Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Svalbardtraktaten 100 år

For hundre år siden, den 9. februar 1920 og i kjølvannet av første verdenskrig, undertegnet Norge og åtte andre stater Svalbardtraktaten i Paris. I 1925 trådte traktaten i kraft, og Svalbard ble innlemmet i Kongeriket Norge.

Svalbard er en del av landet vårt, og i år kan vi altså markere hundreårsdagen for Svalbardtraktaten. Med traktaten ble norsk suverenitet over øygruppen bekreftet. I dag er norsk suverenitet ubestridt, og Svalbard er like norsk som enhver region på fastlandet. I 1920 var spørsmålet om suverenitet en viktig avklaring, ikke bare for Norge, men for alle med interesser på Svalbard tidlig på 1900-tallet. Situasjonen på øygruppen før 1920 har blitt skildret som «vill vest», med eventyrere, kull- og gullgravere og lykkejegere som tok loven i egne hender. Med anerkjennelsen av norsk suverenitet lå alt til rette for å rydde opp i uklare eiendomsforhold og uregulert aktivitet.

Landskap på Svalbard.
Landskap på Svalbard. Foto: UD

For mange land var det viktig at traktaten ikke medførte at all utenlandsk aktivitet på Svalbard måtte opphøre. Dette er bakgrunnen for traktatens regler om likebehandling. Det betyr at Norge er forpliktet til å likebehandle borgere og selskap fra traktatlandene på visse områder, som jakt og fiske, adgang til øygruppen og utøvelsen av noen typer nærings­virksomhet. Dette er folkerettslige forpliktelser som Norge i alle år har lagt stor vekt på å ivareta. Likebehandlingsreglene i Svalbardtraktaten er for øvrig langt mindre omfattende enn dem som følger av EØS-avtalen.

Likebehandlingsreglene gjelder bare for borgere og selskaper fra stater som er part i traktaten. Tradisjonelt har norsk regelverk på Svalbard likevel ikke skilt mellom borgere fra traktatstatene og andre stater. Det vil si at personer fra for eksempel Thailand har hatt mange av de samme mulighetene som borgere fra partsland. Norge har i tillegg hatt et ikke-diskriminerende regelverk på områder der vi ikke er forpliktet til det etter traktaten. Dette er valg norske myndigheter har tatt ut fra praktiske og forvaltningsmessige hensyn.

Rett til likebehandling er ikke det samme som rett til ressurser. Norske myndigheter kan både regulere og forby aktivitet, så lenge dette gjøres uten å forskjellsbehandle på grunnlag av nasjonalitet. Dette er særlig viktig når det gjelder å ivareta det sårbare miljøet eller fordele begrensede ressurser. Samtidig stenger ikke traktaten for forskjellsbehandling ut fra andre grunner enn nasjonalitet. For eksempel er det bare personer som er bosatt på Svalbard som kan jakte rein på øygruppen. Du må også være eller ha vært fastboende på Svalbard for å kunne eie hytter der. Et annet eksempel er at det bare er fartøy fra land som tradisjonelt har fisket reker i området som kan fiske reker i territorialfarvannet ved Svalbard.

Likeretten til jakt og fiske er for øvrig en bestemmelse der enkelte stater utfordrer Norges tolkning. Ifølge traktaten skal alle borgere fra partslandene ha lik rett til jakt og fiske på Svalbards landterritorium og i territorialfarvannet rundt øygruppen. Det vil si 12 nautiske mil ut fra land.

Likevel har EU vist til denne likeretten når blant annet EU-landene Latvia og Litauen har ønsket å høste snøkrabbe på den norske kontinentalsokkelen også langt utenfor Svalbards territorialfarvann. Men ordlyden i traktaten er klar. Reglene om likebehandling gjelder kun på landområdet og i Svalbards territorialfarvann. Vi ser at enkelte andre stater vil ha en klar egeninteresse av å hevde en mer ekspansiv fortolkning av likeretten. Det vil jo innebære en kostnadsfri utvidelse av deres rettigheter på Norges bekostning.

Stater som hevder at traktatens henvisning til territorialfarvannet også omfatter havområder som ligger utenfor 12 nautiske mil, velger imidlertid en tolkning som strider mot folkeretten. Her er både Svalbardtraktaten, havretten og Wienkonvensjonen om traktatretten klar.

En generell utfordring knyttet til traktater kan være at parter tolker enkelte bestemmelser ulikt. Det samme gjelder Svalbardtraktaten. Misforståelser og manglende kunnskap om traktatens faktiske innhold kan også bidra til at enkelte aktører får urealistiske forventninger og oppfatninger om traktatens betydning for deres særinteresser.

Det dukker jevnlig opp spørsmål fra andre lands myndigheter og privatpersoner om hvordan de skal forstå norsk regelverk og forvaltning på Svalbard. Slike spørsmål blir besvart av relevant fagmyndighet, gjerne i brev eller møter, og noen ganger gjennom diplomatiske kanaler.

Svalbard er en del av Norge. Det er ikke naturlig at vi konsulterer med andre land om hvordan vi utøver myndighet i egne områder.

100-årsjubileet for Svalbardtraktaten er et godt tidspunkt for å rette opp i slike misforståelser og synspunkter som har utviklet seg på tvers av det som faktisk står i Svalbard­traktaten. Gjennom å markere at det er hundre år siden traktaten ble inngått en februardag i Paris, ønsker vi å bidra med kunnskap og fakta frem til vi i 2025 kan feire at Svalbard har vært en del av Kongeriket Norge i hundre år.

Til toppen