Ole Bachke

Mer rettsvitenskapsmann enn politiker

Trykk av mannsperson med skjegg
Foto: Ukjent

Periode som justisminister:

  • 1879–1880
  • 1881–1882

Ole Andreas Bachke ble født på Røros 6. mai 1830. Faren var lensmann, bergskriver og skoginspektør. Han tok juridisk embetseksamen i 1852, og arbeidet så en tid som kopist og advokatfullmektig, før han deretter dro på en lengre utenlandsreise til Tyskland, Frankrike og England, for å fortsette sine juridiske studier. Målet var å kvalifisere seg som lærer på universitetet. Han må ha fått tid til litt annet enn studier, i 1856 giftet han seg med den 17 år gamle Augusta Marie Kräuter, som var datter av en advokat i Heidelberg. De fikk til sammen 10 barn. Utenlandsoppholdet tok slutt samme år som han giftet seg, og for å forsørge sin nystiftede familie startet han som overrettssakfører i Kristiania. Han ble referent for justissaker ved Kristiania stiftsoverrett i 1860, assessor (dommer) samme sted i 1864 og justitiarius i 1878. På 1870-tallet var han i en lengre tid medlem av Kristiania bystyre.

Bachke var en av stifterne av Den norske Sagførerforening i 1861, og redaktør av «Ugeblad for Lovkyndighed, Statistikk og Statsøkonomi». Han hadde i disse årene en omfattende vitenskapelig produksjon, og hans opphavsrettslige arbeide (Om den saakaldte litterære og kunstneriske Eiendomsret) ble ansett som hans hovedverk. På oppdrag fra Kirkedepartementet skrev han utkast til lover om skrifteeiendomsrett og kunstnerisk eiendomsrett. Han hadde en komparativ tilnærming i sine arbeider, og var godt kjent med andre lands rettssystemer etter sine studieår i utlandet. Men han var også aktiv på strafferettens område, hvor han i stor grad forfektet liberale ideer han hadde fanget opp i Europa. Blant annet var han meget skeptisk til dødsstraff, og skrev en artikkel «Om Dødsstraffens Ophævelse» i 1869. I 1879 ble han æresdoktor i jus ved Københavns universitet.

Bachke kom inn i regjeringen i 1879, som justisminister etter Johan Collett Falsens død. Han satt som justisminister i to perioder på ca. et år, avbrutt av et opphold ved statsrådsseksjonen i Stockholm. Han hadde dårlig helse, og allerede i 1880 hadde han det som ble beskrevet som en «sykelig lyst» til å slutte som statsråd. Han fikk imidlertid ikke lov til å slutte, men ble av helsemessige grunner sendt til Stockholm. «For at Bachke kunne komme til krefter i mer smult farvann, ble det arrangert slik at han ble sendt til Stockholmsavdelingen for ett år», skrev historikeren Alf Kaartvedt. Statsminister Fredrik Stang var åpenbart ikke helt tilfreds med sin justisminister, i et brev til en kollega skrev han blant annet: «Det har været mig tungt at see, hvorledes den elskelige, grundige og indsigtsfulle collega, vi have i Bachke, dessverre ikke er forlehnet med tilstrækkelig quantum af den moralske, maaskee heller ikke af den physiske styrke, som udfordres paa en statsraadspost, ialfald under høi politisk søgang».

Som justisminister utarbeidet Ola Bachke et forslag til en egen advokatlov, med bestemmelser om lovregulert organisatorisk organisering og indre selvjustis. Forslaget møtte imidlertid motstand, også blant advokatene. I følge motstanderne var det slett ikke behov for noen indre selvjustis, den frie konkurranse sakførerne imellom ville ta knekken på de uhederlige og udyktige. Regjeringen Selmer fikk etter hvert andre ting å stri med, og Backhes lovforslag ble aldri fremmet.

Fra et liberalt utgangspunkt beveget han seg på 1870-tallet mot det politiske høyre. Som justisminister var det han som skrev regjeringens innstilling til tredje gangs sanksjonsnektelse av Stortingets vedtak om statsrådenes adgang til Stortinget. Han skulle visstnok ha vært noe motvillig til å gå inn for dette, men formulerte likevel at kongens rett til å nekte sanksjon var hevet over tvil. Han ble som følge av dette fradømt embetet som statsråd ved riksrettssaken i 1884. Han var da ikke lenger justisminister, men hadde i 1882 overtatt Revisjonsdepartementet. Da regjeringen Selmer gikk av 11. mars 1884 ble Bachke konstituert som statsminister for det forretningsministerium som ble etablert inntil Schweigaard overtok med det såkalte «aprilministeriet».

Etter dette ble Bachke utnevnt til assessor i Høyesterett. I sitt dommervirke er han beskrevet som analytisk og konsistent. Han skrev blant annet viktige vota om eiendomsrettens til sjøgrunn (Rt. 1889 s. 33 og s. 633) og bidro til Høyesteretts mer aktive prøving av lovers grunnlovmessighet. Han var fortsatt plaget med dårlig helse, og døde 3. januar 1890, bare 59 år gammel.

Bachke var sammen med Bernhard Getz aktiv i utarbeidelsen av straffeprosessloven av 1887.

Bachke var en stor skandinavist, en aktiv forkjemper for felles nordisk lovgivning og engasjert deltaker på de nordiske juristmøter. Han tilhørte dessuten kretsen rundt Henrik Ibsen.

Han er omtalt som en av de mest fremstående jurister i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Fra hans omfattende litterære produksjon kan, foruten de allerede omtalte, nevnes

  • Om det borgerlige Ægteskap (1861)

  • Om Forbrydelsers sammenstød (1862)

  • Om Mishandling af Dyr (1864)

  • Skandinavismen. De nordiske Rigers Værn i Nutid og Fremtid (1864).