Statsministerens tale i bisettelsen til Arne Strand

Kjære Arnes familie og nærmeste,
Kjære alle sammen,

Første gang jeg møtte Arne var i januar 1989 på Statsministerens kontor (SMK).

Jeg var nyansatt. Arne var som en veteran å regne.

På den tiden hadde vi ikke TV 2, vi hadde ikke internett, ikke sosiale medier, ikke mobiltelefon. Men vi hadde Arbeiderbladet. Vi hadde Gro. Og vi hadde Arne Strand.

Arne oppsummerte tiden på SMK på følgende måte: «Jeg ble utnevnt, tok heisen opp i Høyblokka og kom ikke ned derfra før regjeringen hadde gått av to og et halvt år senere».

Det sier litt om Gro. Og det sier ganske mye om Arne: At han var en dedikert og viktig medarbeider med en enorm arbeidskapasitet. Det han prioriterte ved siden av jobben var familien.

Og han sa det ganske godt selv: Jeg husker da jeg ved en anledning spurte Arne om han ikke drev med noe på fritiden – om han ikke hadde en hobby? Da svarte han: «Hobby, jeg har ikke en hobby. Jeg har en jobby!».

Det går en historie om den tiden, og jeg velger å tro at den er sann: Journalister ringte Arne døgnet rundt. En kveld ringte ingen og Arne lurte. Så så han bak stolen. Der hadde visstnok du, Christian, klippet over telefonledningen for å få litt mer tid med pappa.

 

Arne var observant og treffsikker.

Han kom før internett og sosiale medier. Men han var tydelig til alle rundt seg med å understreke at vi alle måtte «tenke bilder». Og når vi spurte eller minnet ham på noe, så sa han som en gammel journalist: «Jeg har’e på blokka».

Han var – som vi har hørt – morsom, han hadde hode for humor, han kunne se det komiske i det alvorlige. Det mener jeg er svært viktig i politikken, da som nå.

Såpass morsom var han at Jon Almås – etter 17 år som programleder for Nytt på nytt – trakk fram programmet der Arne Strand og Martin Kolberg var gjester, som selve høydepunktet.

Jeg tror at denne atmosfæren av humor, vitalitet og tilstedeværelse, bidro til at Arne også ble en av landets mest anerkjente og avholdte redaktører og politiske kommentatorer.

Måten han møtte mennesker på, ga han et fortrinn. Fordi han bygde tillitsfulle relasjoner og fikk et bredt nettverk av kilder og kontakter i mange ulike miljøer, ikke minst på Stortinget.

Ja, min erfaring – fra Stortinget – er at han var der mer enn en del stortingsrepresentanter, og så kan dere jo reflektere litt over det.

Nærheten mellom Arne og det som skjedde gjorde at det var hans analyser og vurderinger som ble lest på morgenen, lyttet til på radioen eller fulgt på TV.

Min tolkning av Arnes gjerning – som journalist og kommentator – var at han hele tiden var på leting etter ballen i politikken.

Og så fant han den, og så ville han beskrive hvordan den beveget seg på banen.

Og så ga han en enkel, men tydelig og ofte knusende karakteristikk på om den hadde truffet mål eller ikke.

Den måten å jobbe på tror jeg gjorde at mange lyttet til ham, uavhengig av om man var enig med ham eller ikke. 

Og for å være ærlig, jeg tilhørte begge kategorier; helt enig, sånn halvveis og helt uenig. Det ville Arne ha tatt som en anerkjennelse.

I dette ligger det også en anerkjennelse av at Arne var opptatt av nettopp ballen – de politiske veivalgene, det å dekke hva som faktisk skjedde – mer enn han var opptatt av om spillerne på banen så slitne ut.

Han satte ikke klistremerker på politikere. Han hadde respekt for dem.

Han brukte få adjektiver. – Ja, kanskje med unntak av begrepet «loff i trynet» – men det kan vi vel først og fremst tilskrive Martin Kolberg. Som igjen kan skylde på Gro.

 

Arne dekket det politiske spillet. Men først og fremst var han opptatt dypest sett av verdiene.

Han hadde en dyp overbevisning om at oppgavene i samfunnet løses best i fellesskap.

Han visste at friheten og muligheten til å leve frie liv ikke er likt fordelt, at tiden for store reformer aldri er over.

Og kanskje ble hans sosialdemokratiske overbevisning enda sterkere av at livet hans også inneholdt motbakker, noen av dem bratte.

Det at han hadde så mye av sin oppmerksomhet på – og omtanke for – arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet, betød ikke at han tok lett på lederen i Arbeiderpartiet.

Til tider kunne det være tvert imot. Og så lå det faktisk også en slags kjærlighet i det.

For å ta ett eksempel: Som da en hyggelig middag i Stortingsrestauranten som jeg vil si utartet og som endte opp i en høylytt diskusjon mellom lederen i Arbeiderpartiet og kommentatoren i Dagsavisen om ulike sider ved bygningsmassen ved et visst sykehusbygg langs Ring 2 i Oslo.

Og kanskje er vi da ved kjernen ved hva jeg likte så godt ved Arne Strand som menneske:

At hans lojalitet var aktiv og selvstendig.

Den kom til uttrykk ved at han ga motstand.

Ved at han var et korrektiv. Han var hel ved.

Og ved at han hadde en integritet det sto respekt av, også i livets siste fase, det så vi, at han var svekket, men det var de samme øyne med liv og intensitet.

For sånn var Arne var som menneske i møte med andre mennesker: Usedvanlig raus, grunnleggende uarrogant, beskjeden på egne vegne – men ambisiøs på vegne av medmennesker og samfunnet.

Som når han åpnet opp dører for nye stemmer, enten det var ferske journalister eller ryddet plass til de i samfunnet som ellers ikke kom på trykk.

Eller når han talte politikere, selv de som stod han nærmest, midt imot.

 

Så dermed kan vi si at Arne var med på å bygge det moderne norske, mangfoldige demokratiet.

Et demokrati som er preget av tillit og takhøyde – og som gjennom tiår har gitt oss fantastiske resultater.

Det vil jeg takke ham for, og for alt han ga og for alt han var.

Jeg lyser fred over Arne Strands gode minne.