Forsvarsministerens tale i Oslo Militære Samfund 26. januar

Tale/innlegg | Dato: 27.01.2026 | Forsvarsdepartementet

Av: Forsvarsminister Tore O. Sandvik

Forsvarsminister Tore O. Sandviks tale i Oslo Militære Samfund, holdt 26. januar 2026.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik holder tale i Oslo Militære Samfund 26. januar 2026. Foto: Synne Kvam / Forsvarsdepartementet

Last ned bilde

Kjære alle sammen, må starte med å beklage at jeg ikke kom forrige mandag.
Jeg må innrømme at forrige mandag føles allerede som nesten en måned siden.
Men heldigvis så var forsvarssjefen sporty og stilte opp som superreserve.
Jeg har også hørt foredraget hans på podkasten, og jeg var enig i alt han sa.
Og det er jo betryggende.

Men – god kveld alle sammen, takk for muligheten til å komme hit til Oslo Militære Samfund og snakke om sikkerhetssituasjonen, og hvordan vi jobber for å trygge Norge i en, mildt sagt, urolig tid.
Det er nok få som kunne ha forutsett, alt som har utspilt seg det siste året, de siste ukene.
Og den siste uken, for ikke å si – de siste dagene.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen

Statens viktigste oppgave er å beskytte sine borgere.
Vi står nå i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.
Dette preger den offentlige samtalen.
Dette preger alle sektorer, alle avkroker av samfunnet og landet, diskusjonene på pauserommene, i nabolaget, hverdagen til folk i ulike profesjoner, og mellom generasjonene i landet.
Og jeg opplever at flere er redde.
Krigen som raser i Ukraina og den nye uforutsigbarheten fra vår viktigste allierte, skaper uro og utrygghet.
Mange blir sinte.
Både for utfallene mot Grønland, men også når den amerikanske presidenten snakker ned innsatsen våre soldater gjorde sammen med allierte i Afghanistan, etter at artikkel 5 for første og eneste gang, ble utløst av NATO, i forbindelse med terrorangrepene i USA, 11. september 2001.
Alle falne, etterlatte og veteraner skal bli omtalt med sannhet og respekt.

NATO er en gjensidig forsvarsallianse som er tuftet på at vi stiller opp for hverandre.
Det gjorde Norge, med norske soldater sammen med andre allierte land og soldater.
Mange gjorde noe, og noen ga alt.
Skulder ved skulder med allierte i NATO.
For USA – for hverandre.

Og Norge står opp for folkeretten, og staters territorielle suverenitet.
Både USA og europeiske allierte har de siste årene viet større sikkerhetsfokus i Arktis, og dette er nedfelt i NATOs strategi for sikkerhet i nord og i Arktis.
Det er bra for sikkerheten i nordområdene, og for Norge.
Norges standpunkt ligger fast: Grønland er en del av Kongeriket Danmark.
Og Norge støtter Kongeriket Danmarks suverenitet og territorielle integritet.
Det pågår nå diskusjoner i NATO om hvordan vi kan forsterke sikkerheten i Arktis, også for områdene i og rundt Grønland.
Det er bred enighet i NATO om behovet for å styrke sikkerheten i Arktis, inkludert Grønland, og USA har deltatt i dette arbeidet.
Det er opp til dansker og grønlendere å bli enige om hvordan Grønland skal utvikles videre, og heldigvis – og forhåpentligvis, er denne prosessen nå i et bedre spor.
Det vi også har sett på Gaza, i Sudan og Iran, viser hvor skjør sikkerhetssituasjonen er, både regionalt og globalt.
Verden både rundt oss og internasjonalt understreker bare hvor viktig det er å være forberedt og motstandsdyktig.
Det koster å ruste opp.
Men krig er langt dyrere.

Krigen i Ukraina

Russlands krigføring i Ukraina er en direkte trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.
Det koster på alle plan, aller mest i form av tapte menneskeliv og menneskelig lidelse.
I Kyiv er om lag en million mennesker uten vann og strøm, etter massive missil- og droneangrep mot energiinfrastruktur de siste ukene, i temperaturer ned i minus 20 grader.
Putin taper over 1000 soldater – hver dag.
Over 70% av droner.
Og Russland bruker ca. 40 prosent av statsbudsjettet sitt på krigsrelaterte utgifter.
Det utgjør omlag 8% av BNP.
For Ukraina er tallet 60 prosent.
Krig er langt dyrere enn fred.
Skulle Ukraina tape, må vi være forberedt på en stor flyktningeflom, et Ukraina under russisk kontroll, og et selvhevdende Russland, som kanskje også vil integrere ukrainske kapasiteter i sin egen militærmakt.
Ukrainere i hopetall vil føle seg sviktet av et Europa som lovte å stå opp så lenge som nødvendig, og av USA og Storbritannia som ga sikkerhetsgarantier i bytte mot atomvåpnene Ukraina ga fra seg i Budapest-memorandumet, i 1994.
For oss, er støtten til Ukraina også hjelp til selvhjelp.
Vi gir opplæring til ukrainske soldater fra fronten i operasjon Gungne, av Heimevernet på Stjørdal, og i Camp Jomsborg med Hæren i Polen.
Men de gir også oss innsikt og lærdom, fra dronekrigen og russisk taktikk.
I forrige uke så hadde jeg møte med den nye ukrainske forsvarsministeren Fedorov.
Han tilbyr Norge – som nå er en av de aller største støttespillerne til Ukraina – unik innsikt og tilgang til ukrainske lærdommer, teknologi, strategi og industri fra krigen.
På vestlig side så er vi nå enige om at en fremtidig fred i Ukraina må sikres av reelle sikkerhetsgarantier – forankret i både Europa og USA.
En USA-ledet overvåkning av en våpenhvile, støtte til Ukrainas egne forsvarsstyrker, en internasjonal sikringsstyrke og langsiktig militært samarbeid, er sentralt for å få til en løsning.
Det er gjort framskritt, men det går sakte og det er fortsatt mye som er uklart.
Det hele henger på Russlands vilje til å forhandle.
Russlands angrepskrig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Europa og Norge står overfor.
Ukrainas skjebne, og utfallet av krigen, vil ha uoverskuelige konsekvenser for Norge, og påvirke hvordan vi innretter vår forsvarsevne.
I årets budsjett viderefører vi den samlede rammen for sivil og militær støtte til Ukraina på 85 milliarder kroner, hvorav 70 milliarder kroner går til militær støtte og 15 milliarder kroner til sivil støtte.
Dette er livsviktig hjelp til Ukraina.
Putin søker ikke stabilitet.
Han ønsker dominans over Ukraina.
Han ønsker å dekomponere den europeiske sikkerhetsarkitekturen.
Han ønsker å splitte Europa og USA.
Vi greier ikke å endre Putins ambisjoner, men gjennom å stå opp for Ukraina, kan vi endre hans vurderinger og kalkulasjon om krigens gang.
Og det er greit å minne om at også i Norge, hører vi nå russisk propaganda mer høylytt.
Både i kommentarfelt og med koseprat hos ledende podkast-verter, som opptrer som mikrofonstativ for Putins fortellinger.
Det er grunn til å være på vakt.

Trusselen fra Russland

Russland er den dimensjonerende trusselen for norsk, nordisk, europeisk og atlantisk sikkerhet og trygghet.
Vi må ikke miste dette av synet i en urolig tid, med nye signaler og uforutsigbarhet fra vår viktigste allierte; USA.
Norsk sikkerhet er tuftet på at NATO er verdens sterkeste forsvarsallianse.
Vi har tjent godt i en amerikanskledet internasjonal orden, der maktbruk er regulert og økonomisk samarbeid gir muligheter for vekst.
Mange har hyllet den canadiske statsministeren Mark Carney sin tale i Davos, hvor han både erklærer denne tilstanden for over, men også minner oss om at deler av den har hvilt på en illusjon, som likevel har tjent oss godt.
Som Carney sa: Denne fiksjonen var nyttig, og spesielt amerikansk hegemoni bidro til å sørge for offentlige goder, åpne sjøveier, et stabilt finanssystem, kollektiv sikkerhet og støtte til rammeverk for å løse tvister.
Og han fortsatte: I løpet av de siste to tiårene har en rekke kriser innenfor finans, helse, energi og geopolitikk avdekket risikoene ved ekstrem global integrasjon.
Men mer nylig har stormakter begynt å bruke økonomisk integrasjon som våpen, tollsatser som pressmiddel, finansiell infrastruktur som tvang, forsyningskjeder som sårbarheter som kan utnyttes.
Sitat slutt.
Dette blir tydeligere – ikke bare fordi Trumps USA utfordrer den internasjonale ordenen, som har stabilisert verden siden andre verdenskrig, med Bretton Woods-systemene, men også fordi Kina reiser seg.
Vestens andel av jordas befolkning synker, mens alderen går opp.
Da jeg ble født, var vi 1/3 av verdens befolkning og 85% av verdensøkonomien.
Nå er vi 1/6 av verdens befolkning.
Ungdommen bor i Afrika.
Vesten utgjør omlag 55% av verdensøkonomien.
Behovet for mineraler, metaller og sjeldne jordarter, stiger omvendt proporsjonalt, med Vestens kontroll over verdikjedene som gjør dem tilgjengelige.
Kina har kontroll, med store gruver i Latin-Amerika, Afrika og på sitt eget kontinent.
Dette forsterkes av det økte behovet for sikker tilgang til energi, massiv etterspørselsvekst etter elektrisitet og fornybare energikilder, samtidig som digitaliseringen og kappløpet for å utvikle generativ kunstig intelligens, krever tilgang til nettopp disse ressursene.
På samme tid organiserer de voksende økonomiene og det globale sør seg, i tilleggsinstrumenter til FN, Verdensbanken og pengefondet.
De lager disse nye løsningene – ikke som erstatning – men supplement til for eksempel dollaren som bærende valuta, eller Verdensbanken som utviklingsbank.
Vi kjenner det igjen i organisasjoner som BRIKS+, Shanghai Cooperation Organisation, Belt & Road Initiative, G77, Gulf Cooperation Council i Midtøsten, Organization of Turkic States – tyrkisk talende stater, og så videre.
Summen av dette i kombinasjon med USAs nye rolle og tollkrig, skaper helt nye dynamikker i verdenshandelen.
Finlands president Alexander Stubb, har nettopp gitt ut en ny bok hvor mye av dette er tema, som også Carney snakket om; hvor viktig det er for de små og mellomstore statene, å stå opp for en regelbasert verden.
Det tjener alle mest på.
En multilateral regelbasert verden, framfor en multipolar verden, hvor de store hegemoniene lar makt går foran rett, er i sum bedre for alle.
Også for de store maktene.

Noen har beskrevet maktutviklingen som nå pågår, som en kombinasjon av det kinesiske spillet «Go» og sjakk.
Begge er strategiske spill med uendelige kombinasjoner, men der sjakk er et regelbasert og strukturert nullsum-spill – er Go et posisjonsspill.
Etter andre verdenskrig bygde Vesten under ledelse av USA en regelbasert verden, hvor USAs innflytelse bredte seg ut i alle kontinenter og over verdenshavene.
Kulturelt og handelspolitisk ble det bygget allianser, opprettholdt og utviklet innenfor rammene av FN og Bretton Woods, men også forankret i sikkerhetsstrukturer med baser i Stillehavet og med NATO i vår del av verden.
USA behersket både Go og sjakk.
Nå spiller de mest sjakk, mens Kina utfordrer USA og Vesten i alle domener.
Handelskrig, konfrontasjoner i strid med folkeretten og svekkelsen av USAID, og dermed detronisering av USA som verdens største bistandshjelper med betydelig tap av «myk makt», har åpnet flankene for Kinas posisjonsspill gjennom Belt and Road Initiative (BRI), BRIKS og supplementer til Bretton-Woods strukturene.
Ikke i konfrontasjon, men gjennom systematisk og tålmodig bygging av en ny verdensorden, som utfordrer oss alle.
Og la det ikke være noen tvil; Kinas verdensorden bygger ikke på liberale verdier og demokratisk sinnelag, men autokrati og autoritære styresett.
Det er en tilleggsutfordring at USAs tilnærming til toll svekker historiske allianser, og forsterker Kinas posisjoner som verdens største industri- og handelsnasjon.
Industrikapasiteten er fortsatt voldsom i Kina.
Jeg besøkte Tesla-fabrikken som statssekretær i Næringsdepartementet, i Shanghai for to år siden.
De bygde en ny Tesla hvert 36. sekund.
Kina har 60% av skipsbyggingskapasiteten i verden, og aktiviteten i alle sektorer er fortsatt voldsom.
USA har 0,1 % av skipsbyggingskapasiteten i verden.
I 2020 og 2021 så brukte Kina like mye betong, som USA brukte de hundre årene fra 1900-2000.
Det håndteres over 300 millioner kontainerne i kinesiske havner hvert år.
Stabler du dem oppå hverandre, så når de dobbelt forbi månen.
Jeg sier det her for å beskrive hvor stor industrikapasiteten og farten er i Kina.
Disse musklene bruker Kina også til å bygge seg opp kraftig, militært.
De har nå verdens største marine, og utfordrer USA i sine egne havområder.
Og den stadige påminnelsen om at de planlegger å innlemme Taiwan i fastlands-Kina, skaper spenninger og fungerer som en sikkerhetspolitisk strikk, som strekker USA.
En konflikt i Sør-Kina-havet og Taiwan-stredet vil utfordre hele verdensøkonomien.
Foreløpig er verdens mest verdifulle selskaper og forspranget innen kunstig intelligens, helt avhengige av verdens mest avanserte fabrikk; TSMC, som lager mikrochips i Taiwan.
Ingen greier å kopiere dem.
De lager transistorer ned til to nanometer, en helt utrolig industri.
To nanometer er den lengden neglen din vokser på ett sekund.
En blokade i Taiwan-stredet vil ramme verdens største selskaper, verdens mest verdifulle selskaper, som NVIDIA, Apple, Microsoft, Google, Amazon, altså alle de selskapene som kalles «Magnificent 7», og dermed direkte også det norske oljefondet, som har verdier for to tusen milliarder kroner, investert i de selskapene.

Norge er et lite land med store ressurser og en geostrategisk avgjørende beliggenhet.
Derfor så var vi blant de første medlemmene i FN, i NATO og i andre multilaterale fora.
Og Mark Carney og Alexander Stubbs anbefaling om å tilnærme seg verden med «verdibasert realisme», handler også om å ha eggene i flere kurver.
Vi fører derfor en garderingsstrategi.
De siste årene har vi inngått nye frihandelsavtaler med Malaysia, Thailand, India og Mercosur (altså Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay).
Det er nesten to milliarder mennesker.
Enorme markeder, store muligheter, for norsk næringsliv.
Voksende markeder.
Samtidig som vi må ta vare på vårt forhold til EU, gjennom EØS-avtalen – er vi helt avhengig av garderingsstrategien i verden, som et lite land.
Men, USA er fortsatt bærebjelken i NATOs kollektive avskrekkingsevne.
Og dermed også for Norge.
Det vises her i praksis.
I fjor, var tredje året på rad med besøk i Oslo fra amerikanske hangarskip.
USA har sikkerhetspolitiske interesser av at vi i Norge er tilstede, og følger utviklingen i nord.
Derfor er oppførselen rundt Grønland krevende, og derfor er vi også tydelige på at vi stiller oss fullt og helt bak Kongeriket Danmark, samtidig som vi bruker anledningen innenfor NATO, til å videreutvikle initiativene som de sju arktiske NATO-landene (inkludert USA) la på bordet i fjor.
Sammen så skal vi holde kontroll og avskrekke i Arktis.
NATO skal beskytte Grønland, men den mest truende aktiviteten er ikke i de vestlige områdene av Arktis nå.
Samtidig så ønsker vi å ha dialog med USA, og opprettholde både samholdet i, og relevansen av NATO.
Dette er et bilde fra forrige uke, da NATOs ambassadør, Matt Whitaker, besøkte Norge, og var på reise også i nord.
USA og Norge, i rammen av NATO, passer på hverandre.
Norge har øyne og ører i nord.
USA og våre allierte passer på oss, fordi vi passer på for dem, sammen med dem.
Det gjelder fortsatt, og vi praktiserer det i daglige operasjoner.
Vi skal være tydelig tilstede med kapasiteter som bidrar til stabilitet, som kan operere med, og påvirke aktiviteten til våre amerikanske og europeiske venner.
Vårt mål er å holde NATO sammen.
Vårt mål er å kunne fortsette å holde USA engasjert i Arktis, innenfor rammene av NATO.
Og vårt mål er at USA forblir engasjert i europeisk sikkerhet.

Amerikansk sikkerhetsstrategi

I den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien, og nå den nye forsvarsstrategien som kom i helgen, så legger USA større vekt enn tidligere på egen sikkerhet, regionale nærområder og Indo-Stillehavet.
Hovedprioriteringene fra den oppdaterte amerikanske forsvarsstrategien, er for det første USAs hjemmeforsvar, for det andre avskrekking av Kina, for det tredje å øke byrdefordelingen mellom USA og deres allierte og partnere, og for det fjerde å gjenoppbygge den amerikanske forsvarsindustrien.
Kort oppsummert, er strategien altså i tråd med Trump-administrasjonens tidligere retorikk og politikk, og innebærer en forskyvning av amerikansk ressursbruk til å i større grad fokusere på USAs hjemmeforsvar og Indo-Stillehavet.
USA vil i henhold til strategien forbli engasjert i Europa og i NATO.
De vil fortsette å stille med kritiske kapabiliteter, men i mindre omfang enn tidligere, i takt med at Europa tar større ansvar selv.
Begge strategiene tar på alvor at en stadig mindre andel av jordens befolkning bor i Vesten, og at Asia utgjør en stadig større andel av jordens befolkning.
Det betyr noe; politisk, økonomisk og militært.
Dynamikken i Stillehavet påvirker i stigende grad den globale sikkerhetssituasjonen, og dermed også Norges sikkerhet.
Kina utfordrer interessene til en rekke stater i sitt regionale område.
Det er også i vår interesse at USA viderefører sitt sikkerhetssamarbeid med land som Filippinene, Sør-Korea, Japan, Australia, New Zealand og India.
Flere av disse landene er NATO-partnerland, og stater som Norge også styrker vår sikkerhetspolitiske dialog og forsvarssamarbeid med.
I dag bidrar det tette samarbeidet til stabilitet i regionen, understøttet av en amerikansk kjernevåpengaranti.
Skulle den forsvinne, øker faren for at flere i regionen vil skaffe seg kjernevåpen.
Det har landene kapasitet til, særlig Sør-Korea og Japan.
Videre spredning av atomvåpen er den farligste sikkerhetstrusselen for menneskeheten.
Dessuten har denne økt betydelig etter Nord-Koreas inntog som kjernevåpenmakt, og Russlands uforsvarlige rasling med atomvåpentrusselen tidlig i Ukraina-krigen.
Enkelte peker også på Ukrainas erfaringer med Budapest-memorandumet, som dokumentasjon på at det kun er kjernevåpen som er tilstrekkelig avskrekkende.
Det er derfor i vår interesse at USAs sikkerhetsgarantier i Stillehavsregionen, fortsatt er troverdig.
Så lenge land som Russland har kjernevåpen, har også NATO behov for en troverdig kjernefysisk avskrekkingsevne.
Og tross uro, så har amerikansk side vært tydelige på at USA står ved sine kjernefysiske forpliktelser i NATO.
Det grunnleggende formålet med NATOs kjernefysiske avskrekkingsevne er å sikre fred, forhindre tvang og avskrekke aggresjon.
Dessverre er dette igjen blitt mer aktuelt.
Men erkjennelsen av at USA må engasjere seg mer i Stillehavet, og vil øke fokuset på sine nærområder i den vestlige hemisfæren, er ikke ny.
Den nydøpte såkalte «Donroe»-doktrinen, forsterker bare det allerede erkjente behovet for økt europeisk ansvar for egen sikkerhet.

Europa tar mer ansvar

Vi i Europa skal ta mer ansvar for egen sikkerhet.
Erkjennelsen av at Europa må bære mer av byrden, er derfor også en strategi for å holde USA engasjert i vår sikkerhetsarkitektur, så summen er den samme;
Enten du er engstelig for at USA skal forlate oss, at du ønsker det, eller du mener det er viktig å holde dem nært, som jeg ønsker, så er summen den samme; Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet.
Svaret for Norge er det samme:
Vi må raskt styrke vår egen forsvarsevne.
Det betyr minimum 3,5 prosent av BNP direkte til forsvar, og inntil 1,5 prosent til forsvarsrelaterte utgifter innen 2035.
NATO har allerede oppdatert sine konsepter og militære planer, og skal kunne iverksette planene tidlig i en krisesituasjon.
Som forsvarssjefen fortalte i forrige uke, er nå Norden samlet under Joint Force Command (JFC) Norfolk, og vi operasjonaliserer planene for Northwest i NATO.
NATO-landene ble i fjor sommer enige om de nye kapabilitetsmålene.
Det skal sikre at hvert enkelt NATO-land har de styrkene som trengs, for å gjøre forsvarsplanene troverdige, og at allierte styrker effektivt virker sammen.

Forsvarsløftet er løsningen

Når Europa skal ta større ansvar og bruke mer penger på forsvar, så må vi også bruke dem smartere.
Vi må integrere oss tettere, vi må standardisere utstyr, bygge industrikapasitet, lager og felles vedlikehold.
Forsvarskommisjonen pekte på behovet for en garderingsstrategi – altså å mest mulig integrere oss med nære allierte.
Vi inngår nå flere forpliktende forsvarsavtaler.
I desember inngikk vi «Lunna House»-avtalen, en historisk avtale med Storbritannia om fregatter, trening og øving, beskyttelse av kritisk infrastruktur og teknologisamarbeid.
Ambisjonen er å utvikle og vedlikeholde fregattene sammen.
Bygge lager sammen, ha tilgang til reservedeler sammen.
Trene sammen, seile sammen og operere tett sammen.
Og vi har inngått en strategisk avtale med Tyskland om ubåter, missiler og innenfor romdomenet.
Jeg var nylig på salgsturné med den tyske forsvarsministeren, til den canadiske forsvarsministeren i Ottawa.
Og vi skal fordype samarbeidet med en egen forsvarsavtale med Tyskland.
Vi skal også utvikle, vedlikeholde, trene og øve sammen.
Og vi har invitert med oss Canada inn i samarbeidet og jobber med å få dem til å velge tyske ubåter, så vi også kan operere sammen i Arktis.
Vi samarbeider tettere sammen i Norden og med de Nordisk-Baltiske landene, og vi fordyper det operative samarbeidet med Joint Expeditionary Force (JEF), som er ledet av Storbritannia, der også NB8 og Nederland deltar.
Bilateralt utvider vi nå samarbeidet med Frankrike og Polen, og i framtida så håper vi også at samarbeidet med Ukraina skal utvikle seg dypere strategisk.
Forpliktende samarbeid skaper styrker som kan operere sammen, og bidrar til troverdig avskrekking.

Derfor er USA og Russland opptatt av Arktis

Våre allierte kobler i økende grad sin egen sikkerhet til utviklingen i nord, og følger aktiviteten i Arktis nøye.
De store atomvåpenarsenalene på Kolahalvøya, er i stand til å nå mål på begge sider av Atlanterhavet.
Klimaendringene åpner polhavet for økt kommersiell skipstrafikk, petroleum, mineraler og dermed strategisk konkurranse.
Militært ser vi allerede økt aktivitet i Arktis.
Og Kina har meldt seg på ved å erklære seg selv om en «nær-arktis-nasjon».
Dette utfordrer også hegemoniet til Russland i disse havområdene, og vi vet at Russland har blandede følelser for dette.
De ønsker å kontrollere dette selv.
Det øker betydningen.
NATO og Tyrkia har kontroll over Bosporos-stredet, så Svartehavsflåten er innestengt fra verdenshavene ved en storkonflikt.
Med Sverige og Finland i NATO, er Østersjøen omringet av NATO og finske-bukta fort minelagt ved en storkonflikt.
Med økt russisk aktivitet, øker også betydningen av nordområdene for oss og våre allierte.
Russland bygger seg opp i Arktis, tross tapene på slagmarken i Ukraina.
Og dette er det kartet som vi har med oss på besøk til nære allierte.
Jeg har det på kontoret mitt, på møterommet og jeg har det i lommeboka, i tilfelle jeg skulle møte en amerikaner og jeg må forklare.
Det ble laget av Polarinstituttet for Forsvarskommisjonen.
Det beskriver Norges geostrategiske posisjon, våre havområder, dybder og de områdene mesteparten av våre eksportinntekter kommer fra.
Offshore, olje og gass.
Havbruket og fiskeri.
Disse områdene vil Norge hevde suverenitet over.
Med satellitter så ser vi alt på landjorda.
Det eneste stedet du kan gjemme deg, er under havoverflaten, hvor få andre ting enn lyd, kan finne det som skjuler seg.
Barentshavet har en gjennomsnittsdybde på bare 230 meter, og er forholdsvis grunt.
Der kan vi finne, følge etter og jakte på ubåter.
Norskehavet har til sammenligning en gjennomsnittsdybde på rundt 1800 meter.
Kommer de usett ut dit, er det lettere å finne skjulesteder på store havdyp ned mot tre, fire, fem tusen meter.
Dette uroer ikke bare Norge, men alle våre største allierte.
Derfor så har vi nå hyppigere besøk av amerikanerne, britene, franskmenn og tyskere i våre havområder.
Dette er selvforsvar også for dem.
Vi vet at russerne kartlegger kritisk infrastruktur under vann.
Overvåking og beskyttelse av kritisk infrastruktur er derfor også en viktig oppgave, som Norge gjør i tett samarbeid med nære allierte i økende grad.
Norge er Europas viktigste energileverandør, vi leverer 2500 terawatt med energi til Europa hvert år.
Til sammenligning er Tysklands samlede energibruk i fra alle sektorer, 3000 terawatt-timer.
Og vi samarbeider om å i større grad også ta i bruk autonome systemer, og droner for å øke rekkevidden, utholdenheten og effektiviteten i ubåtjakten i Arktis, og Norskehavet, nordområdene.
Å bidra til kontroll i disse havområdene, er vår viktigste suverenitetshevdelse og vår viktigste sikkerhetsgaranti.
Dette gjenspeiler seg i at Flåteplanen er det tyngste avtrykket i langtidsplanen for forsvarssektoren, med nye ubåter, fregatter og standardfartøy til Marinen og Kystvakten.
Tilgang til Atlanterhavet og forsvar av kjernefysiske kapasiteter, er av stor betydning for Russland.
Russland har brorparten av sin maritime kjernefysiske annenslagsevne på Kolahalvøya.
I tillegg så introduserer Russland nye og moderniserte overflatefartøy og ubåter.
Denne utviklingen viser at Russland i økende grad tenker ut over det tradisjonelle bastionforsvaret.
De utvikler også missiler og våpen som kan true nektelsesområdet fram mot GIUK-gapet, åpningen mellom Grønland, Island og Storbritannia.
Men viktigst er Bjørnegapet, mellom Svalbard og fastlandet i Norge, hvor Russland søker kontroll for å kunne ha fri tilgang ut til Atlanterhavet, og sine kapasiteter.
Nordflåten kan true maritime forsyningslinjer.
Det er derfor mange grunner til at våre allierte er mer til stede i Arktis; korteste vei for interkontinentale ballistiske kjernevåpen til Russland, mot Chicago, Los Angeles og New York, går over Nordpolen.
Derfor så ønsker USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland å være til stede for å ha en situasjonsforståelse i nord, og demonstrere tilstedeværelse, og for å minne Russland om at Arktis er en del av NATOs ansvarsområde, at Barentshavet ikke er en russisk innsjø.
For Norge er det viktig å være tydelig til stede, legge premisser i planlegging og gjennomføring av operasjoner, for å motvirke økt spenning i våre nærområder, for å hevde egen suverenitet.
Derfor er flåteplanen viktig.

*

Norden i NATO

Svensk og finsk medlemskap i NATO gjør Norge og NATO tryggere.
Vi ser en ny sikkerhets- og forsvarspolitisk geografi med finsk og svensk NATO-medlemskap, noe som gir oss nye muligheter.
Med Finland i NATO, har grensen mellom NATO og Russland blitt vesentlig lengre.
Russland har gjenopprettet Leningrad militærdistrikt, og planlegger å bygge massivt opp langs NATOs nordlige flanke mot Finland.
Men samtidig kan endelig Norden nå betraktes som ett militæroperativt område, og vi samarbeider om å realisere NATOs planverk og kapabilitetsmål.
Vi er under samme NATO-kommando i Norfolk i USA, og det allierte planverket omfatter forsvar av hele regionen.
Vi skal bidra til forsvaret av Finland og Sverige, ved å legge til rette for mottak og forflytning av allierte forsterkninger, men også gjennom å styrke nasjonal struktur, kapasitet, volum, fleksibilitet og utholdenhet.
Vi skal samarbeide om transport og sanitet, både i forsvarssektoren og i et totalforsvarsperspektiv.
Og i år skal vi øve på dette.
Åpne sjøforbindelser er kritisk for at allierte forsterkninger til forsvaret av hele Norden, skal nå frem.
Det vever oss tettere sammen i et strategisk fellesskap.
Til sammen har vi 250 kampfly, og vi kan nå deployere til flere flyplasser i Norden.
Vi kan spre risiko, øke operasjonsområdet og gi Russland flere dilemma.
På landsiden har vi etablert flere hovedkvarter i Finland, som vil styrke den allierte evnen til landstrid i Norge og våre nærområder.
Sammen skal vi forebygge konflikt, men også være klare til å slåss, om det blir nødvendig.

Status for Forsvarsløftet

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er grunnen til at vi nå bygger opp Forsvaret etter årevis med nedbygging, og for at Stortinget i 2024 enstemmig vedtok langtidsplanen Forsvarsløftet.
Regjeringen arbeider nå med en re-balansering av Forsvarsløftet, og har en pågående dialog med Stortinget om hvordan vi skal ta langtidsplanen videre.
Bakgrunnen er at verden ikke ser lik ut i 2026, som når planen ble vedtatt i 2024.
For det første så har den sikkerhetspolitiske situasjonen har forverret seg.
Og i tillegg påvirker både prisvekst, lange ledetider, teknologisk utvikling og byrdeskiftet i NATO, både budsjettene og fremdriften i opptrappingen.
Hovedprioriteringene i Forsvarsløftet bør ligge fast, men det er behov for at vi gjør justeringer for å nå målene, og sikre at langtidsplanen forblir relevant, og stemmer med virkeligheten.
Fagmilitære vurderinger fra forsvarssjefen, og innspill fra andre etatssjefer i forsvarssektoren, er en vesentlig del av prosessen.
Regjeringens viktigste jobb er å sikre trygghet for landet vårt, og da må vi styrke forsvarsevnen.
Målet vårt er å gjøre det ved å bevare et bredt, tverrpolitisk forlik, som gir forutsigbarhet gjennom den tolvårige perioden langtidsplanen gjelder for.
Men det er grunn til å understreke at dette blir krevende økonomisk, også for Norge.
Det første vi må gjøre er å bruke pengene best mulig i Forsvaret.
Med tillitsreformen blir dette mer sannsynlig.
Så er det lett å be om mer penger til Forsvaret, men skal vi gjøre dette innenfor en ansvarlig økonomisk utvikling, som ikke presser prisene ytterligere opp, og dermed hindrer ytterligere rentenedgang, så må vi også prioritere i Norge.
Og jeg møter ofte igjen de som krever mer penger til Forsvaret i debatter, der de forsvarer pengebruk i andre sektorer, og protesterer mot kutt innenfor andre sektorer.
Og jeg møter en del som vil svekke statens inntekter med store skattekutt.
Forsvarsinvesteringene må derfor også fremme produktivitet i både Forsvaret og næringslivet, de må være treffsikre, effektive og vi trenger ansvarlig økonomisk politikk i hele økonomien.
Et sted å begynne er et bredt skatteforlik, som Jens nå har lagt til rette for gjennom Skattekommisjonen.
Rammene for norsk økonomisk politikk bør være mest mulig omforente.
Vi kan krangle om nivåene, men å sikre statens inntekter, i den perioden vi nå går inn i, når fredsrus-barna har blitt 80 år, og vi skal ruste opp Forsvaret, er en viktig del også av sikkerhetspolitikken.

Sivil beredskap og totalforsvarsåret

Vår nasjonale sikkerhet innebærer også at kritiske samfunnsfunksjoner fungerer i en krise eller krig.
Totalforsvarsåret 2026 er en nasjonal satsing for å styrke Norges samlede evne til å forebygge, motstå og håndtere alvorlige kriser og krig.
I år skal hele Norge øve: fra lokal egenberedskap til nasjonale og nordiske øvelser, også i en NATO-ramme.
Resultatet skal være tydeligere roller, bedre planer, sterkere samhandling og økt motstandskraft.

Personellutvikling i Forsvarsløftet

Vi trenger flere soldater, vernepliktige og reservister, og flere som utdanner seg til profesjonsutøvere innen den militære profesjon.
Derfor skal Forsvaret styrkes betydelig med både ansatte, vernepliktige og reservister frem til 2036.
Budsjettet i år har en økning med om lag 600 fast ansatte, 750 reservister og 700 inne til førstegangstjeneste.
Og som forsvarssjefen sa forrige uke, er Forsvaret i rute og med god tro på at målene nås.
I tillegg så styrker Forsvaret utdanningskapasiteten.

Space

Så mot slutten, det pågår en kamp om makten i verdensrommet.
Russland og Kina investerer tungt i militære romkapasiteter, og utveksler også teknologi, inkludert anti-satellittvåpen, egne navigasjonssystemer og omfattende overvåkingskonstellasjoner.
Satellitter muliggjør kontinuerlig overvåking, kommunikasjon, navigasjon og varsling over store avstander, og gir beslutningstakere et helhetlig bilde av aktivitet, avvik og trusler i sanntid.
Her spiller norsk næringsliv en sentral rolle.
Norge har komplette verdikjeder innen romfart som gir oss store muligheter for nært alliert samarbeid og næringsutvikling.
Andøya vil bli en viktig brikke for den delen av byrdeskiftet i NATO, som skal løfte Europa opp i verdensrommet.
Vi venter nå på neste oppskytning fra Andøya Space-port.
Norge skal fortsette å være fremst blant allierte på overvåking og situasjonsforståelse i nord, og romsatsingen skal økes i årene som kommer.

Styrke produksjonskapasitet

Tomme lager etter donasjoner til Ukraina og behov for å ruste opp i Europa, har vist at kapasiteten til europeisk og amerikansk forsvarsindustri er for lav.
Vi jobber derfor tett med industrien, allierte i NATO og EU for å øke kapasiteten til forsvarsindustrien.
Vi har finansiert tredje rakettmotorlinje som er under bygging på Raufoss hos Nammo, vi har gitt støtte til den fjerde, men jeg ønsker meg også den femte, som det er behov for innenfor alliansen.
Vi har tidoblet Nammos produksjon av artilleriammunisjon på Raufoss, og sammen finansiert lisenser til produksjon av artillerigranater inne i Ukraina.
Vi har mangedoblet produksjonen av avansert sprengstoff, og det er nå anmodet om statlig plan for byggingen av en ny fabrikk, Chemring Nobel.
Vi øker produksjonskapasiteten av Naval Strike Missile (NSM) og Joint Strike Missile (JSM) med 50 prosent.
Og samtidig så forsterker vi samarbeidet mellom norsk og ukrainsk forsvarsindustri, på alt fra artilleriammunisjon til droneproduksjon.
Når vi investerer tungt i forsvarsindustri, skal vi bruke det til å øke produktiviteten i norsk næringsliv, og samarbeide tettere.
De strategiske samarbeidsavtalene med Tyskland og Storbritannia, gir også store ringvirkninger i form av gjenkjøp fra norsk industri.
Kongsberg er tungt inne i ubåtene og Storbritannia vil kjøpe standardfartøy.
Med standardfartøyene håper vi å bruke Norges posisjon som fremragende og avansert skipsfartsnasjon, til å sette en standard for europeiske NATO-allierte.
Og vi er i dialog med flere land som vurderer kjøp.
Det her gjør vi for fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står oppe i, krever at vi styrker vår evne til innovasjon og forsvarsproduksjon.

Avrunding

Vi som er samlet her i Oslo Militære Samfund i kveld, har noe til felles:
Vi bryr oss om Norges forsvar og sikkerhet.
Vi er medlem av NATO, der Norden og Storbritannia er samlet i samme felleskommando som oss.
Europa og Norge tar nå mer ansvar for egen sikkerhet, og integrerer oss tettere med våre allierte i Norden og Europa.
Vi har inngått strategiske partnerskap med nære allierte, som Storbritannia og Tyskland.
Vi øver sammen, som på kommende øvelse Cold Response i Nord-Norge i mars.
14 nasjoner og 25 tusen soldater, derav tre til fire tusen amerikanere, kommer.
Vi gjennomfører daglige operasjoner i Norge, i norske havområder og i utlandet.
Vi integrerer militære planverk og gjennomfører fellesanskaffelser.
Og i morgen gir Stortinget tilslutning til å kjøpe landbasert langtrekkende presisjonsild, og to ekstra ubåter.
Forsvaret i Europa og Norge ble lenge bygget ned.
Vi tok ikke advarslene på alvor.
Nå bygger vi opp igjen.
Det vil ta tid, men vi skal gjøre det raskere enn normalt, og vi starter ikke på null.
Norge er et rikt land.
Vi bruker allerede mest per capita på forsvar i NATO, mer enn USA.
I 2021 da regjeringen Støre tiltrådte, omsatte Forsvarsdepartementet og Forsvaret 63 milliarder kroner.
I år skal vi med den militære støtten til Ukraina, omsette 180 milliarder kroner.
Vi er integrerte i NATO, har vedtatt og iverksatt mye av det nye planverket, etablert hele Norden under felles kommando i Norfolk i USA.
Vi har felles nordisk kommando av en stor flåte av verdens mest avanserte kampfly, hvor vi er i ferd med å integrere JSM.
Stortinget gjorde klokt i å lage en langtidsplan som skal rulleres og oppdateres i tråd med nye forutsetninger.
Dette arbeidet er vi i gang med.

Statens viktigste oppgave er å beskytte sine borgere.
Vi ruster opp for å unngå krig.
Det er dyrt, men alternativet er mye dyrere.
Avskrekking er fortsatt målet.
Vi er medlem av historiens mektigste militærallianse.
Vi har utfordringer innad, men summen av egeninteressene peker fortsatt i retning av at sikkerhetsgarantiene består.
Norge og NATO truer ingen, men vi vil forsvare oss med formidable kapasiteter i alle domener, om vi blir angrepet.
Einar Gerhardsen, bestefaren til min ene statssekretær, sa i sin NATO-tale:
«Vi nordmenn er et fredselskende folk, men i valget mellom fred og frihet, så velger vi friheten.»
Det er den samme kampen Ukraina nå står i.
I valget mellom fred og frihet, så velger dem friheten.
Vi skal fortsatt stå på for Ukraina, det er vår viktigste forsvarskamp nå, det er den viktigste sikkerhetsgarantien for Europa og Norge nå, derfor så er det avgjørende viktig at Putin ikke lykkes, at Ukraina får varig fred på sine premisser, at de får sin frihet, sin selvstendighet, og for Europas sikkerhet.