Forsiden

Svar på skriftlig spørsmål om sjølforsyning

Landbruks- og matminister Sandra Borch har svart på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Geir Jørgensen (Rødt) om - Hvor mye må det norske jordbruksarealet anslagsvis øke for å nå målet om en sjølforsyningsgrad på 50 prosent.

Svar på spm. nr. 1007 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Geir Jørgensen

Representanten Geir Jørgensen har stilt følgende spørsmål:

«Hvor mye må det norske jordbruksarealet anslagsvis øke for å nå målet om en sjølforsyningsgrad på 50 prosent, korrigert for import av forråvarer?»

Ifølge NIBIO var selvforsyningsgraden på energibasis, i 2021 på 47 prosent korrigert for grensehandel. Selvforsyningsgraden for jordbruksmat, korrigert for import av fôr var på 40 prosent. Vi har meget høy selvforsyningsgrad for husdyrprodukter, men husdyrproduktene står bare for om lag 36 prosent av kaloriinntaket vårt. Vi har relativt lav selvforsyningsgrad for planteprodukter til mat, bl.a. fordi en del slike vekster ikke dyrkes i Norge, som ris, sukker, tropiske frukter og noen hvetekvaliteter. Planter står for om lag 64 prosent av kaloriinntaket.

Økning i selvforsyningen korrigert for import av fôr er et krevende mål. Men det er et viktig mål for regjeringen å øke selvforsyningsgraden, både av hensyn til matsikkerheten i en usikker verden og for at landbruket i økende grad skal utnytte produksjons- og inntekts­mulighetene der selvforsyningen er lavere, både for mat og dyrefôr.

Regjeringen vil derfor prioritere å legge gode rammebetingelser for å nå dette målet, slik vi gjorde ved det ekstraordinære jordbruksoppgjøret i 2022. Men politikken kan bare bidra et stykke på vei. For å lykkes er vi avhengig forskning og rådgivning, av bøndenes innsats, og målrettet arbeid i både fôr- og matindustrien.

Dette handler om å øke produksjonsvolumet, men også om å forbedre kvaliteten, økte avlinger og proteininnhold i grovfôret, økte avlinger til riktig kvalitet av mat- og fôrkorn, økt dyrking av proteinvekster, uten at det går ut over kornproduksjonen i jordbruket. På lengre sikt vil det være tilførsel av norskprodusert protein fra annen biomasse. For plantevekster til mat handler det om å øke produksjonen på en konkurransedyktig måte mot import, effektive verdikjeder og produktutvikling.

En rekke planteprodukter til mat kan ikke produseres i Norge. Til syvende og sist er derfor også forbrukernes sammensetning av kosthold svært viktig. Norsk produksjon konkurrerer ikke bare på mange områder med import av tilsvarende vare. Det vil også være vesentlig at forbrukerne legger om kostholdet fra energirike plantevekster, som ikke kan produseres i Norge, til et større forbruk av norske lagringssterke vekster. Det styrer vi i liten grad gjennom landbrukspolitikken. Samtidig er det viktig å styrke konkurransekraften for husdyrprodukter hvor selvforsyningsgraden er høy, for å unngå økt import og dermed svekke selvforsyningen med slike produkter. På samme måte er et sterkt jordvern viktig for å holde gode jordbruksarealer i bruk til matproduksjon.

Hvorvidt økt selvforsyningsgrad, korrigert for import, krever økt arealbehov, vil i stor grad være avhengig av utviklingen i forbruksmønster og kosthold, og utviklingen i avlinger og kvalitet. Plantevekster til mat er mer energieffektivt enn husdyrhold og bidrar til å trekke arealbehovet ned.

Økt arealbruk må være bøndenes valg som følge av riktige rammebetingelser, og god effekt av bransjens kontinuerlige arbeid og prosjekter, som eksempelvis bedre grovfôr og matkorninitiativet.

Med hilsen

Sandra Borch