6.4.2 Prinsipielt om...

6.4.2 Prinsipielt om konkurransen på finansmarkedet

Konkurranse er ansett som gunstig fordi det stimulerer til effektiv ressursutnyttelse og lavest mulig priser for forbrukerne. Forutsetningen for effektiv ressursutnyttelse og lavere priser er imidlertid bare delvis oppfylt i finansmarkedene. Dette har sammenheng med at deltakerne i finansmarkedet har ulik informasjon, som det kan være forbundet med betydelige kostnader å framskaffe. Forhold som kan begrunne at det er visse begrensninger for konkurransen i finansmarkedet, er særlig at driftsopphør og avvikling av en finansinstitusjon i stor grad vil ramme kunder og andre uprofesjonelle kreditorer. I andre bransjer vil tapene ved konkurs i større grad begrense seg til profesjonelle kreditorer. Det er dessuten større fare for ringvirkninger til andre foretak i og utenfor den finansielle sektor ved "konkurs" i finansinstitusjoner. I verste fall kan en slik avvikling ha systemvirkninger som kan true hele det finansielle systemet. Dette er bakgrunnen for at myndighetene stiller særlige krav til banker og andre finansinstitusjoner. Det kan således tenkes å være til stede et visst motsetningsforhold mellom på den ene siden hensynet til konkurransen, og dermed kostnadseffektiv produksjon av finansielle tjenester, og på den annen side hensynet til finansiell stabilitet, ved at for sterk konkurranse kan gi lav inntjening og svekket soliditet.

Finansmarkedet er på denne bakgrunn vesentlig mer omfattende regulert enn det som er tilfellet for andre markeder. Samtidig står finansinstitusjonene under spesielt tilsyn fra myndighetene, først og fremst representert ved de oppgaver som Kredittilsynet utfører. Reguleringen av finansinstitusjonene tar i stor grad sikte på å begrense institusjonenes adgang til å ta risiko for på den måten å gjøre kundenes midler mindre risikoutsatt. Dessuten sikter reguleringene mot å øke aksjonærenes egeninteresse i at finansinstitusjonen ikke opplever for store tap. Blant de viktigste reguleringene er kapitaldekningskrav, begrensninger på institusjonens eierskap og aktivitet i annen virksomhet, begrensningen på enkelteengasjementer med enkeltkunder og sikringsordninger for innskytere i banker. Viktige elementer i reguleringen av forsikringsnæringen gjennom den generelle forsikringslovgivningen er særlig krav til forsikringsfond, tekniske avsetninger og kapitaldekning, i tillegg til spesielle krav til kapitalforvaltningen. De norske reguleringene følger i all hovedsak internasjonale standarder.

Finansmarkedet består av en rekke ulike markedssegmenter, og konkurransen arter seg ikke på samme måte i de ulike segmentene. Egenskaper ved hvert delmarked har betydning for konkurransen. Av stor betydning er eventuelle etableringshindringer, formelle eller reelle. Generelt vil lave etableringsbarrierer i et marked virke disiplinerende på produsentene til å produsere kostnadseffektivt. Dette gjelder selv om det ikke er mange konkurrenter i markedet. De som er i markedet vil da stå overfor trusselen om at nye bedrifter vil etableres dersom gevinsten i bransjen blir høy. Jo færre etableringshindringer, jo sterkere vil konkurransen være. På denne bakgrunn vil det være relevant å se på de etableringshindringer som finnes i finansmarkedet, og forsøke å anslå deres betydning for konkurransen i markedet. Det er ulike typer etableringshindringer.

For det første er det formelle hindringer, slik som konsesjonsplikt, kapitalkrav og kompetansekrav. EØS-avtalens bestemmelser om etableringsrett for filial og rett til å tilby tjenester direkte over landegrensene har redusert de formelle etableringshindringene, og slik sett har de bidratt til økt konkurranse i det norske markedet. Konkurransen kan altså øke uten at nyetableringer finner sted, fordi trusselen om nyetableringer kan hindre de eksisterende institusjonene i å ta for høye priser.

Høye etableringskostnader i en bransje vil på den annen side bidra til å redusere trusselen fra potensielle inntrengere og kan på den måten bidra til å redusere konkurransen. Ved etablering av kredittinstitusjon er kravet til minste startkapital 5 mill. ECU, dvs. om lag 40 mill. kroner. I spesielle tilfeller kan et lavere beløp tillates, men likevel ikke lavere enn et beløp som tilsvarer 1 mill. ECU. I tillegg kommmer en rekke andre kostnader som ikke er regulert av myndighetene, f.eks. må en bank som skal drive med betalingsformidling betale et tilslutningsgebyr til Bankenes betalingssentral (BBS).

Selv om høye etableringskostnader i utgangspunktet kan sies å bidra til å redusere antallet finansinstitusjoner som etableres, er det tvilsomt om etableringskostnadene virkelig medfører redusert konkurranse og økt inntjening i finansmarkedet. Trolig er det andre forhold som i større grad bidrar til å begrense etableringene. Slike forhold er bl.a. kostnadene med å oppnå tillit hos potensielle kunder. Nye banker vil bl.a. lett komme til å få de "dårlige" kundene fordi en nyoppstartet bank gjerne vil ha dårligere informasjon enn de etablerte bankene. Kundelojalitet overfor eksisterende banker vil bidra til å redusere trusselen fra potensielle nye banker. I de siste 20 årene, og da særlig etter dereguleringen av finansnæringen, har imidlertid kundenes lojalitet til enkeltbanker blitt redusert. I dag er bankkunder i større grad innstilt på å bytte bank for å oppnå bedre betingelser. Dette har bidratt til å gjøre det norske finansmarkedet mer konkurranseutsatt.

Den formelle adgang til å etablere nye forsikringsselskaper ble gjort lettere ved innføringen av ny forsikringslovgivning i 1988. De reelle muligheter til å etablere nye forsikringsselskaper er til en viss grad begrenset av de krav loven stiller til ansvarlig kapital, men dette har neppe bidratt til å forhindre seriøse selskapsetableringer. Etablering av nye forsikringsselskaper av noen størrelse, ikke minst innenfor livsforsikring, er imidlertid under enhver omstendighet en meget krevende prosess, idet det kreves høy og allsidig kompetanse i selskapet, og en driftsperiode på flere år før en kan opparbeide en portefølje av noen størrelse, dersom selskapet skal starte helt fra grunnen av.

Produksjonsteknologien i en bransje kan også hindre etableringer. To viktige begreper er stordriftsfordeler og breddefordeler. Med stordriftsfordeler menes at produksjonskostnaden pr. enhet faller når det produseres høyere kvantum. Med breddefordeler forstås at produksjonskostnaden for et produkt faller dersom det også produseres et annet produkt.

Stordriftsfordeler fungerer som en etableringsbarriere fordi potensielle konkurrenter må produsere et svært stort kvantum med —n gang for å oppnå en like kostnadseffektiv produksjon som de allerede etablerte bedriftene. Dersom det eksisterer stordriftsfordeler, kan tjenesten produseres billigere dersom det bare finnes —n eller få produsenter. En står da overfor det som kan kalles et naturlig monopol, som kan ha fordeler sett fra samfunnets side. Utfordringen for myndighetene vil i så fall være å regulere produsentene slik at de ikke utnytter situasjonen ved å ta urimelig høye priser.

Innenfor bankmarkedet kan det finnes stordriftsfordeler innenfor enkelte av bankenes oppgaver. F.eks. antas det at det innenfor betalingsformidling eksisterer klare stordriftsfordeler, både på grunn av minibanknett og betalingsnett. Siden norske banker samarbeider på dette området, og alle banker har tilgang til den infrastruktur som finnes, er stordriftsfordelene på dette området allerede realisert. Den avtalen som nå er kommet i stand mellom Postbanken og de to bankforeningene om adgang til hverandres minibanknett, forsterker ytterligere dette. Tilgangen er imidlertid ikke kostnadsfri, og etableringskostnaden representerer som nevnt i seg selv en etableringshindring.

Innenfor kredittformidling kan det eksistere visse stordriftsfordeler fordi risikospredning i utlånsmassen avhenger av størrelsen på balansen og av den geografiske spredningen i engasjementene. Det kan imidlertid tenkes at disse stordriftsfordelene er utnyttet på et så tidlig stadium at de ikke er relevante for noen av de strukturendringene som fortsatt finner sted i finansmarkedet i dag. Dessuten kan en bank som foretar kredittvurdering, fordele lånet på flere banker (syndikering av lån), og banken kan styre sin portefølje gjennom kjøp av obligasjoner og sertifikater.

En bank må ha et minste forretningsvolum dersom den skal kunne opparbeide seg kompetanse om komplekse produkter (f.eks. derivater) og være virksom i valutamarkedet. Dette gjelder også dersom en norsk bank skal lede syndikering av lån internasjonalt, og dersom banken skal lede plassering av obligasjonslån. Også for å ivareta kompetanse på disse områdene er en viss størrelse nødvendig. Banken trenger et visst antall slike transaksjoner for å bære de faste kostnadene (systemer, personale), og den må ha en viss størrelse for å kunne delta internasjonalt. Større internasjonalt orienterte bedrifter, i industri- og rederivirksomhet, stiller i praksis slike krav til kvalitet, kompetanse og pris for sine banktjenester at selv de største norske banker har vanskeligheter med å konkurrere om slike bankforretninger. De største norske bedriftene benytter i dag i stor utstrekning utenlandske banker for mange av sine internasjonale tjenester, samtidig som norske banker i liten grad tar del i finanstjenester for utenlandske bedrifter som ikke har tilknytning til Norge. I tillegg kan det være nødvendig å være av en viss størrelse for å oppnå gode innlånsvilkår i internasjonale markeder, eller for å kunne oppta lån internasjonalt overhodet.

Breddefordeler fungerer som etableringsbarriere fordi nye konkurrenter må produsere hele produktspektret for å få like lave produksjonskostnader som eksisterende bedrifter. Den informasjonen som banken får om kunden ved å observere bevegelsene på vedkommendes innskuddskonto, kan utnyttes i forbindelse med kredittvurdering ved søknad om lån. Det kan også eksistere breddefordeler mellom bank og forsikring, kanskje særlig på salgssiden. Dette kan ha vært noe av drivkraften bak de finanskonserndannelser som har skjedd de senere årene.

Det er gjort en rekke empiriske studier for å avdekke ev. stordriftsfordeler i bankmarkedet. I alle slike studier støter en imidlertid på betydelige problemer med å måle en banks produksjon, noe som gjør resultatene usikre. Flere studier konkluderer med at det finnes stordriftsfordeler for relativt små banker, men at slike fordeler allerede er utnyttet når banken når en beskjeden størrelse. Studier som er foretatt indikerer dessuten at stordriftsfordelene gjennomgående synes å være små.

En annen måte å analysere stordriftsfordeler på er å se på den historiske utviklingen i bankmarkedet. Den konsentrasjon som har funnet sted i banknæringen i etterkrigstiden, kan skyldes eksistensen av stordriftsfordeler, men konsentrasjonen kan også skyldes andre forhold. "n studie som er foretatt viser f.eks. at bankenes driftskostnader som andel av forvaltningskapitalen ikke er redusert i etterkrigstiden, til tross for den konsentrasjon som har funnet sted. dette kan tyde på at stordriftsfordeler ikke har vært bakgrunnen for fusjonene. men årsaken til at kostnadsandelene ikke har falt, kan også være at bankenes produktspekter har endret seg.

Empiriske studier av breddefordeler har i første rekke analysert hvorvidt kostnadene ved kredittvurdering er lavere dersom lånsøkere også er innskuddskunde i banken. Også i slike studier støter en på problemer med å måle produksjonen. Amerikanske undersøkelser kan tyde på at kostnadene ved utlånsvirksomheten blir lavere jo flere innskuddskunder som banken har. Utover dette gir studier liten støtte for antakelsen om at det er til stede breddefordeler i bankvirksomhet.

Dersom det er stordriftsfordeler i bankmarkedet, vil det være kostnadseffektivt at markedet betjenes av et begrenset antall banker. Det er i så fall ikke sikkert at det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt at det finnes mange konkurrenter i markedet, selv om dette øker konkurransen. Som omtalt er det imidlertid usikkert hvorvidt det eksisterer slike stordriftsfordeler og hvor store disse eventuelt er. Uavhengig av om det finnes stordrifts- eller breddefordeler, vil nedbygging av etableringshindringer øke konkurransen i markedet, og kan dermed bidra til mer effektiv produksjon og lavere priser.

Sterk konkurranse kan gi lav inntjening. Svært lave marginer vil svekke soliditeten og øke faren for insuffisiens og offentlig administrasjon med store samfunnsmessige kostnader. Reguleringene av finansmarkedet representerer en avveining mellom tilstrekkelig konkurranse på den ene siden og soliditet i enkeltinstitusjoner og dermed stabilitet i det finansielle systemet på den andre siden.

Konkurransen i et marked avhenger også av de alternativer som eksisterer til bransjens produkter. Direkte låneopptak i verdipapirmarkedet har i lang tid vært en betydelig finansieringskilde for næringslivet, særlig for de største bedriftene. Konkurransen i dette markedet er derfor sterk. For småbedrifter og privatpersoner finnes det ikke like klare alternativer til låneopptak fra en finansinstitusjon. Et alternativ til alle former for låneopptak er egenfinansiering eller finansiering over egenkapitalmarkedet. Dette har vært en viktig finansieringskilde i de senere år. Innenlandsk etterspørsel etter kreditt fra bedrifter og privatpersoner var svært lav fra 1990 til 1994. Den reduserte kredittetterspørselen har bidratt til å øke konkurransepresset i næringen.

Også på innlånssiden kan konkurransen ha økt som følge av større tilgang til alternative spareformer. Viktige substitutter til innskudd i bank er direkte plasseringer i verdipapirmarkedet i låne- eller egenkapitalinstrumenter, samt sparing i forsikring. Særlig har forsikringssparing økt i omfang, noe som kan ha sammenheng med demografiske forhold (økt forventet levetid) og velstandsutviklingen i samfunnet. Et annet moment er at forsikringsproduktene har blitt endret slik at de framstår som klarere alternativer til banksparing enn hva tilfellet var tidligere. For bankenes konkurranse om innskudd er derfor også den avkastning som kundene oppnår i verdipapirmarkedet og hos livselskapene av betydning. Konkurransen om sparemidlene er hard. Det er neppe mulig for noen få banker å styre betingelsene i markedet for innskuddsmidler. Bankene har bl.a. møtt denne utviklingen gjennom å etablere egne verdipapirfond, og de fleste bankene er dessuten tilknyttet livsforsikringsselskaper gjennom eierskap eller samarbeidsavtaler.

Dannelse av finanskonsern gjennom oppkjøp leder til færre uavhengige finansinstitusjoner. Dette kan isolert sett bidra til å redusere konkurransen i de markeder der finanskonsernet har sin virksomhet. Bl.a. kan dannelsen av store finanskonsern virke uheldig for det norske verdipapirmarkedet.

Finansieringsvirksomhetsloven §2-14 med tilhørende forskrift begrenser adgangen til å fastsette gunstigere priser og øvrige vilkår ved kjøp av flere tjenester fra samme selskap eller samme konsern. Slik kopling vil kunne svekke konkurransen ved at de mest konkurransedyktige selskapene kun tilbyr sammensatte produkter hvor rabatter er avhengig av at kunden kjøper andre tjenester uten naturlig tilknytning. Det sett av kontrakter som tilbys vil dermed kunne bli mindre i samsvar med forbrukerbehov, og effektivitetstap vil kunne oppstå. Det vil likevel være adgang til å tilby tjenester i sammenheng der det foreligger naturlig tilknytning mellom ulike tjenester eller kostnadsbesparelser. Det har ved håndhevelsen av denne bestemmelsen blitt stilt krav om at slike sammenhenger eller kostnadsbesparelser dokumenteres.

Det bør også nevnes at opprettelse av finanskonsern også kan tenkes å bidra til økt konkurranse i visse segmenter av finansmarkedet. F.eks. vil en forvente økt konkurranse i livsforsikringsmarkedet dersom et livselskap gjennom konserndannelsen får tilgang til et bedre distribusjonsnett.