Statsministerens tale på den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folk

Sjekket mot fremføringen (transkribert)

Noen må våke i verdens natt

Deres majestet,
Deres kongelige høyhet,
Palestinas ambassadør,
Kjære alle sammen,

«Noen må våke i verdens natt. Noen må tro i mørket. Noen må være de svakes bror», sang vi nettopp.

Jeg må innrømme at det er vanskelig å tro – i dette mørket.

For vi er vitne til store lidelser som rammer våre medmennesker – hver dag, i et mørke midt på dagen – i ukevis, månedsvis, i Gaza, på Vestbredden, bombing sør i Libanon, raketter mot det nordlige Israel – frykt, ødeleggelser og lidelser i et omfang vi ikke trodde var mulig.

Vi blir numne.

Vi blar om. Vi skrur av skjermene.

Vi klarer knapt å ta innover oss lidelsene og ødeleggelsene. 

Men – gode venner, vi må ikke – og vi kan ikke – la avmaktsfølelsen ta overhånd. Vi må ikke – vi kan ikke – bli likegyldige.

Vi må ikke tenke at det sånn det bare er, fordi det alltid har vært ulmende eller antente konflikter i Midtøsten.

Nei, vi må ikke bli numne.

Jeg vil derfor takke Oslo Domkirke for initiativet. – For at vi kommer sammen på FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk, 29. november, nå – rett før advent.

Og advent er jo en tid som handler om lys. Lyset i mørket, i dette kirkerommet, og håpet i Betlehem – i dagens Palestina, der verdens kristne trossamfunn startet. Vår kirke kommer fra Midtøsten.

 

«Noen må våke i verdens natt». – Og i Norge er det mange som våker, mange som bryr seg, mange som viser solidaritet, mange som er årvåkne og dypt engasjert i situasjonen for det palestinske folk.

Jeg vil anerkjenne dere alle, takke for at dere viser støtte, engasjement og følelser, her inne, i gatene, i mediene, i forsamlingslokaler og gudshus.

Mange i Norge har nær familie, slekt, venner og kolleger i Midtøsten.

Mange har mistet sine kjære – eller noen de kjente.

Mange kjenner noen som er skadet for livet, barn som står igjen uten foreldre, mennesker i ruiner – uten boliger, sykehus, skoler og alt annet som skaper et samfunn, ødelagt. – Folk på flukt, ute i enda en kald vinter.

«Man trenger bare å tenke på ett barn man selv kjenner, for å skjønne at hvert av dem var umistelige», skriver Marte Heian-Engdal, forfatteren av boken «Et Gaza-liv».

Så la oss være åpne om dette:

Vi er fortvilet.

Vi kjenner på avmakt.

Og vi har ikke ord for det som skjer.

Så langt borte og likevel så nært. – Det eksploderer et sted, og vi ser og hører det – akkurat nå – rett inn på skjermene, ufiltrert og hjerteskjærende.

Det ville ha vært noe galt og alvorlig med oss hvis vi ikke hadde blitt berørt, opprørt, forferdet og fortvilet, ja – sinte, over det vi ser, hver eneste dag.

Og som vi så den dagen, 7. oktober 2023, da over 1200 ble drept i Israel i et planlagt terrorangrep. – Som reaktiverte et traume i den jødiske verden, fra Holocaust og tidligere tiders grusomheter.

Og for palestinerne har krigen som fulgte, revet opp dype historiske sår knyttet til vold og tvangsfordrivelse.

 

«Noen må være de svakes bror». – Og vi kan være en bror, en søster, et medmenneske, også når vi er på avstand.

Og her hjemme kan vi være medmennesker og vise vår solidaritet og omsorg for de – og, gode venner, de er mange – de som trenger det midt i blant oss her i Norge.

Og det gjør de. – Vår palestinske venn som har mistet mange slektninger i Gaza. – Kollegaen som har venner sør i Libanon hun ikke har hørt fra. – Den jødiske familien som kjenner et av gislene som holdes fanget.

Mange her i Domkirken i dag representerer også norske menigheter som har søsterkirker i Palestina. – Dere er ekstra urolige, fordi kristne palestinere lever under et stort press fra mange hold.

I dette historiske landet, med de hellige stedene – hvor flere religioner; jødedom, kristendom og islam, flere nasjoner og folk – har sameksistert gjennom århundrer, og også i fremtiden må gjøre nettopp det. Det er ikke noe annet alternativ.

 

Så – ja, «noen må være de svakes bror».

Nå er ikke dette et politisk møte, men jeg vil gjerne si at Norge og regjeringen gjør alt hva vi kan, i politiske fora, i regionen, i FN, sammen med andre land, for å kreve en stans, våpenhvile i Gaza, løslatelse av gislene, og humanitær hjelp inn.

Vi krever at de sivile, syke og sårede, får beskyttelse, mat og medisinsk hjelp.

Vi krever at de stridende parter respekterer folkeretten. For når prinsippene i humanitærretten brytes, slik som nå – ja, da er vi inne i barbariet.

Mange norske er direkte involvert i Gaza og på Vestbredden – organisasjoner, hjelpearbeidere, helsepersonell. Jeg vil berømme dem. De er modige, dyktige, og de formidler til oss det de opplever.

Norge skal være en tydelig pådriver for å gjøre den palestinske staten – som vi nå har anerkjent – til virkelighet, innenfor en tostatsløsning. Bare det er veien – selv hvor langt frem det kan synes – til varig fred og sikkerhet, for både israelere og palestinere.

Det blir bare varig fred når alle, palestinere og israelere, har like rettigheter. I Israel og Palestina blir det trygt bare når alle har det trygt.

 

Kjære venner – så er det dette,

Situasjonen i Midtøsten har skapt et høyere spenningsnivå, et hardere ytringsklima her hjemme hos oss. Det merkes i markeringer, i kommentarfeltene, i sosiale medier og på gata.

Noen blir truet og trakassert – det gjelder muslimer, palestinere, Palestina-venner, Israel-venner, jøder, kristne, eller den jevne borger – på grunn av sine synspunkter eller sin identitet.

Både anti-semittisme og muslim-fiendtlighet vokser i samfunnet vårt.

Dere imamene som også er her i dag – det er godt å se dere i kirken – dere vet litt om dette.

Mennesker er redde.

Og jeg vil oppfordre dere – ja, særlig dere, religiøse ledere – til å tale mot rasisme og diskriminering – mot både anti-semittisme og muslim-fiendtlighet.

For vi vet det – at disse diskriminerende og menneskefiendtlige holdningene – de styrker hverandre. Vi blir friere og tryggere om vi bekjemper dem, både hver for seg og samlet.

Også vi – politiske ledere – har et særlig ansvar, for hva vi sier, hvor enn vi er, ute i ordskiftet.

Men denne økte polariseringen, disse økte spenningene i samfunnet vårt, har vi alle sammen, hver og én av oss, et ansvar for å redusere:

Vise respekt for ethvert menneske, uansett religiøs eller annen tilhørighet, eller deres meninger.

Vise raushet, toleranse, skape takhøyde.

Og tenke oss om, ikke provosere, ikke oppildne eller antenne.

Jeg sier dette i alle miljøer jeg møter.

Norge er et samfunn bygget på åpenhet og gjensidig tillit. Det er en del av vårt lands DNA. – Men denne verdifulle arven er ikke en evigvarende vaksine mot respektløs omtale og diskriminering.

Islam-fiendtlige eller anti-semittiske holdninger, tuftet på hat, er – og blir – forkastelig. Alltid.

Det norske samfunnet blir også testet nå.

Verner vi om minoritetene?

Beskytter vi dem vi ikke er enige med?

Lytter vi til de stemmene vi ikke liker å høre?

Viser vi omsorg for mennesker blant oss som har mistet sine kjære i Palestina, i Israel eller i Libanon?

 

Jeg vil til slutt gjengi noen kloke ord fra fellesuttalelsen av 19. september 2024 fra Samarbeidsrådet for lederne av tros- og livssynssamfunn i Norge – som er en gruppe vi skal være veldig glad for at vi har. De sier:

«Her står vi samlet, med én stemme. Sammen insisterer vi på retten til alle menneskers liv og trygghet. Vi ønsker fred og frihet for både palestinere og israelere i Midtøsten, uten at det går på bekostning av den andre part».

Deres majestet, kjære venner,

La oss sammen våke i verdens natt.

La oss gi hverandre trygghet – her i Norge – og la oss stå sammen i arbeidet for at andre kan få leve i trygghet.

La oss ikke miste lyset av syne.

For noen må tro i mørket – og være årvåkne.

Og når vi tenner lys i dag, er det i trass mot mørket, og i håp og bønn for fred.

• Flere bilder fra Oslo domkirke (Flickr)