Statsministerens innlegg på Bratteli-seminaret

Som fremført (transkribert fra lydopptak)

Tusen takk til (partiets) finansfraksjon for å ha hatt ansvaret for å arrangere seminaret. – Det er en ære. Det er flott å være her igjen.

Fellesskap

Jeg vil begynne med det jeg opplevde i går ettermiddag. Da gikk jeg og tenkte på det jeg skulle i dag, Bratteli-seminaret. Jeg var på åpningen av Hammerfest sykehus. Når du åpner et sykehus i Norge, kan du regne med at det er det mest avanserte i verden. Et nyåpent sykehus i Norge er nesten per definisjon det. Historisk vil denne epoken være en tid med ganske unik fornyelse av sykehusene i Norge. Og det er et veldig sterkt uttrykk for hvordan Norge har valgt å investere i det som er fellesskapets sykehus.

Jeg tenkte på dette som et Bratteli-perspektiv. Så husker jeg fra min egen ungdom bildet av Trygve Bratteli da han åpnet den norske oljealderen ute på sokkelen. Jeg tenkte på det da jeg så inn på dialyseavdelingen på dette sykehuset, hvor pasienter må sitte tre ganger i uken fire timer og få dialyse. Der plasserte de rommene som har utsikt mot fjorden utover forbi Melkøya, med fantastisk ettermiddagslys der oppe i Hammerfest, og der lå de enorme LNG-tankerne klare til å gå med gass til Europa.

Så dette er på en måte et resultat av Trygve Brattelis politikk tidlig på 1970-tallet, disse fartøyene. Det er slik – med Norge nå i Europa – at det blir sagt at «Europe has no better friend» – så skyldes det at vi økte gasseksporten med 10 % i 2022 da Europa var i gasskrise. Og den økningen, det var LNG der fra Melkøya. Fordi Melkøya hadde ligget nede og var kommet i gang igjen. Og de fartøyene kan altså fortsatt gå.

Dette er også et bilde av Trygve Bratteli. Og som om ikke det var nok, så ble det sagt av noen som var der – se, nå er det en ubåt ute i fjorden! Vi håpet at den hadde rett nasjonalitet og det hadde den. Dette var jo også Trygve Bratteli: Forsvaret og sikkerhetspolitikken. Så tre ting kom derfor sammen der oppe på et vis.

Produktivitet

Produktivitet er et tema som neppe står på en valgplakat, eller er det som gjør at folk sier at ‘det er det jeg brenner for!’. Men det er en veldig viktig komponent i hvordan en økonomi fungerer, og det er gode økonomer til å snakke om det underveis her. Det henger også litt sammen. Jeg vet ikke hva dere gjorde da dere var ferdig på skolen, men Trygve Bratteli – han var ferdig på skolen veldig tidlig. Han hadde vel sju års skolegang og han endte opp på hvalfangst. Og var fabrikkarbeider på Sør-Georgia i Sør-Atlanteren. Og Roy Jacobsen i sin – nei, ikke biografi – men fortelling om Trygve Bratteli skriver om hvordan det luktet på Sør-Georgia. Og det er slik at du nesten blar videre av den grunn, for det luktet ikke godt. Og så ble han bygningsarbeider og tømmermann, og som tømmermann ble han arrestert av tyskerne i 1942 og satt i Sachsenhausen blant annet, og kom hjem og veide 47 kilo i 1945.

Og hva gjorde da den mannen som nettopp hadde opplevd et sivilisasjonssammenbrudd? Hvilken vei skulle han gå? Han ville vel neppe ha vært en mann for de sosiale medienes tid. Og dere skjønner hva jeg mener med det. Han vendte ikke ryggen til verden, men gikk inn i politikken. Han fikk tolv år som statsråd, fire år som statsminister i to regjeringer. Og da han ikke satt i regjering, var han altså stortingsrepresentant, sammenhengende fra 1950 til 1981.

Med andre ord: Trygve Bratteli er et godt sted å starte for å snakke om produktivitet i politikken og alt han oppnådde. Men så var det ikke bare det – personen – men også mye av det han gjorde i etterkrigstiden, som jeg mener er verdt å trekke frem: Hva er det som har gjort at vi ligger høyt, vi kan si i toppsjiktet, på produktivitet?

Jeg synes diskusjonen om produktivitet er interessant, fordi den ofte blir sammenholdt med produktivitetsvekst. Det er jo jevnlig vekst i produktiviteten. Spørsmålet er om veksten er høy, eller avtar den, eller hvordan er den. Det er sjelden null eller minus, men det er veksten.

Jeg tror det er tre fundamentale ting som har bidratt til at Norge har blitt dette lille landet med den åpne økonomien:

Utdanning

Det ene er utdanningsrevolusjonen. Jeg fikk anledning til å åpne studieåret på Universitetet i Oslo sist høst, og kunne bruke disse tallene at da UiO åpnet som Norges første universitet i 1813, ett år før 1814, så var det 18 studenter i alt. De fikk nok god oppfølging. I fjor fikk 110 000 studieplass, i hele Norge. Vi har en av verdens best utdannede befolkninger, fagarbeidere, mange med høyere utdanning.

Da er det verdt å minne om det Trygve Bratteli selv sa da han var finansminister, jeg har sitert det en del ganger i Arbeiderparti-sammenheng: Han satt som finansminister i Norge på 1950-tallet og sa at ‘her, i dette departementet, kan jeg ha to jobber: bud eller statsråd. Alt annet imellom er jeg egentlig ikke kvalifisert for’. Poenget er at han og hans krefter, og hans generasjon arbeiderpartipolitikere, hadde én felles stor ambisjon, selv om det var motsetninger mellom dem. Det var at deres barn, barnebarn og barnebarns barn skulle ha den muligheten. Så i form av politisk produktivitet må vi si at han har levert.

Arbeidslinjen, den norske modellen

Det andre er arbeidslinja, som har vært ledende i vår politikk. – Sysselsetting i verdenstoppen. Det har lønnet seg å arbeide. Hadde vi hatt plansjer her nå, hadde vi sett plansjen over reallønnsutvikling i USA fra 1970-tallet og fram til i dag. Den er egentlig ganske flat. Store grupper har – stort sett – ikke opplevd reallønnsforbedring. Og Norges utvikling har vært ganske jevnt stigende. Vi har hatt reallønnsutvikling, kvinner har kommet i arbeid.

Vi har hatt velferdsutvikling med barnehage, SFO, som har gjort det mulig for familiene. Og vi har hatt høy organisering i arbeidslivet. Det gjør oss omstillingsdyktige. Det er kort vei mellom sjef og medarbeider. Vi skaper i Norge rundt 300 000 nye jobber i året og 270 000 jobber forsvinner, viser tall. Dette er produktiv utveksling i et omstillingsdyktig samfunn. Og det er verdt å gjenta; i 2023 så var det 81 000 nye gründere, nye oppstarter, i Norge. Det er også et historisk høyt tall.

Så er det også det forholdet som skiller seg fra en del andre land; det jeg vil kalle vekstskapende velferd. – Altså sikkerhetsnettet som også gjør det mer tilgjengelig å ta risiko. Det skal lønne seg, det skal være oppsider, det skal være incentiver. Men det skal også være en trygghet. Velferden er vekstfremmende, det er ikke passive ytelser, velferden får folk i jobb.

Dette mener jeg er ingredienser i det vi kaller den norske modellen. Og gjennomgående så har partiene i Norge en positiv holdning og omtale av den. Men når vi ser på handlingene, så mener jeg at forskjellene er større. Og dette skal det nok handle om også i et valgkampår.

Ta én næring som er viktig for alle som skal rundt – Oslo-drosjenæringen, en viktig jobb for mange og viktig service for mange. Den har undergått ganske store endringer i organiseringen. Og spørsmålet er: Er den blitt mer produktiv etter det? Reformen som Høyre og Fremskrittspartiet gjennomførte; blir arbeidskraften og bilene brukt mer effektivt på den måten? Jeg mener svaret er nei. Dette frislippet har gjort at bilene kjører mindre, venter mer, og prisene er uforutsigbare. Nå forsøker vi å rydde opp i noe av det. – Men mange som kjører drosje, har altså flere jobber for å leve av jobben. Derfor blir det et viktig tema. I deler av landet kan det være like mye utenfor byen som i byen. Fremskrittspartiet og Høyre vil ha drosjereformen tilbake og overføre den til nye områder. Vi mener at det vil svekke det organiserte arbeidslivet, hvor vi har en kombinasjon av trygghet for jobb og trygghet på jobb.

Behovsprøvd velferd?

Så er det også diskusjonen vi kommer til å få om de universelle ordningene i velferdsstaten vår som gjelder alle. Da får vi en diskusjon om behovsprøving opp mot det universelle. Det mener jeg blir interessant og viktig. Den er ikke uten nyanser. Men jeg mener den treffer den norske modellen; om det er slik at vi nå i økende grad må kvalifisere for å få de ulike velferdsgodene; at de skal bli vurdert opp mot lønn, sosialstatus og hvordan selvangivelsen vår ser ut. Og dette med at du må være fattig nok for å få en velferdsytelse, som også er en sperre mot det at du også utvikler deg videre. Det mener jeg er et viktig tema.

Så vil jeg også legge frem her – noe som jeg tror vi kommer til å møte fremover: Paradokser rundt produktivitet. La meg begynne med å si at produktivitet og produktivitetsvekst er bra. I utgangspunktet – det er bra – og jeg mener vi skal heie på det. Men metodene for å komme dit mener jeg møter noen paradokser:

Få enda flere i jobb

Det første paradokset er at vi er opptatt av å få flere i arbeid. Alle steder skjer det. De fleste sektorer mangler arbeidskraft. Samtidig har vi flere hundre tusen i arbeidsfør alder. Hundre tusen unge under 30 – ikke i opplæring, ikke i arbeid. Tonje Brenna som arbeidsminister ser nå at de ‘gamle’ arbeidsmarkedstiltakene, som ofte handlet om at de som var ledige på f.eks. verftet, fordi det var en konjunkturdipp, ble holdt i aktivitet. Og noe omskolering for at de skulle være klare til å komme i gang igjen hvis konjunkturene gikk opp. Noen ganger er det også viktig.

Men nå handler arbeidsmarkedstiltak og Nav om å nå de titusener, kanskje hundretusener, som trenger en eller annen tilrettelegging for å komme i jobb. Og – som når de kommer i jobb – kanskje ikke kan jobbe 100 %, men må jobbe noe, i kombinasjon med trygd og ytelser. I dag er det fortsatt altfor mye ‘100 eller 0’. Og hvis du er ‘100’, så er det ofte mer enn 100 %. Du må være i jobb – krevende.

Så dette blir en utfordring. Vi har satt som mål at vi skal få 150 000 flere i arbeid de neste fem årene. Vi skal lykkes – blant annet gjennom Ungdomsløftet. Er det mulig frem til 2030? – Vel, det er kommet 145 000 flere i jobb de siste tre årene. Så statistisk sett er det mulig, men det blir ingen enkel jobb. – Blant annet fordi vi har med en gruppe mennesker å gjøre hvor de trenger noe tilrettelegging. Når de kommer i jobb, denne ene personen med noe tilrettelegging, kanskje noe redusert tid, så må vi bare rope hurra. For dette er ett menneske til ut i jobb, som går fra å motta mest trygd til også å betale skatt og delta.

Men det er grunn til å anta at de vil gi lavere verdiskaping per arbeidstime enn gjennomsnittet. Slik at for produktivitetsveksten, samlet produktivitetsvekst, for økonomer å regne på dette, så kan det bli nedgang i produktivitet. – Selv om vi synes det er veldig bra at flere tusen av dem kan komme i jobb, delta og alt det som følger av arbeidets betydning. For selv om arbeid ikke alltid er produktivt, så kan det være riktig. – For livskvalitet, arbeidskraft, økt samlet verdiskaping.

Fornybar

Og så, et par andre paradokser: Å nå klimamålene: Det kan gjøre oss mer produktive hvis vi bruker mer effektiv energi, fornybar energi, noe som er riktig. – Som vi omformer til å bruke i anleggsmaskiner og så videre. Men ikke nødvendigvis. En nødvendig del er å bytte ut forurensende produksjonsutstyr med ny teknologi, nye anleggsmaskiner. Og i en periode må bedriftene – de kan bli pålagt å investere i fremtidig utstyr, samtidig som de drifter eksisterende utstyr. Da blir vi egentlig ikke mer produktive, selv om det er et samfunnsmål som vi når og som det er viktig å nå.

Vi blir heller ikke nødvendigvis mer produktive på kort sikt av å erstatte fossil energi med fornybar. I en overgangsperiode kan det hende at vi blir mindre. Så produktivitetsveksten kommer først når vi produserer mer energi. Det vet jeg at noen av dere skal snakke mer om senere som har jobbet mye med energi. Vi trenger mer kraft, mer nett og mer enøk; alt dette fremover.

Forsvar

Så er det en annen stor oppgave som vi kommer til å bruke store samfunnsressurser på fremover: Forsvar: Det er nødvendig. Men mer forsvar gjør oss ikke nødvendigvis mer produktive. Vi skal ha 4 000 flere ansatte i Forsvaret og 4 000 flere vernepliktige i Forsvaret. De kunne jo isolert sett – økonomene kan si det – ha jobbet i andre sektorer hvor de hadde vært mer produktive.

Så, noe av det vi skal bruke penger på i neste årene, gjør oss ikke spesielt produktive. Men vi velger altså ikke krigsutfordringer, spenninger, handelshindringer, høyere transportkostnader – og alt dette hemmer produktiviteten. Det betyr at fremover, og jeg ønsker velkommen den faglige debatten om det; om hvordan jobbe for å nå dette ellers viktige målet – produktivitet, vekst. Det tror jeg blir et interessant tema.

Oljeressursene

Da Trygve Bratteli åpnet Ekofisk-feltet, sa han disse ordene, som er blitt sitert mange ganger; noe sånt som at – ‘denne dagen kan bli en merkedag i vår økonomiske historie. Jeg håper de forventninger som er knyttet til oljeproduksjonen vil bli innfridd’. Hvis man hadde sagt til Bratteli at nå går det en generasjon eller to og vi har 20 000 milliarder kroner på bok. – Vel, man kan si at Trygve Bratteli har levert. Han var politisk produktiv.

Og jeg må bare få lov til å si, for nå er jeg på en sånn høy bølge og må møte Sylvi Listhaug (FrP) nesten annenhver dag. – Så må jeg jo bare si at forslaget den gangen om å etablere Statoil, det vet vi at Fremskrittspartiet var imot – vel, greit. Men det var ikke bare dem, men det var mange økonomer også. Jeg husker økonomen Jeffrey Sachs i år 2000 spurte meg; jeg ble kjent med ham gjennom arbeid i WHO: 

Hvorfor selger ikke Norge flere av disse oljefeltene helt ut og får penger nå? For du vet jo ikke hvordan prisene vil utvikle seg. Men Jeffrey Sachs var litt sein, for Carl I. Hagen hadde jo denne ideen allerede på 70-tallet. Hvis vi selger nå, kan vi få 10 milliarder, og da har vi penger i hånda. Vi gjorde ikke det, og jeg tror det var et klokt grep.

Da er det også sånn at fremover så må vi se på hvordan vi gjør dette samfunnet som ikke ‘vinner’ i skattekonkurransen. Vi har aldri ment å ‘vinne’ i skattekonkurransen. Det har vært en sånn tabell som er brukt noen ganger, for å si: Hvor lenge jobber du i Norge for staten og betaler skatt? Og hvor lenge jobber du for dine egne penger? Dette er ikke Arbeiderbevegelsens måte å beskrive politikken på. Men det blir ofte brukt at i Norge må du jobbe til 3. juni i snitt for staten og så resten for deg selv. Men så var det noen som har gått inn og sagt dette – vel, hvilket annet land kan du tenke deg å bo i, da? Hvis du kan jobbe for eksempel til 3. april eller 27. mars? Og det er stort sett ikke land vi ville ha byttet med, og jeg skal være statsminister og være forsiktig med å ikke nevne de landene.

Fordi vi kommer til å ha en politikk for å betale for utdanning for alle. Og fortsatt betale for nye sykehus, som er verdens mest moderne. Tenk det – i Hammerfest, ganske utrolig. Og for et trygt og velorganisert arbeidsliv og det jeg kaller vekstskapende velferd.

Ny teknologi og kunstig intelligens

Det betyr ikke at vi ikke skal investere i hele spekteret av det som kan være vekstfremmende. Vi skal også kutte i skatter der det kan være produktivt for arbeid, som vi har gjort noe i denne perioden.

Det siste jeg skal si om paradokser, er at det kommer til å være ting i utviklingen vår som sånn sett vil være bra, men det kan trekke produktiviteten ned. Vi får – som nevnt – folk inn i jobb som ikke er 100 % i sin ytelse. Samtidig står vi foran et teknologiskifte som vil være potensielt, enormt produktivitetsfremmende. – Nemlig kunstig intelligens, maskinlæring og alt som følger av det.

Vi har sett konturene av det, men det kommer til å bli veldig kraftig, tror jeg, både i omstillingsbehov, men også i produktivitet, om vi da skal se på det som arbeidskostnad per time som folk jobber. Vi følger opp Digitaliseringsstrategien som Karianne Tung og jeg la fram i høst (2024) og vi skal være offensive. Norge skal på fem år bli et av de mest digitaliserte samfunnene i verden. – Mange oppgaver som nå gjøres med datamaskinen som datamaskinen kan gjøre av seg selv.

Det betyr at vi kommer til å frigjøre arbeid til andre viktige oppgaver, og de er mange. Vårt mål er at 80 % av offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens gjennom dette året. Det er et stort arbeid. Vi er på god vei. Nå brukes altså KI i sykehusene til blant annet kreftbehandling. – Bildeanalyser av røntgenbilder, og igjen dette nye sykehuset i Hammerfest. Der omstiller vi sykehusene, ikke bare ved at de som jobber der jobber på nye måter. – Nå er Universitetet i Tromsø inne i dette sykehuset i Hammerfest, slik at parallelt, rett over gangen for pasientbehandling, vil 300 sykepleierelever få sin utdanning. Og 20 medisinerstudenter tar slutten av sin utdanning. Laboratorietjenestene for blodprøver og andre ting vil bli avgjort. Blodprøvetaking på Hammerfest sykehus er mer moderne enn på noe annet sykehus i Norge. Så dette er løfterikt.

Og Skatteetaten bruker KI. Det må jo vi skattytere se på ‘med bekymring’, for de kommer til å finne frem til alle dem som ikke rapporterer alt, for eksempel om sekundærboliger i skattemeldingen. De kommer til å få beskjed, for det tror jeg de kommer til å finne ut av.

Vi setter opp i 2025-budsjettet – dette har ikke vært mye omtalt – mer penger til å bygge nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens. Våre bedrifter, 8-10 ansatte i snitt, kan ikke gjøre det hver for seg, men de må få tilgang til fellesgodene på dette. Og vi oppretter flere nye KI-forskningssentre.

Så dette tror jeg at jeg skal si som en innledning – og avslutte nå – som jeg har gjort på Bratteli-seminaret før også: Jeg tror Bratteli ville ha likt dette, fordi det er Stefan Löfven, min gamle svenske kollega, som er opprinnelsen for dette sitatet, og dere har jo hørt det før: Spørsmålet han fikk som leder for Metallarbeiderne i Sverige: Frykter du ny teknologi? – Da var jo antakelsen at det gjorde lederen for Metallarbeiderne, for det kunne jo føre til at mange ansatte mistet jobben. Men Stefans svar, og en sindig mann er han for de som kjenner ham – det var å si; at Nei, jeg frykter gammel teknologi.

Poenget er at han kan si det i Norden. For i den nordiske modellen og økonomien, i alle fall i teorien, og vi håper i praksis, så er det slik at når ny teknologi kommer, så har vi en politikk for omstilling. – For å lære på nytt, og som gjør at du er trygg. For om ikke du eier stillingen, så har du en jobb og du kan komme videre.

Og jeg ser frem til å høre flere innlegg. – Den debatten vi står i nå, og Tuva var inne på det, så vil vi bli presentert i Norge av det jeg kaller en del falske motsetninger. Det er det første flagget jeg heiser i inngangen til denne valgkampen. Min mot-debattant Sylvi Listhaug sier det på denne måten: Hvorfor skal vi drive med fangst og lagring av CO2 og betale for det? Og hvorfor skal vi drive med elektrifisering når vi kan bygge sykehjem i stedet? Og sikre bedre skoler?

Dette er en falsk motsetning. Vi skal gjøre begge deler. Og hele produktiviteten i Norge har bestått i at vi har investert i slike satsinger som dette, og det har gitt oss et utbytte som gjør at vi også kan investere i velferd. – Så disse motsetningene skal vi stå opp mot, og så ser jeg frem til en spennende debatt. Og så har vi alle Trygve Bratteli med oss i minnet. Takk for oppmerksomheten.