Forsiden

Forsvarsdepartementet:

Statssekretæren Bent-Joacim Bentzen sitt innlegg på Sjømaktseminaret i Bergen

Statssekretær Bent-Joacim Bentzen holdt dette innlegget innlegg på Sjømaktseminaret, torsdag 22. september 2022.

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære alle sammen, tusen takk for invitasjonen.

Som tidligere marineoffiser, selv om jeg var landsatt i Hæren, er det hyggelig å besøke sjømilitært samfunn. Er litt som å komme «hjem».

La meg begynne med å presisere noe som vi ikke kan gjenta nok ganger: Det er krig i Europa. Dette er alvorlig.

Og i en urolig og svært alvorlig tid blir vi minnet på betydningen av å verne om vår egen, og alliertes, sikkerhet.

I dette spiller sjømakt en kritisk rolle, især for Norge, det er faktisk bare å se på kartet.

Norge kjennetegnes av vår geografiske plassering i et strategisk område, vår posisjon som kyststat og at vi forvalter store marine ressurser.

Våre havområder er av stor betydning for vår sikkerhet, for vår økonomi og ikke minst for miljøet.

Slik jeg ser det er det fire perspektiver som er av spesiell betydning for debatten her i dag

 

 

  1. For det første det faktum at Norges rikdom og velferd er sterkt knyttet til verdiskapingen som skjer i det maritime domenet. Norge har en stolt historie som sjøfartsnasjon, og våre eksportinntekter kommer i hovedsak fra det maritime domenet.

 

  1. Det andre poenget er at Russland har betydelige militære kapasiteter i våre nærområder. Disse spiller en kritisk rolle i Russlands evne til avskrekking og projeksjon av militær makt.

 

  1. For det tredje ser vi et sterkere, et mer selvhevdende og et mer selvsikkert Kina, med økende engasjement og stormaktsinteresser i Arktis.

 

  1. Det siste perspektivet er at klimaendringer vil ha en påvirkning på Norge. Med en åpen Nordøstpassasje vil det gi nye seilingsmønstre som krever ressurser for overvåkning, kontroll og myndighetsutøvelse.

 

*

Alle disse fire perspektivene blir nå påvirket av Russlands krig mot Ukraina.

Norske leveranser av olje og gass har blitt et forsvar mot Russlands forsøk på å bruke energi som pressmiddel mot Europa.

Russlands konvensjonelle landkapasiteter er under press i Ukraina. Den strategiske og sjømilitære delen av russisk militærmakt får derfor økt betydning.

Det strategiske samarbeidet mellom Kina og Russland blir tettere, både politisk, økonomisk, og militært. Det kan eksemplifiseres ved at Putin nå støtter Kinas posisjon rundt Taiwan. Begge land har også over tid investert betydelige med ressurser for å bygge opp militære kapasiteter, ikke minst i det maritime domenet.

Jeg er derfor svært glad for å kunne være her i dag og delta i debatten om utfordringer og muligheter i en tid preget av store sikkerhetspolitiske endringer.

 

  1. februar representerer et historisk vendepunkt, for oss og for verden.

Mens Berlinmurens fall markerte starten på en epoke fylt av håp, markerer Putins krig mot Ukraina starten på en epoke fylt med usikkerhet, uforutsigbarhet og utrygghet.

Angrepet er ikke bare en krig mot Ukraina. Det er et angrep som utfordrer en rettsbasert verdensorden som har hvilt på en lang rekke internasjonale avtaler og organisasjoner.

Det er også et angrep på verdier som frihet, demokrati og retten til selv å bestemme sin skjebne.

Vi må støtte Ukraina i deres kamp mot Russland. Vi må stå sammen med våre allierte for å gjøre det vi kan for å stanse Russlands krigføring, og vi må forhindre at krigen sprer seg. En kan stille seg selv spørsmålet hva Putin ville tenkt om vesten ikke hadde støttet Ukraina.

*

Vi har skjerpet beredskapen her hjemme.

Vi har styrket vårt bidrag til NATO og vi donerer betydelige mengder materiell til Ukraina.

Vi tvinges i økende grad til å se hendelser i nord i sammenheng med hele NATOs østlige grense.

Lokale episoder og hendelser kan i verste fall eskalere og spre seg til et større geografisk område og til flere domener.

Russland har betydelige strategiske kapasiteter i nord, og betydningen av disse vil kunne øke som følge av press på den russiske landmakten.

Det russiske regimet vil strekke seg svært langt for å beskytte de nukleære kapasitetene på Kola, især når vi ser en konvensjonelt svekket russisk landmakt. Dette har stor betydning for den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord. 

Derfor er alliert tilstedeværelse og aktivitet i nord svært viktig for stabilitet og sikkerhet i vårt nærområde.

*

NATOs medlemsland har den siste tiden tydelig demonstrert samhold og besluttsomhet i en svært alvorlig situasjon.

Alliansen har stått samlet i sin fordømmelse av Russland og sluttet opp om forpliktelsen til å forsvare alliert territorium.

NATO har også vedtatt et nytt strategisk konsept som beskriver veien videre for alliansen.

En rekke allierte land har uttrykt bekymring for at konflikten i Ukraina kan spre seg til deres territorium.

Her har et samlet NATO bidratt til økt styrkenærvær for å berolige våre allierte, og for å sende et sterkt signal til Russland om at NATO mener alvor med sitt kollektive forsvar.

Samtidig har Finland og Sverige tatt historiske avgjørelser om medlemskap i NATO. Med Finland og Sverige som medlemmer får vi en enda sterkere forsvarsallianse.

 

Hele det sikkerhetspolitiske landskapet er i endring.

Kinas internasjonale ambisjoner, selvhevdende utenrikspolitikk og maktdemonstrasjoner i egen region utfordrer også global stabilitet og sikkerhet.

Den spente situasjonen i Sør- og Øst-Kina-havene er et tegn på dette.

Kina har hatt en rask og omfattende økonomisk og militær utvikling, som har gjort landet til en sentral internasjonal aktør.

Kinas selvhevdende opptreden skaper i økende grad bekymring blant vestlige land.

Vi ser at Kina utfordrer den regelstyrte internasjonale orden, og de verdier denne bygger på.

Dette er verdier som er helt avgjørende for små stater som Norge, inkludert respekt for havretten.

Vi har over tid også sett et økende strategisk samarbeid mellom Russland og Kina.

Kina har ennå ikke tatt aktivt avstand fra Russlands krigføring i Ukraina, og Russland støtter Kina i spørsmålet om Taiwan.

De to landene har felles interesse i å svekke USAs internasjonale rolle og splitte samholdet mellom vestlige land, men det foreligger også motsetninger mellom dem.

De står likevel samlet om å utfordre den eksisterende verdensordenen.

*

 

Endringer i klima vil ha stor innvirkning på Norges rolle og evne til å utøve sjømakt.

Dette er særlig tydelig i nord, der temperaturstigningen i Arktis har vært dobbelt så stor de siste årene som noe annet sted på kloden. Isen smelter i rekordfart.

Tilgangen til stadig større isfrie farvann åpner muligheter for ytterligere økonomisk virksomhet, nye transportakser og ressursutnyttelse.

*

I denne kontekst ser vi en økt kinesisk interesse for Arktis.

Kinas nærvær i nord knytter seg særlig til forskning, utvinning av naturressurser og utvikling av infrastruktur. De har også gjennomført flere forskningstokt med isbrytere.

Det kan ikke utelukkes at Kina også har langsiktige militære formål med sitt engasjement i nordområdene, men så langt har vi ikke sett aktivitet som indikerer en slik utvikling.

Dette vil trolig også avhenge av uformell russisk aksept for økt kinesisk tilstedeværelse.

Kina ser på polområdene som internasjonale allmenninger, men har så langt i sin aktivitet i regionen respektert Havrettens bestemmelser.

Hovedparten av de kjente marine ressursene i Arktis faller inn under de arktiske kyststatenes jurisdiksjon.

Bortsett fra Russland er de øvrige arktiske kyststatene NATO-medlemmer, som alle er årvåkne overfor Kina.

De arktiske statene har sammen uttrykt at de vil legge havretten og folkeretten til grunn i Arktis.

Kinas ønske om tilgang på naturressurser i havområder der disse statene har jurisdiksjon vil derfor måtte skje i samarbeid med angjeldende land.

Dette gjelder også Russland, som neppe har interesse av å slippe Kina for nært innpå i nordområdene.

Her kan det oppstå interessemotsetninger mellom de to.

 

Den andre endringen vi observerer er økt russisk militær aktivitet i våre nærområder.

Siden 2008 har Russland gjennomført en omfattende modernisering av sine militære styrker.

De har blant annet satset tungt på langtrekkende presisjonsvåpen som kan nå alle hjørner av Europa.

Den senere tids hendelser har også med tydelighet vist russisk vilje til bruk av militærmakt.

Dette har innvirkning på vår egen forsvarsplanlegging.

Vi har også sett en økning i russisk øvingsvirksomhet i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen det siste tiåret.

At Russland har brorparten av sin kjernefysiske gjengjeldelseskapasitet plassert på Kola-halvøya, er en viktig forklaring.

For Russland er det viktig å beskytte denne kapasiteten.

Nye og stillegående angrepsubåter skaper også nye utfordringer for Norge og for NATO.

Ikke minst når det gjelder å sikre forsyningslinjene over Atlanteren, men også med hensyn til potensiell maktbruk overfor europeisk territorium.

I møte med denne utviklingen er det viktig for Norge at også allierte land har tilstedeværelse i norske nærområder, særlig i en tid med økt internasjonal spenning.

Det nordlige Atlanterhav opp til Nordpolen er en del av NATOs ansvarsområde.

USA og andre allierte land viser en økt interesse for å være mer til stede i nord, for å følge utviklingen på russisk side.

Dette er i norsk interesse og en utvikling vi ønsker velkommen.

At våre nærmeste allierte prioriterer tilstedeværelse i våre nærområder er et tegn på alliansesolidaritet, og er i samsvar med norske politiske prioriteringer.

Samtidig er det viktig at aktiviteten foregår på en måte som er forutsigbar og unngår misforståelser.

 

Norge er i mange sammenhenger en maritim stormakt.

Norge er verdens nest største eksportør av sjømat.

Norge er verdens tredje største eksportør av gass. 

Norge har en av verdens største handelsflåter.

Norge er også stor eksportør av olje og gass. I tillegg er det visst på dagsorden at det fraktes en god del elektrisitet via sjøkabler J

 

 

 

For en maritim stormakt som Norge er det svært viktig å ha tilstrekkelig tilstedeværelse i norske maritime jurisdiksjonssområder.

Nære allierte bidrar til tilstedeværelse, overvåkning og kontroll av russisk maritim aktivitet i våre nærområder.

Det er ingen tvil om at alliert tilstedeværelse gir betydelige bidrag til avskrekking og forsvar.

Samtidig er det viktig at Norge som NATO-medlem bidrar til den samlede kollektive forsvarsevnen, ikke minst i det maritime domenet.

Denne regjeringen har prioritert deltakelse i NATOs stående maritime styrker og deployering sammen med nære allierte.

Et godt eksempel på dette er KNM Fridtjof Nansens seilas sammen med en amerikansk hangarskipsgruppe.

*

 

Samtidig må vi erkjenne at en forverret sikkerhetspolitisk situasjon kan medføre større behov for nasjonal militær tilstedeværelse, og at enkelte militære kapasiteter i perioder prioriteres nasjonalt.

Vi må ha evne til å respondere hvis nasjonale eller allierte interesser blir utsatt for trusler, anslag eller angrep.

Forsvaret må kunne beskytte kritisk infrastruktur og forsyningslinjer langs kysten

Vi må også ha kontroll i mottaksområder for allierte forsterkninger og bidra til å sikre handlefrihet for egne land-, sjø- og luftstyrker, samtidig som en motstander nektes det samme.

Norges omfattende interesser i det maritime domenet understreker behovet for kapasiteter i forsvarsstrukturen som kan hegne om havretten og fri ferdsel på havene.

Norskekysten og havområder utenfor Norge er viktige områder i en potensiell konfliktsituasjon, og områdene er gjenstand for strategisk signalisering.

Vi må derfor vurdere hvordan Norge best kan ivareta sine interesser, både alene og sammen med allierte.

Det er behov for nasjonale militære kapasiteter som kan operere på åpent hav med tilstrekkelig tilstedeværelse, slagkraft, beskyttelsesevne og utholdenhet.

I fremtidens kriger er det ikke klart at vi vil kunne operere i overflatedomenet slik som vi gjør i dag.

Senkningen av den russiske krysseren Moskva er en påminnelse om hvor dødelig kombinasjonen av sikker posisjonsbestemmelse og langtrekkende våpen er.

Vi er derfor i en tid der vi må tenke konseptuelt nytt – og konseptuelt bredt.

 

 

Dagens og fremtidens trusler blir i stadig større grad domeneoverskridende

Derfor er det viktig å se på alle domener i sammenheng.

Vi må se sjø, land, luft, cyber og space, og alle Forsvarets kapabiliteter som et helhetlig system når vi søker å finne handlingsrommet knyttet til krigføring i det maritime domenet.

Noe av det første regjeringen gjorde etter at den tiltrådte var å legge frem Stortingsmelding 10.

Der informerte vi blant annet om status på Forsvarets maritime kapasiteter og prioritering for veien frem mot neste langtidsplan.

Vår ambisjon er at Forsvaret skal ha tilstrekkelig evne til overvåking, informasjonsinnhenting, kampkraft og tilstedeværelse i våre nærområder med vekt på nordområdene.

Dette innebærer vi skal være til stede og operere i norske maritime jurisdiksjonsområder, både på egen hånd og sammen med allierte.

 

 

Regjeringen vil jobbe for å videreutvikle strukturen slik at Forsvaret er relevant i møte med fremtidens sikkerhetspolitiske utfordringer.

Dette handler ikke bare om materiell, men også personell.

Regjerningen er opptatt av å legge til rette for å styrke bemanning raskere enn forutsatt i vedtatt langtidsplan.

Vi vil legge til rette for at sektoren har tilstrekkelige og bedre rammebetingelser for å rekruttere og beholde personell.

En bærekraftig utvikling av forsvarssektoren fordrer at bemanningsøkningen balanseres mot innsatsfaktorer som materiell og EBA.

Vi må også sette fokus på utdanning og kompetanseutvikling.

Jeg er kjent med de utfordringene som Sjøforsvaret har på dette området, og det har politisk prioritet å løse sektorens personellutfordringer.

 

 

Sjøforsvaret går nå inn i en periode preget av vedlikehold, oppdatering av eldre kapasiteter og utskiftning av fartøyer. Dette fører til vanskelige og krevende avveininger.

Regjeringen vil jobbe for å videreutvikle strukturen slik at Forsvaret er relevant i møte med fremtidens sikkerhetspolitiske utfordringer.

Dette fordrer en helhetlig oppfølging av videreutviklingen av evnen til krigføring i det maritime domenet.

Som kjent samarbeider vi med Tyskland rundt anskaffelse av nye ubåter. Vi er over ett år inn i anskaffelsen. Fire til Norge og to, eller fler, til Tyskland.

Jeg tror denne typen samarbeid er svært klok. I praksis kommer vi til å fornye ubåttjenestene i begge land og samarbeide tett om alle sentrale deler av å operere og forvalte en lik ubåtklasse. Å gå sammen med nære allierte fremfor å utvikle dyre særegne løsninger er fornuftig for alle parter.

Utviklingen av Future Naval Strike Missile (FNSM) og Tysklands anskaffelse av Naval Strike Misslie (NSM) er en betydelig del av dette gjensidige samarbeidet. Altså er det en vinn-vinn situasjon.

 

*

I vår besluttet regjeringen å utvide mellomløsningen for Ula-klassen.

Dette gjorde vi for å sikre målet om kontinuerlig ubåt-tilgjengelighet i Norge i påvente av de nye som vil bli levert fra 2029. Alternativet var å stå uten ubåter. Det er ikke et alternativ.

Sjøforsvaret har i tillegg fregatter og korvetter som snart er halvveis i levetiden. Nye kapasiteter kan sannsynligvis ikke være på plass før tidligst fra midt på 2030-tallet.

Det er derfor avgjørende at vi får maksimal operativ evne ut av fregattene og korvettene i dag, i morgen, og til neste år.

Tilgjengelighet av fregatter handler ikke bare om fartøyene, men i stor grad om organiseringen av forvaltningssystemet omkring fregattene.

Hvordan vi løser dette på best mulig måte er krevende, det er Sjøforsvaret selv som veit best, og vi er avhengig av å få gode råd i prosessen.

Det som uansett er kjent er at når vi bruker materiellet lengre vil det kreve hyppigere vedlikehold og potensielt redusert tilgjengelighet.

I tråd med vedtatt langtidsplan for forsvarssektoren er det planlagt store prosjekter i perioden fram til 2040 for å videreføre Forsvarets evne til krigføring i det maritime domenet.

Det nødvendige oppdaterings- og moderniseringsbehovet for store deler av strukturen innebærer en risiko for redusert operativ tilgjengelighet og leveranser i overgangen mellom gammel og ny struktur.

Årsaken er at det fremover vil oppdateres og byttes ut flere systemer samtidig ut i hele Sjøforsvarets struktur.

For å adressere dette utfordringsbildet vil regjeringen legge til rette for en helhetlig vurdering av den maritime overflatestrukturen. Dette er en stor diskusjon, som kan bli krevende, men som vi er nødt til å ta.

Så er det også viktig å minne om at vi snakker om svært store summer. Selv om det satses på Forsvar i lys av nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser, er det ikke slik at vi får råd til alt. Det må prioriteres, og her trenger vi hjelp fra dere.

 

 

Kjære venner.

Verden er i endring

Russlands krig i Ukraina gjør det viktigere enn noensinne med troverdig operativ evne og robust alliert samarbeid.

Krigen setter også vestens samhold og motstandskraft på prøve.

I møte med stormannsgalskap må Norge og våre demokratiske partnere stå fast, og vi må sette en grense.

Vår egen oppgave i dette er ganske klar.

Vi må ha et forsvarskonsept og et forsvar som er robust nok og troverdig nok til å avskrekke angrep.

Det gjør vi gjennom å styrke det norske Forsvaret og vårt samarbeid med allierte.

Sjømakt er en sentral del av dette.

Gjennom maritim tilstedeværelse og kampkraft viser vi at vi vil hegne om vår suverenitet og vår rett til å bestemme selv.

Gjennom et tett integrert samspill, på tvers av grener og domener, skal vi forsterke denne kampkraften.

Vi må også få maksimal operativ evne ut av det vi har i dag.

 

*

 

Vi må også tenke langsiktig. Derfor er nytt fagmilitært råd som snart igangsettes særlig aktuelt.

Vi må se vårt eget forsvar både i lys av den krigen som akkurat nå utspiller seg i Ukraina, og vi må se fremover.

Vi kommer til å måtte ta noen krevende beslutninger i tiden som kommer.

Vi skal styrke forsvaret nå. Det vi har må fungere i morgen. Samtidig skal vi legge grunnlaget for det forsvaret vi vil ha om 10 til 20 år.

Regjeringen vil legge enda mer penger på bordet, men vi må bruke ressursene slik at de får mest mulig effekt.

Vi har nedsatt en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon.

De skal gi råd om hvordan vi best kan møte våre sikkerhetsutfordringer i årene som kommer.

Dette blir viktige bidrag til den nye langtidsplanen for Forsvaret.

Jeg ser derfor frem til gode diskusjoner og innspill i løpet av dagen, og kan love at jeg vil ta med dette tilbake til Oslo.

Da er jeg klar for å svare på det dere måtte ha av spørsmål på den tiden som gjenstår.