Statsministerens tale på markeringen av Frigjørings- og veterandagen

Er sjekket mot fremføringen

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyhet, Stortingspresident,

kjære alle sammen, kjære veteraner,

Vi markerer 8. mai av to viktige grunner.

Vi minnes frigjøringen av Norge – og i år er det et rundt tall – 80 år siden.

Og vi hedrer på denne dagen alle norske veteraner som har stått i internasjonal tjeneste:

Over 120 000 kvinner og menn, i over 100 internasjonale operasjoner, i 40 land, fra slutten av 1940-tallet og frem til i dag.

Markeringsdager er viktige – og ved en dag som denne, så bør vi spørre:

Hva er det vi verner om? Hva er det vi kjemper for? I nåtid og fremover.

Det er kanskje noe som kan oppleves litt vagt – eller selvsagt – i et godt, stabilt og fredelig land som Norge. Men det handler om:

Trygghet. Fred. Frihet. Demokrati. Og rettsstat.

For å forme livene vi lever, hver og én av oss, og som fellesskap, nasjonen.

Og hva er ord som demokrati og frihet i praksis? – Når det kommer til hverdagen:

Det er menneskers rett til verdige liv, til å ytre seg fritt, elske den de vil, tilhøre det trossamfunn de ønsker, ha rett til utdanning, arbeid, og få helsehjelp når det trengs.

Og for alt dette, er fred forutsetningen.

Vi kjenner Nordahl Griegs kjente strofe; «skaper vi menneskeverd, skaper vi fred».

 

Mange i vårt land – flere enn jeg tror kanskje de som laget denne filmen kunne ha forestilt seg – har det siste året sett filmen «Nr. 24», dekknavnet til motstandsmannen Gunnar Sønsteby, som gikk bort i 2012.

Og han sa: «Vi kjempet ikke bare mot en fiende, men for noe – for et fritt samfunn, for menneskeverd, for fred». 

Det sa Gunnar Sønsteby i utallige skoleforedrag landet over, som vi i generasjoner fikk ta del i.

Menneskeverd er helt konkret.

Fraværet av menneskeverd kan drepe hundretusener.

Likegyldighet kan også innebære å lukke øynene for at hundretusener blir drept.

I januar i år var Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen og jeg og Hvite Busser og mange andre i Auschwitz under 80-årsmarkeringen for frigjøringen av utryddelsesleiren. – Det var et sterkt møte, hvor ingen politikere tok ordet, men hvor gjenlevende, de som hadde overlevd leiren, satte ord på det de hadde vært igjennom.

Vi satte oss ned i et fredelig øyeblikk med jødiske Chana Arberman, 97 år gammel, født i Polen – faktisk i nærheten av dødsleiren – og senere tok livet hennes en lang reise og hun endte opp i Trondheim, en av de få overlevende, og i dag et av de siste tidsvitnene fra leiren der over én million ble myrdet. «Jeg skulle ønske at jeg hadde blitt kjendis for noe annet», sa hun lakonisk. 40 familiemedlemmer mistet hun der.

Over 230 jødiske familier i Norge ble utslettet under den andre verdenskrig.

Og: her om dagen, i vår by, i vårt land, i vår tid, ble flere av snublesteinene, som ligger i fortauskantene rundt om her i Oslo, malt over.

Dette er brosteiner med messingplater med navn og årstall, utenfor hus og hjem der norske jøder bodde, ble drevet ut fra, og mange av dem senere drept.

Malt over, i det jeg vil kalle brun-svart hærverk.

Det er fryktelig trist, historieløst og uakseptabelt.

Og vi skal si – at dette står i stor kontrast til det vi verner om og markerer på en dag som denne: demokrati og toleranse – og at totalitære, menneskefiendtlige regimer ikke skal få makten igjen.

Og det er nettopp av respekt for menneskeverdet at vi sier, fra norsk side, at Israel har en folkerettslig plikt til å legge til rette for humanitær hjelp til den palestinske befolkningen i Gaza. At Hamas må frigi alle gisler. Og at lidelsene til en så hardt prøvet befolkning må ta slutt.

I Europa, på vårt kontinent, hjelper vi ukrainere med å forsvare seg mot Russland – med våpen, ammunisjon, trening, gjenoppbygging, støtte til sivilbefolkningen, og med luftevakuering av skadde.

En varm takk til alle som er engasjert i dette!

Krigens grusomheter utfolder seg i Europa og vi er ikke uberørte.

Vi bygger nå opp et større og sterkere forsvar i Norge. Det er et viktig premiss for fred.

Alle grener styrkes. Mer materiell, mer folk, etter den nye forsvarsplanen – som et enstemmig Storting har stemt igjennom – for å bevare fred, frihet og trygghet her hos oss, sammen med allierte.

Tidlig i dag, her på Akershus, lanserte jeg vår første nasjonale sikkerhetsstrategi. Der binder vi sammen arbeidet for forsvar, beredskap, sikkerhet i stort i samfunnet; det berører alle sektorer, er ikke bare forsvar, det berører deg og meg og ansvaret vi tar sammen.

Og senere i dag tar jeg imot regjeringssjefene fra alle de nordiske og baltiske land, samt Storbritannia og Nederland, for å drøfte europeisk sikkerhet i et nordlig perspektiv. – Tuftet på forpliktende alliert fellesskap og europeisk samhold.

Og, gode venner, dette er med på å gi Norge trygghet – og her bidrar Norge.

Sikkerhetsstrategien forteller hvordan hele samfunnet kan og skal jobbe for at landet vårt skal bli mer motstandsdyktig.

Også overfor nye utfordringer, som for eksempel desinformasjon, påvirkning og etterretningstrusler. Det er en del av det nye sikkerhetsbildet.

Strategien handler om statens ansvar – blant annet for Forsvaret; budsjettet har vi nå nesten doblet på fire år, til 125 milliarder kroner – et stort beløp.

Men det handler altså i sin kjerne om hvert enkelt sitt ansvar.

At vi bør ha et beredskapslager hjemme, om situasjonen skulle bli veldig unormal, fra en sikkerhetspolitisk situasjon, som krig – men også ved ekstremvær, strømbrudd eller andre unormale situasjoner.

Og at hver og én av oss, i vår hverdag, bør bidra i nabolaget eller i en frivillig organisasjon, om det oppstår alvorlige hendelser.

Beredskap og forsvar i Norge er noe vi gjør sammen.

Og da er vi tilbake igjen til 8. mai – og husk dette: Friheten ble ikke gitt oss – friheten ble vunnet. Slik monumentet hvor Kronprinsen la ned en krans, forteller om. Fred er ikke noe vi får – fred er noe vi verner om. 

Til slutt, kjære alle sammen,

Festningsplassens kanskje aller mest kjente bilde ble tatt klokken ett på formiddagen 11. mai 1945. I mange hus og hytter i Norge henger det bildet på veggen.

Det var øyeblikket da Milorgs fenrik med ansvaret for Stor-Oslo, Terje Rollem, overtok kommandoen over festningen fra den tyske okkupasjonshæren ved major Josef Nichterlein.

Dette fotografiet, som ble knipset raskt og nærmest i skjul, er blitt et ikon og symbol på seieren og friheten – Ikke minst fordi Rollem stilte i noe som lignet et typisk norsk turantrekk, nikkers og selbustrømper. Ingen uniform, ingen distinksjoner å se – men et belte om livet.

Det sies at de tyske offiserene var tydelig fornærmet over dette antrekket. Situasjonen var spent, for å si det på den måten. Nordmenn var i fredsrus. Fortsatt sto det minst ti ganger så mange tyske styrker som allierte i Norge.

Senere sa fenrik Rollem om overtakelsen av festningen, at «det var først da det norske flagget ble heist, at det egentlig gikk opp for meg at krigen var over».

Så, kjære alle sammen,

flagget og friheten.

Dette er nå 80 år siden og en fortelling verdt å minnes, med vårt kongehus, storting, regjering, høyesterett, forsvarsledelse, alle våre forsvarsgrener, og med F-35 fly i lufta. – Vi er nå det første landet som har mottatt alle de flyene vi har bestilt; forsvaret vårt er i rute.

Og la meg til sist, ved denne anledning, få rette en dypfølt takk til Hans Majestet Kongen, til Kronprinsen og til Prinsesse Ingrid Alexandra – for hvordan de kongelige så tydelig viser oss og setter ord på Forsvarets betydning for nasjonen – gjennom både tjeneste og ledelse – og hvordan de kongelige representerer Forsvarets verdier.

La meg også takke alle veteranene, som har tjenestegjort ute – eller hjemme, med flagget vårt, symbolet på frihet – og i hjertet. En stor takk til dere alle.

Til lykke med Frigjørings- og veterandagen!