Statsministerens hilsningstale på markeringen av 120-årsjubileet til Blå Kors

Sjekket mot framføringen (transkribert)

Blå Kors 120 år. Å være der – for et annet menneske

Tusen takk for invitasjonen! Jeg pleier å si – når noen feirer år – at man skal tenke nøye gjennom før man gir fra seg muligheten til å gjøre noe ut av en markering, enten det er en bursdagsfeiring eller et jubileum, og 120 år er jo et formidabelt tall. Det er jo eldre enn det aller meste. Jeg vil i tillegg gratulere dere med en nyoppusset forsamlingssal – og takk igjen for invitasjonen.

Du skal være ‘skrudd sammen’ litt spesielt – hvis du ikke tenker på dette begrepet ‘i sentrum står et menneske’, som er deres motto – fordi for en uke siden var jeg på vei inn i Ukraina, og der er det også mennesker som står i sentrum, og du står foran flaggene på Maidan-plassen i Kyiv og ser de som er drept der. Den flaggborgen vokser fra gang til gang jeg kommer dit. Og nå i helgen – vi kan tenke på alle de som nå rammes i Midtøsten-regionen, som er i full krig.

Da er det samtidig viktig å ikke bli lammet av dette og miste oppmerksomheten om alt annet. Oppe i NRK i dag tidlig var det en gjeng fra Blindern videregående skole som skulle snakke om revyen sin. Og jeg tenkte – ja, det er bra med revy. Det er bra at det er trivelige ting som skjer midt oppe i det hele. Det må vi ta ansvaret for.

Derfor er denne 120-årsmarkeringen noe veldig fint for meg å være til stede på. Jeg har gledet meg til det. Og jeg kjenner dere også som nabo, fra da jeg jobbet for Røde Kors, på andre siden av gaten, og det er fint å komme hit 100 prosent til jubileet her i dag.

Dere er 1700 dedikerte medarbeidere og 1900 frivillige, etter det jeg har lest. Det er formidabelt. Og det er selvfølgelig også en invitasjon til at flere av oss kan bidra.

Jeg tenker på begrepene omsorg og nærhet når jeg tenker på Blå Kors. – Det er med mennesket i sentrum – og det å være nær i de ulike livssituasjonene – uavhengig av bakgrunn, uavhengig av hva avhengigheten måtte handle om.

Og omsorg også for de menneskene som står rundt. For det er jo slik, enten det er i krig eller i den ‘andre slagmarken’ vi snakker om her; så er det også mennesker som står rundt – og mange av de som ikke blir sett. Men de blir jo sett av dere og det arbeidet dere gjør, og det skal dere ha stor takk for.

Så har jeg lyst til å si at gjennom disse 120 årene så er det jo oppturer og nedturer – for enhver organisasjon – men Blå Kors står frem som en velfungerende organisasjon – fordi dere er en frivillig organisasjon, dere er etablerte, og det er ‘orden og reda’ på ting, med tålmodighet og oppfølging. Og det er også verdt å understreke.

Hele mennesket

Så skal jeg snakke litt fra mitt perspektiv:

Dette med omsorg, det handler jo selvfølgelig om noe vi gjør, som individer, for våre nærmeste og for andre enkeltmennesker. – Men det handler også om noe kollektivt. Om noen verdier vi har i samfunnet vårt.

Og det dere gjør for eksempel rettet mot barn, er jo et uttrykk for at det starter der. Nå har vi laget Plan for Norge i regjeringen, med innsatsområder, og da pleier jeg å si – ganske bramfritt, og det er jo risikosport for en politiker å si – at det viktigste er barna våre. Før så var det sånn at det å si det – da la du deg ut med pensjonistene. De som har bygget landet og stått på og utviklet det videre. Men nå når jeg har blitt bestefar selv og snakker med ulike generasjoner, så er det egentlig ganske lite omstridt å si at det viktigste er å ta vare på barna våre – fordi de er fremtiden.

Jeg møtte i valgkampen i fjor en kvinne på Værnes i Trøndelag som fylte 100 år, og hun hadde vokst opp i veldig utsatte forhold i de harde 30-årene. Og jeg spurte henne om hvordan det var å være ung på hennes tid – og nå? Og hun sa – nei, jeg vet sannelig ikke. Og i det lå det jo det – at kanskje er det for de enkelte individene som vokser opp i dag – vel så krevende som på hennes eller min tid – selv om det også er store forskjeller.

Vi skal se hele mennesket. Dette skal være en kvalitet ved fellesskapet i Norge. Det må vi stå ved.

Det er meningen med fellesskapet – og i alle fall en grunn til at jeg har valgt mitt politiske fellesskap – ved det at vi har et ansvar, hver og en av oss.

Blir vi stående alene og sårbare, særlig i ung alder, så har vi veldig lite å stille opp med. Velferdsstaten vår – den skal være til bruk, ikke til pynt. Og da må vi også være med på å finansiere den og ta den i bruk i ulike livssituasjoner.

Og den vil jo aldri bli perfekt. Det er en av velferdsstatens store utfordringer. For der hvor det er mangler, det blir på mange måter ‘ankepunktet’ mot velferdsstaten. Hva gjør denne velferdsstaten? ‘Den duger ikke, den virker ikke’, og så videre.

Da vil jeg strekke ut hånden til dere som er i denne frivillige sektoren. For jeg lærte da jeg var i Røde Kors – og ellers; at dere er på mange måter denne velferdsstatens ‘sporhunder’. Og hva mener jeg med det? Jo, hvis vi ser tilbake – de 120 årene tilbake til 1906 eller enda lenger tilbake – så kom jo påpekningen av behov og mangler fra organisasjoner som dere.

Og etter hvert så kunne velferdsstaten si at dette ansvaret tar vi. Men problemet når velferdsstaten tar ansvar, er at da må det være likeverdig og over hele landet. Det er et mye større prosjekt. Dere kan gå inn og ta en gruppe – det kan være i Skien, for barna der, gjøre et formidabelt arbeid – uten at du er ‘skyldig’ for at det tilbudet ikke finnes i f.eks. Sandnes.

Og så kan vi etter hvert få en utvikling hvor vi bygger det ut. Jeg tror jo på samspillet her; at det skal være samspill mellom det vi da klarer å gjøre blant ‘sporhundene’ og det vi gjør som nasjon.

Så har jo jeg – som det ble sagt, bakgrunn fra Røde Kors-bevegelsen, som også var en sveitsisk bevegelse. Og det er et visdomsord fra den gamle Røde Kors-profilen Jens Meinich, som sa noe av det samme som står her på plakatene – ‘I sentrum står et menneske’. Han sa noe jeg ofte tenker på: ‘Den beste medisin for et menneske er et annet menneske’.

Det er i kjernen av det første fellesskapet – det at vi betyr noe for hverandre, og det gjelder like mye for dere her i Storgata 38. Og det krever tid, tålmodighet, empati, evnen til å bruke og dele av egne erfaringer. Og dele også håp og optimisme selv når det ser mørkt ut. Og det at dere også utvikler kunnskap underveis. Jeg tror det er viktig å si at deler av denne velferdsstaten og helsetilbud og forebyggende aktivitet kan hente veldig mange av erfaringer fra det dere har gjort.

Trygghet for helsen

Noen ord om utfordringene i dag:

Jeg ser at du, Willy Pedersen, skal snakke etter meg. Jeg har et sitat fra deg, hvor du sier ‘at rusbruk er ikke lenger et entydig fenomen’. For oss som ikke har opplevd et rusproblem, så tror jeg det ofte er en utfordring at vi definerer og ‘vet’ hva det er, men det er ‘et uttrykk for forskjellige livsstiler, identiteter og sosiale tilhørigheter’, som du skriver. Så komplekst. Og ikke mindre viktig av den grunn.

Som det ble sagt: Folk med rusproblemer lever kortere enn andre.

La meg også si – om andre avhengighetsproblemer som dere også har løftet fram. Jeg husker jo tiden hvor Røde Kors hadde spillautomater, og dere var opptatt av avhengigheten av spill – det var jo også en viktig dialog som skjedde over Storgata på den tiden.

Vi som regjering kan ikke akseptere uten videre at den forskjellen bare er der – at folk med rusproblemer lever kortere enn andre – at vi tar det for gitt, for retten til god helse må også gjelde for personer med rusmiddelproblemer.

Vi har som mål at alle med utfordringer på dette området skal få trygg hjelp. Trygghet for helsen er et av de fem områdene vi har i Plan for Norge. Dette må da også fange opp også de nye utfordringene som vi ser i dette bildet. Og da vet vi at dere – som sagt – spiller inn til det.

For jeg er opptatt av at jeg tror ikke dette er et felt som vi – i tråd med det Willy sier her – at det ikke er et problem vi kan si at vi får løst fordi det vil finnes et medikament, eller en vaksine, på samme måte som vi ikke bekymrer oss for visse barnesykdommer fordi vi er vaksinert mot det – men dette er noe som henger sammen med sosiale strukturer og utviklinger som er mye, mye mer komplisert.

Reformer

Vi har lagt fram en omfattende forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Og en plan for å øke levealderen blant mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.

Det ligger ikke ‘frelse’ i en plan, men uten en plan så har man heller ikke noen retning. Så derfor er det viktig for oss å få trukket inn kunnskap og satt oss selv under en slags form for forpliktelse. Og en handlingsplan mot overdoser – med innføring av beredskapstenkning og varslingstjeneste; vi har ‘overdose.no’, hvor brukere kan varsle om farlige rusmidler i omløp. Der må vi også være – på forebyggingssiden.

Og så har vi vært opptatt av – det var noe jeg jobbet med i min tid som helseminister – jeg ser det er noen gode kolleger fra den tiden her – å gjøre det enklere for kommunene – og i avtale med ideelle organisasjoner – å etablere bruker-rom, altså få behandling og i og for seg ivareta disse behovene inn fra gata og under tak og i mer verdige former. Så har vi også satt fokus på å trekke inn krefter og kunnskap om å utrede fremtidens rus- og avhengighetsbehandling. Utgangspunktet er at det må være kunnskapsbasert. 

Og som jeg sier; når vi gjør alt dette, så må det være et tilbud vi kan gjøre tilgjengelig over hele landet. Det må være vår visjon og utsyn.

Så, det jeg vil si til dere – etter 120 år – er at dere vil fortsatt ha en viktig rolle for oss i den tverrfaglige spesialiserte rusbehandlingen. Vi må jobbe med det hele veien. Det må være et samspill mellom ideelle organisasjoner og velferdsstaten. Det er den norske modellen.

Vi har også satt ned, som dere pekte på innledningsvis, et helsereformutvalg som skal se på helheten i tjenestene. – For det vi erfarer, vi som mennesker, vi som sitter med det politiske ansvar og dere som jobber i sektoren, at det å falle mellom stoler er et høyst sannsynlig ‘fall-område’. Er jeg i kommunens tjenester eller i statens tjenester? Skal jeg oppleve at det er forskjell mellom de to i mitt behandlingsløp, enten det handler om den ene eller den andre sykdommen? Hvordan kan jeg få hjelp fra ideelle, frivillige og samtidig få en overføring til hjelp videre? Hvis jeg får behandling fra et privat, kommersielt tilbud og det går feil – hvilket ansvar har da dette tilbudet? Eller er det da at staten tar over? Hvordan får vi dette til å bli mer sømløst? Min utrettelige helseminister jobber med dette.

Det ble advart mot å sette ned et slikt utvalg fra noen krefter – som sa at det var å begi seg inn i et veldig vanskelig og ulendt landskap. Men desto viktigere å gå inn i det. Og vi må gjøre det med åpen bok og si at vi har ikke en fasit og et svar, men vi skal forsøke å finne det.

Sporhunder

Jeg vil anerkjenne dere for hvordan dere har vært sporhunder, for å bruke det ordet. Dere skjønner hva jeg mener med det; dere ser ting. I Røde Kors så sa vi – og sier vi – å avdekke, hindre og lindre nød. Noen sier at Røde Kors er nøytrale. Men det å avdekke, hindre og lindre – det er egentlig ikke en nøytral holdning til mennesker som trenger noe. Vi tar ikke side, vi skiller ikke mellom ‘venn’ eller ‘fiende’.

Dere, da dere satte på dagsorden pengespill som avhengighetsproblem, så var dere pioner på det feltet og etablerte de første polikliniske behandlingstilbudene for pengespill-avhengighet. Og det satte en viktig føring for hvordan vi kunne håndtere dette videre. Dataspillavhengighet kom – og poliklinisk behandling. Nå ser vi en nedgang i antall mennesker med pengespillproblemer. Det må vi kunne glede oss over. Målet har vært å identifisere det vi kan kalle ‘problemspillere’ og tilby dem tidlig behandling.

Men så vet vi, og flere her er eksperter på det, fra hardt vunnen lærdom, at alkohol og vanedannende legemidler fortsatt er en hovedutfordring – og det skjer en enorm ‘innovasjon’ på den siden. Og unge mennesker prøver ut andre ulovlige rusmidler under påvirkning av alkohol. Alt starter der. Derfor må vi også være tidlig på.

Og de hverdagssamtalene dere har med ungdom, tror jeg er utrolig viktige. De trenger å bli hørt, sett og anerkjent. Og dere har konkrete råd – snakkekort – som sier noe om å være tilgjengelig, lytte med ro og respekt, ta opp vanskelige saker på riktige tidspunkt, sette grenser og styrke tenåringens selvfølelse. – Det mener jeg er kloke råd.

Jeg vil anerkjenne dere for at dere har vært i front på dette. Dere er også nå til stede i de digitale rommene. Det ser vi fra nødtelefoner, chat-tjenester; vi må være alle veier – det er nesten litt som man kan si som et politisk parti – du kan ikke si at du bare er tilhenger av den gamle valgkampen – men du må være i alle typer valgkamper og møte folk der de er – og de er kanskje på helt andre områder enn vi var tidligere i våre liv.

Så – det blir 120 år til, dere – dessverre kan vi nesten si, fordi det kommer fortsatt til å være nødvendig. Det er slik det er å være menneske og være fellesskap – men jeg er i alle fall tryggere å være i et felleskap hvor dere er tilstede – og det vil jeg anerkjenne dere for. Takk for oppmerksomheten.