Forsiden

Vi er flere som står på Shabanas skuldre

Shabana Rehman gikk foran og brøytet vei, slik at vi som kom etter, slapp å tråkke opp hele stien alene.

Hun tok de store kampene og de tunge løftene, slik at vi som kom etter, skulle få det litt lettere. Hun fortsatte å kjempe til tross for motbør og den personlige kostnaden det krevde.

Det er med sorg at jeg leser om hennes altfor tidlige bortgang.

En stor inspirasjon

Shabana var en pionér i kampen for likestilling og ytringsfrihet. Hun satte ord på hvordan negativ sosial kontroll arter seg, og hvilke konsekvenser det har både for dem som opplever det, og for samfunnet. Det er få som har betydd så mye som henne i kampen mot negativ sosial kontroll, æreskultur og æresrelatert vold.

Shabana Rehman var et stort forbilde for meg da jeg begynte å skrive og snakke om disse temaene i offentligheten for seks år siden. Hennes kompromissløshet og mot hadde inspirert meg lenge. På grunn av Shabana visste jeg at jeg ikke var alene.

Fordi hun gikk foran, kunne jeg stå stødig i å fortelle sannheten om mitt eget liv og livet til de som ser ut som meg, selv når andre prøvde å anklage meg for å lyve eller overdrive.

Trakk ikke opp stigen

Vi er flere som står på skuldrene til Shabana og de andre kvinnene som har gått foran. Vi er mange som kjemper sammen nå, men Shabana og hennes medsøstre kjempet alene.

I tillegg til å være et forbilde løftet Shabana også historiene om våre opplevelser opp og frem. Selv når de var annerledes enn hennes egne. Hun trakk ikke opp stigen etter seg.

Selv om vi ikke alltid har vært enige om hvordan det skulle gjøres, så har hun vært en ledestjerne når det gjelder målet:

Frihet for alle, uansett hvem de er, hvor de kommer fra, og hvordan de ser ut.

Frihet fra skamgjøring, frihet fra vold og frihet fra æreskulturens grep over enkeltindividers liv.

Friheten til å definere sitt eget liv og sin egen historie.

«Ta scenen, grip mikrofonen»

Det er særlig ett eksempel på hvordan hun kontinuerlig gjorde dette, også ved små grep, som jeg stadig tenker tilbake på.

I november 2016 var flere titalls kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn samlet på Riksscenen, både på scenen og i salen, for å delta på arrangementet «Sisterhood» i regi av Deeyah Khan. Arrangementet rommet et mangfold av stemmer og viste at kvinner som ser ut som oss, er en sammensatt gjeng med ulike meninger og opplevelser.

I ettertid ble det laget en sak i Dagbladet om arrangementet og de skamløse kvinnene, som på forsiden av papiravisen fikk overskriften «Truet og hatet». Det tok ikke lang tid før Shabana delte et redigert bilde på Facebook med en ny overskrift. Hun insisterte på at den skulle være «Elsket og beundret».

I deleteksten skrev hun blant annet «Dette arrangementet har så grensesprengende MYE mer i seg enn overskriften om hat og hets», og la til «Vi ELSKER dere jenter, stå på, ta scenen, grip mikrofonen. Den er deres. Den har alltid vært deres og ventet tålmodig på dere. Velkommen hjem.» Hun ville endre narrativet.

Nektet å la andre definere oss

Det er slik jeg vil huske henne. Som en som nektet å la andre definere oss. En som sa tydelig fra. En som løftet andre opp.

En som brukte hele livet på å kjempe, og som kjempet til siste slutt.

Takk for alt du har kjempet, og for at du aldri ga opp. Hvil i fred.