Statsministerens tale på markeringen av hundreårsjubileet til synagogen i Trondheim

Talen som fremført (transkribert fra lydopptak)

Deres Majestet,
Statsforvalter,
Jødiske venner,

Det er en stor glede for meg å takke ja til denne invitasjonen og få være her i dag – i denne flotte bygningen – og delta i feiringen av et unikt jubileum:

Ett hundre år! – Verdens nordligste synagoge, som er i aktiv bruk.

Derfor så vil jeg – på vegne av regjeringen og nasjonen:

Gratulerer med ett århundre med et inkluderende jødisk samfunn i denne bygningen, dette gudshuset, samfunnshuset – som rommer så mye:

Høytider, seremonier ved livets gang, konserter, måltider, museum og mye mer.

En bygning som har vært vitne til okkupasjon, ødeleggelse og fordrivelse.

En bygning som også har skapt – og skaper – fellesskap, omsorg og glede – slik som i dag.

Ja, om disse veggene kunne tale. – Så hadde vi fått en historie om det vakre blå taket – som jeg hadde hørt om – og nå fikk se – ja, om himmelen kunne hviske.

Arkitekten bak dette bygget – denne stasjonsbygningen – var Georg Andreas Bull.

Det er også arkitekten som tegnet Vestbanen i hovedstaden, Oslo, min by – nå Nobels Fredssenter – et bygg for fred og menneskerettigheter.

Her i Trondheim ble togstasjonen i 1925 et hjem for en av de store verdensreligionene og en liten gruppe mennesker, de nordenfjeldske jødene.

Hit kom de første – som vi nettopp hørte – på 1880-tallet, drevet av fattigdom og forfølgelse.

Og jeg er glad for at nettopp Trondheim og Norge ble et ‘stopp’ for denne ‘jernbaneferden’, om man kan si det slik, dette lille ´toget’ av jøder som kom.

Fordi nasjonen Norge, trengte – og trenger – jødene, da som nå.

Vi trenger – og la oss erkjenne det – ulike kulturer, ulike trossamfunn, ulike tradisjoner – for å kunne utvide, fornye og berike vår felles norske identitet.

Et ensartet Norge kan aldri være et mål – det blir vi fattigere av.

Et Norge med livskraftige, synlige og trygge minoriteter – det er et mål – som gjør alle mennesker tryggere.

Et Norge hvor man kan si: – Jeg er stolt over å være jøde! Stolt over min tro, min fortelling og min kulturarv. Det har vi alle et ansvar for.

Jeg er glad for at jeg har lært så mange jøder å kjenne gjennom mitt politiske arbeid – og også i privatlivet. Dere har gjort mitt liv rikere og perspektivene større.

Men: Stasjoner og tog – vet vi – kan også bringe vonde og fryktelige minner.

Ikke minst om jødene fra Trondheim og Oslo som i 1942-43 ble deportert – først med skip – så med godsvogner – rett inn i det industrielle folkemordet.

Mange har gått langs toglinjene til de fryktelige endestasjonene. – Og noen av oss var med på dette nå i januar, 80 år etter frigjøringen av Auschwitz-Birkenau.

Der møtte jeg tidsvitnet Chana Arberman – som sitter her i salen nå – født i Polen, senere bosatt i Trondheim. Hun mistet 40 familiemedlemmer i holocaust.

Det var på dagen i dag, 26. oktober 1942, at alle jødiske menn over 15 år i Norge skulle bli arrestert og ført til leire, også her i regionen, som Falstad.

All eiendom ble konfiskert, og loven om inndragning av jødisk formue ble vedtatt.

Få jøder kom tilbake, og det ser vi av alle ‘snublesteinene’ rundt om her i Trondheim – og i Oslo og andre steder.

Men det blomstrende jødiske livet fra før krigen – det kan vi lære om, i museet – og i forestillinger som vi nå fikk se, «Nerbyen – et blaff i historien». Og av hvordan dagens jødiske samfunn reiser seg, viser oss og deler av sin kulturarv. – Det er bra!

Og jeg vil takke for igjen å få møte Chana her i dag – et av våre absolutt sterkeste tidsvitner – da Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen og jeg møtte deg den gangen i januar – og vi satte oss ned, og det gjorde et sterkt inntrykk å høre din historie som du delte med oss.

Jeg har møtt – og møter mange i det jødiske samfunnet. Sist uke – menigheten i Oslo.

Også om 7. oktober 2023 – og nå siterer jeg fra en ung jøde i Oslo: «Den dagen endret det å være jøde i Norge». – Vi har hørt det. Det har blitt vanskeligere, mer utrygt, mer ensomt. Anti-semittismen og jødehatet har økt.

Alle vonde følelser og sterke meninger og ytringer om den brutale konflikten i Midtøsten har skapt et betent ordskifte. – Det er fryktelig trist.

Vi må alle sammen ta et ansvar for å møte dette – for anti-semittisme er som et virus, og som det sies – det går i bølger – men jøder kan dø av viruset, det har historien vist, for så alvorlig er det.

Og derfor vil jeg bruke anledningen i dag – som er en gledens dag, men som de fleste jødiske høytider også er – en sammensatt dag, hvor vi blir inspirert av det som ligger bak, til det som er nå, og til også å se fremover:

Vi skal virkelig gjøre vårt – som offentlige myndigheter – for å beskytte og bekjempe og forebygge. – Ikke bare ved de store overskriftene, men som ungdommen forteller oss, også ved de enkelte kommentarene som kommer i ulike sammenhenger. – Slik vil vi ikke ha det!

Vi skal beskytte, bekjempe og forebygge – og motivere til tolerante holdninger, overfor alle trossamfunn. For eksempel i skolene, ikke minst der.

Hvis urett rammer jødene, så rammes vi alle i det norske samfunnet.

Politiske og religiøse ledere har et spesielt ansvar for å gå foran. Det ansvaret skal vi ta – for å stå opp for menneskeverdet og likeverdet.

For anti-semittisme er den reneste menneskeforakt og skal ikke tåles.

Og da trengs det kunnskap, ikke minst i skolen. Kunnskapsmangel fyrer opp under fordommer.

Dette gjør dere i Trondheim noe med. Og det inspirerer også utover byen. Dere inviterer inn og åpner opp. Nå er kulturfestivalen 15 år, det er imponerende, og det viser oss et miljø i vekst.

Fortsett med å gjøre det jødiske samfunnet mer kjent, mer levende og synlig. Vi trenger å oppleve og lære. – La meg si det slik: Bli aldri stille. Og min erfaring fra jødiske personer i Norge, er at det skal nå mye til – og det er bra – og det heier jeg på.

Med dette vil jeg gratulere synagogen, den nordligste i verden i aktiv bruk, noe vi kan være stolte av – og de gode menneskene som fyller den i dag – med ett hundre år!

La oss alle gå i fred.

--

Talen er også publisert i sin helhet i Utrop 27.10.25.