Statsministerens tale ved Pensjonistforbundets landsmøte

Er sjekket mot fremføringen (transkribert fra lydopptak)

God morgen, alle sammen! Tusen takk, Jan (Davidsen), for hyggelige ord. Det er flott å være her. Når jeg har den erfaringen – fra når jeg er hos Pensjonistforbundet og ser utover salen – så ser jeg jo en god del av dere som har hatt ansvaret i Norge opp igjennom mange år. Og det sier seg selv at folk som har tatt ansvar, de har en tendens til å fortsette med det. Det vil jeg berømme dere for.

Pensjonistforbundet 75 år

At dere har 75-årsjubileum og ‘still going strong’, det er et uttrykk for at arbeidslinja virker (latter). Så nå forlenger vi innsatsen etter de 75 og jeg ønsker dere all lykke til med nye år. – Dere er en sterk organisasjon, mange lokallag og stor synlighet. Det er utrolig bra.

Og jeg har tenkt litt på utviklingen. Tenk – da Pensjonistforbundet ble stiftet for 75 år siden: Hva var utsynet da i Norge? Da kunne jo alderdom ofte være ensbetydende med fattigdom, isolasjon, og det har skjedd store endringer i samfunnet. Jeg tenker på Trygve Bratteli som en gang sa – på slutten av sitt liv – at ‘man må ikke romantisere stemningen i de tv-tomme stuene’. Og det var jo på en tid hvor man fikk litt av det bildet at ‘alt var bedre før’.

Men én av grunnene til at vi fikk et pensjonistforbund – at vi fikk representative organisasjoner i samfunnet vårt – er jo fordi at vi også skal gå fremover. Dere har jobbet for økt økonomisk trygghet og det har vært mange andre saker også. Dere har stått i en utrolig tid med endringer i samfunnet vårt. Dette kunne vi snakket om en hel dag. – Om utviklingen av den norske velferdsstaten. Kvinnefrigjøringen, kvinner ut i arbeid, og alt hva det har gjort med norsk økonomi fra 1960- og 70-tallet og fremover.

Men det skal jeg ikke gjøre, for det som er spennende med dere og for politikken, er jo at vi er her for å gjøre noe – og for å se fremover. Dere har sikkert anledninger til å ta noe blikk bakover, men det er altså fremtiden det gjelder.

Så vil jeg også si takk til alle dere som er tillitsvalgte. Jeg pleier å gjøre det når jeg er på møter hos fagbevegelse og interesseorganisasjoner. Jeg vil takke dere som tar på dere verv. – Fordi det er noe av det vårt samfunn bygger på, at noen gjør nettopp det. Jeg skal i dag senere åpne skoleåret ved Ullevål skole, og når jeg pleier å møte elevrådsledere, så sier jeg også noe om betydningen av at du er tillitsmann eller tillitskvinne. – For andre og taler andres sak. Utrolig viktig.

Takk til Jan Davidsen

Og da er det naturlig for meg – nå i starten – å gi en særlig takk til deg, Jan (Davidsen). – En viktig skikkelse i vårt samfunnsliv. Du har jo vært med i det offentlige ordskiftet, ikke i alle de 75 år, men jeg tror du har latt høre fra deg i veldig mange år, i alle fall i 40 år. Jeg kjenner deg jo fra arbeiderbevegelsen, der du har deltatt på så å si alle nivåer, og i lokalt bystyre, fagforeningen, sentralstyret i Arbeiderpartiet og de siste årene nå som leder av Pensjonistforbundet.

Og slik som vi har kjent deg, så har du stilt det spørsmålet jeg mener en leder for tillitsvalgte skal gjøre: Hva er best for våre medlemmer? Og så er jo det norske samfunnet skrudd sammen slik at svaret på det også skal ha et ‘sidesvar’: Hva som er best for samfunnet vårt, for de som skal leve i nye kommende generasjoner.

Du har hatt en konsekvent stemme for folks innflytelse over egne vilkår, egen hverdag. Du har kjent den hverdagen godt. Jeg har møtt deg i sammenhenger før du kom hit, hvor du har kjent den hverdagen veldig godt og visst hvordan de 24 timene i døgnet treffer mennesker på ulike vis.

Du har sett de lange linjene, jobbet strategisk. Og jeg synes det er en styrke – jeg har hatt mange samtaler med deg om det også – at vi i 2021 fikk endelig flertall for en mer rettferdig modell for pensjonsregulering. Det kom etter mye organisasjonsarbeid. LO var der, mitt parti var der, og andre partier også, som sikrer at pensjonistene ikke går i minus i år med reallønnsvekst for lønnstakerne. Jeg kommer mer inn på dette senere, men det skyldes ikke minst også din innsats og forbundets innsats.

Så vet jeg at det er mange andre her også som jeg drar kjensel på – som nå sikkert skal ta stafettpinnen videre. – Folk som har et brennende samfunnsengasjement og bærer det med seg som pensjonist.

Jeg skal snakke om noen saker som ligger foran oss. Jeg har også bare lyst til å si at det som kjennetegner Pensjonistforbundet, slik jeg ser det – når jeg ser på disse 75 årene – det er:

Pensjon som rettighet, eldre som politisk aktør, formell lokal innflytelse gjennom eldreråd mange steder, en stemme i forhandlinger – de fire årlige møtene innført av denne regjeringen – og selvfølgelig kampen mot fattigdom og ulikhet og for økt livskvalitet, aktivitet og deltakelse.

Ikke «eldrebølgen» – men «eldrekraften»

Og jeg tenker at vi er alle enige om at vi ikke bruker dette ordet – «eldrebølgen». Men jeg hørte på Politisk kvarter i dag tidlig og da ble det brukt gjentatte ganger.

Jeg tror vi alle ser at det er en dårlig inngang til å snakke om det dette egentlig handler om. Og da vil jeg dele en erfaring med dere: I arbeidet med det jeg skulle si til dere i dag, så gikk jeg inn og sjekket: Hva er gjennomsnittsalderen i Norge? Fra de nyfødte til de aller eldste. Det er 41 år. Det er snittalderen i Norge. Så sjekket jeg: Hva er gjennomsnittsalderen i Nigeria? Det er 19 år.

Og så ville mange tenke at Nigeria er et mye sterkere samfunn enn vårt? Men jeg tenker at vi har en befolkning med utrolig mye erfaring – fra endringer, fra historien, fra hvordan ting henger sammen. – Som et land med en så ung befolkning, som har sine sider, ikke har.

Så jeg mener at her har vi en ressurs – i en erfaren befolkning, som er friskere enn den var før. Og det er jo noe vi skal ta med oss. Jeg mener det. Det er noe vi skal ta med oss. Jeg kaller det «eldrekraften». – At dere er en ressurs, og at vi er en ressurs sammen. Og da er det ikke noe poeng å dele oss inn i ulike grupper. Vi har ansvaret for samfunnet vårt sammen.

Men samfunnet vårt endres: Gruppen av mennesker som er 67 år og eldre har vokst fra å være rundt 8 % rundt 1950 til 17 % i dag. Det er en suksess for velferdssamfunnet at det har blitt sånn. Det er over tre ganger så mange på 75 år i dag enn det var i 1951, i landet vårt. Og godt over én million alderspensjonister.

Og det kommer et vendepunkt inn på 2030-tallet da eldre over 65 år – og jeg kommer til å være en av dem – passerer antallet unge under 20 år. Det har allerede skjedd i noen fylker.

Men samtidig så tenker jeg at det vi må ta med i samfunnsdebatten, det er at eldre er en mye mer sammensatt gruppe enn andre grupper. Alle de jeg møter på Ullevål skole nå senere i dag, er en mye mer ensartet gruppe, med ganske kjente behov, enn en tilsvarende gruppe på 75-80 år. For vi blir på mange måter mer mangfoldige – i interesser, hva vi trenger, hva vi mener, etter hvert som årene går. Og alt dette mener jeg vi skal glede oss over.

Vi kommer til å få behov for økte helse- og omsorgstjenester, men vi har også eldre som er skattebetalere, arbeidstakere, forbrukere og erfaringsfolk, i nabolag og i familier. Jeg kommer rett fra bestefarstilværelsen denne helgen og ser at besteforeldre, har jeg lest hos dere, passer barnebarn i 31 millioner timer i året, totalt sett, i Norge. – Jeg kan bare si at 48 av dem var mine i helgen. – Så alle bidrar. Det er en utrolig flott opplevelse.

Dere, jeg skal snakke om tre ting: Det første – om arbeid, arbeidslivet og det å jobbe lenger. Så skal jeg snakke litt om pensjon og økonomisk trygghet. Og litt om status for gjennomføringen av Eldreløftet, som er viktig for min regjering. Og så litt til slutt om digital inkludering.

Arbeidsliv

I Regjeringens Plan for Norge, som er arbeidsdokumentet vi bruker for å styre Norge, så har vi prøvd å gjøre dette (dokumentet) i litt færre overordnede punkter. – Fremfor å ha det som vi tradisjonelt har hatt i politikken – en enorm liste med kulepunkter som vi skal oppnå og som blir forhandlet frem ved regjeringens start. Men så forandrer verden seg ganske mye og punktene blir skjøvet litt på.

Vi har en overordnet plan for trygghet for Norge; det som vi mener er nødvendig for å styre Norge trygt. Og som dere vet er det stadig viktigere at eldre arbeidstakere utsetter pensjoneringstidspunktet. – De som vil og kan. Og at det legges til rette for det på en god måte. Vi vil ha et stort behov for arbeidskraft i ulike sektorer.

Og nå er det mange som diskuterer: hva gjør kunstig intelligens med oss – og i denne sammenhengen? Men vi vet jo at behovet for arbeidskraft i sektorer som helse og omsorg og menneskelig nærhet kommer til å øke.

Og samtidig står det flere hundre tusen utenfor arbeidslivet, også mange som kan og vil jobbe. Derfor må politikken forsøke – med små og store virkemidler – å legge til rette for at det er mulig å delta litt eller helt eller mye. – Med en lang rekke tiltak.

Vi vil gjøre det mulig og attraktivt å stå lengre for eldre i jobb. – Fordi vi vet at seniorenes erfaring og kompetanse verdsettes mer i arbeidslivet.

Vi har nesten den høyeste sysselsettingsraten i gruppen 65 til 74 år i Europa. Det er bare to-tre land som ligger over oss. Og vi er kommet dit på grunnlag av at folk vil, de kan, og det er blitt lagt til rette for det. 

Pensjonsreformen fra 2011 – hvor målet var at det skulle lønne seg å jobbe lenger – den virker. Den har egentlig vært en suksess, i tråd med hva som var hensikten. Omleggingen av offentlig tjenestepensjon var også et steg i riktig retning; det ble mer lønnsomt å stå i arbeid lenger.

Men det er fortsatt viktig å jobbe i de ulike virksomhetene med å forklare at og hvordan man ser verdien av å beholde og ansette eldre i jobb. – Og derfor må vi også inkludere folk i den øvre aldersrekken til påfyll av kompetanse. – Altså å kunne lære og få kunnskap gjennom hele livet. Det er ikke noe som bare skal gjelde for de unge og middelaldrende.

Arbeidsmiljøet må tilpasse seg. Og arbeidsoppgavene. Det handler om at lover og avtaler i arbeidslivet skal beskytte også de som er eldre – også når de er litt eldre enn de pleide å være. Fra 1. januar ble adgangen til bedriftsinterne aldersgrenser i Arbeidsmiljøloven avviklet. Og i statlig sektor ble aldersgrensen økt fra 70 til 72 år.

Jeg mener at alt dette er riktig og viktig. Normer og holdninger er viktige faktorer. Den siste undersøkelsen blant ledere viste at det de regner som ‘eldre’ i arbeidslivet – ja, dette er også en interessant tall – for hvem er det? Jo, hvis man går ut og spør ledere om hvem som er ‘eldre’ – jo, så er det de som er over 59 år. Vel, der er jeg. Det kan være en tanke å ta med seg.

Pensjon

Punkt to – om pensjon. Overskriften for vårt prosjekt er trygghet for framtiden, trygghet for økonomien. – Det gjelder alle, at man har økonomisk trygghet.

Løpende pensjoner har siden 2022 – og jeg vil gjenta det, dere vet det jo – blitt regulert med gjennomsnittet av pris- og lønnsvekst. Det gir en jevnere utvikling i pensjonen og sikrer at pensjonistene får reallønnsvekst i de årene hvor lønnstakerne får det.

Og fra og med 2023 så har denne reguleringen gitt realvekst for alderspensjonistene hvert år. Og med en forventet prisvekst på 3,5 % i år, så gir trygdeoppgjøret, fra før sommeren, alle landets alderspensjonister og trygdede økt kjøpekraft i 2026.

Det var et fall etter pandemien, men vi har kommet tilbake igjen til pluss før andre land, og det gjelder alle i økonomien vår. Alle skal ha et nivå på pensjonen som gir en god og verdig alderdom. – Minste pensjonsnivå for enslige ble økt i 2023 og 2025 med henholdsvis 4 000 og 6 000 kroner, på toppen av den årlige reguleringen. Og i revidert budsjett (RNB) fra før sommeren ble vi enige om å øke alle satsene for minste pensjonsnivå med 8 000 kroner, som blir gjennomført fra september, med virkning fra mai i år. Så det var litt om detaljene i dette.

Og Pensjonsforliket, som er bygget på et bredt flertall i Stortinget, styrker bærekraften i dette systemet fremover. Det er viktig at dette er på tvers av politikken, over blokkgrensene. Regjeringen jobber nå med et høringsnotat som skal følge opp dette forliket, slik at det kan bli anvendt på en god måte.

Jeg er glad for at større endringer skjer gjennom brede forlik i Stortinget. Et bilde vi har av norsk politikk nå, får ofte preg av polarisering, at det er to sider. De som så debatten fra Arendal, følte kanskje at det var litt av det. Men det er fortsatt, tross alt, sammenlignet med andre land, et Storting som klarer å finne sammen på viktige områder. For eksempel er hele Ukraina-støtten enstemmig, og det er det nesten ingen land som har. Og hele styrkingen av Forsvaret som vi er i gang med, er også enstemmig. Dette er ganske unikt. På viktige områder får vi altså til et bredt flertall.

Og for meg så er dette med pensjon, det at vi klarer å bygge det så bredt som mulig, det har vært en veldig viktig ting for bærekraften. Men det krever også at vi alle får tilstrekkelig informasjon om hva pensjonssystemet består i, og det tror jeg fortsatt er en stor utfordring. Målet er vel – jeg tror Jens (Stoltenberg) sa det i sin tid – at det skulle være sånn at moren hans kunne skjønne det uten å få hjelp.

Jeg er ikke sikker på at hun var helt enig i at det ble oppfylt. Fortsatt er det komplisert. – For skal vi f.eks. sikre dette med fleksibelt uttak av pensjon, så må man skjønne hva systemet består i. Og man må kunne gå inn i 50-årene og 60-årene og få en rask tilbakemelding på: Hva er det jeg har rettigheter til og kan forvente? Dette fungerer ikke helt som det skal og det må vi jobbe med.

Eldreløftet

Så har vi i vår regjering et prosjekt om å gjennomføre det vi kaller Eldreløftet. Det er et av regjeringens viktigste prosjekter i Plan for Norge. Det handler blant annet om Bo trygt hjemme-reformen. Vi kommer med forsterkede satsinger på bolig, bemanning og kvalitet, og om hørsel og aktivitet.

Noen ord om dette: Målet er jo – som vi pleier å si, og det tror jeg er politisk ganske ukontroversielt: At vi skal være sjef i vårt eget liv, leve godt i eget hjem, så lenge det er trygt. – Og fortsatt kunne bidra til fellesskapet og få støtte fra fellesskapet.

For oss er det fortsatt viktig at kommunene har et hovedansvar. – Det er jo en diskusjon i politikken nå. Skal dette gjøres til et statlig prosjekt? Eller skal kommunene ha ansvaret? Jeg mener fortsatt at det er gode grunner for at kommunene – som er tettest på i de livene vi lever, kjenner folk, legger til rette – og har det ansvaret. Derfor har vi styrket kommunerammen betydelig, for at de skal ha grunnlag til å sikre kvalitet i tjenestene.

Jeg vet at det er mange eksempler på at dette ikke er på topp, men det er altså lettere å jobbe med det når du kan gjøre det fra kommune til kommune, enn at det blir borte i et stort statlig system.

Vi har gitt fastlegeordningen et historisk løft. I forrige tiår så var jo fastlegeordningen i ferd med å vakle. Det var titusener av nordmenn som mistet fastlege. Vi har fått titusener tilbake. Og det er tross alt noe av det viktigste, trygghet for helse.

Vi har en helhetlig eldrereform. Vi har investert i heldøgns omsorgsplasser, og tilpasset helsetjenestene våre til en fremtid med flere eldre. Når jeg besøker sykehus, senest St. Olav tidlig i forrige uke, ser jeg hvordan det de ser på av behov på sykehuset også endrer seg med demografien ute i samfunnet. Da må også sykehuset kunne endre seg – i hvordan de behandler og hvilke tilbud de har. Det ser jeg skjer mange steder og det er bra.

Vi jobber også videre med kommunene, næringen og Husbanken for å tilpasse botilbudet slik at flere kan bo trygt hjemme. Og vi har etablert et eget Eldreboligprogram som følges opp av Husbanken og Helsedirektoratet. Nesten 90 millioner bevilges til et nytt tilskudd til aldersvennlig oppgradering av egen bolig. Det kan jo være smått og stort – ofte er smått godt i denne sammenhengen – når det gjelder egen bolig.

Så har vi fått en egen bevilgning til et nytt aktivitetstilbud rettet mot frivillige, de ideelle aktørene. Også er har Pensjonistforbundet vært godt involvert, det er bra. Og jeg ser det dere gjør med de andre frivillige organisasjonene nå – som er utrolig bra. Det som er veldig bra med dette, er at det blir til – fra dere. Det er ikke blitt bestemt fra noe annet sted.

Det er veldig mange av de ordningene vi har i vårt samfunn som ikke er regjeringsbestemte i første omgang, men som har vokst fram fra sivilsamfunnet og frivilligheten. Og det er veldig bra. Vi trenger eldre i frivilligheten. Jeg kaller dere erfaringsfolk; leksehjelper, flyktningguide, besøksvenn, måltidsfellesskap, voksenkontakt for barn. – Så nødvendig i mange sammenhenger. Å bistå idrettslag og i lokalt beredskapsarbeid. – Altså utrolig mye av det som kommer til å være nødvendig fremover.

Et forskningssenter har beregnet at den samlede innsatsen fra aktive seniorer i formelt og uformelt frivillig arbeid beløper seg til nesten 40 milliarder kroner. Om ikke det er pengebeløpet som er interessant, så er det å si at dette vitner jo om hvor mange mennesker som er i aktivitet.

Og i dette partnerskapet for eldrekraften som jeg har snakket om, som er en del av eldreløftet for å mobilisere flere eldre, systematisere samarbeidet med frivilligheten, så har vi invitert ni sentrale frivillige organisasjoner og KS – til et partnerskap – for denne eldrekraften. Og dere kjenner jo til dette, og det var vel Jan som var med og tok initiativet opprinnelig. – Takk for det, også her.

Helse

Og så er det høreapparatgarantien, som vi la fram i fjor: Som jeg pleier å si når jeg holder politiske innlegg; hør godt etter nå. Den er jeg stolt av at min helseminister Jan Christian (Vestre) så behovet for. Og at det er noe vi kan gjøre – for å utdanne flere radiologer – og legge til rette for at denne ventetiden kan komme betydelig ned. Ventetiden skal ned. Vi skal få til en høreapparatgaranti på maksimalt fire måneder i denne perioden. Men det er ikke noe vi bare gjør med et vedtak, for vi må ha nok folk for at det kan skje. Og alle vet jo hvor viktig dette med hørsel er. Vi bevilger 40 millioner nå for flere audiografer og kompetansehevende tiltak i hørselsomsorgen.

Og vi jobber også med en ny demensplan, med vekt på forebygging. Det kommer ny kunnskap som gjør at vi kan oppdatere planer og jobbe på en bedre måte. – Med diagnostisering og behandling og tilpassede tjenester og bruk av ny teknologi som gir oss nye muligheter.

Og så styrker vi opplæringen av eldrerådene og har lansert pårørendeavtaler for å bidra til å gjøre hverdagen til de pårørende bedre, mer forutsigbar. Det å leve tett på og med en med demens, kan være krevende. Både fysisk og psykisk. Det har jeg selv erfart, og mange har jo den erfaringen. Det er en tung erfaring.

Dere har sikkert fått med dere at vi har jobbet med helsepersonellplan; vi hadde en kommisjon og vi har lagt fram en plan for hvordan vi skal møte personellutfordringene og være føre-var. Vi har lagt fram over 150 ulike tiltak for hvordan dette skal løses. 

I tillegg til alle tiltakene for å sikre kompetent personell, så foreslår vi også i planen at flere eldre – med all sin erfaring og kompetanse – kan bidra mer med sin arbeidskraft. Vi vet jo at dersom flere jobber ett, to eller tre år etter 62 år, så vil veldig mye av den helsepersonellutfordringen vi står overfor se annerledes ut. Så dette er en mulighet vi må gripe og legge til rette for – slik at det faktisk er mulig å gjøre noe med dette.

Og til unge som i dag står utenfor jobb og utdanning, så har vi bevilget 100 millioner til et eget rekrutteringsprogram i utvalgte kommuner som skal koble unge med jobb- og utdanningsmuligheter i helse- og omsorgssektoren.

Helsepersonellkommisjonen sa at vi kan komme til å mangle 100 000 utpå 2030- og 40-tallet. Så har Statistisk sentralbyrå ment at det tallet er mye lavere, kanskje rundt 40. Det er mange forskjellige ting og grep som må til for å kunne gjøre noe med dette. Men, som sagt: Hvis man får de på 62-63-64 år til å stå lenger i jobb, på dette tidspunktet, så vil det ha stor betydning.

Og så jobber vi også med det vi kaller en helhetlig helsereform, som skal se på sammenhengen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunalt ansvar og organisering av sykehus, med nye øyne. Denne gjennomgangen har vi jo fra tid til annen i Norge, og nå har vi et utvalg med flinke folk som skal levere en rapport senere i høst.

Også her blir det viktig å prøve å få til brede løsninger i politikken. Slik at vi kan få til en forutsigbar organisering – særlig av sykehusene våre.

Digitalt utenforskap

Og så – helt til slutt vet jeg at dere har vært opptatt av – og det har jeg hørt hver gang jeg har møtt dere – både på landsmøter og i direktemøter: Digital inkludering og det å hindre digitalt utenforskap – det er så viktig.

Det betyr at alle skal ha tilgang og kompetanse til å bruke digitale løsninger i tråd med de behovene som man har. Og her har vi stikkord som for mange er litt fremmede – bank-ID, tofaktor-passord, garasjelås, KI, osv.

Alle trenger å få fylt på med kompetanse underveis. Og digitalisering handler jo for de fleste av oss om ‘duppedingser’ som skal fungere og ikke gå i svart. Men det er også utrolig mye knyttet til samfunnsendringer som vi nå står overfor. Endringer i arbeidslivet – hvor vi også vet at veldig mye kommer til å skje. Og det er veldig mye vi også ikke har svar på – nå.

Derfor så må vi styrke kompetansen. Seniornett har eksistert i 25 år og gjør en viktig jobb. Og Pensjonistforbundet driver datakafeer, som er smart, og kameratlæring, som er noe som virker i alle aldre. Vårt mål er å sikre at alle har krav på gode offentlige tjenester via digitale kanaler.

Vi ligger egentlig langt fremme i digitaliseringen. Og for mange så er alt dette greit og uproblematisk, men det er samtidig et problem, ser jeg, når opptil flere hundre tusen nordmenn i dag f.eks. ikke har Bank-ID. Det er enklere enn det kan høres ut til, men det kan også virke uoverstigelig for noen, hvis ikke du har tilgangen på kunnskapen.

Derfor er det å redusere digitalt utenforskap en av de viktige jobbene vi har som samfunn sammen. Vi skal få flest mulig opp på et digitalt kompetansenivå som gjør at de kan klare seg selv. – Flest mulig skal ha sikker digital ID. Og de som ikke kan ha Bank-ID og trenger hjelp, skal få det.

Det er eksempler som er ganske opprørende, at mange mister tilgang til bank pga. alvorlig sykdom. Du kan ha det og så skjer det et eller annet som gjør at du mister det, og så har du ikke folk rundt deg som hjelper deg, slik at du kobler deg på igjen.

Så vi har bedt Digitaliseringsdirektoratet om å få på plass en digital fullmaktløsning. Det betyr at ikke-digitale brukere kan bli representert av familie, venner, pårørende, som kan sikre at du fortsatt er koblet på. Dette er viktig og her tror jeg eldre er en sårbar gruppe. – Også for å bli utsatt for digital svindel.

Jeg skal på et tredje møte i dag. Jeg skal først nå til Ullevål skole og åpne skoleåret – og det er flott – men så skal jeg også besøke Kripos for å få høre om hvordan digitale midler brukes for å fremme løsninger, særlig mot unge. Men digital svindel rammer jo også i stor grad eldre, som kan oppleve at de kan bli utsatt for veldig ubehagelige ting.

Vi må jobbe for å trygge Norge med digitalisering som verktøy. Vi har sammen med mobilselskapene fått på plass en nasjonal ekspertgruppe mot digital svindel som vi kan kalle ‘et digitalt skjold’. – Som har blokkert nesten 100 millioner svindelanrop siden et par år siden. Så det er mulig. Det er jo ett råd å gi til alle: Pass på å ikke klikke på eller åpne meldinger som kommer inn og som du ikke helt vet hvor kommer fra.

Til sist: Landsmøtene i Pensjonistforbundet er omfattende. Det har også vært en hyggelig helg, hører jeg. – Og nå går dere godt og demokratisk gjennom en tid med valg. Valg er noe ‘plunder’, folkens (latter). Det er fryktelig ‘strevsomt’. Men alternativet er mye dårligere. Og jeg tenker at i dette ligger også til demokratiet vårt. Og mange av dere er jo skikkelig erfarne – fra valg og valgprosesser i organisasjoner og samfunnsliv.

Det er en utrolig fin start på dagen for meg å kunne begynne hos pensjonistene og så dra rett til førsteklassingene etterpå. – Da har vi fått ‘hele Norge på ett fat’. Tusen takk for oppmerksomheten!