Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

6.5 Øvrige finansmarkedsspørsmål

6.5 Øvrige finansmarkedsspørsmål

6.5.1Pensjonssparing med skattemessig fradrag i bank

Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1995, jf. Innst. S. nr. 220 (1994-95), ble følgende forslag vedtatt av Stortinget:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Statsbudsjettet/Nasjonalbudsjettet for 1996 å fremme forslag om adgang til pensjonssparing med skattefradrag i bank."

Det var finanskomiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen som sto bak forslaget. I komit—merknadene uttalte Senterpartiets medlemmer at " disse medlemmer forutsetter at bankenes produkter blir mest mulig lik forsikringsselskapenes pensjonsforsikringsprodukter." Departementet vil understreke at en slik forutsetning er viktig for å ivareta at det først og fremst er pensjonshensyn som skal ivaretas ved ordningen, og ikke rene sparehensyn.

Departementet vil nedenfor først gi en nærmere omtale av hvorfor det er viktig å ikke etablere en ny ren spareordning uten forsikringsinnhold med skattefordeler. Deretter vil en gi en nærmere redegjørelse for hvordan en kan tenke seg et opplegg som kombinerer sparing og forsikring, slik at pensjonssparing med skattefordel også kan tilbys av banker.

Når det gjelder å etablere nye spareordninger med skattefordel, står skattereformen 1992 sentralt. Bredere skattegrunnlag og lavere formelle skattesatser var viktige virkemidler for å styrke verdiskapingen i norsk økonomi, forbedre skattesystemets fordelingsvirkninger og forenkle det skatteadministrative arbeidet. Forutsetningen for skattereformens opplegg for lavere satser var generelt at skattefavoriserte spareordninger skulle bortfalle og at skattekreditter skulle avvikles eller begrenses, slik at skattyterne ikke kunne fortsette å skyve store deler av skattebyrden foran seg. Som ledd i skattereformen ble bl.a. ordningen med banksparing med skattefradrag avviklet. En viktig virkning av skattereformen var at det generelt ble mer lønnsomt å spare. Særlig i forhold til ønsket om å øke samlet sparing, er det viktig at en kan holde skattesatsene på kapitalavkastning lav, fremfor å måtte ha høye satser og spesielle skattefavoriserte ordninger. Muligheter for en lav kapitalskattesats er således at det ikke etableres omfattende fradragsordninger.

Beskatningsreglene for pensjonsforsikring etter skattelovene, både EPES og de kollektive ordningene (TPES), bryter med prinsippet om skattemessig nøytralitet mellom ulike spareformer. Et offentlig utvalg, Pensjonsforsikringsutvalget, vurderte siden disse ordningene i lys av bl.a. pensjonsmessige hensyn (NOU 1994: 6 Private pensjonsordninger). Utvalget påpekte at det norske skattesystemet i utgangspunktet forutsetter at sparing skjer av beskattede midler, men gikk likevel inn for å opprettholde hovedtrekkene i dagens skattefavoriseringen av private pensjonsordninger.

Regjeringen har i St.meld. nr. 35 (1994-95) Velferdsmeldingen, drøftet dagens ordninger i lys av Pensjonsforsikringsutvalgets innstilling og andre utredninger. I meldingen er det gitt uttrykk for at skattemessig favorisering av pensjonsforsikring bør opprettholdes av hensyn til behovet for stabile rammebetingelser. Samtidig legges det i meldingen stor vekt på kravet til forsikringsmessig solidaritet i de pensjonsordninger som staten medfinansierer gjennom den særlige skattemessige behandling av ordningene. Folketrygden som forsikringssystem er det viktigste instrumentet for å skape økonomisk trygghet for den enkelte i ulike faser av livsløpet. Velferdsmeldingen legger opp til at de supplerende private ordningene skal støtte opp under og ikke motvirke dette. Samtidig er det i tråd med skattereformens prinsipper og behovet for å støtte opp under Folketrygdens økonomi, ikke aktuelt å skattefavorisere alminnelig sparing. Derfor legges det betydelig vekt på forsikringsmessig solidaritet. Vanlig sparing er bl.a. karakterisert ved at oppsparte midler ved dødsfall inngår i arv til familiemedlemmene. I forsikring går "dødelighetsarven" til forsikringskollektivet, slik at innskudd fra den som viser seg å få en relativt kort levetid bidrar til å finansiere pensjonsutbetalingene til den som lever lenge. Det forsikringsmessige innholdet bidrar samtidig til at det for en gitt premieinnbetaling kan gis større pensjonsutbetalinger, eller at det for gitte pensjonsutbetalinger kan betales en lavere premie.

På dette og noen andre punkter gis det i Velferdsmeldingen ikke tilslutning til Pensjonsforsikringsutvalgets vurderinger, mens en derimot støtter flere av vurderingene som gjelder pensjonsordningenes økonomiske virkninger. Det gjelder bl.a. den betydning pensjonsforsikring og relatert sparing kan ha for utviklingen i langsiktige investeringer, samlet sparing i landet og langsiktig nasjonalt eierskap. Pensjonsforsikringsutvalget finner her ikke avgjørende grunner for skattefavorisering av de private ordningene, og viser bl.a. til at "det ikke er sikkert at samlet sparing i økonomien øker når en bestemt spareform blir favorisert" (s. 15). I den nærmere drøfting av denne problemstillingen påpekes det også at under visse forutsetninger kan skattefavoriseringen redusere samlet sparing i landet.

Norsk lovgivning, og lovgivningen i alle vestlige land, er slik at forsikringsselskaper i betydelig grad kan selge spareprodukter. Banker kan ikke selge et produkt som inneholder forsikring. Det er derfor om sparedelen - og ikke forsikringsdelen - det kan legges til rette for konkurranse mellom banker og livselskaper. En legger på denne bakgrunn opp til at det kan etableres en ny EPES-ordningen slik at bankene i betydelig grad kan konkurrere med livselskapene om EPES-midlene (premier innbetalt under ordningen Egen pensjonsforsikring etter skatteloven). Det legges til grunn at livselskapene i tillegg til en ny EPES-ordning, skal kunne selge nåværende EPES-produkt.

I Velferdsmeldingen er det foreslått at kravet til forsikringsinnhold i en EPES-kontrakt blir økt i forhold til dagens regler (barn over 21 år skal ikke lenger kunne forsikres innenfor EPES-ordningen), slik at den etter dette ikke lenger er ren arv-utbetaling ved foreldrenes død, jf. s. 304/305 i Velferdsmeldingen, hvor det heter:

"Etter Regjeringens oppfatning bør det ikke gis inntektsfradrag for sikring av livsarvinger utover det som gjelder for barnepensjon, dvs. pensjonering av egne barn fram til 21 års alder. Dette syn begrunnes bl.a. med at det er viktig å statuere et klart skille mellom hva som er pensjonsforsikring og hva som er mer pensjonssparing. Regjeringen finner ikke grunnlag for at en fritt skal kunne tilgodese livsarvinger i ubegrenset linje nedad, og uten hensyn til alder i en slik særlig forsikringsform som denne. En ville da ha hatt en forsikringsordning hvor forsikringstegningen motiveres utfra andre hensyn enn ren alderspensjon og sikring av etterlatte dersom en inntektskilde skulle bortfalle. Det er vanligvis ikke noe sosialt behov for at voksne, etablerte mennesker skal få pensjon etter sine foreldre, og en bør i hvert fall ikke stimulere til slike former for generasjonsoverføringer av kapital gjennom skattefavorisering.

Regjeringen vil imidlertid tillate at ordningen sikrer pensjon for egne barn som løper utover fylte 21 år, dersom det foreligger uførhet hos barnet, og uførheten er oppstått før fylte 21 år."

Derved har en understreket ordningen som en forsikringsordning. Ved å tillate pensjonssparing med skattemessig fradrag i bank, er det viktig å gjøre dette på en slik måte at EPES-ordningen ikke får svekket sitt forsikringsinnhold i forhold til det som er lagt til grunn i Velferdsmeldingen. I motsatt fall ville en få en skattefri spareordning som vil kunne medføre en betydelig svekkelse av skatteinntektene, jf. ovenfor.

Stortingets vedtak og Velferdsmeldingens opplegg kan forenes ved følgende opplegg til etablering av ny EPES-ordning (i tillegg til at livselskapene forutsettes fortsatt å kunne selge nåværende produkt korrigert for velferdsmeldingens forslag vedrørende barn over 21 år):

  • Fram til pensjonstidspunktet kan det foretas ordinær innbetaling på en vanlig sparekonto i bank eller forsikringsselskap. Sparemidlene er bundet, jf. nedenfor. Selv om innbetalingen stopper opp, blir midlene stående bundet, og blir (inkl. akkumulert avkastning) konvertert til en forsikringskontrakt som angitt nedenfor når pensjonsalder inntreffer. Dette er parallelt til dagens EPES-ordning. Parallelt til dagens EPES legges det videre opp til at midlene i oppsparingsperioden ikke underlegges årlig beskatning av renteinntekten eller formuen, mens utbetalte beløp i pensjonstiden (etter konvertering av akkumulert sparesaldo ved pensjonsalder til en EPES-kontrakt i et livselskap), beskattes i sin helhet som personinntekt. Hvis forsikringstaker/sparer dør i oppsparingsperioden (før pensjonsalder), antar departementet at hele beløpet (inkl. akkumulert avkastning) skal komme til utbetaling, men det er nødvendig å vurdere nærmere hvordan utbetalingen skal skattlegges og behandles i forhold til arveavgiften.
  • Når det gjelder selve premiefondet - som er en ren sparekapital, men med klausuler på disponeringen - er det i Velferdsmeldingen foreslått at avkastningen (på premiefondet) skal beskattes årlig og at premiefondet skal underlegges vanlig formueskatt. For premiereserven (selve EPES-ordningen) foreslås det ikke forandringer i skattereglene. Spørsmål vedrørende premiefondet påvirkes ikke av det opplegget som er skissert ovenfor.
  • Ved pensjoneringstidspunktet skal den oppsparte pensjonsformuen (sparebeløpet) konverteres til en EPES-kontrakt i et livselskap. En slik kontrakt vil etter dette opplegget være lik nåværende tillatte EPES-kontrakt korrigert for forslag i Velferdsmeldingen som er omtalt foran (dvs. ikke lenger pensjonsytelser til voksne barn).
  • Det gis en årlig avkastningsgaranti på null pst. årlig rente fra den bank eller livselskap som mottar sparemidlene. Reelt får kundene den renten banken tilbyr og den avkastningen livselskapet faktisk oppnår til fordeling til kundene. En legger derfor opp til å holde "unit linked" utenfor ordningen. Krav om årlig avkastningsgaranti på null pst. ekskluderer videre bruk av verdipapirfond under ordningen. I det utkast til ny unit linked-forskrift som har vært på høring, legges det ikke opp til at livselskapene for slike kontrakter kan gi noen garantert avkastning overhodet. De som skal pensjonsforsikres - og sparer til pensjonsalder - må derfor tegne en ordinær sparekontrakt fram til pensjonsalder hvor de får den avkastningen de andre forsikringstakerne får eller den rente banken gir, dog altså minst null i faktisk årlig avkastning.

Det ovenstående opplegget er basert på at det foretas et skille mellom spareperioden og den etterfølgende pensjonsutbetalingsperioden. For individuelle kontrakter (slik EPES er) er et slikt skille entydig. I kollektive kontrakter (slik TPES er) vil det være normalt at sparing og pensjonsutbetaling finner sted på samme tid, som følge av at ordningens medlemmer (innenfor den enkelte TPES-kontrakt) er i ulike livsfaser.

Departementet vil understreke at det sentrale med dette opplegget er å gi grunnlag for flere tilbydere innen pensjonssparing. På denne bakgrunn er forslaget utformet så nært det er mulig opp til dagens EPES-ordningen. Det er altså ikke hensikten å lage en ordning med vesentlig andre egenskaper enn hva som gjelder innenfor nåværende EPES-ordning. Et økt antall tilbydere vil øke konkurransen om midlene i oppsparingsperioden.

Finansdepartementet antar for øvrig at denne saken mest hensiktsmessig kan behandles sammen med behandlingen av Velferdsmeldingen.

6.5.2 Diverse forskriftssaker

Det vises til redegjørelsen i Revidert nasjonalbudsjett 1995 under avsnitt 5.4.2 om endringer i forskriftsverket for finansinstitusjonene som følge av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Enkelte av de forskrifter som ble nevnt i Revidert nasjonalbudsjett er nå fastsatt. Dette gjelder bl.a. forskrifter om solvensmargin i skadeforsikring og livsforsikring, jf. forskrift av 19. mai 1995 nr. 481 og 482. Reglene om solvensmarginkapital skal bidra til at forsikringsselskapene skal kunne møte tap knyttet til den finansielle risiko og forsikringsrisikoen. De norske reglene om ansvarlig kapital skal fortsatt gjelde.

Finansdepartementet fastsatte 18. september 1995 ny forskrift om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling til livs- og skadeforsikringsselskaper. Forskriften gir regler om hvilke forsikringsklasser det kan gis konsesjon for og er en oppfølging av første livsforsikringsdirektiv (Rdir. 79/267/EØF) og første skadeforsikringsdirektiv (Rdir 73/239/EØF). Forskriften erstatter forskrift 1. juni 1990 nr. 431 om inndeling i forsikringsklasser og hovedgrupper av forsikringsklasser (bransjer) som grunnlag for konsesjonstildeling.

Det er også gitt regler om forsikringsselskaper med hovedsete i annet EØS-lands virksomhet i Norge gjennom filial eller grenseoverskridende virksomhet. Virksomhet i Norge kan settes i gang to måneder etter at Kredittilsynet har mottatt melding om filialetablering. For grenseoverskridende virksomhet er fristen en måned. Forsikringsselskaper fra andre EØS-land vil være underlagt finansielt tilsyn i sitt hjemland. Dette innebærer bl.a. at det ikke vil kunne stilles særlige kapitalkrav overfor disse selskapenes virksomhet i Norge. Kredittilsynet vil heller ikke kunne føre løpende tilsyn med at norske regler om kostnads- og overskuddsdeling følges. På den annen side kan Kredittilsynet når som helst kreve at utenlandske forsikringsselskap skal framlegge selskapets generelle og spesielle forsikringsvilkår. Kredittilsynet vil dessuten kunne gripe inn ut fra pris- og avtalekontrollhensyn overfor urimelige premier og forsikringsvilkår. Norske myndigheter vil kunne kreve at virksomheten opphører ved grove eller vedvarende brudd på norsk lovgivning. Markedsføringsloven vil gjelde for forsikringsselskaper fra andre EØS-lands virksomhet her i landet. I forbrukerforhold vil dessuten norske ufravikelige avtalerettslige regler få anvendelse dersom forpliktelsen/risikoen består i Norge. I tråd med dette gis også reglene i livsforsikring om etableringskostnader anvendelse for forsikringsselskaper fra andre EØS-lands virksomhet i Norge. Forsikringskundene skal ha rett til overføring av oppsamlede midler (flytting), og flytteforskriftens regler om gebyrer og frist for overføring mv. skal gjelde. Det samme gjelder forskriftene om kontoføring og kontoutskrifter i livsforsikring, som har til formål å bidra til at forsikringskundene skal kunne få en bedre forståelse av selskapenes forpliktelser. Når det gjelder forsikringsvirksomhetslovens regler om overskuddsdeling, er det departementets syn at dette hovedsaklig er regler om selskapets finansielle forhold som hører under hjemlandets tilsyn. Av hensyn til sikring av forsikringstakernes interesser er det imidlertid uttalt at forsikringen skal gi rett til en rimelig andel av overskuddet med mindre forsikringsvilkårene sier noe annet. Videre er det forutsatt en grundig opplysningsplikt, bl.a. skal det i forsikringsvilkårene angis tidspunkt for tildeling av overskudd og hvordan andelen av overskuddet skal beregnes ved inntruffet forsikringstilfelle, flytting og gjenkjøp.

Ved forskrift 7. juli 1995 nr. 682 er det gitt regler om filialetablering for investeringsforetak fra andre EØS-land som driver fondsmegling. Forskriften er midlertidig i påvente av gjennomføringen av investeringstjenestedirektivet.

Det er også innført nye regler om fondsmeglerforetaks egenhandel. Forskriftene er i første rekke ment å være en oppdatering av den tidligere forskrift av 1. september 1988. Formålet med forskriften er å påse at egenbeholdningen av verdipapirer til enhver tid holdes på et forsvarlig nivå i forhold til foretakenes egenkapital. I tillegg søkes hensynet til meglers uavhengige stilling ivaretatt. Det innføres kapitalkrav i stedet for den tidligere ordning som var basert på posisjonsrammer.

Fortsatt gjenstår å fastsette forskrifter om:

  • kapitalforvaltning i livs- og skadeforsikring
  • tilsyn med store enkeltengasjementer
  • premier og forsikringsmessige avsetninger i livsforsikring
  • overdragelse av forsikringsbestand
  • norske forsikringsselskapers virksomhet i andre EØS-land
  • forsikringsmegling
  • forbrukerkreditt

I tillegg kan nevnes at Finansdepartementet sendte på høring 17. august 1995 Kredittilsynets utkast til nye regler om norske banker og andre kredittinstitusjoners virksomhet i andre EØS-land. For å bidra til at norske finansinstitusjoner gis like konkurransevilkår i utlandet har norske myndigheter allerede lagt opp til å praktisere finansinstitusjonslovens bestemmelser om konsesjon ved filialetablering i EØS i samsvar med EØS-forpliktelsene.

Finansdepartementet sendte dessuten 15. september 1995 på høring et forslag om i hovedsak å avvikle emisjonsforskriften hjemlet i penge- og kredittloven. Departementet legger imidlertid fortsatt opp til å videreføre et forbud mot utleggelse av underkursobligasjoner som følge av den skattemessige behandlingen av slike obligasjoner. Det vil imidlertid bli tillatt med en viss underkurs for emisjoner i åpne serier. For å sikre et grunnlag for emisjonsstatistikken foreslår departementet også at en viderefører bestemmelser om emisjonsrapportering til Norges Bank, med hjemmel i statistikkloven. Krav om offentlig emisjon og bruk av fondsmegler, forbud mot avdragsfrihet ved kommunale eller fylkeskommunale låneopptak mv. foreslås ikke videreført.

Finansdepartementet fastsatte i september nye krav til likviditet i bankene. Norges Bank endret med virkning fra 1. september reglene for sikkerhetsstillelse for bankenes låneadgang i sentralbanken. Som sikkerhet for lån i Norges Bank kan bl.a. stilles midler som etter likviditetsforskriften regnes som likvider. Midler som er stilt som sikkerhet regnes ikke som likvider. Forskriftsendringene er i første rekke ment som en tilpasning i forhold til de endrede reglene om sikkerhetsstillelse. I tillegg er forskriften endret slik at innskudd i Postbanken ikke lenger regnes som likviditet. Departementet har ikke lagt opp til en bred vurdering av forskriften i denne omgang, og viser til at denne oppgaven faller inn under Banklovkommisjonens mandat, jf. omtale i Nasjonalbudsjetttet 1995.

6.5.3 Øvrige finansmarkedssaker

Et flertall i finanskomiteen ba i Budsjett-innst. S.II (1994-95) departementet foreta en nærmere vurdering av muligheten for å la avsatte midler i pensjonskassers premiefond bli inkludert i beregningen av den ansvarlige kapitalen, eller at disse midlene unntas fra den balanse som garantikapitalen skal beregnes av. I Velferdsmeldingen, jf. St.meld. nr. 35 (1994-95), uttaler Regjeringen at den tar sikte på at private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES) skal reguleres i en egen lov, og varslet at det ville bli satt ned et utvalg som skal utarbeide en slik særlov. Departementet vil i nær framtid sette ned et slikt utvalg. En sentral problemstilling som dette utvalget må vurdere, er premiefondets eiendomsrettslige status. Spørsmålet om premiefondet skal medregnes som ansvarlig kapital, er nært knyttet til denne problemstillingen. I mandatet vil utvalget bli bedt om å vurdere dette spørsmålet.

Finansdepartementet og Kredittilsynet har mottatt en rekke søknader fra kommunale pensjonskasser om dispensasjon fra pensjonskasseforskriftens krav til forsikringstekniske avsetninger. Departementet antar at den nåværende dispensasjonshjemmelen neppe gir grunnlag for å gi slike dispensasjoner som vil være nødvendig for enkelte kommunale pensjonskasser med betydelig forsikringsteknisk underdekning. Et forslag fra Kredittilsynet til endring av pensjonskasseforskriften vil om kort tid bli sendt på høring. For kommunale pensjonskasser med en dekningsgrad som er lavere enn 90 pst., legges det i forslaget opp til at dispensasjon skal kunne gis for inntil 15 år, på vilkår av årlig opptrapping av dekningsgraden med minst 2 prosentenheter. Videre foreslås det i utkastet at departementet i særlige tilfeller skal kunne dispensere for en tidsperiode på inntil 20 år, på vilkår av årlig opptrapping av dekningsgraden med minst 1,5 prosentenheter.

Statens aksjer i Fokus Bank avhendes ved et nasjonalt og internasjonalt spredningssalg i perioden 12. september - 4. oktober 1995. Salget vil skje etter forretningsmessige vurderinger. Statens Bankinvesteringsfond vil forestå salget på vegne av Statens Banksikringsfond, på grunnlag av en forvaltningsavtale mellom de to fondene. 75 pst. av aksjene tilbys gjennom en institusjonell plassering i Norge og internasjonalt. De øvrige 25 pst. tilbys gjennom et offentlig aksjesalg. De tidligere aksjonærer i Fokus Bank pr. 20. desember 1991 er gitt fortrinnsrett til å kjøpe inntil 25 pst. av statens aksjer i Fokus Bank. Disse aksjonærene tilbys aksjene på samme vilkår som de øvrige investorene.

Salgskursen pr. aksje blir endelig fastsatt etter budgivning i forbindelse med den institusjonelle plasseringen. Budgivningen vil ta utgangspunkt i et prisintervall fra 26 til 29 kroner pr. aksje. En salgskurs på 26 kroner gir et salgsproveny for Statens Banksikringsfond på ca. 1 640 mill. kroner. De samlede utbetalinger fra Statens Banksikringsfond til Fokus Bank i årene 1991 - 1993 var på 1 295 mill. kroner. Statens rentekostnad på disse investeringene, beregnet med 5-års statsobligasjonsrente som kalkulasjonsrente, er om lag 370 mill. kroner. En salgskurs på 26 kroner gir derfor Statens Banksikringsfond en regnskapsmessig gevinst som om lag tilsvarer statens rentekostnad. Når en ikke tar i betrakting de subsidier som Fokus Bank mottok gjennom Norges Banks grunninnskuddsordning - grovt anslått til noe over 100 mill. kroner - har statens engasjement i Fokus Bank ved en slik salgskurs om lag gått i balanse.

Det er i første rekke Forretningsbankenes sikringsfond som har tapt på krisen i Fokus Bank. I 1991 skjøt fondet inn 2 150 mill. kroner i banken, delvis finansiert ved støttelån fra Statens Banksikringsfond. Disse midlene har for Forretningsbankenes sikringsfond i sin helhet gått tapt.

Salget av aksjene i Fokus Bank får konsekvenser for inntektsoverføringen fra Statens Banksikringsfond til staten i 1995. Budsjettanslaget vil bli revurdert i nysalderingen.

Samarbeidavtaler mellom finansinstitusjoner som kan påvirke konkurransen skal etter finansieringsvirksomhetsloven §2-7 godkjennes av Finansdepartementet. Sparebankenes servicekontor og Bankforeningens servicekontor søkte i brev av 8. februar 1995 om godkjenning av regler for tilgangsprising til fellessystemene i betalingsformidlingen. Omsøkte regelverk for tilgangsprising gjelder for alle banker som vil slutte seg til bankenes fellessystemer, med unntak av Postbanken. Departementet har søknaden til behandling.

Postbanken, Sparebankforeningen og Bankforeningen har blitt enige om en rammeavtale om integrering av Postbanken i de øvrige bankenes felles infrastruktur for betalingsformidling. Departementet har blitt informert av partene om den inngåtte rammeavtalen. Avtalens formål er, i tillegg til å integrere Postbanken, å bidra til en effektiv betalingsformidling uavhengig av betalers og betalingsmottakers bankforbindelse. Rammeavtalen innebærer at bankene etablerere en felles infrastruktur mellom bankene, og at Postbanken tiltrer avtaler om transaksjonsutveksling og ulike typer av betalingstjenester mellom bankene. Avtalen innebærer bl.a. at en felles blankettstandard etableres og tas i bruk senest ved inngangen til 1997. Videre skal minibankene samordnes slik at de overfor publikum framstår som ett nett. Tilsvarende skal skje for betalingsterminaler i varehandelen mv. (EFTPOS). Postbanken betaler i hht. rammeavtalen om lag 75 mill. kroner for tilgang til den felles infrastrukturen, hvorav 72,5 mill. kroner er betaling for et samordnet minibanknett. Departementet viser til at det i Revidert nasjonalbudsjett 1992 ble lagt fram et samlet opplegg som særlig hadde som siktemål å få til en bedre samordning mellom Postens og bankenes betalingssystemer.

Sparebankenes servicekontor og Bankenes servicekontor skriver i et felles brev til departementet av 13. september 1995 at:

"Som det vil fremgå av rammeavtalen, innebærer den integrering som nå vil finne sted at vi i Norge får ett betalingssystem, istedet for dagens to, som bl.a. omfatter girotjenester, sjekk, butikkterminaler og minibank. Det grunnleggende premiss for avtaleinngåelsen er at partene oppfatter rammevilkårene for Postbanken og forretnings- og sparebanker nå som tilstrekkelig like som grunnlag for jevnbyrdige konkurransevilkår i markedet."

Det framgår av den inngåtte rammeavtalen at partene er enige om at ingen banker bør ha en preferert status ved valg av kontoforbindelse for offentlige etater og offentlige innbetalingsordninger. Bankenes servicekontorer ber på denne bakgrunn Finansdepartementet om å gjennomgå og revidere regler innenfor offentlig virksomhet for å likestille alle banker i tjenestetilbud til offentlige etater. Departementet vil vurdere disse spørsmålene.


Til toppen