Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

7.3 Utfordringer for...

7.3 Utfordringer for europeisk økonomi og europeisk økonomisk samarbeid

7.3.1 Endringer i europeisk økonomi

I perioden fra 1950 og fram mot begynnelsen av 1970-årene var det høy og stabil økonomisk vekst og lav arbeidsledighet i de vest-europeiske landene. Samtidig var prisstigningen lav, og det var tilnærmet balanse i offentlige budsjetter. Denne situasjonen endret seg fra og med midten av 1970-årene. Internasjonal økonomi har i de siste to tiårene blitt kraftig påvirket av konjunktursvingninger. Perioder med overoppheting og tiltakende inflasjon er blitt avløst av perioder med stagnasjon i produksjonen og avtakende inflasjon. Samtidig har den underliggende produktivitets- og produksjonsveksten avtatt.

Arbeidsløsheten i Vest-Europa har økt sterkt gjennom konjunktursyklene. Den økte arbeidskraftsetterspørselen i oppgangskonjunkturene har ikke vært tilstrekkelig til å motvirke økningen i ledigheten i nedgangskonjunkturene. I 1994 var 11 1/4 pst. av arbeidsstyrken arbeidsledige. Til tross for at de vest-europeiske økonomiene nå er inne i en oppgangskonjunktur, forventer en at ledigheten i 1996 vil utgjøre om lag 10 1/2 pst. av arbeidsstyrken.

Det har funnet sted betydelige endringer i den internasjonale arbeidsdelingen, både innenfor Vest-Europa og mellom Vest-Europa og de nyindustrialiserte landene, i første rekke i Øst- og Sør-Øst Asia. Dette har medført forskyvninger i næringsstrukturen. Både arbeidsintensiv industriproduksjon og deler av kapitalintensiv industriproduksjon er blitt omlokalisert fra Vest-Europa til andre deler av verden. Samtidig har den sterke økonomiske veksten i Asia åpnet nye markeder for vest-europeisk industri og dermed gitt grunnlag for nye arbeidsplasser. Både som følge av disse endringene og som følge av bruk av ny teknologi har kravene til arbeidsstyrkens kvalifikasjoner og evne til omstilling økt.

De offentlige velferdsordningene er blitt kraftig bygget ut. Mens offentlige utgifter utgjorde 32 pst. av BNP i de vest-europeiske landene i 1960, hadde andelen økt til 51 pst. i 1994. Økningen i den offentlige sektor og utbyggingen av velferdsordningene har medført at offentlige finanser påvirkes langt mer av endringer i produksjonsvekst og arbeidsledighet.

Samtidig har det vært en underliggende svekkelse av offentlige finanser. Mens en i de vest-europeiske landene hadde et overskudd på offentlige budsjetter tilsvarende om lag 1 pst. av BNP i 1960, utgjorde underskuddet 5 3/4 pst. av BNP i 1994.

Den internasjonale handelen har økt sterkt etter krigen. I 1960 utgjorde eksporten av varer og tjenester i gjennomsnitt 20 pst. av BNP i de vest-europeiske landene. I 1990 hadde andelen økt til 29 pst. Dette betyr at en økende del av næringslivet i Vest-Europa er blitt eksponert for internasjonale konjunkturer. Den økende betydningen av samhandel innebærer også at konjunkturimpulser i større grad forplanter seg over landegrensene. Det øker behovet for koordinering av den økonomiske politikken for å motvirke at ustabilitet i enkelte land sprer seg og forsterkes gjennom det internasjonale økonomiske samkvemmet. Særlig er dette tilfellet innenfor Vest-Europa som følge av den omfattende europeiske samhandelen. Vest-Europas eksport til andre regioner utgjør om lag 10 pst. av BNP.

Den internasjonale markedsintegrasjonen er blitt forsterket av et samspill mellom teknologiske framskritt og endret lovgivning. Dette har særlig vært tilfellet for finansielle tjenester, der nedbyggingen av restriksjoner på kapitalbevegelser og utviklingen innenfor informasjonsteknologi har gjort det mulig for aktører på de nasjonale markedene også å operere globalt. Samtidig har integrasjonen av de finansielle markedene medført nye utfordringer for den økonomiske politikken og bl.a. stilt nye krav til det pengepolitiske samarbeidet for å redusere muligheten for at finansiell ustabilitet i ett nasjonalt marked sprer seg.

Den politiske demokratiseringen og omleggingen til markedsøkonomi i Sentral- og Øst-Europa har resultert i en markert økning i øst-vest handelen i Europa. Som følge av det lave inntektsnivået før omleggingen og produksjonsfallet gjennom stabiliseringsfasen, betyr denne samhandelen fortsatt lite for den samlede økonomiske utviklingen i Vest-Europa. Dersom landene klarer å oppnå langvarig høy vekst, vil imidlertid øst-vest integrasjonen kunne gi betydelige stimulanser til vest-europeisk økonomi.

Samtidig stiller forskyvninger i den globale økonomien nye krav til økonomisk samarbeid mellom Europa og andre deler av verden. Øst- og Sør-øst Asia har de siste 20 årene hatt en markert høyere vekst enn andre deler av verden. Korrigeres offisielle anslag for BNP med forskjeller i prisnivå, er Kina i dag den tredje største økonomien i verden. Dersom vekstratene opprettholdes, vil Kina i løpet av noen årtier bli den største økonomien i verden. Asia vil, ifølge Verdensbanken, trolig i år 2000 ha 1 mrd. innbyggere med betydelig kjøpekraft.

Omstillingen og den sterke veksten i asiatisk økonomi innebærer at Europa i økende grad vil bli eksponert for konkurranse fra og for konjunkturutviklingen i denne delen av verden. EU-landenes samhandel med Asia var i 1993 større enn EUs samhandel med USA. EUs samlede direkte investeringer i Asia har imidlertid vært fallende og ligger klart under både Japanske og amerikanske investeringer i regionen.

Det afrikanske kontinentet er i langt større grad enn Asia og Latin-Amerika preget av lav vekst eller stagnasjon. Fortsatt stagnasjon og politisk og sosial ustabilitet vil for Europa, særlig for Sør-Europa, kunne bety økende immigrasjon og økte sosiale og økonomiske kostnader.

7.3.2 Utdyping av det økonomiske samarbeidet i EU

I perioden fra 1985 til inngangen av 1990-årene ble det økonomiske samarbeidet i EU konsentrert om utviklingen av det indre markedet. Denne perioden var, fram til 1991, preget av høy økonomisk vekst og markert nedgang i arbeidsledigheten i EU-området. Det siste økonomiske tilbakeslaget, som ble merkbart i EU-området fra og med 1991, bidro til en kraftig økning i arbeidsledigheten.

Det bredte seg en erkjennelse av at det måtte utvikles en sysselsettingsstrategi dersom landene skulle ha håp en vesentlig og varig reduksjon i ledigheten. Dette er bl.a. reflektert i Kommisjonens hvitbok om vekst, konkurranseevne og sysselsetting som ble lagt fram i 1993 og den handlingsplan for sysselsetting som Det europeiske råd, som består av stats- og regjeringssjefer, har iverksatt. Sysselsettingsstrategien består dels i å koordinere bedre de ulike politikkområdene på fellesskapsnivå og dels i å oppnå en bedre koordinering av de sysselsettingstiltak medlemslandene iverksetter på nasjonalt nivå.

Etter sammenbruddet i Bretton Woods-systemet med faste valutakurser i 1973 viste det seg umulig å etablere noe nytt globalt system med faste valutakurser. I stedet har landene i Europa søkt å utvikle et valutasamarbeid for å redusere eller fjerne usikkerhet i bilaterale valutakursene. Den underliggende målsettingen har vært å understøtte stabiliseringspolitikken i de enkelte landene. Dette samarbeidet søkes videreutviklet gjennom arbeidet med å innføre en felles valuta. Den økonomiske og monetære union (ØMU) skal i henhold til Maastricht-traktaten gjennomføres i tre faser, der den felles valutaen skal innføres i tredje fase. Denne fasen vil, i følge traktaten, kunne starte 1. januar 1997 eller senest 1. januar 1999. For en nærmere omtale av de tre fasene vises det til bl.a. kap. 5.6 i St.meld.nr. 40 (1993-94) "om medlemskap i den europeiske union".

Siktemålet med ØMU er å skape mer stabile og forutsigbare rammebetingelser og dermed et bedre grunnlag for ikke-inflasjonsdrivende vekst, økt sysselsetting og bærekraftig utvikling. Gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union krever en viss samordning av medlemslandenes økonomiske politikk og tilnærming i den økonomiske utviklingen. Innføringen av en felles valuta vil forsterke gevinstene av Det indre marked ved at valutausikkerhet og kostnadene forbundet med valutatransaksjoner fjernes mellom de land som deltar i Unionen.

Det europeiske monetære institutt (EMI), som skal være forløperen til Den europeiske sentralbank (ESB) og Det europeiske system av sentralbanker (ESSB), ble etablert 1. januar 1994. EMI skal blant annet forberede innføringen av den felles valutaen. Sentralt i samarbeidet om koordinering av den økonomiske politikken står utformingen av de generelle retningslinjene for den økonomiske politikken i Fellesskapet, som Rådet av økonomi- og finansministre (ECOFIN) vedtar (med kvalifisert flertall). ECOFIN har vedtatt at det foreløpig skal være en drøfting av den økonomiske utvikling i Fellesskapet hvert halvår. I fase 2 og 3 skal ECOFIN og Kommisjonen overvåke den økonomiske utviklingen i medlemslandene og i Fellesskapet. Hvis et medlemsland fører en økonomisk politikk som ikke er i tråd med retningslinjene, kan ECOFIN med kvalifisert flertall rette en særlig rekommandasjon til landet.

Med fase 3 skal den felles valuta for de medlemslandene som oppfyller nærmere bestemte vilkår innføres og ESB og ESSB skal opprettes. For at et medlemsland skal kunne delta i fase 3, stilles det krav til balansen i offentlig forvaltnings budsjetter og samlet offentlig bruttogjeld. Medlemslandene må også oppfylle visse krav knyttet til prisstigning, rentenivå og valutakursstabilitet. Medlemslandene kan velge å utarbeide konvergensprogrammer med sikte på å kunne fylle de vilkår som stilles for innføring av den felles valuta i fase 3. Disse programmene framlegges til vurdering i ECOFIN.

Innføring av felles valuta i 1997, holdes nå for svært lite sannsynlig. En kan trolig ikke forvente at et tilstrekkelig antall medlemsstater oppfyller de økonomiske krav som stilles.

Det knytter seg en rekke spørsmål til gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union og innføringen av den felles valuta, og det arbeides for tiden med å etablere et scenario for den tekniske gjennomføringen. Kommisjonen har lagt fram en grønnbok som skal tjene som utgangspunkt for diskusjonen av de tekniske sidene ved innføring av den felles valuta, jf. boks 7.1 .

Spørsmålet om gjennomføring av fase 3 og innføring av den felles valuta ble drøftet i ECOFIN den 19. juni og på Det europeiske råds møte i Cannes 26. og 27. juni 1995. De europeiske stats- og regjeringssjefene besluttet å overlate til ECOFIN, i samarbeid med EMI og Kommisjonen, å utarbeide et referansescenario for innføringen av den felles valuta som skal presenteres på møtet i Det europeiske råd i Madrid i desember. Det europeiske råd har gjentatt sin beslutning om å forberede overgangen til en felles valuta senest innen 1. januar 1999.

Boks 7.1Situasjonen i de europeiske valutamarkedene fram mot etablering av en felles valuta


Innføringen av en felles valuta vil endre rammebetingelsene for de europeiske valutamarkedene. I overgangen fra fase 2 til fase 3 kan det ligge et potensiale for valutakursuro, jf. boks 7.1. En annen problemstilling er hvordan monetær stabilitet kan opprettholdes innenfor EU i en situasjon der flere av medlemslandene står utenfor valutaunionen. En kan ikke utelukke at det vil resultere i at det indre marked kan bli utsatt for belastninger som følge av at valutakurssvinginger vil forårsake endringer i relativ konkurranseevne. Også EFTA-landene vil kunne bli påvirket av videreutviklingen av valutasamarbeidet i EU.

Kommisjonen la i desember 1993 fram en hvitbok med en mellomlangsiktig strategi for vekst, konkurranseevne og sysselsetting, og Det europeiske råd vedtok på dette grunnlag en handlingssplan for redusert ledighet i Europa som nå følges opp. Ledigheten i EU-området er i år anslått til 11 pst. av arbeidsstyrken, og økt sysselsetting vil derfor være en sentral økonomisk-politisk utfordring i mange år framover.

Hvitboken trekker opp en strategi der politikken på ulike områder, både på fellesskapsnivå og på nasjonalt nivå, tilpasses målene om økt vekst og redusert ledighet:

  1. En makroøkonomisk politikk som bidrar til økt økonomisk vekst kombinert med lav prisstigning og sunne offentlige finanser.
  2. Tiltak på felleskapsnivå for økt konkurransedyktighet og vekst, herunder:
    • forbedring av det indre markedets funksjonsmåte,
    • et rammeprogram for å understøtte og forsere utviklingen av transeuropeiske nettverk, også for energi og informasjonsutveksling,
    • videreutvikling av den ytre handelspolitikk og koordinering av eksportfremmende tiltak,
    • fellesprogram for små og mellomstore bedrifter,
    • fellesprogram for forskning og utvikling.
  3. Tiltak på nasjonalt nivå for en mer sysselsettingsintensiv vekst:
    • tiltak for å forbedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte,
    • lavere beskatning av arbeidskraft og opprettelse av arbeidsplasser for ufaglærte,
    • styrking av jobbskaping i små og mellomstore bedrifter og i nye aktiviteter.
  4. Å arbeide for en ny utviklingsmodell for den økonomiske og sosiale utviklingen i fellesskapet som gir mulighet for både høy sysselsetting og en bærekraftig utvikling.

To av tiltakene på fellesskapsnivå, samarbeidet om utbygging av transeuropeiske nettverk og informasjonssamfunnet, er nærmere omtalt nedenfor.

På møtet i Det europeiske råd i 8. og 9. desember 1994 ble stats- og regjeringssjefene enige om en felles strategi for den nasjonale sysselsettingspolitkken. Strategien forutsetter en videreføring av høy økonomisk vekst på mellomlang sikt og omfatter:

  1. Økte investeringer i fagopplæring.
  2. Tiltak som bidrar til at veksten blir mer sysselsettingsintensiv.
  3. Tiltak som bidrar til å redusere gapet mellom kostnadene på arbeidskraft og utbetalt lønn, særlig for lavt utdannet arbeidskraft.
  4. Effektivisering av arbeidsmarkedspolitikken.
  5. Mer effektive tiltak mot grupper som er særlig rammet av arbeidsledighet.

Medlemslandene ble, med utgangspunkt i disse retningslinjene, oppfordret til å legge opp den nasjonale sysselsettingspolitikken som et flerårig program. Arbeids- og sosialministrene og finans- og økonomiministrene, samt Kommisjonen ble bedt om årlig å rapportere til Det europeiske råd om status for arbeidet. Første rapportering finner sted til toppmøtet i Madrid i desember 1995.

Stats- og regjeringssjefene ba også om å få utarbeidet en rapport om skatte- og trygdesystemenes innvirkning på jobbsøking og etterspørsel etter arbeidskraft, samt en rapport om sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljø.

På møtet i Det europeiske råd i Cannes 26. og 27. juni 1995 ble medlemslandene bedt om, i løpet av september, å framlegge flerårige nasjonale programmer for å redusere ledigheten og fremme like muligheter på arbeidsmarkedet med sikte på rapporteringen til Madrid-møtet. Videre har Danmark tatt et initiativ for å få belyst muligheten for og virkningen av en tettere koordinering av den økonomiske politikken i EU.

På bakgrunn av et norsk initiativ innledet finans- og økonomiministrene i EU- og EFTA-landene i 1993 et samarbeid om sysselsettingspolitikken. Det første møtet ble avholdt 19. april 1993. EFTA-landene ble invitert til å bidra til arbeidet med hvitboken om vekst, konkurranseevne og sysselsetting, og hovedinnholdet ble drøftet på et møte 13. desember 1993. Dette ble fulgt opp med et nytt fellesmøte i september 1994.

I 1995 har Norge tatt initiativ til å videreføre samarbeidet mellom økonomi- og finansministrene i EU og EFTA med sikte på en felles innsats for å styrke sysselsettingen i Europa. Det er tilslutning til dette, og økonomi- og finansministrene holdt sitt fjerde fellesmøte i Brussel 18. september i år. På møtet ble det lagt særlig vekt på å drøfte langtidsledighet og ungdomsledighet. Ministrene var enige om å videreføre et regelmessig samarbeid med sikte på å gjennomføre nasjonale tiltak for å skape sysselsetting på bredere europeisk basis. Fra norsk side ser man dette som en viktig del av en politisk dialog med sikte på å utvikle samarbeidet om å bekjempe arbeidsledigheten i Europa.

Transeuropeiske nettverk (TEN) er som nevnt ovenfor en viktig del av de fellestiltak som ble lagt fram i Kommisjonens hvitbok om vekst, konkurranseevne og sysselsetting. Målet er å utvikle og styrke den europeiske infrastrukturen innenfor transport, energi og telekommunikasjoner. På transportsiden omfatter TEN infrastruktur (veier, jernbaner, indre vannveier, havner og lufthavner) og tjenester som er nødvendige for at infrastrukturen skal fungere (bl.a. trafikkstyrings- og kontrollsystemer). Dessuten omfatter TEN utbygging og sammenkobling av europeiske elektrisitets- og gassnett samt videreutvikling av telenettene.

Drivkraften bak TEN er et ønske om å styrke EUs konkurranseevne, sysselsetting, regionale utvikling og forbindelser mellom naboland. Utbygging og samordning av nettverk vurderes som et sentralt virkemiddel for bedret ressursutnyttelse. Dette vil forsterke gevinstene ved Det indre marked.

Norge har en klar interesse i utviklingen av TEN. En stor del av norsk import og eksport går gjennom disse nettene. Utbyggingen av de viktigste transportkorridorene til det indre marked vil redusere transportkostnadene og dermed ha stor betydning for å sikre norsk konkurranseevne og sysselsetting i framtiden. Fra norsk side legger en vekt på at miljøhensyn blir tilstrekkelig ivaretatt ved utvikling av TEN. Dette er i tråd med EUs retningslinjer som slår fast at det skal tas hensyn til miljøet ved utforming og utbygging av nettverkene.

Det europeiske råd vedtok i desember 1993 å opprette en egen arbeidsgruppe med personlige representanter for stats- og regjeringssjefene, den såkalte Christophersen-gruppen, som fikk til oppdrag å støtte Kommisjonen i arbeidet med å utvikle TEN. Norge deltok høsten 1994 som EU-søkerland i Christophersen-gruppen. Etter forslag fra Norge, Sverige og Finland ble fellesprosjektet "det nordiske triangel" tatt inn som ett av de 14 transportprosjektene som ble prioritert av Det europeiske råd i Essen i desember 1994. Prosjektet omfatter oppgradering av vei- og togforbindelse på strekningene Oslo-Gøteborg-København; Oslo-Stockholm og Helsinki-Stockholm-København, inkludert nødvendige fergeforbindelser og havner. Arbeidet med Det nordiske triangel videreføres selv om Norge ikke ble medlem av EU.

Fra norsk side har en som ledd i det nordiske og europeiske samarbeidet innen transportsektoren valgt å framskynde arbeidet med utbygging av Østfoldbanen og E6 gjennom Østfold innenfor en ramme av 240 mill. kroner. Det vises til Samferdselsdepartementets budsjettproposisjon.

Regjeringen vurderer nå å be om at retningslinjene for transportnettverkene innlemmes i EØS-avtalen. Retningslinjene vil, dersom de blir en del av EØS-avtalen, være veiledende og ikke formelt bindende for Norge. Regjeringen har også bedt om konsultasjoner vedrørende mulighetene for norsk deltakelse i EUs program for utvikling av et integrert telekommunikasjonsnettverk (TEN-ISDN).

Det er lagt til grunn at de fleste energi- og telekommunikasjonsprosjektene langt på vei vil bli finansiert av den private sektor, mens utbyggingen av transportprosjektene vil kreve større offentlige bidrag fra medlemslandene. Bare en liten del av kapitalbehovet i forbindelse med TEN vil kunne dekkes over EUs budsjett. Gjennom EU/EFTA-samarbeidet er det åpnet for at Norge kan søke om lån fra Den europeiske investeringsbank (EIB) til finansieringen av TEN-prosjekter, f.eks. den norske delen av Det nordiske triangel. Norge som ikke-medlem vil ikke være berettiget til overføringer fra EUs budsjett.

Kommisjonens hvitbok tilla satsing på informasjonssamfunnet avgjørende betydning. Den påfølgende såkalte Bangemann-rapporten fra juni 1994 dannet utgangspunktet for at Kommisjonen la fram en handlingsplan i august samme år.

Handlingsplanen er en oversikt over konkrete tiltak på europeisk nivå for å fremme informasjonssamfunnet, bl.a. rettet inn mot telekommunikasjoner, støtteaktiviteter for telekommunikasjon, datasikkerhet, opphavsrett, personvern, fjernsyn og audiovisuelle tjenester og eierskap til media. Det legges vekt på sosiale, samfunnsmessige, språklige og kulturelle aspekter. Handlingsplanen legger opp til en deregulering som skal fremme tjenestenes frie bevegelighet og tilgjengelighet for alle. Utviklingen og finansieringen av infrastruktur skal først og fremst være en oppgave for den private sektoren.

Utbyggingen av transeuropeiske nettverk (TEN) for telekommunikasjoner er en viktig del av EUs satsing på informasjonssamfunnet. Vekten legges her på informasjonsoverførende nett, generelle elektroniske tjenester og deres anvendelse. Norge er koblet opp mot viktige deler av EUs arbeid med informasjonssamfunnet gjennom EØS-avtalen. Gjennom EØS-samarbeidet deltar Norge også i forberedelsen av ny lovgivning for personvern og datasikkerhet.

EUs forskningsprogrammer gir Norge muligheten til å samarbeide om forskning og utvikling innen telematikk, kommunikasjons- og informasjonsteknologi. I det fjerde rammeprogrammet er omlag 28 pst. av midlene satt av til forskning og utvikling på disse områdene. Norge har også deltatt i EUs programmer for informasjonstjenester og film- og programproduksjon. Dessuten deltar Norge i europeiske IT-prosjekter i regi av EUREKA-samarbeidet og Den europeiske romorganisasjonen.

7.3.3 Videreutviklingen av det økonomiske samarbeidet mellom EU og tredjeland

Hensikten med EUs Europa-avtaler er å utvide de økonomiske, politiske og kulturelle forbindelsene med landene i Sentral- og Øst-Europa og støtte de omstillingene disse landene gjennomgår. Et sentralt element i avtalene er målsettingen om EU-medlemskap. På det handelsmessige området legges det opp til å etablere et frihandelsområde for industrivarer. På stål- og tekstilområdet vil markedsadgangen åpnes mer gradvis enn for andre industrivarer. På landbruksområdet innebærer Europa-avtalene kun begrenset liberalisering av samhandelen. Europa-avtalene har også bestemmelser om å etablere en utvidet politisk dialog mellom EU og de aktuelle land. I tillegg kommer bestemmelser om økonomisk, kulturelt og finansielt samarbeid.

Av de sentral- og østeuropeiske landene har foreløpig Polen, Ungarn, Romania og Slovakia søkt om EU-medlemskap.

I desember 1994 vedtok Det europiske råd en såkalt " før-medlemskapsstrategi" for å forberede de sentral- og øst-europeiske landene på EU-medlemskap. I første rekke gjelder det forberedelse til deltakelse i det indre marked. EU har utarbeidet en hvitbok med en oversikt over de områder EU anser for å være mest sentrale for at disse landene raskest mulig skal kunne tilpasse seg og delta fullt ut i det indre marked.

Selv om medlemsskapsutvidelse formelt ikke står på dagsordenen til EU-landenes Regjeringskonferanse i 1996, vil dette spørsmålet likevel stå sentralt. Utvidelse av EU med inntil 12 nye medlemsland reiser problemstillinger omkring rammene for samarbeidet, særlig spørsmål knyttet til institusjonenes sammensetting og virkemåte.

EU-medlemskap for sentral- og øst-europeiske land vil måtte medføre en vesentlig omlegging av dagens felles landbrukspolitikk og fellesskapets regionalpolitikk.

En viktig målsetting for EUs medlemsskapsutvidelse vil være å understøtte de økonomiske og politiske systemendringene og bidra til økonomisk vekst og sosial utvikling i de sentral- og øst europeiske landene. Samtidig skal medlemskap bidra til økt sikkerhetspolitisk trygghet og stabilitet. Selv om mange reformer allerede er gjennomført, vil det fortsatt ta tid før de sentral- og øst-europeiske landene har utviklet sine økonomier på en slik måte at de kan inngå i verdensøkonomien på linje med vestlige industriland.

Neste fase i EUs utvidelse vil også omfatte Malta og Kypros.

EU ønsket tidlig å samordne sin politikk overfor Middelhavslandene og inngikk mellom 1962 og 1980 samarbeidsavtaler av forskjellig art med 12 av de 14 ikke-medlemslandene i regionen (Albania og Libya ble det ikke inngått avtaler med). På basis av disse avtalene har man utviklet et finansielt, institusjonelt og handelsmessig samarbeid, samtidig som EU har gitt omfattende bistand til en del av disse landene.

Den politiske og sosiale uroen i en rekke Middelhavsland utgjør en potensiell trussel for stabiliteten i Europa. Det europeiske Råd besluttet i Essen i desember 1994 at en av EUs prioriterte oppgaver framover er å bidra til å skape fred, stabilitet og bærekraftig økonomisk utvikling i Middelhavsområdet. I den forbindelse legges det opp til et omfattende samarbeid mellom EU og de Middelhavslandene som ikke er medlemmer av EU. De sentrale elementene i dette samarbeidet er et økonomisk og finansielt partnerskap inkludert frihandelsavtale, et politisk og sikkerhetmessig partnerskap og et sosialt partnerskap. Et frihandelsområde skal etter planen være etablert innen år 2010 og dekke det meste av handelen mellom landene. Det skal inngås assosieringsavtaler mellom EU og landene i Middelhavsområdet, samt liknende avtaler Middelhavslandene imellom. EUs Middelhavsstrategi vil stå sentralt på konferansen som EU sammen med aktuelle Middelhavsland vil arrangere i Barcelona 27. -28. november i år.

EU har allerede ferdigforhandlet en tollunionsavtale med Tyrkia som etter planen skal tre i kraft 1. januar 1996, forutsatt Europa-parlamentets godkjenning.

EU har undertegnet partnerskaps- og samarbeidsavtaler med Russland, samt Ukraina, Moldova, Kasakhstan, Kirgisistan og Hviterussland. Innledende samtaler om slike avtaler har funnet sted med Georgia, Armenia og Aserbajdsjan. I påvente av ratifikasjon av partnerskapsavtalen med Russland ble en interimavtale undertegnet i juli 1995. Interimavtalen innebærer bl.a. at handelsdelen av partnerskapsavtalen vil kunne iverksettes. I EUs samarbeids- og partnerskapsavtaler med Russland og Ukraina legges det opp til at man i 1998 skal vurdere om økonomiske forhold tilsier at det startes forhandlinger om etablering av et frihandelsområde.

Formålet med partnerskapsavtalene er å utvikle handel, investeringer og økonomiske forbindelser, utvikle den politiske dialog, legge til rette for økonomisk, sosialt, finansielt, kulturelt, teknisk og vitenskapelig samarbeid, samt støtte utviklingen mot demokrati og markedsøkonomi.

I likhet med Europa-avtalene med de sentral- og øst-europeiske landene er partnerskapsavtalene basert på respekt for demokrati og menneskerettigheter og inneholder en suspensjonsklausul ved brudd på disse grunnleggende forutsetningene.

EUs Asia-strategi ble vedtatt på Essen-toppmøtet i desember 1994. Bakgrunnen for strategien var en erkjennelse av at rammene for samarbeid mellom EU og Asia idag ikke er gode nok i lys av den økende betydningen utviklingen i Asia har for Europas økonomiske og politiske utvikling.

Asias økende økonomiske tyngde vil uunngåelig føre til økt press for at området også for en mer sentral politisk rolle internasjonalt. EU vil derfor søke å utvikle sin politiske dialog med Asia for å imøtekomme et slikt behov. Målsettingen er et såkalt "partnerskap basert på likeverd" som kan spille en konstruktiv og stabiliserende rolle. Bistand vil imidlertid fortsatt være en viktig del av EUs forbindelser med Asia.

EU har idag handels- og/eller samarbeidsavtaler med bl.a. Kina, India, Sør-Korea, og ASEAN-landene. Når de avtalene som nå forhandles eller er under forberedelse trer i kraft, vil EU ha organisert regionale eller bilaterale avtaler med de aller fleste landene i Asia.

Det europeiske råds møte i Cannes i juni understreket betydningen av å styrke de transatlantiske forbindelsene, bl.a. på grunnlag av den transatlantiske erklæring mellom EU og USA fra 1990. På det siste toppmøtet mellom EU og USA ble det besluttet å nedsette en arbeidsgruppe på høyt nivå for å styrke forbindelsene. Spørsmål om nærmere økonomiske og handelsmessige forbindelser mellom EU og USA, inklusive en transatlantisk frihandelsavtale, vil bli drøftet på det transatlantiske toppmøtet i Madrid i desember 1995.

EU har i dag samarbeidsavtaler med alle latin-amerikanske land, med unntak av Cuba. På Det europeiske råds møte i Essen i desember 1994 ble det slått fast at EU ønsker å styrke forbindelsene med Mellom- og Sør-Amerika. En tar sikte på å nå fram til en interregional økonomisk rammeavtale innen utgangen av 1995 med Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay som har inngått et regionalt økonomisk samarbeid (MERCOSUR).

Videre har EU og Mexico undertegnet en felleserklæring om at de vil forhandle om en assosieringsavtale, og EU drøfter også den videre utviklingen av forbindelsene med Chile og Cuba.


Til toppen