7.2 Utviklingen av det...
Underside | | Finansdepartementet
7.2 Utviklingen av det økonomiske samarbeidet i Europa
De første samarbeidsinsititusjonene Norge tok del i etter krigen var av transatlantisk karakter. I 1944 innledet de vestlige allierte forhandlinger i Bretton Woods om å utvikle internasjonale spilleregler og institusjoner som kunne bidra til den økonomiske gjenreisingen og til å sikre stabilitet i handelen og i det internasjonale betalingssystemet. Dette resulterte i opprettelsen av Det internasjonale valutafondet og Verdensbanken, de såkalte Bretton Woods-institusjonene. Innenfor dette samarbeidet ble det etablert et system med faste, men justerbare valutakurser. Dette fastkurssystemet ble opprettholdt inntil 1973. I 1947 ble General-avtalen for toll og handel (GATT) etablert med sikte på å utvikle et multilateralt regelverk for handel og å bygge ned handelsbarrierer. Både Bretton Woods-institusjonene og GATT/WTO har utviklet seg til globale samarbeidsinstitusjoner.
GATT-samarbeidet har gjennom 8 forhandlingsrunder resultert i at det gjennomsnittlige tollnivået i medlemsstatene er redusert fra om lag 40 pst. i 1948 til 3-4 pst. i 1994. Gjennom sluttføringen av Uruguay-runden ble det internasjonale handelssamarbeidet betydelig utvidet og utdypet, bl.a. ved at handelen med landbruksvarer og tjenester for første gang ble regulert. GATT ble fra og med 1995 omdannet til Verdens handelsorganisasjon.
Parallelt med utviklingen mot et globalt samarbeid på handelsområdet og det finansielle området har det i Europa og i andre områder av verden funnet sted en utdyping og utvidelse av regionalt økonomisk samarbeid. Det er flere forhold som har bidratt til dette. For det første er det en tendens til at land som deltar i et åpent internasjonalt samarbeid har den mest omfattende samhandelen med land i nærområdene. For det andre kan det være lettere å få til en utdyping av det økonomiske samarbeidet mellom land med relativt likeartet kultur og samfunnsutvikling.
Det første framstøtet for å utvikle et omfattende europeisk økonomisk samarbeid ble tatt av USA. Bakgrunnen for opprettelsen av Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC) var fordelingen av Marshallhjelpen (1948-52) til 16 vest-europeiske land. USA knyttet visse vilkår til mottak av Marshallhjelpen, betingelser som skulle være retningsgivende for OEECs arbeid. Det ble blant annet stilt betingelser om at de vest-europeiske landene skulle samarbeide om liberalisering av internasjonal handel og betalinger og koordinering av den økonomiske politikken med sikte på høy sysselsetting og økonomisk vekst.
Resultatet av samarbeidet innen OEEC var en viss handelsliberalisering gjennom fjerning av kvoter i 1949, større åpning for handel med tjenester i 1950 og liberalisering av kapitalbevegelser i 1958. Videre bidro Den europeiske betalingsunion (EPU), opprettet under OEEC, til fri konvertibilitet av medlemsstatenes valutaer fra 1958. Det lyktes imidlertid ikke å utvikle OEEC-samarbeidet i tråd med amerikanernes opprinnelige intensjoner. Til det var motsetningene, både mellom de europeiske landene, og mellom amerikanerne og europeerne, for store.
Parallelt med opprettelsen av OEEC ble det, som ledd i arbeidet med å skape varig stabilitet i Vest-Europa, tatt et rent europeisk initiativ til å legge økonomiske nøkkelsektorer med militærstrategisk betydning i Frankrike og Vest-Tyskland under én felles myndighet. Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg sluttet seg til dette initiativet, som resulterte i opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) i 1951. I 1957 inngikk de samme landene EURATOM-traktaten og Traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) - Roma-traktaten. Det europeiske fellesskap (EF) oppsto gjennom fusjonen av de tre fellesskapene i 1968. Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten), som i dag omfatter 15 land, trådte i kraft 1. november 1993 og utgjør den seneste utdypingen av samarbeidet mellom medlemslandene.
Da de seks medlemslandene i Kull- og stålfellesskapet startet forhandlinger om å opprette et europeisk økonomisk fellesskap i 1955, ble det innledet forhandlinger om å etablere et frihandelsområde som skulle omfatte alle de europeiske medlemslandene i OEEC. Etter to år brøt forhandlingene sammen. Det viste seg umulig å komme fram til en avtale som dekket hele Vest-Europa. På denne bakgrunn ble det innledet konsultasjoner mellom de europeiske OEEC-landene som sto utenfor fellesskapssamarbeidet. Dette resulterte i etableringen av Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA) i 1960, opprinnelig med 7 medlemmer: Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. Senere ble Island, Finland og Liechtenstein medlemmer. Som følge av de senere utvidelsene av EU, er EFTA nå redusert til å omfatte fire land, Island, Liechtenstein, Norge og Sveits.
Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) trådte i kraft den 1. januar 1994. EØS-avtalen er basert på et nært samarbeid mellom de to pilarene EU og EFTA, først og fremst med sikte på at EFTA-landene skal inngå i Det indre marked som ble etablert med utgangspunkt i EUs enhetsakt og trådte i kraft 1. januar 1993. EFTA-landet Sveits valgte i en folkeavstemning ikke å delta i EØS. De øvrige EFTA-landene, med unntak av Liechtenstein som først kom med i mai 1995, tok del i EØS-samarbeidet fra starten. Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer av EU 1. januar 1995, og EFTA-delen av i EØS består følgelig i dag av Norge, Island og Liechtenstein. For disse landene har EFTA nå den viktige funksjonen som en av pilarene i EØS-samarbeidet med EU.
En viktig side av integrasjonen i Europa går på tvers av det tidligere øst-vest-skillet. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet inngikk både EU og EFTA samarbeidserklæringer/avtaler med en rekke land i Sentral-og Øst-Europa. Disse erklæringene er stort sett blitt fulgt opp med Europa-avtaler for EUs del og frihandelsavtaler for EFTAs del. Siktemålet har vært å støtte opp om de politiske og økonomiske reformene i denne regionen.
EU har inngått Europa-avtaler med Polen, Ungarn, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Bulgaria, valign=topRomania og de baltiske landene. En Europa-avtale med Slovenia er ferdigforhandlet, men foreløpig ikke undertegnet. Europa-avtalene inneholder bestemmelser om utvidet samarbeid på andre områder enn det rent handelspolitiske, og de inneholder målsettinger om EU-medlemskap. De er dermed mer omfattende enn EFTAs frihandelsavtaler.
EFTA-landene har i dag frihandelsavtaler med Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Ungarn, Bulgaria, Romania, Slovenia, Tyrkia og Israel. Utkast til EFTA-frihandelsavtaler med Estland, Latvia og Litauen ble overlevert de baltiske land på EFTAs Ministermøte i Bergen i juni 1995, og det legges opp til snarlige forhandlinger og undertegning.
Framveksten av de to rene europeiske samarbeidsorganisasjonene, EF og EFTA fra slutten av 1950-tallet bidro til å redusere OEECs rolle i det europeiske økonomiske samarbeidet. Samtidig oppstod det behov for å utvikle det internasjonale samarbeidet på nye områder, bl.a industrilandenes forhold til u-landene. På denne bakgrunn ble målsettingene for OEEC endret, og i 1961 ble organisasjonen omdannet til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Organisasjonen har i dag 25 medlemsland i Nord-Amerika, Asia, Oseania og i Europa.
Hovedhensikten med OECD var opprinnelig å bidra til bedre kunnskap om medlemslandenes økonomier og om landenes gjensidige avhengighet samt gi råd om økonomisk politikk. I de senere årene har OECDs arbeid vesentlig siktet mot å bidra til økt sysselsetting, bærekraftig økonomisk vekst, og bedre ressursutnyttelse, bl.a. gjennom åpning av handel og investeringer på tvers av landegrensene. Organisasjonen arbeider med en omfattende sysselsettingsstudie som ble igangsatt i 1992 på norsk initiativ. OECD har i økende grad tatt for seg globale problemstillinger. Bl.a. som følge av utvidelsen og utdypingen av det økonomiske samarbeidet i EU vil OECD trolig etter hvert fokusere mindre på europeiske problemstillinger og i større grad beskjeftige seg med interregionale problemstillinger. I de senere år har OECD økt kontakten med ikke-medlemsland i Sentral- og Øst Europa, Asia og Latin Amerika.