Statsminister Støre gestikulerer med armene underveis i foredraget.
Statsministeren holder foredrag i Aulaen. Foto: Sunniva Monclair Bøe / UiO

Sjekket mot framføringen

Tusen takk for invitasjonen! Takk, rektor, for at vi får være her.

Det at vi setter i gang Vendepunkt-prosjektet i Universitetets aula er mer enn symboltungt. Her rundt oss er det noen ‘utsikter’ til hva liv og kunnskap kan være. Munch-bildene ble dekket til under krigen. Her illustreres visdom, slik vi skal bygge denne politikken på kunnskap. Det tror jeg er et budskap fra dette – at vi er her.

Krig

Så skal jeg dele med dere noe litt personlig – om hvorfor jeg synes dette prosjektet blir utrolig spennende. Og som Åsmund har sagt til meg – at dette er jo utrolig gøy! Kan man ha det gøy med bistand? Jo, det mener jeg man skal kunne ha, for det er engasjement som ligger i bunn.

Jeg har tidligere i dag, før jeg kom hit, vært i UDs OPS-senter, og hatt alle ambassadørene våre i Midtøsten på skjerm, og fått rapporter fra hva som skjer, krigens gang. Og mens du hører på de rapportene, fra våre dyktige folk ute i felten, så tenker jeg på at krig er jo selve negasjonen til utvikling.

Det er lærdommen som springer imot oss, for hver dag som går. – Hva var det i de siste nyhetene nå – at USA hadde nådd 2000 mål i Iran? Og jeg ble sittende og tenke på dette. Jeg så bilder i går fra fotballstadion i Teheran som var blitt truffet og ødelagt og nå lå i ruiner. – Og så tenkte jeg på at – 2000 mål i Teheran, det er en veldig stor by, men la oss si 200 mål i Oslo – og at du kommer kjørende Ringveien og så er Ullevål stadion bombet og eliminert? Og det er jo slik krig er. Utgangspunktet er fryktelig i forhold til utvikling.

Jeg var i går i Volda og møtte studentene på høyskolen der, og det var jo dette spørsmålene handlet om. Det var om krigen, uroen, usikkerheten. Og jeg sa til de unge menneskene at det er lov å ta seg en pause fra verden. Det er lov noen ganger å skru av, fokusere på noe annet, gå en tur og bli inspirert på andre måter.

Norske interesser

Men vi skal ikke ta en pause, fordi vi setter i gang dette Vendepunkt-prosjektet. Og jeg vil gi honnør til Åsmund, som jo gjør dette – også som en del av vår «Plan for Norge 2025-29», hvor vi skal jobbe på litt nye måter – det å gå inn i dette store, viktige feltet utvikling, som Norge er opptatt av å treffe på riktige måter.

Det er en ambisjon vi har, ikke bare for denne ene statsråden og denne ene statsministeren, men faktisk er hele regjeringen berørt – fordi, når vi går inn i dette, så vil Digitaliseringsministeren være opptatt av det digitale og kunstig intelligens – kan alt det som skjer være relevant for utviklingspolitikken? Og energiministeren vil være opptatt av energi og utvikling – det er jo nøkkelen til så mye. Og helseministeren – selvfølgelig – er opptatt av helse i Norge og reiser samtidig på generalforsamlingene til Verdens helseorganisasjon. Det er også utvikling. Så dette er et regjeringsprosjekt.

Så blir jeg også glad over å se dette prosjektet i gang. – Dette er på en måte en oppfølging av det vi gjorde da jeg var utenriksminister, med Refleks-prosjektet. Jeg ser det er noen tidligere kolleger fra UD her – selv om jeg forstår at UD-ansatte ble bedt om å holde seg i kontorene i dag – slik at det ble plass til alle dere andre.

Men vi satte altså i gang Refleks i 2006, hvor målet var ‘å teste våre reflekser’: Hva er norske interesser? Det var overskriften – å bli bevisste på hva disse interessene er. Hvordan skal vi nå dem på best mulig måte i utenrikspolitikken? Og det er litt inspirert av dette det vi gjør nå – vi går inn og ser på hva norske interesser er innen utviklingspolitikken.

Jeg har møtt noen amerikanske administrasjonsfolk i løpet av det siste året, og jeg har spurt dem på tampen av samtalene – der det har vært naturlig, for jeg har vært opptatt av å spørre om dette: På hvilken måte er nedstengningen av USAID i amerikansk interesse? Man kan jo være for eller imot bistand – og min politikerkollega fra Fremskrittspartiet i går mente jo at vi bør kutte bistanden kraftig ned. Men han er samtidig opptatt av at den skal være på et visst nivå. Jeg synes det er underlig at hvis du er imot bistand på ett nivå, så er du likevel for bistand på litt lavere nivå? Hva med hele idéen?

Men for USAID sin del, så har jo mange av oss her sett dem ute i felt. De har faktisk gjort en forskjell for veldig mange sårbare mennesker. Og jeg har sett med egne øyne hvordan de på en utrolig effektiv måte – for amerikansk utenrikspolitikk – ivaretar amerikanske interesser. – Fordi de har kommet i kontakt med befolkningsgrupper hvor våpen egentlig ikke duger, og hvor det å kunne opprettholde et vaksineprogram, det å kunne gi støtte til folk som kommer ut av en krig, det å kunne ha rehabiliteringsprogrammer for folk som har mistet lemmer i krigshandlinger, og så videre, dette har vært en måte å ha et veldig godt nærvær.

Og noen av de amerikanske diplomatene har sagt at det var ‘a big mistake’. Og problemet med det er at dette er ikke en enkel ‘mistake’ som du bare kan rette opp og si at ‘vel, det var feil’ og at nå gjør vi det bare om igjen.

Vendepunkt

Men la oss gå inn i dette prosjektet. ‘Vendepunkt’ er jo valgt av Åsmund fordi veldig mye er et ‘vendepunkt’ i verden i dag. Rammebetingelsene rundt internasjonalt samarbeid er i endring. De store revolusjonene vi står oppe i – teknologiske endringer, energisystemer, demografiske endringer – nå bor det flere mennesker i byer enn på landsbygda, globalt sett. Alt dette må vi forstå – dette er rammebetingelser.

Men det er jo også et vendepunkt i måten vi driver vår utviklingspolitikk på. Stiller vi de riktige spørsmålene? Jeg håper vi i løpet av dette prosjektet, hvor vi skal være her i Oslo og rundt om i landet, også klarer å invitere folk til å stille nettopp de spørsmålene – uten å si at det er kanskje ikke helt betimelig å stille det eller det spørsmålet. Det må være betimelig å stille mange spørsmål nå, med sikte på at ting skal bli bedre.

Under Refleks-prosjektet så definerte vi en firefeltstabell, hvor vi stilte spørsmålene: Hva er i norske interesser og hvor kan vi gjøre en forskjell? Det er en slik ‘enkel’ firefeltstabell – som jeg riktignok hatet i studiene. Denne er ganske enkel, fordi den besvarte spørsmål som:

På noen områder i utenrikspolitikken har vi interesser, og vi kan gjøre en forskjell. Der bør vi åpenbart prioritere vår innsats. Og så er det den andre ytterligheten, der vi ikke har noen interesser, og vi kan ikke gjøre noen forskjell. Hvis vi bruker mye krefter der, så er det antageligvis feil ressursbruk.

Men så er det de to mellomkategoriene og de er interessante. Den ene er der vi har interesser, men ikke kan gjøre en forskjell. – Det er et problem, og det kan være veldig krevende hvis vi blir virkelig berørt – men vi vet ikke hva vi skal gjøre for å ta tak i det.

Og så er det den siste kategorien. Det er der hvor vi egentlig ikke har så mye interesser direkte, men vi kan gjøre en stor forskjell. – Og den ‘boksen’ synes jeg det var veldig spennende å jobbe med – både i utenriks- og utviklingspolitikken – for du finner ut at den tradisjonelle måten å definere interesser på, sier at du egentlig ikke har dem der – men du kan gjøre en stor forskjell. Og hvis du bruker de mulighetene, så ser du plutselig at det også er interesse i dette som kan være viktig for oss.

Fra amerikansk side kunne de f.eks. si at de har egentlig ingen interesse av et vaksineprogram i Kenya – så det kan stanses. Men når du stenger det ned, så ser du plutselig at du er sårbar i forhold til det som kunne være en stor og viktig interesse.

Stille skarpe spørsmål og tenke strategisk

Så alt dette skal vi snakke oss igjennom. Og: Vi skal ikke skamme oss over at vi i utviklingspolitikken også er opptatt av norske interesser – nettopp fordi vi legitimerer pengebruk. Vi må legitimere ressursbruk – også ut fra det at vi kommer fra Norge. Så min oppfordring er: Vi må stille skarpe spørsmål.

Og så tenker jeg, for å gi en retning fra min side, at et land som Norge, som har en høy bistandsandel av BNP, noen ganger blir ‘blinde’ av dette som et slags uttrykk for gjennomslag. For selv om vi er et rikt land og har en høy prosentandel, så er vi altså et lite land. Det er det ene – at selv maksimal uttelling fra oss vil ikke være det som forandrer verden alene.

Det andre er at ODA-bistandens andel av det som gis i støtte til utvikling, er jo en veldig liten andel av den totale pengestrømmen. Det ser vi jo nå, at pengestrømmer fra f.eks. private investeringer, expats som bor ute og sender penger hjem, osv. – det er store beløp, og da må vi over på noe som jeg mener er utrolig viktig: Å finne balansen.

Dette med norske interesser handler også om der vi skal være. – Og være strategiske; at det vi gjør bidrar til utvikling. Veldig sjelden bare med det vi gjør alene. Det er jo de øyeblikkene vi klarer å være sammen med andre aktører – og de kan være fra andre land, fra næringsliv, fra forskning, fra internasjonale prosjekter – vi må kunne tenke i flere ledd og at det er mange måter å få gjennomslag på. Det krever tenkning, i regjeringsapparat, Norad, utestasjonene, fra alle i Norge som har erfaring.

Men hva er det å være strategisk? – For det finnes sikkert gode, gjennomtenkte prosjekter som ikke er veldig strategiske, ved det at de egentlig ikke maksimerer det vi kan få ut av det, og det kan være smertefullt å flytte seg fra det som er et ideelt, fint prosjekt, og over til noe annet. Det å flytte ressurser. Jeg mener vi må stille dette kritiske spørsmålet, fordi for det er et knapphetsgode, å gjøre det på riktig måte.

Det er det ene. Så er det selvfølgelig tematikken knyttet til krig. Det er en del av utviklingspolitikken å være der ved humanitære katastrofer og kriser – og krig. Ser vi på Røde Kors, så har vi én Røde Kors – bevegelse som er der ute og bistår på mange forskjellige områder. Og så har vi det internasjonale Røde Kors, ICRC. De er der i krise og konflikt og skal nå de aller, aller vanskeligstilte. Jeg mener at med Norges verdigrunnlag og våre erfaringer, så skal vi fortsatt være gode på det.

Men hva vil det si å være gode på det i dagens verden? Nå har vi hatt massiv oppmerksomhet på Ukraina, som er fremste mottaker av norsk bistand, fordi det også ligger nær oss. Og det er et stort etisk dilemma – at om vi går gjennom Midtøsten og kommer inn i Afrika til Sudan – så står vi kanskje overfor den aller største humanitære katastrofen. Klarer vi ‘å vekte’ pengene på det humanitære ut fra at de skal treffe akkurat der hvor problemene er størst? Det er også en avveining vi må gjøre.

Hva skaper utvikling

Så er det igjen dette med å være strategisk. I mitt hode handler det om å ta tak i de prosessene som bekjemper fattigdom og skaper grunnlag for utvikling. Da får vi en interessant og krevende diskusjon. Er det den beste måten å hjelpe et land ut av fattigdom – å bruke pengene på de aller fattigste? Jeg har respekt for de som sier at svaret på det er – ja; til de som er aller fattigst – dit må strømmen gå.

Men så har vi også over tid, basert på erfaringer, utfordret denne opplevelsen. For det er jo ikke sikkert at det er dette – strategisk sett – som skaper de kreftene som får utvikling i gang. Og dette mener jeg at vi fra norsk side må gå inn og se på. – På hvilke områder er vi posisjonert slik at vi kan gjøre en forskjell, i utviklingspolitikken, for å skape slike endringer.

Global helse

Jeg ser Tore Godal er her – han som egentlig har vært min mentor i utvikling – vi jobbet med helse i Verdens helseorganisasjon (WHO). Han er av Jens Stoltenberg karakterisert som ‘Norges dyreste mann’. Den skal du være stolt av, Tore. Jeg har brukt det begrepet om deg, at du er ‘den minst kjente nordmannen som har reddet flest liv ute i verden’. Det er en ganske fin ting å ha på visittkortet sitt, men det er jo fordi Tore var blant de som var strategiske innen global helse – og som også så at over tid var dette Norge noe å kunne noe om.

Vi hadde utviklingsfolk fra helsesektoren ute på 60- og 70-tallet som jobbet med helse, hadde bred erfaring ute i mange land i utvikling, slik at vi hadde en posisjon i Verdens helseorganisasjon – slik at det vi sa, faktisk telte.

Og jeg mener fortsatt at siden starten på det 21. århundre, så er det på helseområdet at mest har skjedd, strategisk sett, i retning av å skape forutsetninger for utvikling. Og det gjelder i noen av de store internasjonale dugnadene for å skape forutsetninger for helse, de store vaksineprogrammene, kampen mot aids, malaria, tuberkulose, bedre mødrehelse, som har involvert WHO, UNICEF, FN-systemet, de store bistandsorganisasjonene, privat-offentlig samarbeid, Gates-stiftelsen som gikk inn tungt og fikk i gang GAVI, vaksinealliansen. – Ja, til Lærdal; private som produserer nisjeprodukter som kommer inn på de rette nivåene. Vi kan dokumentere at dette har reddet enormt mange liv.

Så jeg vil si at på helseområdet så har Norge – og det er ikke noe vi skal slå oss på brystet for – så har vi erfaring og posisjon også til å ta dette videre. Så står dette nå og vipper, selvfølgelig, når USA har tatt et totalt uforståelig valg. Å melde seg ut av Verdens helseorganisasjon, i den verden som vi akkurat har opplevd, med en pandemi.

I 2000 laget vi i WHO en global helserapport hvor vi så på utfordringer i det 21. århundre. Og da var budskapet at dette kom til å bli pandemienes århundre, fordi epidemier og smittsomme sykdommer kommer til å vokse til og bli til pandemier. Og vi hadde SARS, svineinfluensa og andre ting, som forvarsler til det som kom – Covid, og vi lukker øynene for fremtiden dersom vi tror at Covid var det siste og at dette ikke kommer igjen.

Helse er nå utfordret, av at USA går ut. Men jeg tror at WHO har masse motstandskraft, og vi som er igjen skal finne veier og være der. Dette må fortsatt være en skikkelig norsk prioritering. Og så gjelder det å søke etter andre. Og når jeg sier helse, så er det jo også helse under kriser – jeg ser Erik Fosse sitter her, legen som reiste inn i krigsområdene, år etter år, i Gaza og opererte, med ulike team.

Jeg har også en partikollega fra Lillesand som tar fri fra sykehuset der og reiser inn og opererer under dramatiske omstendigheter. Denne ‘spisse’ delen av helse – og til helse som utviklingsprosjekt, vaksineprosjektene, og det å bygge opp et helsevesen.

Vi kan jo tenke på vår egen historie. Det var jo i det øyeblikket at folk var trygge på at barna vokste opp, at de turte å få færre barn. Det var i det øyeblikket de hadde en slags helseforsikring, som gjorde at ikke alt ble betalt ‘out of pocket’ at barnas helse – når de ble syke – ikke betød ruin og katastrofe for familien. Så dette med helseøkonomi, helse og utvikling, medisinsk og ellers, mener jeg er et viktig område for Norge.

Energi og klima

Så vil jeg bare si – før jeg skal gå inn for landing og Åsmund tar over – at på feltet energi mener jeg Norge har en utrolig viktig rolle å spille. Vi har hatt fokus på dette en stund, og jeg bruker, som et eksempel, at når Vietnam skal velge sin neste etappe i sin energiutvikling; skal de gå for kull som de har nok av og har forutsetninger for, eller skal dette landet som både har kyst og sol og vind, heller gå til fornybar, for alt ligger til rette for det siste? Men det de mangler er det som ‘connecting the dots’ for å klare å sette ting sammen slik at de kan ta det riktige valget. Og her har vi også på energiområdet, mener jeg, noen store muligheter til å være strategiske og gjøre en forskjell.

Og det tredje jeg vil nevne, det er den generelle innsatsen på klima. – Fordi klimaet er jo som krig; klimakatastrofe er en fattigdomskatastrofe. Det er oppskriften på fattigdom, og de som lider mest i krig og mest i fattigdom og mest i en klimakrise, det er kvinner, de sårbare og barna. Det er dokumentert. Men vi vet også – da vi var strategiske i 2007-8 og gikk inn for regnskogprosjektene våre – som ble fornyet nå under G20 og COP nå sent på høsten i fjor, med nye store satsinger. Vi vet at det har en enorm effekt, ikke bare for å få ned utslippene, men også for utvikling og alternativ utvikling over tid, for mennesker som trenger det.

Nedrustning

Så, gode venner, det er mange eksempler på vendepunkt. Rammene rundt det vi skal gjøre på utvikling er jo, som sagt, i voldsom endring, med mer autoritære styresett i verden. Det som blir kalt ‘weaponization of energy’, altså bruken av energistrømmer, bruken av kritiske mineraler, bruken av disse ressursene til å nå politiske mål. Det gjør alt utviklingsarbeid vanskeligere.

Og det siste jeg vil si, i en verden hvor våpnene taler, er at jeg mener at nedrustning må være en sentral del av utviklingstenkningen. – Og det er jo på en måte litt rart å si akkurat det der vi står nå, hvor temaet er å ruste opp. Men det er fortsatt slik at én vei ut av dype motsetninger, har historisk sett gått via forslag om nedrustning. Og opprustning er jo – noe vi erfarer i Norge – et enormt kostbart prosjekt som tar ressurser fra andre sektorer, og det har en stor smittsom internasjonal effekt, og dermed har det også betydning for utviklingsarbeidet.

Igjen kommer jeg tilbake til effekten av våpen, av krig, når de brukes; det er det aller verste for utvikling. Så vi må ha et vendepunkt på flere områder, og det er det prosjektet vi inviterer til her i Aulaen under universitetets flotte horisont. Og så skal vi ta denne debatten rundt om i Norge, og så skal vi være veldig glade for at vi har en veldig flott utviklingsminister. Takk for oppmerksomheten!

 

Se hele arrangementet: