Statsministerens tale på den internasjonale Holocaustdagen

                                                                                   

                                                                                      Sjekket mot fremføring

Deres kongelige høyheter, stortingspresident, tidsvitner, kjære alle sammen,

Takk til dere unge for vitnesbyrdene som dere fremførte – og fortellingene.

Betydningen av denne dagen – i all dens brutalitet, med disse enkelthistoriene – er at vi aldri skal glemme.

Vi skal lære av historien.

Vi skal hedre ofrene for et umenneskelig regime og en ideologi uten moralsk kompass.

I vår urolige verden – hvor normer synes i spill – er dette viktigere enn noen gang. Men jeg vil også begynne med å si; ikke la oss gi opp håpet på at normer fortsatt kan gjelde, ikke la oss gi opp håpet på at regler kan gjelde, og ikke la oss godta fortellingen at det hele er i oppløsning; vi har mye å bygge på.

Og det å minnes, handler ikke bare om fortiden – men også om retningen for vår egen tid, om vårt kompass.

Vi kjenner forbrytelsen, folkemordet, den industrielle planen om total utslettelse.

Og vi er her for å vise vår respekt, sette ord på det utenkelige – som likevel skjedde – og dette må gjentas:

Her nede på kaia ble 529 jøder deportert med lasteskipet «Donau» i november 1942. Det kjente bildet er litt uklart – fotografiet – men vi kan se at det ligger her nede, på denne kaia som mange av oss passerer daglig. Tre måneder senere ble 158 jøder fraktet ut fjorden med skipet «Gotenland».

Målet var konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Bare 37 jøder overlevde. 230 jødiske familier i landet vårt ble utslettet.

I fjor på denne dagen var jeg med Hans kongelige høyhet i Auschwitz. Vi markerte 80 år siden frigjøringen av leiren.

Der møtte vi tidsvitnet Chana Arberman fra Trondheim, en godt voksen kvinne. Og 50 familiemedlemmer hadde hun mistet i holocaust. «At jeg lever, er et under», sa hun. Og Chana har viet mye av sitt liv til å gjenoppbygge det jødiske samfunnet i Trondheim.

Her i Oslo og mange andre steder i Norge under krigsårene ble den tyske okkupasjonsmakten – ja, det er viktig å si det, det er vondt å si det – de ble godt hjulpet av et stort antall ivrige nordmenn som detaljert registrerte, fant fram til og hentet jødene ned hit til kaia. Det var nordmenn som kjørte bilene ned hit den dagen.

Her i Norge var det mange som delte nazistenes ideologi og menneskesyn. Jødene skulle ut av landet, og all deres eiendom og eiendeler kunne bare tas.

Her i Norge har vi brukt mange tiår på å forsøke å ta inn over oss, å forstå og ta et oppgjør med det som skjedde – og lære – og dele kunnskapen med nye generasjoner. En oppgave vi aldri blir ferdige med.

Holocaust – folkemordet på seks millioner jøder – og drapene på andre grupper, som romene, homofile, mennesker med nedsatt funksjonsevne, psykisk syke, politisk annerledes tenkende – er det dypeste bunnpunktet i menneskehetens historie.

Vi har åtte stoler rundt oss på dette minnesmerket, vanlige spisestuestoler fra 1940-tallet.

De representerer familier, et nygift par, enkeltmennesker.

Men de mangler seter. Tomme seter forteller om tap, om tapt liv.

Merk også: Stolene står med ryggen mot festningen, byen, samfunnet – de som vendte dem ryggen – samfunnet som sviktet dem.

Kjære venner,

Vi er her også for å bli minnet om – vi, Kongehus, Storting, Regjering, Oslo by, Politiet, Forsvaret – som maktens ansvarlige institusjoner, vi skal gå foran, vi har ansvar.

Vi lever i en tid hvor jøder i landet vårt – og også andre minoriteter – igjen opplever utrygghet.

Hvor hatefulle ytringer og konspirasjonsteorier tar plass fra kunnskap og fakta.

Hvor språk forenkler og fordreier.

Hvor autoritære regimer rundt oss – og noen ganger iblant oss – er i vekst.

Vi skal i dag derfor hegne om menneskeverdet, likeverdet, mangfoldet, rettsstaten – både med lov, normer og med holdninger – og med varme mellom mennesker.

Vi skal hegne om våre nasjonale minoriteter. Et storsamfunns daglige prøve er hvordan vi – stat, by og innbyggere – behandler de mindre gruppene.

Vi skal sikre at alle er «vi» her i Norge – og ikke «dem» og «oss» – for vi, Norge er en sum av alle minoritetene.

Vi skal i dag være på vakt – og ta grep – når vi ser tegn til diskriminering, trakassering, rasisme og trusler – og ha lav terskel for å si ifra.

Vi skal handle – når noen føler seg utrygge – bare for den de er.

Vi skal kjempe – særlig blant de unge, og jeg vil igjen anerkjenne de unge, veiviserne – kjempe mot fordommer og likegyldighet – men også mot historieløshet, historieforvrengning, mot dem som reduserer og relativiserer holocaust.

Vi skal gjøre dette sammen – stat, by, sivilsamfunn, religiøse samfunn, skolevesen – alle vi, som ansvarlige borgere og medmennesker.

For det er i vårt fellesskap at vi finner styrke, tillit og lærdom – og en visshet om at vi aldri skal glemme.

For vi skal minnes de tomme stolene, og hva de forteller oss – om hvordan vi må bygge våre samfunn videre i dag – og hver dag.

Takk for oppmerksomheten.