Sjekket mot framføringen

Kjære alle sammen, kjære familie,

Det er noen forunt å bygge landet. Og gjøre det med idéer og lover.

Det er noen forunt å kjempe både for andres rettigheter – og være i posisjon til å levere håndfaste reformer som styrker demokratiet – og gir alle grunnlovsvern.

Carsten Smith var en av dem. Etter et langt og produktivt liv blir Carsten Smith stående som samfunnsbygger og reformator.

En rettsstatens byggmester.

Høyt respektert og verdsatt. Lyttende og rettvis.

Og jeg var en av dem som ofte fikk anledning til å lytte til ham.

«Det er ikke noe bedre et menneske kan håpe på, enn at andre bygger videre på den grunnmuren man selv begynte på», sa Carsten Smith i et intervju da han fylte 90 år.
 
Og det kan vi trygt si – andre bygger videre.

Kjære alle sammen,


Å få rett, er én ting.
 
Å kunne formidle og forklare den godt, er noe annet – det er en gave.
 
Men det å skape rett, det er noe langt mer.

Carsten Smith var både tenkningens og handlingens mann.

Han var – som vi har hørt – rettsvitenskapsmann, samfunnsdebattant og leder av vår øverste domstol.
 
Samerettens far.

Han fikk de internasjonale menneskerettighetene inn i norsk rett.
 
Han sto i spissen for at Høyesterett ble en prejudikatdomstol – som satte retning, gav økt forutsigbarhet og likhet for loven.
 
Og det som også gjør inntrykk på meg er at Carsten Smith – i alt sitt virke – fremhevet hvorfor maktfordeling er så viktig – i en rett linje fra Montesquieu – til vår tid.
 
Og det kan vi godt minne hverandre om – og i dag vil jeg gjøre det, som øverste representant for den annen statsmakt:
 
At fordeling av makt er ikke et uttrykk for mistillit mellom statsmaktene.

Det er et uttrykk for tillit til prinsippet om at ingen bør ha all makt alene.

«Rettssikkerhet er ikke en gave staten gir borgerne – det er en grense staten må respektere», formulerte Carsten Smith.
 
Spredning og kontroll av makt er helt grunnleggende i et demokrati – med uavhengige institusjoner som folk har tillit til og kan stole på. Og jeg sier det slik: Ja, det ser vi virkelig betydningen av ved å kaste et blikk ut i verden i dag.
 
I Carsten Smiths juridiske selvbiografi, «Dømmekraft og drømmekraft» – en flott tittel – forteller han om hvordan han som guttunge så «de tyske flyene fly lavt over husene den 9. april», at de fulgte med menneskestrømmen ut av byen og «havnet i et kampområde i Valdres». Han skrev om «en onkel og en ung fetter som ble sendt til Tyskland».
 
Og jeg tror det er slik at vår rettferdighetssans – den blir formet gjennom hele livet og som barn. Våre drømmer også.
 
Krigsbarna erfarte hva behovet for trygghet var – helt konkret.

Og hva maktmisbruk kan føre til.
 
Og til Carsten Smith, senere som ung jusstudent, kom vissheten om at «ethvert menneske har iboende, medfødte rettigheter». – Nedfelt i FNs charter. Frihet. Likhet for loven. Rettferdighetens grunnvoll.

Det er et menneskesyn han delte med sin kjære Lucy, livsledsager i 55 år – og kollega – et sterkt par – og hun var Norges første kvinnelige professor i rettsvitenskap og senere rektor ved deres felles alma mater.

Jeg vil kalle det en overbevisning – om at sivilisasjon, anstendighet og menneskerettigheter må forsvares. – Og mer enn det; vi må også bygge videre, i en forståelse av samtidens krav og muligheter.

Carsten Smith sto for begge deler.
 
I dag skylder vi ham en stor takk – for hans liv og virke.
 
På vegne av den norske regjeringen lyser jeg fred over Carsten Smiths gode minne.