne med på idrett, fikk henne over et annet spor. Og dermed så var det, på en måte, jeg vil si, reddet. – Utrolig viktig i forebyggingssammenheng.

Vi øker kapasiteten ved kriminalomsorgens ungdomsenheter. Og så har vi hatt høring for strengere straffer for ulovlig befatning med kniv, skytevåpen og eksplosiver.

Og så jobber vi også med å forebygge voldelig ekstremisme. Vi har hatt en ekstremismekommisjon med eksperter fra Norden som har gitt oss mye innsikt på det.

Og så må vi bedre, tror jeg – det er utrolig viktig – informasjonsutvekslingen, mellom helse, politi, PST, skole, disse sektorene. For det erfarer vi når vi sitter med regjeringsansvar, at man kan ikke dele opp ansvaret, i forskjellige departementer – ta barne- og ungdomskriminalitet; det er jo helt sikkert justisministerens ansvar, men også barne- og familieministerens, kunnskapsministerens, helseministerens, den ministeren som har med bydeler og bosetting å gjøre. Vi må gjøre det sammen. Det er utrolig viktig.

Så tror jeg vi kan si det slik, selv om jeg skal være forsiktig med det: Oslo-politiet ser en nedgang i ungdomskriminaliteten i 2025. Én-til-én-oppfølgingen kan være en viktig del av forklaringen. Og raskere reaksjoner og styrket innsats i prioriterte områder. For det var jo slik, som de sa til meg i politiet da jeg besøkte dem på Stovner for et år siden: – Vi vet hvem de er. Og omtrent antallet også: 220, som vi følger nøye med på. Og det må vi altså snu alle steiner for å lykkes med det.

Avrunding

Jeg skal runde av med å anerkjenne den utdannelsen dere tar og arbeidsoppgavene dere skal ut i: Jeg mener dere skal ha stor selvtillit. Møte folk med å se dem i øynene. Det er et kvalitetstegn ved Norge at vi har hverandre i øyehøyde. Dere skjønner det begrepet. Ingen skal kunne se ned på noen. Og andre skal slippe å se opp til folk, fordi de er i sånne makthierarkier.

Og derfor så skal vi satse på politiet. Vi skal ha flere politifolk. Vi har altså fått denne nye utdanningen i Alta. De ser kanskje på oss nå. Og et nytt kull med 24 plasser vil bli tatt opp i Alta nå til høsten. Og i Oslo kommer det også 25 nye plasser. Da blir det fullt. Og kanskje skal dere flytte også, etter hvert, til andre deler av byen. Det har jeg også en mening om. Men det gjelder nok ikke i deres tid her på skolen.

Så jeg sier lykke til, og takk for oppmerksomheten!