Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

6.4.5 Konkurranseforhold...

6.4.5 Konkurranseforhold i finansmarkedet

Blant finansinstitusjonene er det forretningsbankene og sparebankene som tilbyr det bredeste spekter av utlånsprodukter. De opererer både i personmarkedet og næringsmarkedet og tilbyr både byggelån, driftskreditter og langsiktig finansiering (nedbetalingslån). Forretningsbankene har imidlertid en betydelig større andel av sine samlede utlån i næringsmarkedet enn sparebankene.

Statsbankene har betydelige markedsandeler både innenfor personmarkedet og næringsmarkedet. Fram til begynnelsen av 1980-årene, mens kreditt i stor grad var et rasjonert gode, var statsbankene viktige organer for kanalisering av kreditt til prioriterte formål. Etter at kredittreguleringene ble bygget ned, har formidlingen av rentesubsidier på lån til prioriterte formål og låntakere vært en viktig funksjon ved siden av kredittytingen. Statsbankene yter i hovedsak investeringslån eller nedbetalingslån og kun i begrenset grad byggelån og driftskreditter.

Andre viktige tilbydere av kreditt er kredittforetak, forsikringsselskaper, finansieringsselskaper og Postbanken. I tillegg skjer en betydelig del av kredittilførselen til foretak og kommuner ved direkte låneopptak i obligasjonsmarkedet og i utenlandske finansinstitusjoner. Kredittforetakene er som oftest spesialiserte innenfor enkelte deler av utlånsmarkedet. De yter i hovedsak lang- og mellomlangsiktige lån mot pantesikkerhet i fast eiendom og produksjonsmidler, og kun i begrenset grad byggelån og driftskreditter. Av forsikringsselskapenes samlede utlån ved utgangen av 1994 var 59,4 pst. gitt til personmarkedet. Låneopptak direkte i obligasjonsmarkedet vil i hovedsak være forbeholdt de større foretakene og kommunene. Lån i utenlandske finansinstitusjoner er mest aktuelt for de større og internasjonalt kjente foretakene.


Tabell 6.8 Publikums kreditt etter kilde. Andeler i prosent


197519801985199019921994

Forretningsbanker16,715,320,123,722,822,4
Sparebanker13,012,415,518,118,620,7
Statsbanker21,425,918,215,317,816,9
Postbanken og Postgiro0,70,90,91,01,62,4
Kredittforetak6,16,98,213,68,06,0
Finansieringsselskap1,61,52,41,91,72,3
Livsforsikringsselskap m.v.7,15,55,66,27,86,7
Skadeforsikringsselskap1,21,00,90,40,60,4
Obligasjonsmarkedet4,03,04,34,75,46,6
Sertifikatmarkedet--0,41,20,50,5
Markedslån1,01,44,41,40,70,4
Lån fra utlandet[1]27,226,219,112,514,514,7

Kreditt i alt100100100100100100

[1] Inkl. publikums sertifikat- og obligasjonsgjeld utenlands.

Kilde: Norges Bank.


Tabell 6.8 viser utviklingen i andeler av kreditt ytt til publikum fra ulike kilder i utvalgte år i perioden 1975-1995 (andel av utestående kreditt). Både forretnings- og sparebankene økte sine markedsandeler spesielt gjennom 80-tallet. Siden 1990 har forretningsbankenes andel av utestående kreditt gått noe ned, mens sparebankene har hatt en viss økning. Kredittforetakenes andel økte sterkt fra 1985 til 1989-90, men er mer enn halvert siden 1990. Dette har særlig sammenheng med omdanningen av Bolig- og Næringskreditt til bank i 1992, samt salg og overføring av andre kredittforetaks porteføljer til banker. Tabellen viser videre at særlig andelen lån fra utlandet har gått opp siden 1990. Konkurransen fra utlandet er nærmere omtalt nedenfor.

Sparebankene, forretningsbankene og statsbankene har de største markedsandelene i personmarkedet. Både sparebankenes, forretningsbankenes, forsikringsselskapenes og kredittforetakenes markedsandeler i personmarkedet har økt siden tidlig på 1980-tallet og fram til i dag, mens statsbankenes markedsandel har falt betydelig. Dette har særlig sammenheng med at statsbankene i hovedsak tilbyr subsidierte lån til spesifiserte formål, og at det inntil nylig i liten grad har vært noen reell konkurranse mellom disse og forretnings- og sparebankene.

I nærings- og kommunemarkedet er det forretningsbankene og statsbankene som har de største markedsandelene. Av statsbankene er her Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og Kommunalbanken viktigst. Siden statsbankene i hovedsak tilbyr lån til spesifiserte formål, er hovedkonkurrentene i næringsmarkedet forretningsbankene, kredittforetak, sparebanker og forsikringsselskaper. Statsbankenes markedsandel har falt siden 1980 og fram til i dag, mens forretnings- og sparebankene er de gruppene som har hatt den største økningen i markedsandelene.

I figur 6.4 vises gjennomsnittlige renter for utlån til publikum for forretnings- og sparebanker, kredittforetak og livselskaper i perioden 1988-94. Det gjøres oppmerksom på at en slik sammenlikning av gjennomsnittsrenter kan være noe villedende, bl.a. fordi det er relativt store forskjeller i sammensetningen av utlånsporteføljen til de forskjellige gruppene, og fordi det innenfor de ulike gruppene er ulik grad av fastrentelån. Det kan allikevel være interessant å se på utviklingen i gjennomsnittsrenter over tid. Dersom konkurransen fungerer mellom de ulike gruppene, vil en forvente å finne noenlunde sammenfallende utvikling i utlånsrentene.


Figur 6.4 Gjennomsnittlige (veide) rentesatser for alle utlån til publikum. Prosent p.a. ved utgangen av kvartalet. 4. kv. 1988 til 2. kv. 1995

Kilde: Norges Bank.


Det framgår av figur 6.4 at gjennomsnittsrentene for alle grupper har falt markert i perioden. Kredittforetakene hadde betydelig lavere gjennomsnittlig utlånsrenter enn bankene i 1988, mens de har noe høyere gjennomsnittsrente ved utgangen av 1994. Siden kredittforetakene tilbyr lån med relativt lang rentebindingstid, vil det imidlertid gå noen tid før et generelt rentefall får fullt gjennomslag i hele utlånsporteføljen. I tillegg er rentekurven nå stigende, slik at det ikke uten videre kan forventes et tilsvarende fall i rentebetingelsene som tilbys fra kredittforetak selv over tid. Av figuren framgår det videre at livselskapene, som særlig yter boliglån med god pantesikkerhet, hele tiden har hatt betydelig lavere renter enn bankene, men avstanden har blitt mindre mot slutten av perioden. Det forhold at de langsiktige rentene den siste tiden har ligget betydelig over kortsiktige renter, kan bidra til å forklare at bankene har økt sin andel av publikums kreditt, bl.a. på bekostning av kredittforetakene og livselskapene, jf. tabell 6.8 overfor.

innskuddsmarkedet har forretnings- og sparebankene samt Postbanken enerett til å motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Figur 6.5 viser at det har vært svært små endringer i innskuddsandelene mellom disse. Fra 1975 til 1985 ble (daværende) Postsparebanken og Postgiros andel noe redusert, men har siden økt. Forretningsbankene har hatt en viss reduksjon i sin markedsandel i innskuddsmarkedet fra 1992 til 1994, mens sparebankenes utvikling har vært den motsatte.


Figur 6.5 Bankinnskudd fra publikum i forretningsbanker, sparebanker og Norges Postbank/Postgiro. Andeler i prosent

Kilde: Norges Bank og Statistisk sentralbyrå.


De senere årene har verdipapirfondene representert en økende konkurranse i forhold til bankinnskudd. Dette gjelder særlig obligasjons- og pengemarkedsfond. Også forsikringsselskapene har produkter som i noen grad konkurrerer med bankinnskudd.

Innlån via obligasjonsmarkedet var tidligere forbeholdt kredittforetakene. Idag kan imidlertid bankene og finansieringsselskapene foreta innlån i obligasjonsmarkedet på lik linje med kredittforetakene. Forretningsbankene har etterhvert blitt en ikke ubetydelig konkurrent til kredittforetakene i dette markedet. Alle statsbankene bortsett fra Kommunalbanken finansieres ved lån fra staten. Kommunalbanken henter en stor del av sin finansiering direkte i obligasjonsmarkedet.

Forsikringsselskaper har ikke adgang til å finansiere sin utlånsvirksomhet ved innlån.

Tabell 6.9 viser utviklingen i publikums finansielle fordringer i utvalgte år fra 1975 til 1994 (andelen utestående fordringer). Andelen holdt som bankinnskudd har falt markert, fra over 40 pst. i 1980 til om lag 30 pst. ved utgangen av 1994. For forretningsbankene har tapte markedsandeler i innskuddsmarkedet blitt kompensert ved en sterk økning i innlån via obligasjons- og sertifikatmarkedet. Tabell 6.9 viser videre at forsikringskrav, aksjer og obligasjoner er de fordringspostene som har hatt størst økning i markedsandelene. Andelen holdt som forsikringskrav har f.eks. økt fra 15,2 pst. i 1985 til 20,4 pst. i 1994. Forsikringskrav inkluderer her krav overfor livsforsikringsselskaper, private og kommunale pensjonskasser og pensjonsfond, Fellesordningen for tariffestet pensjon (FTP) og skadeforsikringsselskaper.


Tabell 6.9 Publikums finansielle fordringer fordelt på fordringsarter. Andeler i prosent


197519801985199019921994

Bankinnskudd37,740,836,132,633,830,6
Obligasjoner1,61,03,43,83,43,7
Sertifikater--0,31,00,51,0
Aksjer6,46,111,215,213,815,8
Andeler i verdipapirfond--0,30,91,02,2
Grunnfondsbevis---0,00,00,2
Markedslån1,01,43,91,30,60,2
Forsikringskrav15,015,615,217,819,220,4
Andre fordringer38,435,129,727,427,725,9

Totale fordringer100100100100100100

Kilde: Norges Bank.


Selv om verdipapirfondenes markedsandel har økt betydelig, har de likevel fremdeles en relativt beskjeden andel. Ved utgangen av 1994 var total forvaltningskapital i verdipapirfondene fordelt med 13,2 mrd. kroner på aksjer og andeler og 20,3 mrd. kroner på obligasjoner og sertifikater.

Det understrekes at en i tabell 6.9 sammenlikner plasseringsformer som bl.a. har ulik grad av risiko og likviditet. Aksjer og grunnfondsbevis er mer risikoutsatte enn de andre plasseringsformene, og deler av forsikringsfordringene er betydelig mindre likvide enn bankinnskudd.

Når livselskapenes tradisjonelle integrerte risiko- og spareprodukter har økt sin andel av publikums fordringer, kan det bl.a. ha sammenheng med at disse forsikringsproduktene over tid har gitt en høyere avkastning etter skatt enn alternative finansielle spareformer. En vesentlig del av forklaringen på dette er den skattemessig gunstige behandlingen av ulike livsforsikringsprodukter.

Livselskapene har i tillegg historisk hatt en høyere andel aksjer og fastrenteobligasjoner enn bankene. Visse livsforsikringsprodukter har imidlertid hatt lavere avkastning enn konkurrerende spareformer før skatt, men høyere avkastning enn disse når det tas hensyn til de ulike skattereglene.

I vurderingen av konkurransen i finansmarkedet vil også den faktiske inntjeningen i bransjen være viktig. Dersom inntjeningen er meget høy, kan dette tyde på at markedet er skjermet for konkurranse på en eller annen måte.

Rentemarginen, som viser differansen mellom bankenes gjennomsnittlige utlåns- og innskuddsrente, er en viktig indikator på intensiteten i konkurransen på kredittmarkedet. Det er imidlertid en sammenheng mellom betalingsformidling og mottak av innskudd, og overveltning av kostnader og inntekter vil derfor lett kunne oppstå. Bankene har i varierende grad dekket manglende inntekter i betalingsformidlingen ved større forskjell mellom innskudds- og utlånsrenter, og ved float. Det at rentemarginen har vært fallende de siste årene, jf. figur 6.6, henger sammen både med overgangen til mer direkte prising av betalingstjenester, og markedsmessige forhold. Redusert spredning i rentemarginen mellom enkeltbanker peker imidlertid entydig mot en sterk konkurranse i innskudds- og utlånsmarkedene.


Figur 6.6 Rentemargin. Differanse mellom bankenes gjennomsnittlige rentesats på ikke-nullstilte utlån til publikum og innskudd fra publikum

Kilde: Norges Bank.


Bankenes gebyrinntekter har steget i de senere år. Dette indikerer at bankene i større grad dekker kostnadene ved betalingsformidling gjennom direkte prising. Redusert kryssubsidiering fra rentemarginen til tjenester innen betalingsformidling, bekrefter således inntrykket av at konkurransen har økt. Rentemarginen er i dag dessuten såvidt lav av det i seg selv må antas å være et uttrykk for at konkurransen nå er relativt sterk.

Bankenes kostnadsutvikling kan også være en indikator for konkurranseintensiteten. Det framgår fra figur 6.7 at sparebankene gjennomgående har høyere driftskostnader i forhold til forvaltningskapitalen enn forretningsbankene. Dette har særlig sammenheng med at forretnings- og sparebankene har ulik sammensetning av sitt tjenestetilbud. Det var en økning i sparebankenes driftskostnader fram til 1991, mens det deretter har vært et klart fall. I forretningsbankene har hovedbildet vært fallende kostnader fram til 1993. Det siste året har det imidlertid vært en svak økning i forretningsbankenes driftskostnader som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Bl.a. på bakgrunn av den teknologiske utviklingen, samt indikasjoner på fortsatt overkapasitet i banknæringen, bør det kunne forventes en sterkere kostnadsreduksjon i bankene framover.


Figur 6.7 Driftskostnader i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Forretnings- og sparebanker

Kilde: Norges Bank.


Blant konkurranseparametrene i forsikring finner man i første rekke pris, service og til en viss grad soliditet. Service og serviceforventninger i bred forstand har tradisjonelt vært tungtveiende for valg av forsikringsselskap for de fleste kunder såvel i privatmarkedet som i næringslivsmarkedet. Blant mer bevisste kundegrupper har også soliditetsvurderinger, her forstått som forventninger om de respektive selskapers evne til å ivareta sine kontraktsmessige forpliktelser, vært av en viss betydning. Likevel er nok prisen på forsikringsselskapenes tjenester i dag ansett som den viktigste konkurransefaktor selskapene imellom.

Prisbegrepet er ikke ensbetydende med premiebegrepet i livsforsikring. En betydelig andel av selskapets overskudd tilbakeføres til forsikringstakerne og de forsikrede. En forsikrings reelle avkastning og dermed "pris" kan derfor først konstateres når forsikringstiden er utløpt og overskuddsandelen tilbakeført. Således kan to identiske forsikringskontrakter tegnet i to ulike selskaper til samme premie (samme formelle pris) vise seg å ha ulik reell pris fordi utbetalt beløp varierer med overskuddsevnen i de to selskapene.

De forskjellige premieelementers relative betydning avhenger av kontraktstype. For livsforsikringer uten spareelement og for skadeforsikringer vil risikoelementet være det sentrale, mens for sparemotiverte livsforsikringer (herunder livrente- og pensjons-forsikringer) vil den garanterte minsteavkastningen (grunnlagsrenten) veie tyngst ved premiefastsettelsen. Kostnadselementet spiller en viss rolle for alle kontraktsformer. Kostnadselementet i premien bestemmes først og fremst av hvor omfattende og effektiv selskapenes markedsføring og forvaltning er. Personalkostnadene og kostnadene ved desentralisert kontorhold er tungtveiende, og her har selskapene de senere år sett et betydelig rasjonaliseringspotensiale. Norge er på grunn av sin spredte befolkningsstruktur et forholdsvis kostbart land når det gjelder markedsføring av forsikring.

Produkttilbudet i norsk skadeforsikring viser en variasjon på linje med det en finner i andre land. Innen livsforsikring er bildet noe anderledes, idet en i Norge for tiden ikke har tilbud av livsforsikring uten rett til overskudd eller av livsforsikring med investeringsvalg, såkalt unit linked-forsikring. Disse typer forsikring er nokså vanlige i andre europeiske land. I mange andre land finner en også innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger.

Like viktig som selve pris- og produktutviklingen er kvaliteten på den informasjonen som blir forsikringskundene til del. Det har i de senere år skjedd en betydelig forbedring av informasjonsrutiner og informasjonsmateriale, dels som følge av skjerpet konkurranse og som følge av lovpålagte krav. Samtidig har økt kompleksitet i produkter og prisfastsettelse gjort reelle sammenlikninger og valg vanskeligere, slik at behovet for informasjon er blitt større. Det er tre sett av bestemmelser som regulerer informasjonstilgangen til forsikringskunder. For det første har forsikringsavtaleloven §2-4 og 11-4 bestemmelser om opplysningsplikt. For det andre stiller forsikringsvirksomhetslovens §7-10 krav til ajourført kontoføring og kontoutskrift i livsforsikring. Og for det tredje gjelder markedsføringsloven generelt også for forsikringstjenester.

Et annet viktig element i konkurransen i forsikringsmarkedet er flytteretten. Retten til flytting av livsforsikringskontrakter er sikret gjennom forsikringsvirksomhetslovens §7-8 med tilhørende forskrift. Flytteadgangen har vært anvendt i større grad innenfor kollektiv pensjonsforsikring enn innenfor individualbransjene. Dette er i samsvar med hva man kunne forvente, siden det i bedriftsmarkedet er vanlig systematisk å legge ut de tjenester man ønsker på "anbud" med jevne mellomrom. Lojalitetsbåndene fra store bedrifter er begrenset, og "pris" i vid forstand er avgjørende. Evnen og viljen til å foreta sammenlikninger mellom eksisterende leverandør og konkurrentene, eventuelt med profesjonell bistand, er stor. Hos personkunder kan tilhørigheten til et valgt forsikringsselskap være større, og kompetansen når det gjelder å vurdere selskapenes tjenester opp mot hverandre mindre.

Flytteaktiviteten illustreres av Norges Forsikringsforbunds "alminnelige tilgangsstatistikk" for første halvår 1995, som bl.a. viser tilflytting målt i premiekroner. Denne statistikken viser at mens tilflytting målt i årlig premie utgjorde 0,8 pst. av total tilgang i individuell kapitalforsikring og 3,4 pst. i individuell renteforsikring, var tilsvarende tall for kollektiv pensjonsforsikring 11,0 pst.

I norsk skadeforsikring er kontraktene ettårige. Skifte av selskap foregår derfor gjennom opphør av kontrakten ved nærmeste hovedforfall, og samtidig tegning av ny kontrakt. Begrepet "flytting" slik dette brukes i livsforsikring er således ikke helt presist når det gjelder skadeforsikring. "flyttefrekvensen" i skadeforsikring har likevel interesse. Det foreligger imidlertid ikke tilgjengelig statistikker over flytteaktiviteten. Flyttefrekvensen oppfattes likevel som liten i de fleste skadebransjer, med et lite unntak for bilforsikring. I denne bransjen er premieforskjellene ofte større, spesielt for unge bilførere, hvilket medfører at det for enkelte ligger betydelige innsparinger i et skifte av selskap. Dette er for så vidt en ønsket virkning av konkurransen mellom selskapene, men de kortsiktige innsparingene for enkeltkunder må naturligvis veies opp mot det faktum at flytting i stor skala er kostnadsdrivende på lengre sikt. Samlet sett er inntrykket at flytteaktiviteten i skadeforsikring ikke på en vesentlig måte rammer eller begunstiger spesielle selskaper, men at flyttingen går i alle retninger avhengig av den enkelte kundes erfaringer med pris, service og skadeoppgjør.


Figur 6.8 Livselskapenes kostnader i prosent av forvaltningskapitalen

Kilde: Kredittilsynet.


Figur 6.9 Skadeselskapenes kostnader i prosent av opptjent premie for egen regning

Kilde: Kredittilsynet.


Figur 6.8 og 6.9 viser utviklingen i forsikringsselskapenes totale regnskapsmessige administrasjonskostnader, målt som hhv. andel av forvaltningskapitalen i livsforsikring og som andel av premievolumet i skadeforsikring. Det framgår av figurene at administrasjonskostnadene målt på denne måten har falt i perioden. Det kan imidlertid ikke legges for stor vekt på utviklingen i disse tallene, da særlig ulik fordeling mellom "dyre" og "billige" produktområder de ulike år også kan påvirke resultatet, i tillegg til de rene effektivitetsbestrebelser som forsøksvis skulle måles. Typisk vil et overveiende innslag av kollektive forsikringsformer under ellers like vilkår gi lavere kostnader enn et overveiende innslag av individuelle forsikringsformer. Noe egentlig mål på kostnadseffektivitet er derfor vanskelig å etablere. Bl.a. annet er det fra figur 6.8 og 6.9 ikke mulig å si noe om hvor store kostnader selskapene "burde" ha hatt på de respektive tidspunkter.


Til toppen