Statsministerens innledning på signering av avtale om kunstig intelligens mellom regjeringen og partene i arbeidslivet

Sjekket mot framføringen (transkribert)

Kjære alle sammen,

På vegne av regjeringen, Torgeir Micaelsen og jeg, digitaliseringsministeren, så har vi invitert dere hit for å snakke om innføring og bruk av kunstig intelligens i arbeidslivet.

Og det vi gjør nå, er jo noe veldig kjent, for å håndtere noe som for mange er ganske ukjent. Vi tar den norske modellen i bruk. Og det å stå her – med dette honnørbegrepet ‘partene i arbeidslivet’ – det kjennes som en trygghet.

KI er en kraftfull teknologi. Og den er jo ikke ny. Jeg synes det er interessant å høre forskerne; Inga Strümke skriver om at det ble forsket på dette på 1800-tallet. Jeg møtte en eldre person forleden dag som hadde tatt sin doktorgrad på NTNU på 1960-tallet om kunstig intelligens. Så dette har vært et fag i utvikling, og nå er det altså i stor utvikling. De siste ukene har det vært et intenst fokus på hva dette betyr.

Vi bruker KI, og vil bruke det mange steder, men vi har også fått et perspektiv på truslene, all usikkerheten rundt det. Og det var det som bekymret mange da vi møttes under FNs generalforsamling – det var ledere fra nesten 200 land – hvor ledende folk fra selskapene selv pekte på at de har i utvikling en teknologi som de ikke er helt trygge på. Og da er det et politisk ansvar å reagere og svare på det.

Hvis den tradisjonelle våpenindustrien hadde hatt ledere som annonserte at de var i ferd med å miste kontrollen over teknologien, og ikke kunne garantere for at ikke våpnene ‘brøt ut’ og traff folk, så hadde man grepet inn.

Og nå er det en teknologi som er verdensomspennende, som vi ikke kan ‘ta på’, men som treffer livene våre. Med Finlands president tok jeg et initiativ til at flere land – vi ble vel nesten 30 i tallet, fra nord, sør, øst og vest – som sa egentlig tre ting:

For det første avklarte vi at dette er en teknologi med store muligheter. Vi skal bruke den. Vi gjør det. Den kan forenkle, den kan forbedre. Jeg var på St. Olavs Hospital for noen uker siden og så hva KI gjorde for kreftbehandlingen. – Fantastisk.

Men vi må allikevel stille krav til at selskapene har kontrollrutiner internt. Som gjør at – før det slippes ut fra en sandkasse – så må vi vite mer om det. Myndighetene, regjeringene, må ha et samarbeid om hvordan vi forholder seg til dette. – Dette er ikke snakk om å begrense konkurransen mellom selskapene, men om hvordan produkter er sikre. Og til slutt trenger vi en internasjonal avtale.

På atomfeltet så har vi jo for eksempel en ikkespredningsavtale. Vi har et internasjonalt atomenergibyrå som med uavhengige eksperter kan banke på døren og komme inn og kontrollere.

Dette er ikke helt det samme, men det viser at man har behov for noe internasjonalt som handler om sikkerhetstesting, at det kan være uavhengige fagfolk, en risikovurdering, og at vi kan få rapportering hvis det er sikkerhetshendelser. Dette kan vi stille krav om.

Samtidig skal vi også ha forventninger og håp om fortsatt innovasjon og videreutvikling. Og Norge er jo et av de landene som er mest digitalisert og som har kommet lengst i anvendelse av slike nye teknologier. Så dette er en spennende mulighet for oss.

Og så kan man si at hvis ikke Kina og USA er med på dette, hvilken rolle spiller det da? Det er et godt spørsmål. Men vi har utviklet ganske mye på nedrustningsområdet fra Norge i min tid som politiker, hvor ikke de landene har vært med, men hvor avtaler likevel førte til normer og gjør noe med debatten. – Derfor har vi fått med i KI-oppropet vårt land som Australia, Canada, Frankrike, Tyskland og også Sør-Afrika, Kenya, Singapore. Det gjør at dette blir mer representativt.

Men nå er vi altså i Norge, og Norge og Europa skal utvikle mer teknologi selv. Vi har jo satt av 1,2 milliarder kroner til seks KI-forskningssentre. Og vi setter av nesten 400 millioner over to år til økt regnekapasitet ved sentrale institusjoner. Målet er at vi skal ha kunnskap om og kunne håndtere utfordringene til de mest avanserte modellene, og at gjennomføringen her hjemme skjer på premisser som stemmer med våre verdier.

Og i vår Plan for Norge, som også kommer til å være ‘disposisjonen’ for Trontalen som dere får høre om noen få timer fra Kongen (i Stortinget), så er vi tydelige på at vi må utnytte dette potensialet fornuftig. – Styrke konkurransekraften, bedre produktiviteten og ivareta nasjonal sikkerhet.

Da er poenget med å invitere dere hit – at vi har invitert hverandre. Vi har god tradisjon for at når det skjer store omveltninger i arbeidslivet, så jobber partene godt sammen.

Vi har hatt et veldig verdifullt arbeid de siste par årene innen nasjonal sikkerhet. I dette rommet hadde vi et møte for noen uker siden om sikkerhet langs kysten – hvor arbeidslivets parter og de som jobber i kystnæringen, var med, direktoratene var med, næringslivet var med – for å si noe om hva det er som skjer ved havnene. Det er enormt betydningsfullt for oss som skal lage politikk.

Da trenger vi også å gjøre dette på denne måten nå. – Å utvikle og bruke KI på en ansvarlig måte. Og den norske modellen gir oss et godt utgangspunkt for å lykkes. Den avtalen vi nå signerer, skal bygge på den norske arbeidslivsmodellen. Tett samarbeid, medvirkning og medbestemmelse har formet det moderne Norge, og gjort oss bedre, klokere. Fornuften er ganske jevnt fordelt, og det å trekke på den, på ett brett, gjør oss alle bedre stilt.

Medvirkning har jo ikke bare handlet om lønn og arbeidsvilkår – viktig nok som det er – men også om hvordan arbeidsplassene utvikles, og hvilket samspill det er mellom de som er på jobb.

Kristen Nygård, matematikeren og samfunnsdebattanten som han ble, en pioner, sa på 1970-tallet at datateknologien kunne endre maktforholdene. Men sammen med fagbevegelsen så utviklet han også en ny tanke, parallelt med all den kunnskapen han hadde: De som berøres av teknologien, må ha innflytelse på hvordan den utformes og tas i bruk. Og da fikk vi dataavtaler mellom blant annet LO og arbeidsgiversiden, som sikret at det var opplæring og medvirkning ved innføring av nye datasystemer. Og man fikk det som ble kalt deltakende systemutvikling. Det ble internasjonalt etterhvert – og kopiert. Jeg tror ikke folk vet at dette i utgangspunktet var norsk, men det spiller ikke så stor rolle. Vi er beskjedne av natur. Men at det blir kopiert, det mener jeg er bra.

IA-avtalen er et annet eksempel som vi jobber med for å skape et bedre og tryggere arbeidsliv. Og de fleste av dagens hovedavtaler handler om medvirkning ved innføring av ny teknologi. Det vi har gjort på kompetanse for eksempel i staten. Og Fellesforbundet når det gjelder kompetanseutvikling ute på arbeidsplassene, er et eksempel på dette i industrien.

Derfor er det slik at medvirkning og medbestemmelse knyttet til KI føyer seg inn i en god tradisjon. Vi skal bygge videre på det.

Men dette er nytt: Nå er det regjeringen og åtte hovedorganisasjoner i arbeidslivet som går sammen. I tillegg deltar statlige virksomheter og to av de nasjonale KI-forskningssentrene. Som jeg nevnte innledningsvis: Målet er at vi fortsatt skal være ledende på dette; på måten vi tar teknologien i bruk innen digitalisering og ansvarlig bruk.

Jeg heier også på innovasjon. Disse gigantene er amerikanske, de er kinesiske, men vi har ganske mange spennende miljøer i Norge også som vi ønsker å heie på og få frem. 

Vi ser på denne norske modellen – det vi nå gjør her – som et konkurransefortrinn. For vi skal bedre konkurransekraften. Og de som tenker at når slike parter kommer sammen, så er det for å holde konkurransen nede, de tar helt feil. – Tvert imot. Medbestemmelse og åpenhet og partssamarbeid er ikke bremseklosser. Vi tror det er forutsetningen – fordi det er legitimitet og bærekraft i det.

Og med det gir jeg ordet til vår ikke fullt så nye, men nå ganske godt etablerte, digitaliserings- og forvaltningsminister, Torgeir Micaelsen, vær så god.