Ut av uføret. Ungdommens fremtid er samfunnets fremtid

Mange av oss har den siste tiden sett Netflix-serien «Adolescence». Serien viser hvor lett voksne mister ungdom når skjermen tar over. Den minner oss om at unge må ha tro på fremtiden og en plass i den. Det er både et politisk ansvar – og et personlig ansvar for hver og en av oss.

Tidligere var det ganske skarpe motsetninger mellom ungdom og eldre i politikken: De unge mente det ble for mye oppmerksomhet om de eldre, de eldre mente de unge tok for stor plass. Kanskje handler det om at jeg er blitt bestefar – men jeg synes bildet har snudd. Det er bred enighet om at vi må styrke eldreomsorgen i møte med at vi blir flere eldre. Like sterkt er det å se de eldre som engasjerer seg – og som bekymrer seg for hvordan fremtiden skal bli for våre unge.

La oss huske at utgangspunktet er godt. Det er gjennomgående godt å vokse opp i Norge. Ni av ti unge mener at livet deres er bra, ifølge Ungdata-undersøkelsen. Nesten åtte av ti mener de har alt de ønsker seg i livet. Det betyr ifølge forskerne bak undersøkelsen at de aller fleste har venner, lever aktive liv og har et godt forhold til foreldrene sine, skolen og stedet de bor.

Bak gjennomsnittstallene ligger det viktige nyanser. Én av dem er at mange kjenner på et press om å prestere på alle arenaer. En drivkraft er ukritisk skjermbruk og en konstant sammenligning med andres redigerte liv. Én annen nyanse er den tøffe erkjennelsen av at over 100.000 under 30 år står utenfor to av våre viktigste fellesskapsarenaer: Utdannelse og arbeid.

Når så mange unge blir stående utenfor, gjør vi noe galt i politikken. Det hjelper ikke ungdommen at vi forsvarer systemene – oppgaven er heller å fikse systemene, for å si det enkelt. Det var grunnen til at jeg i nyttårstalen snakket om «Ungdomsløftet», som Ap-regjeringen nå er godt i gang med å gjennomføre.

For det første: I fjor høst innførte vi retten til å fullføre videregående opplæring – 30 år etter at en annen Ap-regjering innførte retten til å begynne i videregående opplæring. En elev som avbryter opplæringen eller stryker i ett eller flere fag, vil nå ha rett til å fortsette til de har fullført og bestått. Hvorfor er det viktig? Fordi vi vet altfor godt at bestått videregående opplæring er en nødvendig forutsetning for en varig tilknytning til norsk arbeidsliv. Vi må gjøre det vi kan for å unngå at noen blir stående på halvveien. Da må vi rett og slett erkjenne at utdannelse ikke kan starte og slutte på akkurat samme tid for alle.

For det andre: I 2023 ga vi en garanti som innebærer tett oppfølging av alle under 30 år som står utenfor utdannelse og arbeid. Vi har ansatt egne ungdomsveiledere i Nav, som med en større verktøykasse enn før, får bedre mulighet til å hjelpe ungdom tilbake i aktivitet. Jo kortere tid unge går uten aktivitet, desto mindre er faren for varig utenforskap. I årets budsjett styrker vi tiltakene for å få flere i jobb og færre på trygd med nesten 770 millioner kroner.

For det tredje: Vi setter nå i gang et eget fulltidstilbud rettet mot unge som aldri har vært i jobb. Denne gruppen må ofte ha en diagnose eller være syk for å få inntektssikring. Nå vil vi gi dem inntekt på samme nivå som minstesatsen for arbeidsavklaringspenger så lenge de deltar i arbeidspraksis eller arbeidsmarkedstiltak. Da kan de få vise hva de kan i stedet for å bevise at de er syke for å få økonomisk støtte. Med trygghet for grunnleggende inntekt kan de bruke tiden og energien sin på å lære, utvikle seg og komme i varig arbeid.

Ingen bør dømmes etter hvor de starter i livet. Alle bør ha rett til en ny sjanse – og disse tre tiltakene handler om nettopp det. Men det handler ikke bare om å legge til rette, det handler også om å stille krav. Jeg mener det har vært for svak kobling mellom plikter og rettigheter i offentlige tiltak for ungdom. Velferdsstaten, slik den opprinnelig var tenkt, var like mye plikter som rettigheter. Vi må tilbake dit. Når mange unge står utenfor, er det ikke bare politikken som ikke har strukket til. Vi har heller ikke stilt klare nok krav og forventninger til den enkelte.

Vi ser forsiktige tegn på at vi er på rett vei: Vi har fortsatt for mange unge uføre, men den store veksten vi så mellom 2013 og 2021 har stoppet opp. Flere fullfører videregående opplæring. Og den nevnte Ungdata-undersøkelsen viser at færre unge føler seg ensomme og at den kraftige økningen i skjermtid nå flater ut. Det siste vet vi vil forsterkes nå som vi strammer inn på mobilbruk i skolen og arbeider for å innføre enn aldersgrense på sosiale medier.

Å gi ungdom selvtillit og muligheter er en politisk oppgave – men ikke bare det. I møte med en ungdomskultur som er så sterkt drevet av sosiale medier, trekker mange voksne seg tilbake. Vi forstår ofte ikke hva som skjer. Vi nøler med å stille krav og markere noen grunnleggende verdier om hva som er rett og galt. TV-serien «Adolescence» får frem denne bristen i kommunikasjon mellom generasjoner på en tankevekkende måte.

For å gi unge trygghet for fremtiden, trenger vi en kultur som ser ungdom, stiller opp – og stiller krav. Det betyr voksne som spør én gang til. Som tåler ungdom som strever. Arbeidsgivere som tør å gi en ny sjanse. Lærere som aldri gir opp. Trenere som bygger opp mer enn muskler. Og venner som ikke slipper taket.