Statsministerens tale på FNs internasjonale solidaritetsdag med det palestinske folk

Talen som framført

Kjære alle sammen, ambassadør Sedin,

Gode medmennesker,

Vi er alle venner av det palestinske folk. – På Vestbredden, i Gaza, i land i Midtøsten, og her i Europa og Norge. Det palestinske folk er spredt, av grunner som vi kjenner.

Vi er alle venner av det palestinske folk. – De har gjennom vår nyere historie blitt hardt prøvet, av urett, krig og konflikt.

Vi er alle venner av det palestinske folk – og deres rike kultur, sterke fortellinger og deres håp for framtiden.

 

«På denne jorden finnes det som er verdt i livet», begynner et dikt av den palestinske forfatteren Mahmoud Darwish.

Og vi – her på denne jorden – vi har et ansvar for hverandre, som medmennesker, et solidaritetsansvar.

Ingen av oss kan hjelpe alle, men alle kan være der for noen.

Norges innsats og engasjement for det palestinske folk har lange røtter. Vi hjelper nå med mye humanitær bistand til Gaza, vi støtter den skjøre våpenhvilen, vi står ved Palestinas folkerettslige krav, okkupasjonen må opphøre, og vi arbeider for at den israelske staten og den palestinske staten – som Norge har anerkjent – skal kunne eksistere side om side, med gjensidig anerkjente grenser. Et trygt Israel. Og et trygt Palestina.

Det er bare en politisk løsning, hvor palestinerne deltar, som kan skape en stabil fred i Midtøsten.

 

Og vi – her på denne jorden – vi har også et ansvar for hverandre, her hjemme i Norge.

Et ansvar for å bevare ytringsklimaet, et ansvar for våre egne holdninger, et ansvar for å vise storsinn og lytte med velvilje til andre, et ansvar for å gi rom, synlighet og trygghet for våre minoriteter.

Og ikke minst det ansvaret som vi – politiske og religiøse ledere har, eller som aktive medlemmer i organisasjoner, trossamfunn og menigheter – vårt ansvar for å forme et ordskifte som tåler og respekterer også de vi er uenige med.

Solidaritet forplikter. Mangfold forplikter. Og demokrati forplikter.

Ingen av oss kan hjelpe alle, men alle kan være der for noen.

Alle kan velge å lytte og se – være i øyehøyde – også overfor dem med et annet utsyn og andre erfaringer.

For vi deler faktisk dette: Ansvaret for hverandre. Ansvaret for fellesskapet. Ansvaret for at solidaritetsarbeid ikke spiller på motsetninger. Og vårt felles håp – det er fred.

 

Gode venner,

Jeg har den siste tiden deltatt i mange meningsfulle møter hos de jødiske menighetene i Oslo og Trondheim, i moskéer og dialogfora i Oslo og i Drammen, og det er godt å komme sammen også i den kristne kirken her i Oslo, den største, nå rett før advent, i anledning denne solidaritetsdagen – i år som i fjor.

På vei hit tenkte jeg på: Hva har disse gode møtene med ulike religiøse miljøer til felles?

Hva hører jeg alle steder? Jo – en dyp uro over situasjonen i verden – ikke minst hos dem med kjære og nære i konfliktområdene – og en fortvilelse over menneskers lidelser i kriger og konflikter, og et oppriktig ønske om at vi her i Norge må kunne klare å vise raushet og respekt, åpenhet og forståelse. – Vi må «holde fred med hverandre», slik også Bibelen maner til.

Og så er det også, merker jeg i disse møtene; et engasjement som forener oss – det internasjonale engasjementet – for rettferdighet, for trygghet, for fred.

Engasjement er bra! Det motsatte er jo likegyldighet.

Likegyldigheten bryr seg ikke. Likegyldigheten enser ingen. Likegyldigheten er taus.

Men vi må bruke det engasjementet vi har, vi må bry oss! – For noen miljøer i Norge i dag opplever trusler og trakassering.

Og verre. I august ble Tamima Nibras Juhar brutalt drept, på jobb, rasistisk motivert. En fryktelig hendelse.

Og tall viser at både muslimfiendtlige holdninger øker, at antisemittisme øker, og at de harde, uforsonlige stemmene fra ytterkantene blir flere.

Men de fleste av oss er ikke blant dem – og vi må spørre oss selv: Vil vi at disse ytterkantene skal dominere, farge hele bildet av såkalt ‘engasjement’? – Nei, og da må vi bry oss, hver og én. Som i solidaritetsgudstjenester som denne – med takk til Domkirken, som er en av byens sanne brobyggere.

 

Gode venner,

Den palestinske kunstneren Jumana Manna lager nå et av de største kunstverkene i Norge, som dere kommer til å få se, rett foran Høyblokka i det nye regjeringskvartalet, der vi flytter inn neste år; demokratiet tar det tilbake, etter at terroren rammet oss. Det er kun noen få steinkast herfra. Og det er nettopp stein det handler om, men ikke steinkast.

Den palestinske kunstneren lager et 800 kvadratmeter stort steingulv, et lappeteppe av ulike steiner, gitt av kommuner fra hele landet vårt. – Fra bybrua i Drammen, brosteiner i Bergen, fra kirken i Namsos som ble bombet under krigen. Hundrevis av fortellinger.

«Gulvet er en gjenoppbygging», sier Jumana Manna, som har vokst opp i Jerusalem, med sine gamle, symboltunge bygg av stein, som i dag er vår verdensarv.

Det er noe veldig symbolsk over dette, foran det som var et utbombet kontorbygg. En solid palestinsk signatur, midt i Oslo. Opp fra ødeleggelse bygger Jumana Manna et vakkert, nytt fundament, et bygulv.

Hva vil jeg med dette? – Jo, det er i våre liv alltid noe som er varig, noe som er større, noe som samler. – Vår felles jord, vår universelle kulturarv, vår skaperkraft, vår tro på en høyere himmel, og vårt felles behov for en fast, trygg grunn å stå på. 

 

Venner,

Vi går inn i den siste, mørke måneden i året, før sola, lyset, snur.

Søndag starter advent, en tid for forventning og refleksjon. Før var advent også en fastetid, slik ramadan er for muslimene.

I sitt kjente adventsdikt – som barna og barnebarna kan så godt – skriver Inger Hagerup at «så tenner vi ett lys», så to, tre og fire – og de vil lyse for glede, for håp og lengsel – og ikke minst for fred.

Derfor vil jeg tenne mitt lys i kveld for fred.

«Fred på denne lille jord, hvor menneskene bor», skrev Inger Hagerup. «En håndfull fred», sang Ole Paus.

Et lys for fred. Og for håp.

Men først og fremst for fred. – En rettferdig fred, en varig fred, en fred hvor mennesker kan forsones, en fred – i Midtøsten, Ukraina, i Sudan –hvor fiender legger bort våpen, trusler og hatytringer, en fred hvor folk kan få høste oliven og drive sin butikk – i fred, en fred hvor håpet kan trives og framtiden bygges, stein på stein. – Ikke steinmurer, men et steingulv.

Et lys for fred.