Del II - Fakta og analyse

11 Vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold

Det meste av planter og dyr innvandret til Norge etter siste istid for omkring 10 000 år siden. Mennesket fulgte raskt etter, men det gikk enda 5000 år før de satte sitt første preg på omgivelsene. Siden den tid har mennesker påvirket naturen i økende grad. I dag utarmes det biologiske mangfoldet både på land og i vann i et stadig økende omfang. Om lag 45 arter er utryddet fra norsk natur i løpet av de siste 50 årene og nærmere 500 arter anses, i følge den norske rødlista, som truet eller sårbare. I tropiske skoger er det beregnet at 2 til 25 prosent av alle planter og fugler vil være utryddet i løpet av de neste 25 årene. Tap og endring av leveområder til planter og dyr er blant de faktorene som påvirker det biologiske mangfoldet i størst grad. I Norge gjelder dette blant annet villmarkspregede områder, elvedelta, beite- og slåtteenger og gammel skog. På sikt kan en slik destabilisering av naturen undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling og redusere menneskets livskvalitet.

11.1 Hva omfatter biologisk mangfold

Biologisk mangfold er variasjonen av liv på jorden. Mangfoldet omfatter variasjonen av arter, deres genetiske sammensetning og de økosystemene de utgjør i samspillet med hverandre og det fysiske miljø. Det betyr at det biologiske mangfoldet består av alle planter, dyr, mikroorganismer og økosystemer jf. boks 11.1. Menneskets livsrom med byer og kulturlandskap inngår også i dette.

Biologisk mangfold representerer et svært bredt spekter av verdier (jf. boks 11.2). Verdier knyttet til biologisk mangfold er fornybare under forutsetning av at de brukes på en økologisk forsvarlig måte. Det biologiske mangfoldet er i en kontinuerlig utviklingsprosess basert på den genetiske variasjonen innen artene som responderer på både biologiske og fysiske påvirkninger. Dersom påvirkninger (f.eks. sur nedbør) opphører kan økosystemer finne en intern balanse, slik den var før påvirkningen begynte, eller finne en ny balanse. Hvis en art eller bestand dør ut er det en irreversibel endring med tap av biologisk mangfold som ikke kan repareres ved nye tiltak.

Konvensjonen om biologisk mangfold omfatter et sett av målsetninger, prinsipper og forpliktelser knyttet til vern, bærekraftig bruk og fordeling av goder fra biologisk mangfold (jf. boks 11.3). Konvensjonen ble undertegnet under FN konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, og ratifisert av Norge i 1993 (St prp nr 56 (1992 - 93) Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om biologisk mangfold av 22. mai 1992). Konvensjonen trådte i kraft 29.12.1993. Nær 170 land har ratifisert konvensjonen om biologisk mangfold, og har dermed sluttet seg til målsetningene og forpliktelsene i konvensjonen.

Deler av det biologiske mangfoldet kan også skape problemer for enkeltmennesker og samfunn som følge av allergier, sjukdommer hos mennesker og dyr, råteangrep, ugrasinvasjoner og insektangrep på avlinger. Utbredelsen og spredning av disse organismene er ofte nært knyttet til den allmenne miljøtilstanden.

11.2 Årsaker til tap av naturtyper, arter og bestander

Endringer i naturtyper og leveområder for planter og dyr som følge av inngrep, arealbruk og innføring av nye driftsformer i bl.a. landbruket antas å være den viktigste årsaken til tap av arter og bestander. Ulike former for forurensning, i første rekke sur nedbør er en alvorlig påvirkningsfaktor (jf. kapittel 17). Overbeskatning har tidligere påvirket forholdet mellom artene og bestandene meget sterkt, men er i dag stort sett begrenset til fiskebestander i Nordsjøen, hummer og ville laksebestander. Spredning av fremmede organismer utgjør også et økende problem.

De største framtidige, potensielle truslene mot sammensetningen av arter og naturtyper er klimaendringer og reduksjon av ozonlaget, som kan endre naturens grunnleggende økologiske prosesser (jf. kapittel 17).

11.2.1 Arealbruk og økte inngrep

Mennesket har i flere tusen år påvirket tilnærmet all natur i Norge. I løpet av de siste århundrer har imidlertid den teknologiske utviklingen gjort det mulig å endre arealene så raskt og omfattende at arter og naturtyper kan forsvinne uten at det er mulig å vurdere konsekvensene av det som tapes.

Enhver endring i arealbruk påvirker det biologiske mangfoldet. Graden av endringer strekker seg fra rene arealbeslag som tar områdene helt ut av biologisk produksjon, til at miljøforholdene blir svakt forandret slik at noen arter kan forsvinne eller nye vandre inn.

Oppsplitting av store, relativt urørte leveområder i fjellet har effekt for dyr som krever store arealer, som f.eks. villrein og de store rovdyrene. Fragmenteringen av leveområdene kan gi reduserte muligheter for spredning og vandring og dermed utveksling av arvemateriale. Det samme gjelder kanskje i større grad i skog hvor oppsplittingen av større, sammenhengende skogområder kan ha store konsekvenser for enkelte arter av planter og dyr. Det enkelte inngrep behøver i seg selv ikke være særlig problematisk, men summen av alle arealinngrep som er foretatt gjennom de siste tiårene har hatt stor virkning.

Selv om norsk natur i geologisk perspektiv er relativt ung har det dannet seg mange nokså stabile, gamle økosystemer. Av slike gamle økosystemer finnes det både tilnærmet urørte (f.eks. urskog) og sterkt kulturbetingede økosystemer (f.eks. slåttenger og kystlyngheier). Felles for slike økosystemer er at de har mange spesialiserte arter som forsvinner når de ytre miljøbetingelsene forandrer seg. Et annet fellestrekk er at slike økosystemer trenger lang tid for å gjenskapes - ofte er det snakk om hundreårsperspektiv. Dess mer spredt og isolert forekomstene av slike økosystemer blir, dess vanskeligere er de å gjenskape fordi muligheten for innvandring fra nærliggende områder blir redusert.

Driftsformene i landbruket endrer strukturen på store arealer. Enkelte naturtyper er de siste tiårene redusert i omfang, i første rekke myr- og våtmarksarealer, sump- og fuktskoger, opprinnelig vegetasjon langs vassdragene og naturlige, små vannforekomster. Fra 1960-tallet og fram mot slutten av 1980-tallet har bakkeplanering og bekkelukking ødelagt mange kantsoner langs bekker som generelt er viktig for det biologiske mangfoldet i jordbrukslandskapet (jf. eksempel på intakte kantsoner i figur 11.9).

De gamle driftsformene i landbruket skapte mange kulturlandskapstyper. Med dagens jordbruksdrift, spesielt ved bruk av kunstgjødsel og fravær av beiting, forsvinner disse gamle kulturmarkstypene. Dermed tapes både arter og naturtyper, i tillegg til de kulturelle verdiene som de gamle kulturlandskapstypene representerer. Slike kulturlandskapstyper kan vanskelig inngå i dagens jordbruksdrift uten at det legges tilrette med bl.a. økonomiske tilskudd for å dekke kostnader med særskilte driftsopplegg.

Skogbruket påvirker både strukturen i skoglandskapet og det biologiske mangfoldet, gjennom bl.a. skogsveibygging, grøfting og markberedning. All avvirkning påvirker dessuten skogsmiljøet. De økologiske endringer som skjer er størst ved åpne hogster, flatehogst og frøtrestillinger, som fører til lokalklimatiske endringer. Arter som er svært spesialisert i forhold til fuktighet eller temperatur er sterkt utsatt der slike hogster gjennomføres. Mer enn halvparten av de arter som finnes i Norge hører til i skogen og om lag halvparten av de truede og sårbare artene i Norge lever i skog. De fleste av de truede artene er knyttet til produktiv skog i lavlandet.

Et annet alvorlig utviklingstrekk er at antallet og størrelsen på villmarkspregede naturområder har gått sterkt tilbake. Rundt århundreskiftet kunne 48 prosent av Norge betegnes som villmarkspreget, mens det pr. 1. januar 1994 var 12 prosent igjen. I Sør-Norge utgjorde det villmarkspregede arealet 5 prosent i 1994 ( figur 11.1). Villmarkspregede områder er en ressurs som Norge er nesten alene om i et tett befolket og sterkt urbanisert Europa (jf. kapittel 12.3.3). Veinettet er blitt stadig tettere, og i 1980-årene har fjellområder med tilstøtende arealer i økende omfang blitt tatt i bruk til turistformål. Det har videre vært sterk utbygging av skogsveier ( figur 11.2) og andre veier i landbruket, hytteområder, reiselivsbedrifter og alpinanlegg, samt en økning av motorisert ferdsel i utmark. Fjellsider med sammenhengende grønne korridorer fra fjord til fjell er blitt sjeldne i mange deler av landet. Bygging av veier langs fjordarmer som til nå har vært inngrepsfrie, reduserer ytterligere antallet uberørte områder med ubrutte forbindelser fra hav til fjell. Veier legger beslag på areal, og endrer ofte drenering og hydrologiske forhold. Det er særlig fjell og skogområdene som har vært berørt av denne utviklingen, men den har også ført til at det er få helt urørte vassdrag igjen.

Kraftutbyggingsprosjekter medfører de største og mest dramatiske fysiske påvirkninger i fjellet. Påvirkningene skyldes i første rekke etablering av reguleringsmagasiner og endring av vannstand/vannføring i elver og bekker. Magasiner og andre installasjoner kan ofte danne barrierer, f.eks. for villrein og dens trekkveier. Ved neddemming er det i første rekke fisk, andre vannlevende organismer og våtmarksarter som påvirkes direkte.

11.2.2 Overhøsting

Høsting av viltlevende arter og bestander er et gode for samfunnet både i nærings- og rekreasjonssammenheng, og yter viktige bidrag til verdiskapning, bosetting og livskvalitet (jf. kapittel 12.3.3). For eksempel er høsting av levende marine ressurser vesentlig for sysselsetting og bosetting i kystdistriktene samtidig som høstingen bidrar med store eksportverdier for fellesskapet. Høsting av hjortevilt i form av jakt er likeledes et viktig trivselselement for mange og gir i tillegg et vesentlig bidrag til norsk kjøttproduksjon.

Overhøsting av levende ressurser utgjør imidlertid et alvorlig problem i forhold til bærekraftig utnyttelse. Der overhøstingen rammer arter med nøkkelfunksjoner i økosystemene kan dette ha store konsekvenser, mens overhøsting av truede eller sårbare arter vil være en alvorlig trussel mot disse artene.

Moderne fiskerier kan tjene som eksempel både på bærekraftig høsting og på overhøsting. Ved overhøsting kan en få store direkte eller indirekte virkninger på det marine biologiske mangfoldet. Dette vil først og fremst ha sammenheng med at høstingen bidrar sterkt til å endre størrelsesforholdet mellom ulike bestander, men også at fangst av en bestand kan endre næringstilgangen for andre arter eller utilsiktet ramme arter en ikke ønsker å beskatte (jf. boks 11.4). Slike forhold kommer i tillegg til naturlige svingninger i og mellom bestandene, og det er viktig at en ved uttak av ressurser ikke forsterker disse svingningene.

Bjørn, ulv, jerv og gaupe har bl.a. vært beskattet på grunn av konflikten med bufe- og tamreinnæringen. Dette har ført til sterkt reduserte bestander av disse artene (jf. figur 11.3). Statistikken over felling og avgang av ulv, bjørn, jerv og gaupe gjenspeiler bestandsutviklingen. Beregninger har vist en bestand i Norge på omkring 2500 bjørner for om lag 150 år siden. Allerede tidlig i dette århundret var bjørnen funksjonelt utryddet fra storparten av arealet.

11.2.3 Avl og foredling

De siste 40 - 50 års avls- og foredlingsarbeid innen landbruket har bidratt til kraftig økning i produktivitet både hos husdyr og kulturplanter. Foredlingen eller seleksjonen har imidlertid vært konsentrert om arvelige egenskaper som har særlig økonomisk betydning, det vil i første rekke si vekst, kvalitet og sykdomsresistens. Produksjon pr. arealenhet har økt, men økningen i avlingsnivået har også krevd økt vanning og kunstgjødselmengde, noe som har gitt konsekvenser i form av utarming av jorda, erosjon, endringer i vannsystemene fra vanningsaktivitene og forurensning. I forhold til tidligere hvor hvert land, hver region eller hver bygd hadde sine egne landraser eller sorter tilpasset de lokale forhold har det moderne landbruket bidratt til framavl av standardiserte høytytende sorter som tas i bruk over store regioner. Mange av de gamle sortene av kulturplanter og raser av husdyr, og dermed deres arvemateriale, er allerede borte eller i ferd med å forsvinne først og fremst som følge av de siste tiårenes intensive avl og foredling. Et utvalg av stedegne landraser og sorter blir tatt vare på gjennom genbanker og særskilte tiltak for å sikre bevaringen av genmaterialet for framtiden.

Også i Norge skjer en sammenslåing av dyreraser og plantesorter. Omkring 1930 var den norske kupopulasjonen splittet opp i et 30-talls ulike lokale raser. I dag er rasene sammenslått til æn norsk samavslpopulasjon, norsk rødt fe, som omfatter 99 prosent av melkekyrne. Rester av de gamle enkeltrasene blir fortsatt tatt vare på.

Utviklingen av genteknologien har revolusjonert muligheten for å komme fram til nye varianter raskt og med stor treffsikkerhet. Ved hjelp av moderne gen- og celleteknologi kan en foreta arvemessige endringer i celler og organismer med en helt annen presisjon og hastighet enn det som er mulig med tradisjonelle foredlingsteknikker, samtidig som det nå er mulig å foreta genoverføringer på tvers av artsgrensene. Ved genmodifisering flyttes det genet som inneholder en ønsket egenskap, enten til en ny posisjon hos samme organisme eller over til en annen organisme. Slik åpner genteknologien for nye muligheter innen arbeidet med å sikre en bærekraftig utvikling, men også for påvirkning av det biologiske mangfoldet.

Utvikling av genmodifiserte produkter er kommet lengst når det gjelder planter, hvor teknologien dels nyttes til å endre landbruksmessige egenskaper som f.eks. insektresistens eller motstandsdyktighet mot plantevernmidler, og dels til å utvikle nye egenskaper ved selve produktet, så som holdbarhet, smak, og næringsinnhold (jf. tabell 11.1). Mange av produktene er også antibiotika-resistente. Sprøytemiddel- og insektresistens er egenskaper som på kort sikt kan føre til redusert forbruk av sprøytemidler. De langsiktige økologiske konsekvensene er derimot mer usikre.

11.2.4 Spredning av fremmede organismer

Spredning av fremmede organismer (introduksjoner av planter , dyr og mikroorganismer) skjer når en art eller en modifisert utgave av en art blir innført til et område hvor den ikke finnes naturlig. Introduksjoner kan skje tilsiktet eller utilsiktet. Omfanget av introduksjoner, i første rekke de utilsiktede, har økt gjennom de senere år og utgjør en potensiell trussel mot det biologiske mangfoldet lokalt og kan ha negative virkninger med hensyn til verdiskapning.

Mennesker har gjennom tidene innført en lang rekke arter som ikke fantes i Norge opprinnelig. I dag skjer mye av spredningen av fremmede arter på grunn av en omfattende transportvirksomhet, og det er grunn til å tro at omfanget av nye introduksjoner i dag er høyere enn noen gang. Noen av de introduserte artene i Norge har negative virkninger både på natur og næringsliv.

En rekke plante og dyrearter er innført til Norge med sikte på at de skal etablere seg. Dette gjelder bl.a. kanadagås, moskusfe og ulike trær og planter til skog- eller jordbruksformål. Andre arter som f. eks. mink og tunbalderbrå har spredt seg utilsiktet fra dyrefarmer eller botaniske hager. Arter er også spredt gjennom transport i forbindelse med handel eller turisme, friluftslivsaktiviteter, import av dyr, planter, korn, kraftför og via ballastvann i båter.

Noen innførte arter har konsekvenser for naturlige bestander, jf. tabell 11.2 og boks 11.5. Innførte arter er ikke tilpasset de naturlige økosystemene, og de kan ha spesielle konkurransefortrinn som gjør at de raskt kan øke i antall. Innførte arter vil normalt ikke ha spesialiserte fiender som regulerer bestandene.

Det er plantet 50 ulike fremmede treslag, jf. boks 11.6 og det gjennomføres nå en kartlegging for å se om de fremmede treslagene er i ferd med å spre seg videre og hvilken betydning dette eventuelt kan ha på naturlig forekommende arter. Platanlønn er innført fra Mellom-Europa som parktre. Arten har en sterk konkurranseevne og truer med å utkonkurrere hjemlige løvtreslag. Dette er et økende problem i edelløvskogreservater.

Blant de alvorligste negative følgene som introduksjon av nye arter kan ha er spredning av parasitter og sykdommer. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er et eksempel på en innført art som har gitt store problemer for norsk villaks, jf. tabell 11.2 og boks 11.8. Furunkulose er en laksesykdom som ble innført med smolt fra Skottland. Almesyken, en soppsykdom som også opptrer i andre europeiske land, har angrepet og drept almetrær over store deler av Østlandet. Sykdommen kom trolig til Norge via import av tømmer eller ved at biller, som sprer soppen, reiste som blindpassasjerer med båter, tog eller biler.

Utsetting av alle typer genmodifiserte organismer, dvs. planter, dyr, mikroorganismer som på kunstig måte har fått endret sitt arvemateriale, må også oppfattes som introduserte organismer, og kan ha de samme negative effekter som ikke-modifiserte organismer. En tilleggsrisiko er imidlertid at genmodifiserte organismer ikke er testet ut eller vurdert i forhold til naturlige bestander, naturlige arters leveområder og økosystemer. Graden av risiko for det biologiske mangfoldet vil som hovedregel være minst ved genmodifisering av våre tradisjonelle jordbruksvekster, større for organismer som har ville slektninger i norsk natur og størst for de tilfeller der endringen av arvestoffet gjøres på arter som finnes i norsk natur. Bortsett fra et feltforsøk med genmodifisert potet i Nord-Trøndelag er det til nå ikke satt ut eller blitt spredt genmodifiserte organismer i norsk natur.

11.2.5 Forurensning

Forurensning utgjør også en trussel mot biologisk mangfold. Sur nedbør er sannsynligvis den enkeltfaktoren som har hatt størst negativ effekt på det biologiske mangfoldet i ferskvann i Norge (jf. kapittel 17.3.3). Andre forurensningsfaktorer som påvirker mangfoldet negativt er miljøfarlige kjemikalier fra industri og husholdning (jf. kapittel 15.3) og utslipp av nitrogen og fosfor til vassdrag og sjøområder (jf. kapittel 14.3 og 17.3).

11.3 Status for naturtyper, arter og bestander

11.3.1 Innledning

Sammenliknet med mange andre europeiske land har Norge ennå relativt sett store områder med tilnærmet opprinnelig villmarksnatur, rike biologiske ressurser og livskraftige bestander av de fleste arter som hører naturlig hjemme i norsk natur. Til tross for omfattende tiltak og positiv utvikling på enkelte områder har imidlertid en rekke naturtyper i løpet av de siste femti årene gått sterkt tilbake, bl.a. større sammenhengende naturområder, urørte høyproduktive barskogsområder, myr og våtmark, fuktige skogtyper, kulturlandskapstyper, urørt vassdragsnatur og naturtyper i kystsonen. Figur 11.4 viser en oversikt over fordeling av økosystemer på fastlandet. Det er anslått at det er omlag 40 000 arter i Norge. Ca. 45 kjente arter er utryddet fra norsk natur i løpet av de siste femti årene og nærmere 500 arter anses som truet eller sårbare.

Om lag 6,4 prosent av fastlandsarealet er i dag vernet. Vernearealet fordeler seg ulikt med hensyn til naturtyper. De fem største nasjonalparker utgjør 45 prosent av totalt verneareal. Av dette utgjør 90 prosent av arealet fjellområder uten skog. Formålet med et verneområde er å opprettholde en mest mulig naturlig tilstand og utvikling eller ivareta tradisjonell bruk av området. Verneområder omfatter nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater. Når den nye nasjonalparkplanen er gjennomført vil ca. 13 prosent være vernet.

Villmarkspreget område er definert som områder mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep. Omfanget av inngrep har vært spesielt stort de siste 30 - 40 årene. De største villmarkspregede naturområdene ligger i dag som "restområder" i fjell- og viddetrakter, og i nordlige deler av landet. I Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold er det ingen villmarkspregede områder igjen, jf. figur 11.5. I alt 271 kommuner (60 prosent av kommunene) har mindre enn æn km ²> villmarkspreget areal.

11.3.2 Kulturlandskap

Kulturlandskapet er formet gjennom en vekselvirkning mellom kultur og natur. Mange av leveområdene i denne landskapstypen er meget artsrike, f.eks. urterike slåtteenger, fuktige naturenger, seterområder og kystlyngheiene. Åkerholmer, steingjerder, kantsoner (jf. figur 11.9) eller korridorer mellom dyrka mark og andre naturtyper og restbiotoper med naturlig vegetasjon fungerer som viktige skjul-, raste- og reirplasser og vandringsveier for fugler og dyr, og har ofte en svært rik flora og fauna. I etterkrigstiden har jordbrukslandskapet gradvis blitt mer ensformig, med mindre mosaikkpreg, færre randsoner og medfølgende redusert biologisk mangfold som følge av intensiverte driftsformer, gjødsling og bruk av ugras- og innsektsmidler.

Slåtteenger har gått nærmest helt ut av bruk og beitemarker har i stor grad vokst igjen. I 1959 var slåttearealet i store deler av Norge på over 10 prosent av det totale jordbruksarealet. Det er store geografiske forskjeller, men 30 år etter, i 1989, var natureng til slått redusert til under 5 prosent i store deler av landet og i enkelte områder til under 0,5 prosent, jf. figur 11.6. Tendensen er fortsatt reduksjon av de gamle kulturmarkene.

Beitearealer som gror igjen med kratt får en endret plantesammensetning der beiteplanter raskt blir utkonkurrert. Gjødsling av slåtteenger og beitemarker fører til reduksjon av artsmangfoldet. På 1 m ₂ ugjødslet eng kan det finnes 40 - 50 ulike gressarter og urter, mens 1 m ₂ gjødslet eng rommer 5 - 15 arter (jf. figur 11.7). Bruk av ugras- og insektmidler har medført tilbakegang i bestander av blant annet sanglerke og låvesvale. De resterende slåtteenger må betraktes som noen av de mest truede kulturlandskaps-typene i Norge.

Veksten av byer og tettsteder har fram til 1970 årene i betydelig grad foregått på verdifulle jordbruksarealer og i kulturlandskapet, samt i grøntarealene innenfor byggesonen, (jf. kapittel 12.3.1). I perioden etter dette har veksten i stor grad foregått i naturområder. Nedgang i grøntområder i byene har i første rekke gått ut over strandsoner og bekkeløp. Kun 20 - 30 prosent av de naturområdene som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet er igjen i dag.

Et forsiktig estimat av truede, sårbare, sjeldne plante- og dyrearter i kulturlandskapet tilsier at ca. 300 arter regnes som truede eller sårbare, mens minst 600 arter regnes som hensynskrevende. Om lag 3 prosent av norske plantearter og ca. 10 prosent av norske fuglearter regnes som truet på grunn av utviklingen i jordbrukslandskapet.

11.3.3 Skog

Av Norges areal er ca. 37 prosent skogkledt, og halvparten av dette regnes som produktiv skog. Av Norges anslåtte 40 000 arter planter og dyr finnes om lag halvparten i tilknytning til skog. Nesten halvparten av de 1839 artene som står på den norske lista med både truede og sjeldne arter er knyttet til skog. Spesielt sårbare er planter med spesielle krav til lys, temperatur og fuktighet, og insekter som er avhengig av gammelt og dødt trevirke, jf. figur 11.8.

Om lag halvparten av det produktive skogarealet har de siste 50 årene blitt påvirket av systematisk pleie ved ulike typer skogsdrift som hogst, planting, rydding og grøfting. Sammensetningen av treslagene er endret og 46 prosent av skogen er yngre enn 50 år. Resultatet av en omfattende skogsdrift gjennom flere århundrer sammen med bygging av veier, kraftlinjer og utbygging av vassdrag, har ført til at de opprinnelige urskogene nå er redusert til under 0,5 prosent av skogarealet i landet. Av skogsområder uten tekniske inngrep er det registrert om lag 68 områder som er større enn 10 km ²> jf. tabell 11.4.

11.3.4 Vann og vassdrag

I Europa er urørte vassdrag og intakt vassdragsnatur nå nesten begrenset til de rester som ennå finnes i Norden og i Nord-Russland, og Norge har det største spekteret både i mangfold, variasjon og størrelse på vassdragene. Norge har 9 av verdens 20 høyeste fossefall, hvorav 2 er uregulert, og Europas 4 dypeste innsjøer hvorav 2 er uregulert. Norge har sammen med Island flest naturlige laksestammer igjen i Europa, men situasjonen er som det framgår av boks 11.8 og tabell 11.6 alvorlig for mange av stammene. Norge er det eneste landet i verden der atlantisk laks, sjørøye og sjøørret forekommer i samme vassdrag.

Den rike vassdragsnaturen har gjort det mulig for en lang rekke fuglearter å etablere livskraftige bestander. Av de vel 250 fugleartene som er påvist hekkende i Norge, er mellom 60 og 70 arter i større eller mindre grad knyttet til ferskvann. Av disse regnes 25 arter som truet.

Langtransportert forurensning i form av sur nedbør er den enkeltfaktoren som har hatt størst effekt på det biologiske mangfoldet i ferskvann. Effekten av forsuringen er størst på Sørlandet, men store deler av Sør-Norge for øvrig og Øst-Finnmark er også berørt, jf. kapittel 17.3.3. Om lag 2500 fiskebestander i Sør-Norge er tapt. Forsuringsskadene i elver på Sørlandet er i ferd med å avta. Siden 1988 har svovelinnholdet i nedbøren, elver og innsjøer i Sør-Norge avtatt med rundt 35 prosent og enkelte arter av vannlevende smådyr er nå i ferd med å vende tilbake.

11.3.5 Myr og våtmark

Myr dekker størstedelen av våtmarksarealene, og det totale myrarealet utgjør i underkant av 10 prosent av landarealet. Av dette ligger ca. 2/3 under skoggrensen. Norge er et av de land i verden som har størst variasjon i myrtyper, fra de ekstremt næringsfattige til de ekstremt næringsrike. Våtmarksområdene er meget produktive og kjennetegnes av stort artsmangfold. De er spesielt viktige leve-, hekke-, beite-, trekk- og overvintringsområder for en rekke fuglearter.

Elvedelta er et eksempel på en arealtype som har vært hardt utnyttet langs kysten. Arealene er utnyttet til industri, boligbebyggelse, veganlegg, jordbruk og mye annet (jf. figur 11.10a). Av 15 elvedelta i Midt- og Vest-Norge er totalt 86 prosent av landarealet nedbygd eller utnyttet til jordbruksformål. Disse områdene har betydning langt utover det areal de representerer blant annet fordi de fungerer som nøkkelområder for en lang rekke arter f.eks. som rasteplasser for trekkende vannfugler (jf. figur 11.10b).

Myr, myrskog og sumpskog utgjør 16,4 prosent av skogarealet under barskoggrensa. Disse arealene er svært sentrale i skogøkosystemet ved at de regulerer vannforsyningen, utjevner flomtopper, fungerer som renseanlegg og er noen av de mest artsrike leveområdene i skog. Ved grøfting har leveområder for sjeldne plantearter, gyte-, oppvekst- og leveområder for fisk, amfibier og krypdyr, hekkeområder og rasteplasser for en rekke fuglearter blitt redusert. Økologiske tjenester som vannregulering og vannrensing er også redusert.

Flere fuglearter er avhengige av våtmarker gjennom hele sin livssyklus, selv om de i løpet av året kan flytte seg mellom ulike våtmarkstyper. De kan f.eks. hekke på myrer og ved skogstjern, raste i frodige sump- og strandområder i trekktida, og overvintre på eller ved sjøen. Elleve truede og sjeldne plantearter er knyttet til myr og annen våtmark i Norge i tillegg til en rekke moser. Eksempler på sårbare fuglearter som har myr som hekkebiotop er trane, fjellmyrløper og dobbeltbekkasin.

11.3.6 Fjell

Fjellet dekker 47 prosent av Norges fastlandsareal. Sammen med arealene i Antarktis og de nordlige deler av Sverige, Finland og Russland representerer disse områdene Norges og Europas siste store sammenhengende villmarksområder. Fjellområdet Snøhetta i Oppland og Sør-Trøndelag er det eneste intakte fjelløkosystemet i Europa vest for Uralfjellene hvor det fortsatt finnes opprinnelig villrein, fjellrev og jerv innenfor samme område. Bestandene er imidlertid sårbare.

Mange av artene i fjellet har liten toleranse for forstyrrelser, enten fordi de er sky, eller fordi de lever under marginale forhold og derfor blir ekstra sårbare ved ytterligere belastninger. De fleste større dyrearter krever dessuten store arealer, og er derfor mer utsatt ved oppsplitting av leveområder (f.eks. ved bygging av veier). Store deler av fjellarealene i Sør-Norge har liten bufferevne, og påvirkes lett av forsuring. Fattig heivegetasjon er særlig følsom for tilførsler av nitrogen, som kan føre til endringer i florasamfunnet.

11.3.7 Hav og kyst

Kysten, med rent, friskt vann og havområder med stor naturlig produktivitet gir helt unike muligheter for høsting av høykvalitets sjømat. Fiske og foredling har derfor tradisjonelt vært en grunnpilar for bosetting og næringsvirksomhet langs kysten og bidratt vesentlig til en sterk og levende kystkultur. I de senere år har havbruk kommet til som en ny kystnæring som bidrar sterkt til bosetting og næringsvirksomhet langs kysten og gir et vesentlig bidrag til norsk eksport.

De norske havområdene omfatter både kysthavet og grunne og dype havområder. Nordsjøen og Barentshavet er meget næringsrike grunnhav hvor vannmassenes strømningsmønster og næringsinnhold gir meget høy produktivitet. Disse havområdene utgjør viktige oppvekstområder for en rekke kommersielle fiskebestander, og er i tillegg svært viktige ernæringsområder for blant annet sjøpattedyr og sjøfugl.

De viktigste fiskebestandene i nordlige havområder har hatt en stabil utvikling i senere tid. Bestandene av norsk-vårgytende sild og norsk-arktisk torsk vil holde seg på et høyt nivå også i de kommende år. Men det er usikkert hvordan torskebestanden vil takle mangelen på lodde i Barentshavet. Loddebestanden vil være svært liten også de nærmeste to årene. Fiskebestandene i Nordsjøen er fortsatt i dårlig forfatning, spesielt bestandene av nordsjøsild og makrell.

Siden 1960 er det påvist tilbakegang hos flere sjøfuglarter, særlig hos alkefuglene. Alkefuglene har høy levealder, blir seint kjønnsmodne og har få unger i kullet. Dette gjør dem motstandsdyktige mot enkelte år med reproduksjonssvikt, men de er svært sårbare overfor faktorer som øker dødeligheten hos voksne fugler, f.eks. drukning i garn og oljesøl. Blant norske sjøfugler er det lomvi som har gått sterkest tilbake de siste tiårene. Bestanden av lunde har vært stabil de siste årene, men er fremdeles bare 40 prosent av bestandsstørrelsen i 1979. Havørn regnes som en sårbar art på verdensbasis. I Norge var bestanden nede på et minimum rundt 1970, men den har nå tatt seg opp igjen til ca. 1500 par.

Bortsett fra lokale overgjødslingstilfeller, er særlig Skagerrakkysten påvirket av stor tilførsel fra kontinentet. Kattegat og deler av Nordsjøen regnes som overgjødslet. Det nedre vannsjiktet i en del fjordbassenger er også oksygenfrie som følge av overgjødsling, og faunaen her er bortimot utryddet, jf. kapittel 14.3.

11.3.8 Arktis

Polarsirkelen er definert som sørgrense for arktis. Det innebærer at 163.500 km ²>, eller ca. 42 prosent av Norges landareal, defineres som norsk Arktis.

Svalbard, Jan Mayen og de nordligste delene av Barentsregionen omfatter Europas siste, store, inngrepsfrie naturområder. De siste årtiers naturinngrep har imidlertid redusert de villmarkspregede områdene betydelig, også i Europas nordligste utkant. Unntak er Svalbard og Jan Mayen der så godt som hele øygruppene har bevart sitt villmarkspreg. Hele 56 prosent av Svalbards samlede landområder er vernet, og verneområdene strekker seg ut til 4 nm fra kysten. Dette omfatter fuglereservater, naturreservater, nasjonalparker, artsfredninger. Flere naturtyper i den mellomarktiske tundrasonen er imidlertid svakt representert i verneområdene. De underrepresenterte områdene utgjør samtidig de mest produktive landområdene, f.eks indre fjordsoner på øygruppa, jf. figur. 11.11.

Relativt stor menneskelig aktivitet, først og fremst i form av ressursuttak, har foregått helt siden Svalbard ble oppdaget i 1596. Bosetning og infrastruktur på Svalbard legger i dag beslag på små arealer.

Bestandene av hvalross, isbjørn og svalbardrein har alle vært nær utryddelse i løpet av de siste 200 år på grunn av fangst. I perioden fra 1924 til 1973 ble det innført fangstforbud på disse artene og bestandene er ikke lenger truet. Isbjørnbestanden på Svalbard anslås til om lag 2000 dyr og bestanden av svalbardrein er på ca. 10 000 dyr. Bestanden av grønlandshval har derimot ikke økt nevneverdig. På 1600-tallet var bestanden av grønnlandshval på Svalbard trolig på 25 - 30 000 individer, men ved fredningen av arten i 1929 var den så godt som utryddet. I likhet med grønlandshval er bestandene av finnhval og blåhval også så godt som utryddet i Svalbardområdet.

En svært høy tetthet av fjellrev på Jan Mayen ble fra 1906 utsatt for en hard beskatning av fangstmenn. De fleste revene på Jan Mayen i begynnelsen av dette århundret hadde en meget ettertraktet fargevariant på vinterpelsen. Fangst ble forbudt i 1965, men bestanden har ikke tatt seg opp. Det er i dag usikkert om det finnes en levedyktig bestand på øya.

Vern av landområder fra 1973 på Svalbard og utvidet internasjonalt vernesamarbeid mellom de arktiske nasjonene har ytterligere styrket vernet av artene. Truslene mot arktiske pattedyr er nå knyttet til langtransportert forurensning og forurensning fra industriell virksomhet, og til framtidig utnyttelse av olje og mineraler i Arktis. Virkningene av den økende turismen kan også utgjøre en trussel hvis utviklingen av turismen ikke kontrolleres.

Naturinngrep og terrengslitasje (jf. figur 11.12) knyttet til bosetninger og gruveaktivitet utgjør den viktigste påvirkning av naturmiljøet på Svalbard. Langtransporterte forurensninger blant annet av PCB har også påvirket naturmiljøet jf. kapittel 15.3.2.4. Sur nedbør har ført til overskridelse av naturens tålegrenser i enkelte områder på Svalbard.

11.3.9 Spesielt hensynskrevende områder og naturtyper

Foruten den betydelige nedgangen i omfanget av større sammenhengende naturområder, er myr- og våtmarksarealer, sump- og fuktskoger, opprinnelig vegetasjon langs vassdragene og naturlige, små vannforekomster betydelig redusert i omfang. Som følge av dette må en rekke natur- og områdetyper med stor verdi for biologisk mangfold i dag anses som spesielt hensynskrevende, dvs. at de må vies særlig oppmerksomhet i den framtidige arealforvaltningen. En oversikt over denne typen områder er presentert i tabell 11.12. Oversiktene er basert på etablerte nasjonale kriterier og på kriterier og anbefalinger som følger direkte av internasjonale avtaler og anbefalinger. Oversiktene over hensynskrevende naturtyper er basert på eksisterende kunnskap, og kan ikke betraktes som fullstendig. Regionale og lokale vurderinger kan føre til at andre natur- og områdetyper kan ha stor lokal eller regional verdi fordi den er sjelden eller typisk for en kommune eller region.

11.4 Iverksatte virkemidler og oppnådde mål

Arbeidet med biologisk mangfold har lange tradisjoner i Norge og knytter seg til naturforvaltning, ressursforvaltning, forurensningsbekjempelse og arealforvaltning. Arbeidet omfatter bruk av et bredt spekter av virkemidler slik de er presentert i boks 11.9.

Konvensjonen om biologisk mangfold legger stor vekt på at hensynet til biologisk mangfold må integreres i alle relevante sektorer. I St meld nr 13 (1992 - 93) Om FN-konferansen om miljø og utvikling varslet Regjeringen at alle sektorer som forvalter eller påvirker det biologiske mangfoldet skulle utarbeide egne strategier og handlingsplaner for bevaring av biologisk mangfold. I samsvar med dette har Fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, det tidligere Nærings- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet utarbeidet sine egne delplaner. Planene beskriver hvordan virksomheten under de enkelte departementer påvirker mangfoldet, og omfatter målsettinger, virkemidler og tiltak for egen sektor. Planene ble ferdigstilt sommeren 1994, og deretter sendt på høring til ca. 400 høringsinstanser.

11.4.1 Naturforvaltning

11.4.1.1 Særskilt områdevern

Etablering av særskilte verneområder har stått sentralt i arbeidet med å bevare variasjonsrikdommen i norsk natur. Det aller meste av dette vernearbeidet er gjennomført i løpet av de siste 25 årene med hjemmel i naturvernloven. Loven gir anledning til å opprette ulike former for verneområder, regulere virksomheten innenfor disse, samt til å frede arter og deres leveområder. De tematiske verneplanene for myr, våtmark, sjøfugl og edellauvskog vil bli ferdigstilt innen år 2005, og nasjonalparkplanen skal gjennomføre innen år 2008. Barskogvernet følges opp i henhold til Stortingets behandling av St meld nr 40 (1994 - 95) Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000. Kartlegging av egnede marine verneområder er foretatt og arbeidet med å lage verneplaner skal igangsettes. Kystvernplan for Nordland og Troms samt verneplaner for havstrand og elveos i Møre og Romsdal skal være avsluttet innen år 2000.

Verdifulle naturområder kan også sikres etter annet lovverk, i første rekke plan- og bygningsloven, enkelte ganger i kombinasjon med naturvernloven. Det legges nå opp til at marint områdevern skal gjennomføres ved kombinert bruk av naturvernloven, plan- og bygningsloven og deler av fiskerilovgivningen. Dette arbeidet baseres på en kartlegging av marine områder med særlig naturverdi. I tillegg kan områder med særlig store natur- og kulturverdier (f.eks. en gård i et seterlandskap) fredes etter kulturminneloven, eventuelt i kombinasjon med naturvernloven og plan- og bygningsloven og landbrukets økonomiske virkemidler.

Norges 18 nasjonalparker ligger hovedsakelig på statens grunn i lavproduktive og alpine innlandsområder. Kyst- og fjordlandskapet, marine områder, produktiv barskog og høyproduktive områder i lavlandet er derimot lite representert. Gjennomføring av landsplanen for nasjonalparker vil innebære at dagens verneareal blir fordoblet, og at kyst- og fjordnaturen blir bedre representert i nettverket av verneområder.

Landsplan for vern av barskog gjennomføres som fire delplaner innenfor en vedtatt ramme på 295 km ²> produktiv barskog. Delplanene for Øst-Norge og Midt-Norge er ferdigstilt, mens de tilsvarende planene for Vest-Norge forventes ferdig i 1997 og Nord-Norge forventes ferdige i 1998. Planen ble i juni 1996 utvidet med ytterligere 120 km ²>, slik at 415 km ²>, eller totalt ca. 1 prosent av det produktive barskogsarealet blir vernet .

Grunnlaget for vernearbeid er trukket opp i flere stortingsmeldinger, jf. særlig St meld nr 68 (1980 - 81) Vern av norsk natur, St meld nr 62 (1991 - 92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge, St meld nr 40 (1994 - 95) Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 og St meld nr 22 (1994 - 95) Om miljøvern på Svalbard.

11.4.1.2 Motorisert ferdsel i utmark

Motorisert ferdsel i utmark og vassdrag har vært lovregulert og i utgangspunktet forbudt siden 1977. Regelverket ble innskjerpet i 1988, da det ble fastsatt en egen nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark. Dagens regler representerer et kompromiss mellom brukernes behov og hensynet til naturen. Det er stadig et press for å få liberalisert regelverk og praksis, fra såvel brukere som kommunalt hold.

På grunn av belastningen på naturen og dyrelivet og hensynet til det allmenne friluftslivet praktiseres lovverket strengt, i samsvar med motor ferdselslovens formål, for å demme opp for den stadig økende motoriserte ferdsel i naturområdene. Selv om kjøring i det enkelte tilfellet isolert sett ikke medfører noen synlig skade eller ulempe, utgjør den samlete kjøringen en stor miljøbelastning mange steder.

11.4.1.3 Vassdragsforvaltning

Det er lagt ned et betydelig arbeid med sikte på vern og forsvarlig bruk av de norske vassdragene. Inngrep i vassdrag er i hovedsak regulert gjennom vassdragsreguleringsloven som regulerer kraftutbygginger eller gjennom vassdragsloven som regulerer de fleste andre inngrep. En viktig del av vassdragsreguleringslovens bestemmelser knytter seg til konsesjonsbehandling ved vassdragsreguleringer. Ved behandling av vannkraftprosjekter etter vassdragsreguleringsloven, skal miljøkonsekvensene (bl.a. ved etablering av reguleringsmagasin og regulering av vannstand) utredes i henhold til bestemmelsene om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven.

De forhold som klarlegges gjennom konsekvensutredningene utgjør en del av grunnlaget for vurderingen av om det bør gis konsesjon etter vassdragsreguleringsloven og hvilke vilkår som bør fastsettes i konsesjonen.

I følge vassdragsloven er det konsesjonsplikt for alle vassdragstiltak som kan ventes å medføre skade eller ulempe av noen betydning for allmenne interesser. Det har gjennom de senere år vært lagt økende vekt på hensynet til natur og miljø ved praktiseringen av loven.

Om lag 20 prosent av Norges samlede vannkraftpotensiale er i dag vernet mot kraftutbygging gjennom Stortingets behandling av Verneplanene for vassdrag (I-IV). Planene omfatter i alt 341 vassdragsobjekter (dvs. hele vassdrag eller delvassdrag). Disse er imidlertid kun vernet mot kraftutbygging. En rekke andre former for vassdragsinngrep har gjennom årene bidratt til å redusere verneverdiene i mange av de aktuelle vassdragene. Regjeringen fastsatte derfor i 1994 rikspolitiske retningslinjer for forvaltningen av de vassdragene som inngår i verneplanene. Retningslinjene gir rammer for kommuner og fylkeskommuners planlegging etter plan- og bygningsloven i områder langs vernede vassdrag. De er også retningsgivende for vurdering av inngrep i vernede vassdrag etter annet lovverk. Retningslinjene innebærer at forvaltningsmyndighetene skal søke å unngå inngrep som kan redusere vassdragenes verneverdi. Det er også utarbeidet omfattende informasjon om forvaltningen av de vernede vassdragene til kommuner og fylkeskommuner.

Gjennom Samlet Plan for vassdrag, jf. St meld nr 60 (1991 - 92) og nr 63 (1984 - 85) Om Samlet Plan for vassdrag er det etablert et helhetlig system for forvaltningen av de vassdragene som representerer Norges gjenværende vannkraftpotensiale (eksklusive de som er vernet). Planen angir en prioritert rekkefølge for konsesjonsbehandling av enkeltprosjekter, og fungerer som en hovedveileder for eventuell videre kraftutbygging. Rekkefølgen er basert på en avveining mellom vassdragenes verdi for kraftutbygging, og deres verdi for andre bruker- og verneinteresser.

11.4.1.4 Artsforvaltning

Det norske artsmangfoldet søkes først og fremst sikret gjennom vern og forsvarlig forvaltning av leveområder, og spesifikke virkemidler for å bevare enkeltarter eller bestander er bare tatt i bruk for arter som er gjenstand for jakt eller fangst og for noen av de truede og sårbare artene.

De arter som omfattes av viltloven - landlevende pattedyr, fugler, krypdyr og amfibier - er i utgangspunktet fredet, og det er også innført særskilt artsvern for 15 plante- og 2 sommerfuglarter. Forslag om å innføre slikt artsvern for ytterligere 41 plantearter og - underarter, samt 9 arter av virvelløse dyr har vært på høring og forventes sluttbehandlet i løpet av 1997 . Alle disse artene er direkte truet eller sårbare, og noen av dem er midlertidig fredet. Det arbeides også med å revidere oversikten over truede og sårbare arter i Norge (rødlista) og med å utvikle forvaltningsstrategier og planer for disse. De fleste sjøpattedyr i norske farvann er vernet gjennom fangstforbud i medhold av saltvannsfiskeloven.

Forvaltning av vilt- og innlandsfiskeressursene skjer med utgangspunkt i viltloven og lov om laksefisk og innlandsfisk, som begge hjemler et bredt spekter av virkemidler for vern og bruk av viltlevende arter og bestander. I forvaltningen legges det stor vekt på å sikre artene som en integrert del av økosystemene ved å bevare artenes leveområder og å sikre ressursene som næringsgrunnlag for rettighetshavere og distrikter, samtidig som allmennhetens adgang til jakt og fiske ivaretas.

Forvaltningen av de fire store rovdyrene (bjørn, ulv, jerv og gaupe) er beskrevet i St meld nr 27 (1991 - 92) og i St meld nr 35 (1996 - 97) om rovviltforvaltning .

Flere bestander av jakt- og fangstbare arter krever særskilte bevarings- og eller forvaltningstiltak. Dette gjelder bl.a. for en rekke ville laksebestander som er truet eller sårbare, jf. boks 11.8. Villreinen er i en utsatt situasjon pga. økt press på, og oppsplitting av, leveområdene. Det er igangsatt et særskilt arbeid for å styrke det faglige grunnlaget for forvaltning av hjortevilt, småvilt samt laks og innlandsfisk som bl. a. innebærer å overføre oppgaver til kommuner og rettighetshavere.

Negative effekter av introduksjoner og spredning av fremmede arter og organismer har i de senere årene vært økende, jf. kapittel 11.2.4, og spesielle bestemmelser om innførsel og utsetting er i dag nedfelt både i viltloven, lakse- og innlandsfiskloven, oppdrettsloven, fiskesykdomsloven, husdyrloven, saltvannsfiskeloven og genteknologiloven. For landlevende planter og virvelløse dyr er det hjemmel for å forhindre innførsel og utsetting av planter og insekter som kan gjøre skade i landbruket (plantesykdomsloven). Utplanting av trær av fremmede klimaraser reguleres av en ny forskrift iht. skogbruksloven.

Norge var et av de første land i verden som fikk en egen lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) for å hindre at slik aktivitet medfører helse og miljøskader og sikre at den er samfunnsnyttig, etisk forsvarlig og bidrar til en bærekraftig utvikling. Genteknologiloven gjelder for alle levende organismer, og har til formål å sikre en etisk og samfunnsmessig forsvarlig framstilling og bruk av genmodifiserte organismer i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling. Loven ble i 1996 utvidet til også å omfatte bestemmelser om informasjonsplikt vedrørende eksport av genmodifiserte organismer og norsk industrietablering for produksjon av slike organismer i andre land.

11.4.2 Fiskerier

Norsk forvaltning av de levende marine ressursene er basert på et omfattende reguleringssystem som dels regulerer uttaket av ulike bestander og dels den tekniske næringsutøvelsen gjennom bestemmelser om bl.a. bruk av selektive redskaper, stenging av områder, kvoter, bifangst, minstemål og maskevidde. Fastsetting av kvoter skjer med grunnlag i vitenskapelige råd fra det internasjonale havforskningsråd (ICES) og norske organer. For de fleste bestander av større kommersiell verdi fastsettes de årlige totalkvoter etter forhandlinger med andre nasjoner. En særlig viktig målsetning for fiskeripolitikken er en bærekraftig ressursforvaltning som sikrer et høyt og varig langtidsutbytte. Forvaltningstiltak baseres på de beste tilgjengelige vitenskapliege data, samt anvendelser av fære var-prinsippet.

For flere av våre viktigste fiskeslag har ressursforvaltningsmålet blitt fulgt opp gjennom nasjonal politikk og internasjonale avtaler og bidratt til markert styrking av bestandene og derav følgende økning i utbytte for næringen. Dette gjelder f.eks. norsk-arktisk torsk, hyse og norsk vårgytende sild. FN-avtalen om forvaltning av vandrende og sterkt migrerende fiskebestander, jf. St prp nr 43 (1995 - 96), inneholder bestemmelser som kan bringe slikt uregulert fiske på ulike bestander til opphør.

I dag tillates ikke-kvoteregulert fiske på en del arter, (bl.a. pigghå, polartorsk, skater, leppefisk og vassild) fordi det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap til å fastsette kvoter på vitenskapelig basis eller fordi kvoteregulering ikke er en hensiktsmessig reguleringsform.

Et tema som har fanget særlig oppmerksomhet internasjonalt er fangst av sjøpattedyr. Norsk politikk på dette feltet er, som for annen forvaltning av levende marine ressurser, basert på bærekraftig fangst av bestander som kan tåle beskatning, mens truede eller sårbare bestander må vernes. Innenfor disse rammene foregår det i dag en begrenset fangst av vågehval, grønlandssel, klappmyss, steinkobbe og havert. Øvrige arter av sjøpattedyr i norske farvann er i dag enten vernet eller artene er ikke aktuelle for fangst.

Den nåværende ressursforvaltningen er fremdeles i stor grad basert på at enkeltbestander forvaltes hver for seg. En har imidlertid gjennom flere år arbeidet med å utvikle et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å se uttaket av flere bestander i sammenheng (flerbestandsforvaltning). Dette vil både være vesentlig for å sikre at ressursene forvaltes økologisk forsvarlig og gi bedre muligheter for å optimalisere avkastningen.

Norge har vært pådriver i internasjonale forhandlinger for en bærekraftig forvaltning av levende marine ressurser. Flerbestandstilnærming har vært ett av flere viktige prinsipper i dette arbeidet. Det helhetlige og økosystemorienterte perspektivet som er lagt til grunn for flerbestandstilnærmingen er videreutviklet og nedfelt i en rekke internasjonale eller regionale avtaler, konvensjoner og deklarasjoner som Norge har sluttet seg til de senere årene, bl.a. Agenda 21, FN-avtalen om fiske på vandrende og sterkt migrerende fiskebestander, konvensjonen om biologisk mangfold, og Nordsjødeklarasjonene. Disse avtalene reflekterer viktige prinsipper i norsk forvaltningspolitikk der det langsiktige hensynet til de ressurser som utnyttes må ivaretas, samtidig som effektene av denne utnyttelsen på andre arter og de marine økosystemene ligger innenfor økologisk forsvarlige rammer. Dette betyr at den marine ressursforvaltningen i større grad enn tidligere må ta utgangspunkt i økosystemet som helhet og innarbeide hensynet til alle ledd i de marine næringskjedene - bunndyr, kommersielle og ikkekommersielle arter, sjøfugl og sjøpattedyr.

11.4.3 Havbruk

Regjeringens miljøpolitikk i forhold til havbruksnæringen er fyldig omtalt i St meld nr 48 (1994 - 95) Havbruk - en drivkraft i norsk kystnæring. Politikken tar utgangspunkt i de miljømål som er utarbeidet av relevante fagmyndigheter, problemer knyttet til rømming og sykdomsspredning er gitt særlig prioritet.

Omfanget av rapporterte rømninger fra oppdrettsanlegg er vesentlig redusert i perioden 1991 - 95, bl.a. som følge av kontroller, pålegg om utbedring av anlegg, strengere krav til driftsrutiner og informasjon til oppdretterne. Til tross for at rømningstallene viser en vesentlig nedgang, er andelen rømt oppdrettsfisk i ville bestander likevel relativt stabilt. Innføring av mer helse- og miljøvennlige driftsformer og mer effektive vaksiner har også medført en klar bedring i sykdomssituasjonen og stor nedgang i bruken av antibiotika. Forbruket av antibiotika er nå redusert til et minimum og i 1996 utgjorde forbruket i næringen under 4 prosent av det samlede forbruket (fisk, husdyr, humanmedisin). Skader og fiskedød som følge av lakselus er imidlertid fortsatt et stort problem, både for næringen og for ville bestander av laksefisk. Utslipp av næringssalter fra oppdrettsnæringen har blitt betydelig redusert.

Veiledning, oppfølging og krav fra fiskeri-, forurensnings- og veterinærmyndighetene har sammen med næringens eget arbeid bidratt til at det i dag hovedsakelig tas i bruk lokaliteter med gode resipientforhold.

11.4.4 Skogbruk

Skogbruket reguleres gjennom Lov om skogbruk og skogvern og danner grunnlaget for forvaltningen av mer enn 90 prosent av skogarealet. Loven gir bestemmelser om utøvelse av skogbruk innenfor en miljømessig forsvarlig ramme, og forutsetter at forholdene skal legges til rette for et flersidig skogbruk som tar hensyn til de mange ulike verne- og brukerinteresser som er knyttet til skogsnaturen. Skogbruksmyndighetene fører kontroll med loven, og kan i medhold av denne kontrollere aktivitetene i skogbruket og treffe vedtak med sikte på å forebygge uheldige miljøeffekter.

Regelverket for skogbruk inkluderer en rekke forskrifter der hensynet til biologisk mangfold er innarbeidet. De viktigste er forskrift om planlegging og godkjenning av veger til landbruksformål, forskrift om tilskudd til skogkultur, forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging og forskrift om bruk av skogavgiften. Også forskrift om skogfrø og skogplanter er viktig for å ivareta den genetiske variasjonen i skogstrær og regulere introduksjoner av fremmede klimaraser. Hensynet til biologisk mangfold ble for øvrig generelt vektlagt da lov- og tilskuddsforskrifter ble revidert i 1993 - 95.

Skogavgiften kan nå brukes til tiltak som direkte fremmer miljøverdier og biologisk mangfold i skog. Det gis imidlertid også tilskudd til virksomhet som kan være konfliktfylt i forhold til bevaring av biologisk mangfold, i første rekke til bygging av skogsveier, til treslagskifte og skogreising på Vestlandet og i Nord-Norge, til drift i vanskelig terreng. Tilskudd til drift i vanskelig terreng er for øvrig betydelig redusert, og tilskudd til grøfting av myr er avviklet.

Arbeidet med oversiktsplanlegging i skogbruket er intensivert de siste årene. Slik planlegging gir mulighet for å se større arealer i sammenheng, og prioritere bruken av virkemidler slik at hensynet til biologisk mangfold kan ivaretas uavhengig av bl.a. eiendomsgrenser. Det er fastsatt egne retningslinjer for arbeidet og satt i gang prøveprosjekter i fem fylker. I tillegg er skogbruksplanlegging på eiendomsnivå et grunnleggende virkemiddel i arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet.

Miljøkompetansen i fylker, kommuner og hos den enkelte skogeier er bedret gjennom flere opplærings- og informasjonstiltak, bl.a. prosjektene "Aktivt skogbruk", "Levende skog" og "Rikere skog" jf. boks 11.10.

11.4.5 Jordbruk og reindrift

Miljødimensjonen i jordbrukspolitikken er viet bred oppmerksomhet i St prp nr 8 (1992 - 93) Landbruk i utvikling . I proposisjonen er det presisert at miljøinnsatsen i jordbruket må ses som en del av næringspolitikken, ikke minst fordi et jordbruk som ivaretar hensynet til natur og miljø er viktig for produktkvalitet og konkurranseevne. Bærekraftig utvikling er nå en viktig premiss i landbrukspolitikken.

Hensynet til biologisk mangfold har fått en sentral plass i den reviderte jordloven som trådte i kraft 1. juli 1995. Jordloven gir bl.a. økte muligheter for å regulere jordbruket slik at miljøhensyn blir sterkere vektlagt både med hensyn til arealbruk og driftsmetoder.

Siden slutten av 1980-tallet er tilskuddspolitikken endret med sikte på å stimulere til mer allsidige driftsformer. Det er bl.a. etablert en egen ordning der det gis særskilte tilskudd til tiltak som tar sikte på å bevare kvaliteter i kulturlandskapet. Det stilles nå også krav om at det ikke skal foretas større inngrep i kulturlandskapet ved tildeling av det generelle areal- og kulturlandskapstillegget for grovför, korn og annen planteproduksjon. Videre gis det tilskudd til økologisk jordbruk der det legges til rette for driftsmetoder og arealbruk som gir rom for et variert plante- og dyreliv i kulturlandskapet. Den statlige tilskuddsordning for nydyrking ble opphevet i 1990.

Det er gjennomført en nasjonal kartlegging og registrering av verdifulle kulturlandskap i Norge. I 1994 ble det valgt ut 104 verdifulle kulturlandskap som vil bli viet særlig oppmerksomhet i det videre arbeidet med å bevare norske kulturlandskap. Det utarbeides nå særskilte forvaltningsplaner i fem modellområder som vil grunnlaget for forvaltningsarbeidet i de øvrige områdene.

Bevaring av den genetiske variasjonen i kulturplanter, husdyr og deres ville slektninger er et svært viktig grunnlag for avls- og foredlingsarbeidet innen jordbruket. Det er et nært nordisk samarbeid på dette feltet, og arvematerialet til 20 000 kulturplanter og deres nærstående viltlevende slektninger oppbevares nå i Nordisk genbank. 31 byggsorter, 25 havresorter og 33 hvetesorter fra Norge oppbevares i genbanken. Frukt- og bærartene må i stor grad bevares ved dyrking utendørs. Dette skjer i samarbeid med lokale bygdetun og museer. I 1991 ble det også etablert en nordisk genbank for husdyr. Hittil har en konsentrert seg om innsamling og lagring av informasjon om storfe. Målet er å samle inn informasjon om genetiske profiler hos alle arter og raser av nordiske husdyr.

Regjeringen la med St meld nr 28 (1991 - 92) fram den første samlede og prinsipielle gjennomgang av mål og virkemidler for framtidig utvikling av reindriftsnæringen. Det legges her vekt på å utvikle en økonomisk og bærekraftig reindriftsnæring, der næringsutøverne sikres akseptable inntektsmuligheter samtidig som beiteuttak, driftsmønster og driftsmetoder er tilpasset naturgrunnlaget og nasjonale målsettinger om bevaring av naturmiljøet. Innsatsen er særlig rettet mot å tilpasse reintallet til vinterbeitenes bæreevne. Ny distriktsinndeling i Finnmark og etablering av et femårig omstillingsprogram for indre Finnmark er viktig i denne sammenheng. Det legges også økt vekt på hensynet til naturmiljøet ved bygging av reingjerder og ved bruk av motoriserte barmarkskjøretøyer.

11.4.6 Kommunene

Kommunene har en sentral rolle i arbeidet med å forebygge miljøproblemer og bevare naturverdier. Kommunene disponerer viktige virkemidler, i første rekke plan- og bygningsloven og deler av forurensings-, naturforvaltnings- og landbrukslovgivningen. St meld nr 29 (1996 - 1997) om regional planlegging og arealpolitikk legger vekt på at hensynet til biologisk mangfold innarbeides i kommunenes arealplaner og andre styringsdokumenter etter Plan- og bygningsloven. Meldingen legger vekt på å formidle de nasjonale miljømålene og prioriteringer til kommunene på en klar og entydig måte, og på å sikre en hensiktsmessig rapportering fra kommunalt til statlig nivå.

Staten har prioritert fem nasjonale satsingsområder for det kommunale miljøvernarbeidet, og bevaring av biologisk mangfold er ett av disse. I 1994 ble det i regi av Miljøverndepartementet satt i gang et prøveprosjekt i de syv kommunene Alta, Hole, Inderøy, Karmøy, Meløy, Molde og Spydeberg. Rapportene fra kommunene, som ble levert Miljøverndepartementet ved årsskiftet 1994/95, gir - med utgangspunkt i eksisterende kunnskap - en oversikt over det biologiske mangfoldet og aktiviteter og prosesser i kommunen som påvirker mangfoldet. I tillegg er det gjennomført et regionalt prosjekt i Follo-regionen og et i Sør-Trøndelag.

Hensikten med de kommunale prøveprosjektene var å gi et grunnlagsmateriale for arbeidet med oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold hvor det er satt fokus på biologisk mangfold ut fra et lokalt perspektiv.

11.5 Behov for nye mål og virkemidler

Innsatsen for å bevare og forvalte det biologiske mangfoldet må ta utgangspunkt i verdiene av mangfoldet og truslene mot det. Tiltak kan settes inn på ulike nivåer, eksempelvis ved å redusere en negativ påvirkning, øke kunnskapsnivået eller å påvirke kulturelt betingede behov. Samfunnet har en rekke virkemidler innen de ulike sektorene som påvirker det biologiske mangfold. Eksisterende virkemidler, både av juridisk og økonomisk karakter, har normalt en begrenset rekkevidde, og utfordringen i forhold til forvaltningen av det biologiske mangfoldet er å få fram en helhetlig forvaltning som også har rom for de mer ukjente delene av mangfoldet.

Miljøvernforvaltningens juridiske virkemidler omfatter både tiltak for vern, artsforvaltning og bærekraftig bruk, reduksjon av negative påvirkninger og arealplanlegging. Sektormyndighetenes lovgivning skal gi grunnlag for verdiskapning i et bærekraftig perspektiv. En langsiktig ressursforvaltning med bærekraftig bruk og vern av ressurser skal inngå sentralt i sektorlovgivningen. Selv vern etter naturvernloven gir imidlertid ikke optimal sikkerhet til mangfoldet på grunn av trusler fra for eksempel langtransportert forurensning og miljøgifter.

I tillegg til å bygge videre på de eksisterende juridiske virkemidlene er det behov for ny og forsterket innsats for å forhindre ytterligere tap av biologisk mangfold i Norge. Dette er særlig knyttet til arealforvaltningen og de sektorer som påvirker arealbruken, fordi:

• det biologiske mangfoldets store kompleksitet innebærer at forvaltningen i hovedsak må konsentrere innsatsen om større strukturer (dvs. naturtyper og leveområder) snarere enn enkeltdeler (dvs. arter og bestander)
• endringer i bruken av naturtyper og leveområder er den viktigste årsaken til utarming av det biologiske mangfoldet
• det er mangel på kunnskap som kan sikre at de aktuelle hensyn til biologisk mangfold blir ivaretatt på helhetlig og sektorovergripende måte (beslutningsstøttesystem).

Den største enkeltutfordringen for å bevare det biologiske mangfoldet er å skaffe fram det faglige beslutningsgrunnlaget og systemer som kan sikre en helhetlig, målrettet og effektiv forvaltning av mangfoldet jf. kapittel 5.1.

Situasjonen i de marine miljøene er noe annerledes da det her først og fremst er høsting av levende ressurser og forurensing som påvirker mangfoldet. Bevaringsarbeidet må her rettes mot den marine ressursforvaltningen og bekjemping av forurensing.

Det er en rekke mål for aktivitetene innenfor de enkelte deler av miljøvern- og ressurspolitikken, men det mangler en sektorovergripende målstruktur for forvaltningen av mangfoldet. Det er derfor behov for å utvikle helhetlige og operative mål som lar seg følge opp gjennom planmessig mål- og resultatstyring, bl.a. mål for ønsket tilstand og utvikling, rammer for akseptabel påvirkning og konkretisering av planer for gjennomføring av tiltak og aktiviteter. Svakheter og mangler i nåværende beslutningsgrunnlag er en av hovedårsakene til at det mangler slike operative mål i dag, og målutviklingen må ses i nær sammenheng med utviklingen av et beslutningsstøttesystem slik at avgjørelser i samfunnet blir tatt med best mulig informasjon tilgjengelig, jf. kapittel 5.2.2.

11.5.1 Behov for ny kunnskap

Behovet for kunnskap om klodens biologiske mangfold og samfunnets samspill med mangfoldet er stort. Den fremste sammenstillingen av kunnskap på feltet er FNs globale utredning om biologisk mangfold ("The Global Biodiversity Assessment, GBA") som ble publisert i 1995 av FNs miljøprogram (UNEP). Utredningen er den første helhetlige vitenskapelige analyse av relevante tema, teorier og synspunkter på området og inneholder informasjon om biologi, økologi, miljøpåvirkninger, teknologi, økonomi, og miljøtiltak.

I følge GBA er bare 1,75 millioner kjent av jordens antatte 7 til 20 millioner arter. For flertallet av disse artene er ikke deres levevis og avhengighet av hverandre kjent, heller ikke hvilke stoffer de inneholder eller hva de tåler av påkjenninger. Økosystemene er svært komplekse og deres mange ulike funksjoner er langt fra kjent for vitenskapen. Tilsvarende komplekst er samfunnets samspill med biologisk mangfold. Samtidig er tapet av biologisk mangfold alarmerende høyt. Mangelen på kunnskap om biologisk mangfold innebærer også en mangel på kunnskap om verdiene og konsekvensene av tapet av biologisk mangfold. Styrking av kunnskapsgrunnlaget er et prioritert satsningsområde, jf. kapittel 5.2.2.

Denne generelle mangel på kunnskap vil eksistere i overskuelig framtid. Kunnskapen på området er imidlertid god nok til å kunne styrke dagens politikk for å sikre biologisk mangfold både globalt, nasjonalt og lokalt. Konvensjonen om biologisk mangfold understreker at mangel på full vitenskapelig visshet ikke må brukes som grunn til å utsette tiltak for å unngå eller begrense trusler. Dagens kunnskapsnivå gir også grunnlag for å utarbeide en strategi for en målrettet styrking av kunnskapsnivået.

11.6 Det internasjonale arbeidet

11.6.1 Globalt samarbeid

Det internasjonale samarbeidet er viktig fordi vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold er både et globalt og nasjonalt problem. Konvensjonen om biologisk mangfold står sentralt i dette arbeidet med sine målsettinger om vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfold samt en rettferdig fordeling av godene som oppstår ved utnyttelsen av genetiske ressurser. Konvensjonen bekrefter i innledningen at bevaring av biologisk mangfold er et fellesanliggende for menneskeheten. Partslandene skal definere mål og politikk på nasjonalt nivå i tråd med konvensjonen og konkrete vedtak fra partsmøtet. Største delen av mangfoldet ligger i u-landene, det er imidlertid i-landene som har den største kapasiteten til å utnytte det genetiske materialet. Konvensjonen slår fast at hver enkelt part har myndighet til å bestemme hvorvidt det skal gis adgang til partenes genetiske ressurser. Når slik adgang gis skal det skje på gjensidig avtalte vilkår og det land som stiller genressurser til disposisjon skal også få nyte godene som oppstår ved utnyttelsen av disse ressursene. Som eksempel på dette kan nevnes at en forskningsorganisasjon INBIO i Costa Rica og industrien v/Merck & Co. har inngått en slik bilateral avtale. Fra Norge kan vi finne eksemplet med soppen fra Hardangervidda som gir sveitsisk legemiddelindustri milliardinntekter uten at Norge har fått kompensasjon for dette.

Den globale miljøfasiliteten - GEF - er på midlertidig basis finansieringsmekanisme for konvensjonen om biologisk mangfold. Denne administreres av et uavhengig sekretariat lokalisert i Verdensbanken, og med UNDP, UNEP og Verdensbanken som implementerende organisasjoner. Finansiering av biodiversitetsprosjekter i u-land og land med overgangsøkonomier utgjør ett av GEFs fire virkeområder. GEF dekker de omforente tilleggskostnadene ved å oppnå globale miljøfordeler. Finansieringsmekanismen er sammen med konvensjonens mekanisme for informasjonsutveksling og bestemmelser om teknologisamarbeid tenkt å bidra til konvensjonens tredje målsetting om en rettferdig global fordeling.

Særlig viktig fra norsk side er arbeidet med å styrke det faglige grunnlaget for iverksetting av konvensjonen. Norge legger derfor stor vekt på arbeidet i vitenskapskomitæen under konvensjonen og har i samarbeid med FN arrangert to fagkonferanser på feltet med bred deltakelse. Denne satsingen vil videreføres.

Konvensjonen om biologisk mangfold er prosessorientert og har preg av å være en rammekonvensjon. Det er derfor viktig framover å arbeide for en operasjonalisering av konvensjonen i form av spesifikke vedtak på partsmøtene og ved framforhandling av protokoller for spesielle temaer. Partene har besluttet å sette søkelyset på implementeringen av konvensjonen innen en økosystemgruppe til hvert partsmøte (jf. boks 11.2). Hvert partsmøte har fattet vedtak innenfor de forskjellige sektorene som krever nasjonal oppfølging. Det er også vedtatt å utarbeide et arbeidsprogram for biodiversitet i skog under konvensjonen. Representanter for urbefolkningsgruppene er aktivt involvert i arbeidet. Implementeringen i partslandene kontrolleres bl.a. gjennom periodiske rapporter til konvensjonen.

Det er allerede igangsatt forhandlinger om en protokoll om sikker overføring, håndtering og bruk av gen modifiserte organismer (GMOer). I protokollen skal man bl.a. utarbeide prosedyrer for forhåndsinformert samtykke fra importlandet ved eksport av GMOer. Videre er målsettingen at protokollen skal inneholde regler for risikovurdering av GMOer samt minimum av nasjonale regler for utsetting av GMOer. Det tas sikte på å avslutte forhandlingene i 1998.

Andre viktige multilaterale fora er komitæen for bærekraftig utvikling (CSD), FNs matvareorganisasjon (FAO), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO). Arbeidet under klimaavtalen, havrettstraktaten og ozonavtalen er også viktig for bevaring av mangfoldet. Det regionale samarbeidet på feltet omfatter bl.a. nordområdene, Norden, EU, Øst-Europa, FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE) og OECD. Biologisk mangfold er også et av fire satsingsområder for norsk arbeid innen miljø og bistand.

Forholdet mellom konvensjonen om biologisk mangfold og WTO regelverket, særlig avtalen om handelsrelaterte immaterielle rettigheter (TRIPs avtalen), er relevant da det gjelder praktiseringen av patenter og andre immaterielle rettigheter knyttet til genetiske ressurser. Konvensjonens parter er forpliktet til å samarbeide for å sikre at slike rettigheter støtter opp om og ikke motvirker konvensjonens målsettinger. TRIPs-avtalens bestemmelser om hvilke oppfinnelser som medlemslandene kan patentere eller velge å utelukke fra patentering etterlater rom for ulik praksis for immaterielle rettigheter. Enkelte industrilands patentpraksis er så vidtgående, at det er blitt et strategisk element i forhold til u-landenes motivasjon for vern av biologisk mangfold. Patentpraksisen kan påvirke u-landenes muligheter for foredling og kommersialisering av genressurser på eget territorium. Planter og dyr kan ifølge TRIPs-avtalen unntas fra patentering men avtalen forplikter medlemmene til å beskytte plantesorter ved hjelp av patenter eller ved et annet effektivt system. Man bør i det minste sikre løsninger som tilsier at bønder kan bruke såkorn fra egen avling vederlagsfritt i neste vekstsesong og ikke må betale vederlag til internasjonale frøselskaper for såkorn som de selv har framdyrket. Det vises til St meld nr 8 (1990 - 91) Om bioteknologi samt St meld nr 36 (1990 - 91) Tilleggsmelding om bioteknologi der Regjeringen går inn for visse begrensninger i adgangen til å patentere bioteknologiske oppfinnelser. Begrensningene bør etter Regjeringens syn fortsatt være at det ikke åpnes adgang for patentering av dyr og planter; det bør ikke åpnes for patentering av framgangsmåter for framstilling av dyr og planter samt det bør ikke være adgang til å patentere naturlig forekommende biologisk materiale, herunder heller ikke isolert biologisk materiale.

Norge er medlem i IUCN, den internasjonale naturvernunion, som er et nøytralt forum for internasjonalt miljøvern med både statlig og ikke-statlige medlemmer. Det internasjonale arbeidet under IUCN sikter mot å bevare et nettverk av større intakte naturområder regionalt og globalt som del i arbeidet med bevaring av jordens naturarv.

11.6.2 Regionalt samarbeid

Det regionale samarbeidet som angår biologisk mangfold er omfattende og mangesidig. Arbeidet omfatter samarbeid i Norden, Øst-Europa, ECE, Europarådet, EU, Nordsjøen, nordområdene, Atlanterhavet og OECD. Arbeidet omfatter spørsmål av gjensidig interesse, grenseoverskridende påvirkninger og biomangfold på tvers av landegrensene der landene må samarbeide om forvaltningen. Særlig viktig er arbeidet med å redusere langtransporterte forurensninger i ECE slik det er presentert i kapittel 7. Sentralt er også det nordiske samarbeidet på feltet, Nordsjøsamarbeidet og samarbeidet i den Nordatlantiske laksevern konvensjonen, NASCO.

Den Pan-europeiske strategien for landskap og biologisk mangfold ble vedtatt i Sofia 1995 på miljøvernministermøtet "Environment for Europe". Strategien legger vekt på implementering av konvensjonen om biologisk mangfold i Europa, med spesiell vekt på å støtte land i Sentral- og Øst-Europa i deres arbeid. Strategien er delt inn i 10 temaer, og Regjeringen vil særskilt støtte arbeid under temaet om sektorintegrering.

Figurer til kapittel 11:

• Figur 11.1 Gjenværende områder med villmarkspreg (områder mer enn fem km fra inngrep) 1900, 1940 og 1994. (Kilde: GRID - Arendal, Statens kartverk. Bearbeiding: DN )
• Figur 11.2 Antall skogsveier og offentlige veier i hele landet. Kilometer. (Kilde: Landbruksdepartementet, Vegdirektoratet og SSB.)
• Figur 11.3 Felling og annen avgang av ulv, bjørn, jerv og gaupe i Norge pr. 10-årsperioder i tidsrommet 1846 - 1995. Tallmateriale for avgang av gaupe mangler for årene 1985 og 1986. (Kilde: SSB)
• Figur 11.4 Fordeling av økosystemer i Norge. Prosent av totalt landareal. (Kilde: Statens kartverk, SSB og NIJOS)
• Figur 11.5 Gjenværende inngrepsfrie naturområder målt i prosent av fylkenes totale areal. Januar 1994. (Kilde: DN)
• Figur 11.6 Areal av natureng til slått i forhold til det totale jordbruksarealet for fylkene. (Kilde: SSB)
• Figur 11.7 Artsrik blomstereng (slåtteeng) og blomster fra gjødslet eng (innfelt). (Foto: Tore Wuttudal/Samfoto og Akse Østebrøt)
• Figur 11.8 Urskog med god tilgang på dødt trevirke. Flåmbekkåsen naturreservat, Nord-Trøndelag. (Foto: J. B. Olsen/R. Sørensen/Samfoto.)
• Figur 11.9 Intakte kantsoner langs elva Leira, Skedsmo kommune. (Foto: Ø. Søbye/Samfoto.)
• Figur 11.10 (a) Bebygde arealer i Årdalsdeltaet, Sogn og Fjordane og (b) lite påvirket elvedelta med Glommas utløp i Nordre Øyern, Akershus. Foto (a): T. Schandy/NN/Samfoto, foto (b): Ø. Søbye/NN/Samfoto.
• Figur 11.11 Verneandelen innenfor de fire biogeografiske sonene på Svalbard. (Kilde: Norsk polarinstitutt)
• Figur 11.12 Fire år gamle kjørespor med kraftig erosjon (til venstre) og ferske kjørespor (til høyre) fra Colesdalen, Svalbard. (Foto: A. Børset.)