Hei og takk for invitasjonen!

For litt over hundre år siden nektet forsikringsselskaper å forsikre biler.

Ikke fordi bilene var ufarlige, det var de ikke, men fordi ingen stolte på dem. Folk stolte ikke på teknologien, de stolte ikke på førerne, og de stolte ikke på at veiene ville holde tritt.

I dag setter vi oss inn i en bil uten å tenke oss om. Vi flyr over Atlanteren og stoler på systemer vi ikke fullt ut forstår som vanlige reisende. Vi tar T-banen, trykker på en knapp og forventer at dørene åpner seg på riktig stasjon.

Det gjør vi hver dag, uten å reflektere over at det er å utvise tillit til teknologi i reisehverdagen vår.

Tillit til teknologi vi ikke kan se inn i. Tillit til beslutninger andre har tatt på våre vegne. Tillit til systemer vi kanskje ikke forstår.

Denne tilliten har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av politisk styring, grundig regulering og at vi tar trygghet og sikkerhet på alvor.

For ti år siden begynte de første kjøretøyene å kjøre selv. Det skapte et regulatorisk vakuum. Veitrafikkloven var skrevet for en verden der et menneske alltid hadde hånden på rattet. Bokstavelig talt.

I 2017 vedtok Stortinget loven om utprøving av selvkjørende kjøretøy. Prinsippet var enkelt og riktig: utprøving skal følge teknologiens modenhet, ikke løpe foran den. Sikkerhet først. Kunnskap underveis. Skalering når det er trygt nok.

Åtte år senere har vi gitt 119 tillatelser. Fra gruver i nord til nabolag på Østlandet. Det er ikke et lite tall. Det er et bevis på at en aktiv, kunnskapssøkende stat kan skape rammer som faktisk fungerer.

Men vi må også være ærlige om hva vi har lært. Teknologiutviklingen har gått saktere enn forventet. Det finnes fortsatt ingen selvkjørende personbiler eller busser uten sikkerhetssjåfør i ordinær trafikk i Norge. Den som lovet noe annet for fem år siden, tok feil.

Det er ikke en skandale. Det er en påminnelse om at teknologi ikke følger PowerPoint-planer.

Det vi derimot har, er solid kunnskap:

  • I Stavanger testes en større selvkjørende buss i ordinær trafikk — et prosjekt som viser hvordan autonom kollektivtransport fungerer når kjøretøyene blir større og trafikkmiljøet mer komplekst. (Jeg var selv med på åpningen)
  • I Groruddalen arbeider Ruter med en bestillingstjeneste med selvkjørende biler som supplement til kollektivtilbudet.
  • På Fornebu testes leveringsroboter i samspill med fotgjengere. Til sammen gir dette et bredt og konkret kunnskapsgrunnlag.

Det er ikke tilfeldig at byene er innovasjonsmotoren. Det er her teknologien møter kompleksitet i reell skala, og det er sannsynligvis her gevinstene vil bli størst.

Men kunnskap om teknologi er ikke det samme som tillit til teknologi.

Tillit bygges ikke ved å love at systemene er feilfrie. Det vet vi at de ikke er. Tillit bygges ved åpenhet om hva vi vet og hva vi ikke vet. Ved tydelig ansvarsplassering. Og ved at samfunnet, ikke bare markedet, setter rammene.

Vi automatiserer ikke i transportsektoren fordi det er gøy. Men fordi det hjelper oss å nå viktige mål: færre drepte i trafikken, bedre fremkommelighet, mer transport for fellesskapets midler, lavere klimagassutslipp, og økt produktivitet. Teknologien er et virkemiddel for å nå disse målene.

Så til det som kan holde oss våkne om natten.

Transportsektoren er helt avhengig av stabil digital infrastruktur - mobilnett, fiber, satellittnavigasjon. Den infrastrukturen er nå under økende press.

Kunstig intelligens har endret trusselbildet. KI brukes til å skrive taler, lage videoer og automatisere arbeidsprosesser. Men de samme verktøyene brukes av trusselaktører, og den bruken øker for hver dag. Digitale angrep som tidligere krevde sofistikerte statlige ressurser, er nå tilgjengelig for langt flere aktører. Billigere og enklere.

Vi befinner oss samtidig i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er ikke en klisjé. Det er dessverre et faktum med direkte konsekvenser for hvordan vi planlegger, investerer og regulerer.

Digital infrastruktur er så kompleks at selv mindre angrep kan lamme trafikksystemer. Og avhengighetene mellom sektorer er så tette at angrep på kraft, finans eller telekommunikasjon raskt gir konsekvenser for transport.

Det er bakgrunnen for at Arbeiderpartiregjeringen har besluttet å ta inn et nytt mål i neste Nasjonal transportplan: En motstandsdyktig transportsektor som bidrar til Norges samlede forsvarsevne.

Det er et strategisk skifte som vil ha praktiske konsekvenser.

En motstandsdyktig transportsektor handler om evnen til å forebygge alvorlige hendelser, enten det er ekstremvær, pandemi eller villedede angrep mot kjøretøy, trafikklys eller kritiske systemer. Det handler om evnen til å gjenopprette drift raskt når noe først går galt. Og det handler om evnen til å opprettholde kontinuitet over tid.

Med økt digitalisering og automatisering blir sikkerhet ikke ett av mange hensyn, det blir et premiss for hele sektoren.

Den geopolitiske spenningen har ikke bare økt, den har endret karakter. Og det på en måte som gjør at tillitsspørsmål har blitt langt mer kompliserte.

Ruter gjennomførte nylig en test av funksjonaliteten i moderne busser. Undersøkelsen viser at fremtidens busser vil ha langt flere sensorer, kameraer og online-komponenter enn i dag. Det er i seg selv ikke problematisk. Men det stiller store krav til bevisst innkjøpspraksis.

Vi jobber nå i Samferdselsdepartementet med å vurdere risikoen for nasjonale sikkerhetsinteresser ved bruk av busser fra land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Det er riktig at vi gjør det. Og det er bra at aktører som Ruter tar dette på alvor.

Poenget er dette: Når vi kobler opp transportsystemene våre, og det gjør vi, i raskt tempo må vi vite hvem vi kobler oss til. Tillit i teknologien handler ikke bare om at softwaren virker. Det handler om hvem som har skrevet den, hvem som kan endre den, og hvem som har tilgang til dataene den genererer.

Det er ikke proteksjonisme. Det er sunn fornuft.

La meg avslutte der jeg begynte.

Tillit bygges ikke av seg selv. Den er et resultat av valg, politiske valg, teknologiske valg og institusjonelle valg. Det er vi som bestemmer om teknologien tjener fellesskapet på en trygg måte.

Norge har de siste ti årene vist at det er mulig å kombinere ambisjon med forsiktighet. Vi har prøvd ut ny teknologi i reelle omgivelser, vi har lært av det vi ikke visste, og vi har vært ærlige om begrensningene.

Mange her i salen mener nok at det kanskje har gått litt for tregt, og noen der ute mener kanskje det har gått for fort.

Hovedmålet til Arbeiderpartiregjeringen er å alltid være teknologioptimist, med øyne for trygghet som skaper tillit.

Tusen takk for meg.