Statsråd Henrik Asheims åpningsinnlegg under kontrollhøringen

Arbeids- og sosialministerens åpningsinnlegg fredag 27. november 2020 under kontrollhøringen om feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området.

                                                                                    * Sjekkes mot fremføring

Det er nå litt over ett år siden Arbeids- og sosialdepartementet kalte inn til en pressekonferanse der saken ble lagt frem. Det ble da orientert om at Nav hadde feilpraktisert folketrygdens oppholdskrav for personer som hadde mottatt sykepenger, pleiepenger og attføringspenger under opphold i andre EØS-stater. Departementet ba Nav umiddelbart om å sette i gang med å rette opp de konkrete sakene tilbake til 2012.

Det ble også igangsatt tiltak for å forebygge at noe tilsvarende skulle skje igjen. Regjeringen varslet blant annet at den ville nedsette et granskingsutvalg for å få avdekket hvordan denne feiltolkningen kunne ha oppstått og blitt videreført i så lang tid – både i trygdeforvaltningen og i straffesakssporet, og for å få forslag til læringspunkter. Utvalget leverte sin rapport 4. august 2020 – NOU 2020: 9 Blindsonen.

Som jeg sa i min redegjørelse for Stortinget 13. oktober, mener jeg at de viktigste funnene utvalget har gjort, kan grupperes i tre kategorier:

  • manglende oppmerksomhet om og synliggjøring av EØS-retten
  • for svak EØS-kompetanse
  • for svak styring og kommunikasjon

Granskingsrapporten påpeker at det er mange aktører i denne saken som har et ansvar. Det at mange har ansvar, betyr ikke at ansvaret pulveriseres. Det øverste politiske ansvaret ligger nå hos meg og hos regjeringen, og vi skal fortsette å rydde opp og lære av feilene som har skjedd.

I denne sammenheng vil jeg som arbeids- og sosialminister omtale Arbeids- og sosialdepartementets ansvar særskilt. Jeg la i min redegjørelse vekt på at mitt departement har et betydelig ansvar i denne saken.

Granskingsrapporten peker for eksempel på at folketrygdloven ikke har blitt tilpasset de reglene som følger av EØS-retten og at den ikke ble endret verken i 1994, da den tidligere trygdeforordningen ble gjeldende for Norge, eller da det kom en ny trygdeforordning i 2012.

Granskingsrapporten skriver, sitat "at departementet ikke har hatt tradisjon for å beskrive EØS-rettens betydning for anvendelsen av folketrygdens regler i proposisjoner til Stortinget. Det seneste eksempelet er proposisjonen om endringer i reglene om arbeidsavklaringspenger som ble innført med virkning fra 1. januar 2018."

Jeg er enig i at departementet i proposisjoner til Stortinget systematisk bør omtale EØS-rettens betydning når det er relevant. Dette gjelder også den nevnte proposisjonen om arbeidsavklaringspenger.

Det er videre, som statsråd Hauglie sa i høringen 10. januar, slik at departementet burde ha stilt flere spørsmål tidligere. Dette gjelder særlig i dialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet vinteren 2019.

Vi vil bruke det grundige arbeidet og de funnene og læringspunktene som granskningsutvalget har gitt oss. Disse har verdi ikke bare for denne konkrete saken, men også for Norges arbeid med EØS-saker generelt. Vi må bruke denne innsikten for å komme styrket ut av dette og sørge for at historien ikke får gjenta seg.

Utredningen har vært på en bred høring i høst. Hovedinntrykket er at høringsinstansene synes granskingsutvalget har levert en grundig utredning.

Høringsuttalelsene viser også at mange aktører er godt i gang med det helt nødvendige oppfølgingsarbeidet. Som jeg nevnte i redegjørelsen, viser blant annet Høyesterett til at justitiarius i desember 2019 satte i gang et internt arbeid, for å sikre at Høyesterett for fremtiden er enda bedre rustet til å avdekke og fange opp EØS-rettslige spørsmål.

Juristforbundet i Arbeids- og velferdsetaten mener at den eksisterende juridiske kompetansen i etaten ikke tas godt nok i bruk. De mener granskingsrapporten peker på at Nav har en forvaltningskultur med klare svakheter, og at Nav ikke har klart å identifisere og samle den interne EØS-kompetansen.

Departementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet vil bruke høringsinnspillene i det videre arbeidet med saken.

Vi har satt ned et lovutvalg som skal komme med forslag til å gjøre loven enklere å forstå og praktisere. Jeg mener at at EØS-rettslige føringer bør fremgå tydeligere av loven, der dette er relevant.

Lovutvalgets arbeid vil være svært viktig for å følge opp anbefalingen fra granskingsutvalget om at EØS-retten må komme tydeligere og mer systematisk frem i utredninger og lovforarbeider.

Arbeids- og sosialdepartementet har i lys av saken gått gjennom styringsdialogen med Nav. Det er etablert nye rutiner for dokumentasjon av dialog med underliggende virksomheter i departementet. EØS-rettslige vurderinger inngår nå i styringsdialogen med Nav som et risikoområde.

Arbeids- og sosialdepartementet ansetter flere jurister for å styrke departementets kapasitet og kompetanse til å følge opp EØS-rettslige spørsmål.

Departementet etablerer nå en trygderettsgruppe som skal bidra til felles forståelse av EØS-rettslige problemstillinger i departementet og i Nav.

For å styrke fagkunnskapen ytterligere, ønsker departementet også koble seg tettere på akademia og relevante forskningsmiljøer.

Arbeids- og velferdsdirektøren har opplyst at han i lys av utredningen har besluttet en rekke oppfølgingspunkter for etaten.

Oppfølgingspunktene bygger blant annet på anbefalinger fra en intern arbeidsgruppe bestående av representanter fra avdelingene i direktoratet, fagforeningene, brukerrepresentanter og etatens hovedverneombud. Dette arbeidet er en oppfølging av et oversendelsesforslag fra Stortinget etter forrige høring i Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

I denne sammenheng vil jeg særlig nevne at Arbeids- og velferdsdirektøren har igangsatt et prosjekt som skal klargjøre de juridiske funksjonene i Nav. Videre vil etaten styrke sin juridiske kompetanse. I tillegg vil Nav gjennomgå struktur og form for utarbeidelse av rundskriv.

Oppfølgingen av de som er berørt av feilpraktiseringen har vært – og er – vår første prioritet.

Tall fra Nav viser at av de personene i dette sakskomplekset som har mottatt tilbakebetalingskrav siden 1. juni 2012, har 961 personer fått vedtakene omgjort. Blant dem som har vært rammet av avslag, stans eller avkortning, har 2204 personer fått omgjort vedtakene. Det økonomiske omfanget så langt er om lag 130 millioner kroner, inkludert avskriving av gjeld.

Som jeg nevnte i min redegjørelse for Stortinget 13. oktober, arbeider Nav fortsatt med å gjennomgå registrene sine, for å avdekke om flere personer som har fått avslag, stans eller avkorting kan være berørt av feilpraktiseringen.  

30. juni 2020 sendte Høyesterett en forespørsel til EFTA-domstolen, hvor det ble bedt om en rådgivende tolkningsuttalelse i en konkret gjenopptatt straffesak som gjelder arbeidsavklaringspenger som er mottatt under opphold i en annen EØS-stat.

Setteriksadvokaten har stilt alle relevante straffesaker i bero, i påvente av Høyesteretts avgjørelse i denne saken.

Norge har inngitt et skriftlig innlegg til behandlingen av denne saken i EFTA-domstolen, og også et muntlig innlegg under behandlingen av saken i går. Vi mener at det er viktig at den rettslige avklaringen fra EFTA-domstolen blir basert på et best mulig grunnlag, og ved å inngi innlegg vil Norge bidra til å belyse de spørsmålene saken reiser, samt fremme vårt syn på hvordan EØS-retten er å forstå.

Setteriksadvokaten har på nåværende tidspunkt vurdert at vilkårene for gjenåpning er oppfylt for 45 domfelte. Av disse 45, er 25 idømt ubetinget fengsel.

Det at mange har ansvar, betyr ikke at ansvaret pulveriseres. Den enkeltes rettsikkerhet er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Derfor har vi et system hvor mange ledd, uavhengig av hverandre, skal ivareta den enkelte. Når det svikter i alle ledd, må vi erkjenne det. Det betyr ikke at ansvaret usynliggjøres eller feies under teppet.

Det øverste politiske ansvaret ligger nå hos meg og hos regjeringen, og vi skal fortsette å rydde opp og lære av feilene som har skjedd.

I budsjettproposisjonen for 2022 vil regjeringen gi en oppdatert status for oppryddingsarbeidet.

Jeg sa i redegjørelsen til Stortinget at et overordnet mål må være å gjenreise tilliten. Dette er av avgjørende betydning, fordi en velferdsstat – og en rettsstat – er avhengig av at folk har tillit til at systemene virker, at regelverk blir korrekt tolket og praktisert og at de ikke blir utsatt for urett.