Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

12 Friluftsliv

12 Friluftsliv

12.1 Utfordringer

Friluftsliv er en del av norsk kulturarv med røtter i bygdenes høstingstradisjoner og byenes turkultur. Allemannsretten, retten til fri ferdsel, opphold mv. i utmark, utgjør fundamentet for disse tradisjoner som er tuftet på respekt for og hensynsfull opptreden i forhold til miljøverdier, eiere og andre brukere. Allemannsretten og det ansvar som følger av denne er nedfelt i friluftsloven, som har til formål "å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold mv. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes".

Mulighetene for å drive friluftsliv svekkes kontinuerlig ved at attraktive naturområder reduseres i størrelse og kvalitet og gjenværende områder gjøres vanskelig tilgjengelige. Ca. 75 prosent av befolkningen bor i dag i byer og tettsteder hvor nedbygging av arealer og ulike barrierer gjør det vanskelig å drive friluftsliv i nærmiljøet. Dette rammer særlig barn og andre mindre mobile grupper, og vil ha negative konsekvenser for helse, trivsel og livskvalitet for store grupper av befolkningen.

Friluftsliv står fremdeles sterkt som fritidsaktivitet, men mangel på naturkontakt i hverdagen kan føre til at en økende andel av befolkningen ikke tilegner seg grunnleggende kunnskaper og ferdigheter for å opptre ansvarsfullt i naturen.

Sentralisering og velstandsøkning har medført økende press på arealene i og rundt byene. Utbygging av infrastruktur (veger, kraftlinjer etc.), boligbygging, etablering av industri og lokalisering av idrettsanlegg har bidratt til at bynære turområder utsettes for nedbygging. Tilgjengeligheten til friluftsområder svekkes ved at adkomstmuligheter reduseres. Det registreres sterkt press i retning av omregulering av offentlig eide arealer fra friområde til ulike andre formål fordi en slik løsning i mange tilfelle kan framstå som billig for kommunene. Regulering til friområder motvirkes av de økonomiske konsekvensene som kan være forbundet med dette.

Langs deler av kysten, særlig i Oslofjorden og på Sørlandet, er områder hvor en tidligere kunne ferdes fritt, blitt privatisert og mulighetene for fri ferdsel er redusert. Liberal dispensasjonspraksis i 100-meters beltet langs sjøen har enkelte steder ført til en jevn økning av hytte- og boligbebyggelse langs strandområder som tidligere var attraktive for friluftsliv. Langs kysten av Vestlandet og i Nord-Norge legger havbruksnæringen beslag på stadig større arealer. De områdene som er tilgjengelige blir utsatt for intens bruk med fare for nedsliting og forsøpling. Økt utbredelse av motorisert fritidsutstyr skaper støy og annen form for forstyrrelse.

Mange barn og unge får av ulike grunner ikke anledning til å oppleve natur og lære friluftslivsferdigheter i samvær med voksne og gjennom lek på egenhånd. Barns aksjonsradius er meget begrenset. De fleste 5 - 6-åringer oppholder seg mindre enn 100 m fra sin egen bolig. Undersøkelser viser at grensen for hvor langt folk vil gå eller sykle for å komme til et grøntområde er i gjennomsnitt ca. 10 min. I praksis betyr dette maks. 400 m for barn og eldre. I den organiserte oppveksten knyttet til barnehage, skole og skolefritidsordning kan det være lite rom for friluftsliv, bl.a. på grunn av manglende tilgang til naturområder i nærheten. Et mangfold av innendørs aktiviteter konkurrerer om folks fritid. Videre innebærer endrede familiestrukturer og manglende tilknytning til bygdesamfunn at færre rekrutteres naturlig til høstingsaktiviteter i utmark. Endringer i landbruket og livsstilen på bygdene har likeledes ført til at omfanget av naturkontakt også der er redusert.

Ferdsel kan i enkelte områder medføre forstyrrelse og slitasje på naturen. Problemer oppstår når enkelte aktiviteter utøves med høy frekvens eller med mange deltakere, og når de foregår i områder som dårlig tåler denne type aktivitet eller på et tidspunkt da dyrelivet er svært sårbart. Spredning av sykdommer og fremmede organismer i vassdrag kan forekomme i forbindelse med friluftsliv (jf. kapittel 11.2.4). Når det gjelder friluftsliv i forbindelse med turisme på Svalbard, vises det til kapittel 11.3.8 Arktis.

12.2 Status

12.2.1 Områder og miljøkvaliteter for friluftsliv

Områder og miljøkvaliteter for friluftsliv henger generelt sammen med arealbruk, utbyggingsmønster og vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, jf. kapittel 11 mht. status mv. på dette feltet. Her omtales forhold av særskilt betydning for friluftslivet.

Grønnstrukturen i en by omfatter alle grønne arealer fra sjø- og markaområdene, jordbruks- og skogbruksområder i og rundt byen, til parkene, lekeplassene og de private hagene inne i byen. Undersøkelser viser at de grå arealene (asfalterte eller gruslagte områder) har økt på bekostning av de grønne, og at særlig områder med trær, har gått sterkt tilbake siden 1950-tallet, jf. figur 12.1. Vannmiljøene er også redusert, f.eks. i Oslo hvor 40 prosent av bekker og elver er lagt i rør i denne perioden. Det er en tydelig tendens til at sammenhengen i grønnstrukturen brytes opp. Dette gjelder både de sammenhengende strukturene som binder de store natur- og jordbrukslandskapene rundt byen sammen og strukturene internt i byen. Av de gjenstående grønne arealene har den parkmessige andelen økt. 20 - 30 prosent av de naturområdene som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet er igjen i dag. Ny arealstatistikk for tettsteder viser at veger mv. opptar 20 - 25 prosent av tettstedsarealene, mens bygninger opptar 6 - 10 prosent.

I byer og tettsteder er det registrert underdekning på tilgjengelig nærturterreng, dvs. naturområder på mer enn 200 dekar ikke lenger enn 500 m fra bolig uten å krysse sterkt trafikkerte veger, jf. eksempelet i figur 12.2.

I Stavanger har det over en fireårsperiode gjennom systematisk tilrettelegging i grønnstrukturen skjedd en vesentlig bedring mht. muligheter for turgåing. 22 km turveger er etablert og binder sammen større grøntarealer og knytter dem til boligområdene. Andre byer arbeider med tilsvarende forbedringstiltak på basis av grønnstrukturplan og/eller en verdivurdering av ubebygd areal.

Offentlig sikring av friluftsområder har pågått siden 1950-tallet. Ved utgangen av 1996 var 1347 områder sikret til friluftsformål ved statlig deltakelse, de fleste langs kysten. Ca. 30 prosent av områdene er sikret ved at staten har kjøpt dem opp, mens rundt 70 prosent er sikret ved hjelp av statlige tilskudd til kommuner og interkommunale friluftsråd. I tillegg er ca. 275 områder langs kysten av Skagerrak sikret ved avtale mellom staten og aktuelle grunneiere ved opprettelse av skjærgårdsparker. Det er etablert skjærgårdsparker i Aust-Agder (Tvedestrand-Lillesand Øst 1977 og Lillesand Vest 1993), Telemark (Bamble 1986, Kragerø 1994) og Vest-Agder (Kristiansand 1995). Det arbeides med etablering av skjærgårdsparker i Søgne og Mandal. Fremdeles gjenstår det behov for sikring på strekningen svenskegrensen t.o.m. Hordaland. Det er fra 1992 etablert forvaltningsordninger for Oslofjordområdet - fra Halden til Kragerø - gjennom Skjærgårdstjenesten.

Det registreres økende interesse i fylker og kommuner for tilrettelegging av turveger, ofte over lengre strekninger og gjerne med forankring i historiske veger. Den viktigste pilegrimsruten mellom Oslo og Trondheim og videre over Stiklestad til Sverige er merket og tilrettelagt og utgjør 926 km sammenhengende turveg. Andre eksempler på slike sammenhengende ruter er Postvegen i Sogn og Fjordane, Finnskogleden og Kyststien i Larvik.

Tilrettelegging for friluftsliv i fjell og skogområder utføres i hovedsak av Den Norske Turistforening (DNT) og tilliggende lokalforeninger. Disse foreningene står for ca. 18 500 km merkede sommerruter og ca. 5 000 km merkede vinterløyper. Tilsvarende muligheter til sammenhengende turer med overnatting langs kysten for folk som ikke disponerer båt er i liten grad utviklet.

12.2.2 Allemannsretten

Allemannsretten, d.v.s. retten til fri ferdsel, opphold mv. i utmark, henger nøye sammen med arealdisponeringen. Nedbygging og omdisponering av areal reduserer mulighetene for fri ferdsel. I tillegg til lovlig omdisponering fra utmark til innmark registreres det, spesielt langs kysten, oppsetting av ulovlige stengsler (privat eiendom-skilt, gjerder o.l.) som bidrar til å hindre allmennhetens ferdsel. Langs kysten påvirker slike begrensninger i ferdsel bl.a. muligheten til å kunne fiske eller bade i sjøen.

Naturvernåret 1995 satte fokus på allemannsretten, og kunnskapen i befolkningen om dette tema ble undersøkt både i 1995 og i 1996. Kjennskapen til hva som menes med allemannsretten lå i 1996 på 67 prosent mot 58 prosent i 1995. Det er flere menn (75 prosent) enn kvinner (59 prosent) som oppgir at de kjenner til hva som menes med allemannsretten. I aldersgruppen 40 til 64 år oppgir 75 prosent at de har kjennskap til hva begrepet innebærer. I aldersgruppen 15 til 24 år er det bare 40 prosent som svarer bekreftende på dette.

12.2.3 Deltakelse i friluftsliv

Hovedtrekkene i det norske friluftslivsmønsteret har vært relativt stabile de siste 20 årene og preges av stor mangfoldighet, jf. figur 12.3. Rolige aktiviteter som soling, bading og kortere fotturer i nærmiljø og i skog og mark dominerer ferie og fritid for folk flest. Det har imidlertid vært en sterk økning i bruken av fjellet til friluftsliv i denne perioden, og sykling i naturomgivelser har hatt et enormt oppsving på 1990-tallet. Denne økningen faller sammen med en periode med tilrettelegging av mange sykkelstier fra tettstedene og ut i marka og med utviklingen av nye sykkeltyper (terrengsykler). Høstingsaktivitetene - med unntak av sopplukking - har sterkest fotfeste i spredtbygde strøk, mens mer "moderne" friluftsaktiviteter er vanligere i urbane strøk.

Fisking har fremdeles stor oppslutning i den norske befolkning. Selv om fritidsfiske i hovedtrekk har beholdt sin posisjon i nordmenns friluftsliv, var det en klar tendens til nedgang på 1980-tallet. Barn i byer fisker mindre enn barn ellers i landet. Eksempelvis var fiskedeltakelsen blant ungdom om lag 35 prosent lavere i Oslo enn i Nord-Norge, og blant voksne om lag 20 prosent lavere. Selv om det fortsatt er 45 prosent av den voksne befolkningen som går på bær- og soppturer, er dette en aktivitet i tilbakegang. Bærplukking viser en markant reduksjon i andel deltakere bortsett fra molteplukking i Nord-Norge. Sopplukking er en aktivitet som i hovedsak drives av folk i byene.

Sammenlignet med fiske og bærplukking er det en liten del av befolkningen som går på jakt. 10 prosent av den mannlige befolkning over 16 år er registrerte jegere. Antallet er imidlertid stigende. I perioden 1991 - 92 til 1995 - 96 økte antall jegere med ca. 7 000 fra 166 300 til 173 200. Kvinneandelen er liten, men svakt økende. Ca. 15 prosent av jegerprøvekandidatene er kvinner mot 12 prosent i 1992.

I dag er jakt, fiske og bær- og sopplukking mer en form for rekreasjon enn nødvendig inntekts- og matkilde. Det er likevel betydelige mengder vilt, fisk, bær og sopp som ender opp i norske hjem. I 1993 ble det eksempelvis felt nesten 39 000 elg og 18 000 hjort. Fra 1970-tallet og fram til i dag er det felt mer hjortevilt pr. år enn noen gang tidligere. Småviltjakten er dominert av rypejakt, men her er utbyttet redusert med over 40 prosent siden 1987 - 88. Beregnet utbytte av småviltjakt i sesongen 1994 - 95 var ifølge SSB på ca. 48 millioner kroner.

Adgangen til fiske med stang etter innlandsfisk på all statsgrunn er god. Bare 50 prosent av privat grunn er omfattet av fiskekortordninger. De fleste fylker arbeider for å bedre organiseringen av fiske på privat grunn. I om lag 30 prosent av kommunene var det i 1995 etablert nye eller samordnede fiskekortområder. Adgangen til småviltjakt på statsgrunn er med noen unntak relativt god. Mest problematisk er adgang til jakt og fiske for befolkningen i Oslo-området.

De to siste tiårene har det skjedd viktige endringer i ungdommens friluftsliv. Kjøring i alpinanlegg har hatt en stor økning, mens skiløping i skog og mark har hatt en betydelig nedgang. Bær- og sopplukking ser ut til å være stadig mindre populært. Sykkel- og løpeturer i naturomgivelser er noe ungdom driver med i langt større grad enn befolkningen generelt.

Undersøkelser viser at folk først og fremst søker fred og ro når de går på tur, dernest sosialt fellesskap. I byenes ytre soner (f.eks. bymarker) og andre nærområder for friluftsliv vil støy med døgnekvivalentnivå over 35 - 40 dBA (avveiet decibel) virke sjenerende. Langs turvegdrag og i grønnstrukturen i tettsteder og i byparker vil støynivå på henholdsvis 45 - 50 dBA og 50 - 55 dBA være sjenerende. I rekreasjons- og friluftsområder der forventningen til støyfrie omgivelser er stor, kan unødvendig støy oppleves sjenerende ved lavere nivåer.

På samme måte som annen fritidsaktivitet blir stadig mer av det daglige friluftslivet i og ved byer og tettsteder basert på biltransport. En undersøkelse fra 1996 viser at om lag 40 prosent som oftest bruker bilen når de skal til friluftsområdene.

12.2.4 Det organiserte friluftslivet

I Norge finnes en rekke organisasjoner med tilknytning til friluftslivet. 12 av disse, med tilsammen ca. 470 000 medlemmer, er tilsluttet Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO). De største tilsluttede organisasjonene er Den Norske Turistforening (DNT) og Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Medlemsutviklingen i DNT har i perioden 1991 til 1995 vist en økning fra ca. 150 000 til ca. 182 000 medlemmer, mens medlemstallet i NJFF har holdt seg stabilt på ca. 90 000. Utviklingen av fylkes-FRIFO er i startfasen, og det finnes nå fylkeskontakter i 13 fylker.

Interkommunale friluftsråd er frivillige samarbeidsorganer med et avgrenset antall kommuner og frivillige organisasjoner som viktigste deltakere. Rådene arbeider med tilrettelegging, drift og informasjon knyttet til offentlige friluftsområder. Det finnes 14 interkommunale friluftsråd. Disse dekker ca 120 av landets kommuner og et innbyggertall på over to og en halv million. Friluftsrådenes Landsforbund (FL) er rådenes landssammenslutning.

12.2.5 Helse- og andre livskvalitetseffekter av friluftsliv

Friluftsliv er for mange en kilde til økt trivsel både i hverdag og i ferier. Friluftsliv har i seg ulike elementer som både hver for seg og sammen kan ha effekter i forhold til livskvalitet og helse: fysisk aktivitet, naturopplevelse og miljøforandring.

Nyere norsk forskning viser til at en halvtimes rolig spasertur hver dag kan gi inntil åtte års forlenget levealder. Forskning fra bl.a. Sverige viser klar sammenheng mellom barns motoriske utvikling og hvordan lekeomgivelsene og turaktiviteten i barnehagen er. Erfaringer fra prosjekter i Norge viser det samme. De fleste friluftslivsaktiviteter innebærer fysisk aktivitet, selv om ikke fysisk formbedring er målet med aktiviteten. Forskning omkring jakt i Norge viser eksempelvis en bedring av jegernes gjennomsnittlige fysiske form etter bare 5 - 6 dagers jakting.

Forskning viser også at mennesker reagerer emosjonelt ulikt på hhv. natur- og bylandskap og at det er stor preferanse for landskaper som inneholder naturelementer framfor urbane landskapsbilder. Den positive oppfattelsen av naturomgivelser synes å avta proporsjonalt med mengden menneskeskapte inngrep og antall mennesker til stede. Det viser seg også at kontakt med natur og utsikt til natur reduserer stress, påvirker hormoner og immunforsvaret og påskynder tilfriskningsprosessen for syke mennesker og virker gunstig i arbeidssituasjonen. Forskere mener videre at naturomgivelser fyller alle kravene til omgivelser som kan gi nytt mentalt overskudd.

Det er også gjennom forskning vist at problemløsning knyttet til friluftsliv gir positive mestringsopplevelser og fører til styrket selvbilde. På denne bakgrunn er friluftsliv - også i Norge - brukt i rehabilitering av ungdom med rus- eller atferdsproblemer og i behandling av pasienter med psykiske lidelser.

En svekkelse av allemannsretten og generell forringelse av mulighetene til friluftsliv vil ha negative effekter på livskvalitet. Hverdagsomgivelser som gir stadig mindre rom for stillhet, frisk luft og naturopplevelse vil svekke folks egne mulighetene for å bevare og fremme god helse i dagliglivet.

12.3 Oppnådde resultater

Det offentlige friluftslivsarbeidet har de senere årene bygget på Direktoratet for naturforvaltnings forslag til Handlingsplan for friluftsliv mot år 2000 fra 1991. Revidert forslag til nasjonal handlingsplan, basert bl.a. på fylkesvise handlingsplaner, ble ferdigstilt i 1996.

Statens friluftslivsarbeid utføres i det alt vesentlige av Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene i samarbeid med interkommunale friluftsråd, fylkeskommuner og kommuner. Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) med sine 12 medlemsorganisasjoner er en viktig samarbeidspartner.

De viktigste juridiske virkemidlene er plan- og bygningsloven, friluftsloven, lakse- og innlandsfiskloven og viltloven. Endringer i friluftsloven (1996) har gitt kommunene mer ansvar og myndighet for å ivareta friluftsinteresser, og hensynet til naturgrunnlaget er sterkere vektlagt. Det er innført krav om kommunal godkjenning av betalingsordninger for opparbeidede friluftsområder. Det ble i 1995 innført adferdsregler for skjærgårdsparkene. I 1992 ble det innført hjemmel i lakse- og innlandsfiskloven for gratis fiskekort til barn under 16 år. Dette har bidratt til å styrke arbeidet med tilrettelegging for fritidsfiske lokalt. Ved å innrette friluftsloven og øvrige naturforvaltningslover mot lokal forvaltning er det lagt et bedre grunnlag for en helhetlig naturforvaltning innenfor plan- og bygningslovens system og for samarbeid mot andre sektorer.

Statlig sikring av regionalt og nasjonalt viktige friluftsområder skjer ved direkte kjøp, avtaler om begrensede rettigheter eller ved bruk av forkjøpsrett eller vilkår i konsesjonssaker. Statens medvirkning i slike sikringssaker er basert på aktivt kommunalt engasjement der det legges vedtatte arealplaner til grunn. Statlige tilskudd til friluftslivsformål utløser regionale og lokale ressurser og bidrar også til økt interesse for planlegging for friluftsliv. For å styrke innsatsen i byer og tettsteder har en økt andel av tilskuddene blitt tildelt særskilte byregioner gjennom såkalte "friluftspakker" basert på samarbeid mellom kommunen og staten. Dette har ført til økt lokal interesse for bevaring av naturverdier i by. Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren har i perioden 1993 - 97 ledet "Pilegrimsled-prosjektet" for å stimulere den økte interessen for gamle ferdselsårer i fylker og kommuner. Staten bidrar til finansiering av driftsordninger langs kysten i samarbeid med kommunene, og i Oslofjorden er det høstet erfaringer med forvaltningsordninger som kan tjene som modell for andre deler av kysten der bruksintensiteten er svært høy. F.o.m. 1993 har det vært en egen tilskuddspost for aktivitetsfremmende tiltak i regi av frivillige organisasjoner.

I regi av friluftslivets organisasjoner pågår et kontinuerlig arbeid for å stimulere folk til å drive et miljøvennlig friluftsliv, gjennom informasjon, tilrettelegging og aktiviteter. Det skjedde en særskilt satsing både i Friluftslivets år 1993 og i Naturvernåret 1995. Miljøvernforvaltningen har videre tatt initiativ til utviklingsprosjekter i barnehager, og interessen for å bruke friluftsliv som pedagogisk metode er økende. Det er gjennomført forsøk med naturveiledning både i nasjonalparker og i bystrøk. Erfaringene er gode. Arbeidet med å bedre befolkningens adgang til jakt og fiske ses i nær sammenheng med motiverings-, informasjons- og opplæringstiltak. I 1994 ble det innført en ordning med ukesavgift for innlandsfiske, og i 1996 ble det mulig å betale familieavgift. Det er i 1996 iverksatt en informasjonskampanje for å få folk til å betale fiskeravgiften. I jegeropplæringen legges det vekt på holdningslæring.

NINAs forskningsprogram "Fritidsbruk av natur" samt andre institusjoners arbeid har gitt ny og verdifull kunnskap om friluftsliv, friluftslivsutøvere og forvaltning. Det ventes ny kunnskap gjennom ulike forskningsprogram i regi av Norges forskningsråd, bl.a. "Miljøbetinget livskvalitet" og "Bruk og forvaltning av utmark". I 1996 er det gjennomført en undersøkelse av friluftslivsvaner etter et nytt standardopplegg som skal gjentas regelmessig hvert tredje år.

De fylkesvise handlingsplanene og den reviderte nasjonale handlingsplan for friluftsliv er utviklet i nært samarbeid med sektormyndigheter og frivillige organisasjoner, og det er på dette grunnlaget skapt et godt utgangspunkt for videre samarbeid bl.a. mot helse, utdanning, idrett og landbruk.

Det er etablert et bredt samarbeid mellom Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet omkring friluftsliv og helse. Innenfor dette samarbeidet er det lagt særskilt vekt på barns helse og betydningen av at det finnes steder å leke og tid til lek. Miljøverndepartementet og Barne- og familiedepartementet samarbeider om å styrke barn og unges interesser gjennom plan- og bygningsloven slik at bl.a. behovet for varierte og trygge utearealer blir ivaretatt. Betydningen av natur i nærmiljø er nedfelt i miljølæresamarbeidet mellom Miljøverndepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Spillemidlene omfatter mange typer tiltak av betydning for friluftslivet. Turveger, nærmiljøanlegg for skileik mv., orienteringskart er eksempler på dette. Den Norske Turistforenings arbeid med tilrettelegging i fjellet dekkes i hovedsak av spillemidler. Miljøvernmyndighetene samarbeider med Kulturdepartementet om veiledningsmateriell, og Kulturdepartementet legger retningslinjer fra Direktoratet for naturforvaltning til grunn for tildeling av støtte til tiltak i fjellet.

Siden 1995 har det pågått et samarbeid mellom Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet om miljøbasert næringsutvikling. Det er under utarbeidelse strategiplaner for dette feltet i alle fylker hvor det forutsettes en avklaring av ansvar mellom de respektive sektormyndighetene. Stimulering til utvikling av lokale driftsplaner for forvaltning av høstbare vilt- og fiskeressurser - der også allmennhetens interesser er ivaretatt - er en viktig del av dette.

Det er etablert samarbeid med ulike statsinstitusjoner (Statskog, Forsvarets bygningstjeneste og Kystdirektoratet) for å ivareta og forbedre allmennhetens adgang til friluftsliv.

Fire fylkeskommuner har godkjent fylkesdelplan for friluftsliv. Noen fylker har valgt å utarbeide fylkesdelplan for både idrett og friluftsliv. 108 kommuner har arbeidet med grønnplanlegging eller stedsanalyser der "grønne" spørsmål har fått en framskutt plass. Ca. 40 kommuner har vedtatt grønnplan eller utarbeidet en såkalt "grønn plakat", dvs. en verdivurdering av ubebygd areal og grønnstruktur.

Friluftslivspolitikken har etter hvert fått et helhetlig preg, og det er lagt et godt grunnlag for et bredt sektorovergripende arbeid på sentralt nivå bl.a. med tanke på en bedre samordning og tilrettelegging for innsats i kommunene. Friluftslivsarbeidet på 1990-tallet har rettet innsats mot mennesker og mot deres hverdagsomgivelser. Det faglige grunnlaget for å ivareta friluftslivsinteresser gjennom planlegging er styrket. Hensyn til biologisk mangfold tillegges økt vekt, og kulturminner anerkjennes i økende grad som ressurs for friluftslivet. Videre har allmennhetens adgang til jakt og fiske fått en mer målrettet og integrert plass innenfor det samlede friluftslivsarbeidet.

Målene er i hovedsak oppnådd når det gjelder vedlikehold av tradisjonell turkultur. Undersøkelsen fra 1996 viser f.eks. at 63 prosent av den voksne befolkningen går kortere turer i skog og mark - jf. figur 12.3. Det er imidlertid fremdeles en høy grad av underdekning når det gjelder friluftslivsmuligheter i pressområder, og det er et stort potensiale for forbedring av allmennhetens adgang til jakt og innlandsfiske.

12.4 Utviklingstrekk og utfordringer framover

Det offentlige friluftslivsarbeidet har bidratt til å sikre allmenheten tilgang til områder som ellers ville gå tapt for friluftsliv. Prisutviklingen på arealer i pressområder innebærer imidlertid at offentlige bevilgninger til områdesikring rekker stadig kortere. Det er dermed økt fare for omdisponering av friluftsområder til andre formål.

Intensiv bruk av offentlige utfartsområder uten regelmessig tilsyn og skjøtsel gir fare for at områdenes verdi for friluftsformål reduseres. Det antas at stort brukspress på bl.a. deler av bymarkene, skjærgårdparkene og enkelte nasjonalparker, kan gjøre det påkrevd å regulere eller begrense noen typer ferdsel, både av hensyn til vegetasjon, dyreliv, andre brukere og eiere.

Økt vektlegging av utmarka som inntektskilde kombinert med stor betalingsvillighet kan føre til at det blir mer vanlig å kreve betaling for ferdsel og aktiviteter som etter friluftsloven er gratis. En slik utvikling vil bidra til å øke forskjellene mellom de som kan betale og de som ikke kan betale for friluftslivsgoder. Fokus på utstyr og tilrettelegging kan gå på bekostning av grunnleggende ferdigheter når det gjelder naturbruk, og flere risiko- og ulykkessituasjoner kan oppstå, bl.a. når sikkerhet blir feilbedømt eller teknisk utstyr ikke fungerer som forventet.

Endringer i ungdommens friluftsliv kan tyde på at vi er på vei fra et tradisjonelt friluftsliv med vekt på høsting og naturopplevelse, til et mer sportspreget friluftsliv hvor naturen i større grad benyttes som arena for personlig utfoldelse. Dette kan forsterke fremmedgjøringen i forhold til naturen og på sikt påvirke befolkningens natursyn og forvaltningen av naturressursene.

Fravær av naturpregede, trygge arealer i nærmiljøet kan virke negativt inn på barns utvikling og evne til mestring både fysisk, mentalt og sosialt. Når oppvekstmiljøet blir fattigere på opplevelser og aktivitetsmuligheter, reduseres også mulighetene for på egen hånd å bygge opp helsefremmende vaner gjennom utelek. Dette vil også redusere de mulighetene familier, barnehager og skoler har til å formidle verdier og skape varige holdninger basert på naturglede og respekt for naturens mangfold.

12.5 Behov for nye mål og nye virkemidler

De overordnede mål for friluftslivspolitikken slik de er nedfelt i St meld nr 40 (1986/87) Om friluftsliv og i formålsparagrafen i friluftsloven har fått økt aktualitet i lys av utfordringene knyttet til bærekraftig utvikling. En viktig utfordring vil være å arbeide for at alle, særlig barn og unge, i større grad får de samme muligheter for friluftsliv gjennom å konsentrere innsatsen mot de mest folkerike regionene. Utviklingen av aktivitetsmønster, bl.a. deltakelse i tur- og høstingsaktiviteter, vil være en indikator på om mulighetene faktisk blir brukt og vil også gi et bilde av hvor levende disse friluftslivstradisjonene er. Barn og unges friluftsliv i dag vil være en god indikator for voksnes friluftsliv i morgen.

I tillegg til videreføring og bedre koordinering av eksisterende virkemidler, er det behov for nye virkemidler som i sterkere grad støtter opp under den samfunnsmessige betydningen det har å sikre og tilrettelegge områder for friluftsliv. Økonomiske virkemidler til dette formål må imidlertid utformes slik at de ikke kommer i strid med viktige miljøgoder og fellesskapsverdier.

Framover er det behov for å legge økt vekt på informative og stimulerende virkemidler bl.a. ved å sikre friluftslivets organisasjoner et bedre grunnlag for aktivitet i lokalsamfunnet.

12.6 Behov for ny kunnskap

Det er behov for mer systematisk kunnskap om hvilke miljøkvaliteter som er viktige for friluftsliv og hvordan disse gir innhold og form til friluftslivet. Det trengs bedre kunnskap om forutsetninger for vedlikehold av friluftslivstradisjoner og de drivkrefter og prosesser som påvirker bruk av natur og endrer innholdet i friluftslivet. Det trengs videre bedre dokumentasjon av den samfunnsmessige betydningen av friluftsliv, ikke minst i forhold til spørsmål knyttet til barns utvikling og folks helse. Løpende oppdateringer mht. aktivitetsmønstre og aktivitetsnivå i befolkningen og bedre forståelse av hva som hindrer eller befordrer deltakelse i friluftsliv i ulike livsfaser for kvinner og menn er nødvendig for å vurdere virkemidler og tiltak. Det trengs bedre dokumentasjon av arealsituasjonen i byer og tettsteder og et system for å følge utviklingen av grønnstrukturen over tid både med tanke på tilgjengelighet og biologisk mangfold. Det er behov for dokumentasjon av miljøtilstand i større områder av særskilt verdi for friluftsliv og evaluering av hvordan tilretteleggingstiltak virker. Mer systematisk kunnskap om hvordan friluftsliv ivaretas i kommunale og fylkeskommunale planer og i hvilken grad og hvordan slike planer blir realisert er påkrevd for å fremme formidling av nasjonale mål og gi faglige råd på dette området.


Grafikk til kapittel 12:

  • Figur 12.1 Endring i forekomsten av ulike grønnstrukturkategorier i noen norske byer og tettsteder. (Kilde: Nyhuus og Thorén 1996.)
  • Figur 12.2 Underdekning på tilgjengelig nærturterreng større enn 200 dekar i bydelen Gamle Oslo. (Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.)
  • Figur 12.3 Deltakelse i friluftsaktiviteter. Prosent av voksen befolkning. 1996. (Utvalg 1 334 personer.) (Kilde: Østlandsforskning.)
Lagt inn 6 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen