Boks 4.3 Forskning om...

Boks 4.3 Forskning om nivået på strukturledigheten i Norge

Begrepet strukturledighet kan defineres og beregnes på flere måter. Sysselsettingsutvalget definerte likevektsledigheten for en åpen økonomi som det ledighetsnivået som gir uendret konkurranseevne overfor utlandet. Likevektsledigheten er ikke en naturgitt størrelse, og Regjeringens politikk tar sikte på å få den så lav som mulig. Basert på omfattende empirisk arbeid i sammenheng med den makroøkonometriske modellen MODAG anslo Sysselsettingsutvalget likevektsledigheten i Norge til 3-3,5 pst. i 1990 og 1991. Forskning kan tyde på at likevektsledigheten i Norge nå er høyere enn dette anslaget. For det første viser erfaringene fra andre europeiske land at høy ledighet har en tendens til å festne seg, bl.a. ved at langtidsledige taper kvalifikasjoner og evne til jobbsøking. Relativt høy langtidsledighet, samt tegn til flaskehalser selv ved et historisk høyt ledighetsnivå, kan tyde på økt likevektsledighet også i Norge. For det andre tyder historiske erfaringer med norsk lønnsdannelse, bl.a. slik de er nedfelt i Norges Banks kvartalsmodell Rimini, på at den gode lønnsomhetsutvikling som er nødvendig for å få til vekst i investeringer og sysselsetting, også leder til høyere lønnsvekst. Økt lønnsvekst vil igjen svekke muligheten for varig økt sysselsetting. Arbeidsmarkedspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet tar imidlertid sikte på å motvirke de sammenhenger som gir høy likevektsledighet.

En annen definisjon av strukturledighet som bl.a. er blitt benyttet av OECD ( NAWRU: non-accelerating wage rate of unemployment) baserer seg på at dersom faktisk ledighet er lik den strukturelle ledigheten, vil lønnsveksten være stabil. Dersom faktisk ledighet er lavere enn den strukturelle ledigheten, vil lønnsveksten øke. Denne metoden tyder på at den strukturelle ledigheten i Norge nå er om lag 5 pst. Det høye anslaget har sin bakgrunn i at lønnsveksten i Norge ikke synker, men er stabil, til tross for at ledigheten er relativt høy.

Fordelen med OECDs metode er at den baserer seg på hva lønnsveksten er nå, og den vil dermed kunne ta hensyn til utviklingen i de strukturelle forholdene på arbeidsmarkedet i de senere årene. En viktig svakhet ved metoden er at den ikke tar hensyn til at det er en rekke andre forhold enn nivået på arbeidsledigheten som også kan påvirke lønnsveksten, bl.a. hensynet til kjøpekraften og ekstra gode fortjenesteforhold i deler av næringslivet. Videre tyder empiriske undersøkelser på at lønnsveksten ikke bare avhenger av nivået på arbeidsledigheten, men også av om arbeidsledigheten øker eller synker, dvs. at fallende ledighet kan føre til økt lønnsvekst selv om ledighetsnivået er relativt høyt. Dette innebærer at det anslaget på den strukturelle ledigheten som OECDs metode gir, trolig i for sterk grad følger den faktiske ledigheten. En konsekvens av dette er at OECDs metode ikke skiller mellom hvilket nivå for arbeidsledigheten som gir fare for økt lønnsvekst på kort sikt, og hvor langt ned en kan få ledigheten ved en jevnere utvikling. Vedvarende og moderat vekst i økonomien kan sannsynligvis få arbeidsledigheten lenger ned enn denne metoden tilsier, uten vesentlig press på priser og lønninger. Arbeidsmarkedets virkemåte, herunder de offentlige rammebetingelsene som trygdeordninger og lover/reguleringer, er avgjørende for hvor langt ned ledigheten kan komme.