9 Næringslivets og forbrukernes...

9.1 Innledning

En bærekraftig utvikling krever medvirkning fra alle. Regjeringen oppfordrer næringsliv og forbrukere til engasjement og aktiv medvikning for å løse miljøutfordringene i arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. I Agenda 21 understrekes behovet for å mobilisere befolkningen i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

I kapittel 3 til 8 fremmer Regjeringen en rekke forslag til nye mål, strategier og virkemidler for å fremme et økologisk bærekraftig samfunn, og i kapittel 11 til 17 redegjøres det for virkemidler som allerede er iverksatt overfor ulike miljøutfordringer. I kapittel 9 fokuseres på hva næringslivet og forbrukerene kan bidra med på eget iniativ i tillegg til å etterleve og følge opp eksisterende og nye nasjonale virkemidler og tiltak. Sentrale utfordringer som de ulike næringene står overfor når det gjelder å ta vare på miljøkvaliteter og miljøgoder og å redusere miljøbelastningene knyttet til næringen presenteres innledningsvis i gjennomgangen på de ulike områder. Videre gis en oversikt over miljøutfordringer forbrukerne har mulighet til å påvirke gjennom sine valg. Kommunenes ansvar for å mobilisere og tilrettelegge for lokalbefolkningens medvirkning i arbeidet med å sikre en ønsket miljøutvikling lokalt står omtalt i kapittel 8.

Et næringsliv som kontinuerlig arbeider for å utvikle mer miljøvennlige løsninger og benytter de muligheter og fordeler som kan ligger i å være i forkant på miljøområdet, vil også kunne redusere behovet for å innføre reguleringer og andre virkemidler fra myndighetenes side. Dette vil igjen kunne bidra til at det forebyggende miljøvernarbeidet styrkes og samfunnets og næringenes egne kostnader knyttet til reparerende miljøtiltak reduseres. Et viktig formål med en mobilisering i tråd med Agenda 21 vil være å utløse det potensialet som næringslivet og forbrukerne representerer knyttet til bl.a. kunnskaper, kreativitet ift. å finne gode løsninger og markedsmessig påvirkning.

9.2 Landbruk

Hovedaktivitetene i landbruksnæringen er produksjon av plante- og dyreprodukter til mat, og tilvirkning av tømmer til byggemateriale og råstoff for papirindustrien. Landbruket forvalter også miljøkvaliteter og friluftslivsressurser av stor samfunnsmessig betydning. Norge har med sin beliggenhet og unike natur et særlig ansvar for å sikre at de få gjenværende naturområder av noen størrelse bevares uten tekniske inngrep også for kommende generasjoner. Disse få "naturkatedraler" er en umistelig og ikke-fornybar ressurs.

Ivaretakelse av kulturminner, biologiske verdier og verdier for friluftsliv knyttet til kulturlandskapet i jordbruk og utmark er også en viktig del av dette bildet. Landbruket er en sentral kulturbærer i det norske samfunnet og forvalter en stor del av den fredete og verneverdige bebyggelsen. Dette er ofte bygninger som er ute av bruk eller er urasjonelle ift. moderne landbruksdrift. Samtidig representerer de en del av driftsgrunnlaget gjennom de muligheter disse gir for alternativ næringsutvikling (bygdeturisme mv.).

Næringen påvirker også miljøet gjennom inngrep i naturområder og kulturminner og som kilde til forurensninger.

Bruk av kjemisk plantevern, genteknologi, antibiotika og en mulig framtidig bruk av veksthormoner som innsatsfaktorer innebærer en risiko for helse og miljø, og oppleves som en kilde til utrygghet for forbrukerne. Det er derfor i dag en etterspørsel etter varer fra økologisk landbruk som det norsk landbruk ikke klarer å dekke. Fortsatt høy innsats for å redusere erosjon og tap av næringssalter fra jordbruket er viktig for at vassdrag og vannforekomster skal kunne brukes til bading, fiske, drikkevann m.m. Den grasbaserte husdyrproduksjonen (melk, storfe, geit og sau) skjer oftest med liten bruk av kjemisk plantevern. Utfordringene framover er derfor særlig knyttet til åkerbruket og grøntsektoren, som står for brorparten av plantevernmiddelbruken og i større grad har avrenning til sårbare deler av kysten.

Landbruket har ansvar for å produsere ren og trygg mat med miljøvennlige produksjonsmetoder, jf. St meld nr 40 (1996 - 97) om matkvalitet og forbrukertrygghet. De kvaliteter og ressurser som næringen forvalter må sikres til beste for nålevende og kommende generasjoner, og miljøbelastningene må minimeres. Viktige miljøutfordringer framover er knyttet til arealdisponering, naturinngrep og biologisk mangfold i jord- og skogbruket. Bygging av skogsveier har vært en viktig årsak til at arealet av større inngrepsfrie områder har gått ned.

Et bærekraftig skogbruk innebærer en langsiktig ressursforvaltning der det søkes en balanse mellom økologi, økonomi og kulturbetingede forhold. Bevaring av skogens økologiske funksjoner og grunnleggende prosesser er en sentral del av dette. Samtidig er det nødvendig å sikre artenes overlevelse, naturkvaliteter og opplevelsesverdier, til beste for nålevende og kommende generasjoner. Grunntanken i den næringsrettede skogpolitikken er å legge til rette for verdiskapning innenfor disse rammer. Ivaretakelse av biologisk mangfold må i hovedsak skje gjennom retningslinjer for den ordinære skogdriften. Samtidig er det klart at enkelte natur- og miljøverdier ikke kan ivaretas samtidig som det drives næringsrettet skogbruk. Videre er det behov for at det settes av et nett av større og mindre urørte bestand, at større uberørte områder bevares uten tyngre tekniske inngrep som veier m.m. og at spredningskorridorer for planter og dyr opprettholdes.

Arealbruken må ivareta hensynet til det miljøvennlige friluftslivet. Grunneierne oppfordres til å legge vekt på å tilrettelegge for allmennhetens adgang til jakt og fiske, eks. gjennom driftsplaner for forvaltning av høstbare vilt og fiskeressurser. Det er videre viktig at næringen bidrar til å sikre et tilfredsstillende vern og vedlikehold av landbrukets kulturminner og kulturlandskap, og arbeider for opprettholde og utvikle nødvendige kunnskaper knyttet til dette. Bøndene har en viktig utfordring i å bidra til etablering og vedlikehold av viktige ferdselsårer som del av en helhetlig forvaltning av kulturlandskapet, særlig i og omkring byer og tettsteder.

Et bærekraftig landbruk er kretsløpsbasert, med minimaliserte tap av næringsstoffer og jord, godt tilpasset energiforbruk og bruk av innsatsvarer (gjødsel, plantevernmidler mv.) som ikke skader helse og miljø. Planteslag og dyrkingsformer som er motstandsdyktige mot sykdommer og sikrer god dyrehelse må utvikles videre. Også dyrkingsmetoder som kombinerer moderne teknologi og økologiske prinsipper må utvikles videre.

Næringen oppfordres til offensiv og fortsatt innsats for å redusere risikoen for skade på helse og miljø ytterligere. Dette gjelder særlig for bruk av plantevernmidler og antibiotika.

Det er også viktig med aktiv oppslutning om arbeidet for økt gjenvinning av avfall. Landbruket er bl.a. sentral både som produsent og som avtaker av organisk avfall (slam, kompost, avfallsbasert för). Landbruket oppfordres til å utnytte mulighetene for gjenvinning av organisk avfall, og sikre at dette skjer på måter som sikrer høyest mulig gjenvinningsgrad uten at dette medfører smitterisiko eller redusert matvarekvalitet. Det er en viktig utfordring for næringen å redusere avfallsmengdene, særlig det miljøfarlige avfallet, og sikre innlevering av praktisk talt alt miljøfarlig avfall.

9.3 Fiske og fiskeoppdrett

En av hovedoppgave for fiskeri- og havbruksnæringene er å sikre tilgang til og produksjon av ren mat. Det er derfor viktig at disse næringene bidrar til å verne om havmiljøet og det biologiske mangfoldet bl.a. gjennom utvikling av teknologi og driftsmåter som ivaretar hensynet til økologiske sammenhenger. En slik tilnærming vil bidra til å virkeliggjøre målsetningen om bærekraftige fiskeri- og havbruksnæringer samtidig som næringenes mulighet for positiv miljøprofilering i stadig mer miljøbevisste markeder øker.

For havbruksnæringen er de største miljøutfordringene i prioritert rekkefølge knyttet til å redusere:

• rømninger av fisk for å forbedre situasjonen med hensyn til genetisk og økologisk interaksjon med og sykdomsspredning til de ville bestandene
• bruk av medisiner og antiparasittmidler for å minimalisere problemene med medisinrester i villfisk, negative effekter på bunnfauna under anlegg og utvikling av antibiotikaresistens
• bruk av begroingshindrende midler for ytterligere å begrense negative effekter på det marine miljø
• utslipp av næringssalter og organisk stoff for ytterligere å redusere lokal overgjødsling.

Innenfor fiske og fangst legges det til grunn at alt uttak av ressurser baseres på vitenskapelige tilrådinger, og at høstingen skal skje på en slik måte at andre arter og de marine leveområdene blir bevart. Nært samarbeid mellom næringsutøvere og deres organisasjoner, andre berørte organisasjoner, forskere og ulike deler av forvaltningen vil være viktig, og kontakten som er etablert om disse spørsmål bør derfor opprettholdes og utbygges.

Fiskeriene er regnet som en energikrevende form for matproduksjon. Næringen oppfordres derfor til å utvikle og ta i bruk mer energieffektive fartøyer, og å videreføre arbeidet med å redusere utslipp av NOx og CO ₂ fra fiskebåter.

Næringen oppfordres til å legge til rette for økt utnyttelse av avfalls-/biproduktene fra fiske- og oppdrettsnæringen. Fiskeri- og oppdrettsnæringen genererer årlig ca. 650 000 tonn biprodukter (avfall fra sløying m.m.). Av dette blir ca. 340 000 tonn kastet i sjøen eller destruert på annen måte. Det som kastes utgjør en verdifull ressurs. Havbruksnæringen har i denne forbindelse nådd langt mht. å gjenvinne fiskeavfall da mer enn 90 prosent av avfallet gjennvinnes.

9.4 Industri

Selv om direkteutslippene fra bedriftene er betydelig redusert de siste 20 årene, gjenstår det fortsatt store miljøutfordringer for norsk industri. De gjenstående utfordringer knytter seg særlig til ytterligere reduksjoner av utslippene av klimagasser og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Ytterligere reduksjoner i utslippene av stoffer som medfører forsuring og lokale miljøproblemer (SO ₂) og som medfører overgjødslingsproblemer (nitrogen og fosfor) vil også være nødvendig.

Framover vil en betydelig del av de totale miljøutfordringer være knyttet til utslipp fra diffuse kilder, dvs. utslipp som vanskelig kan spores og/eller kommer fra mange og små kilder. De viktigste diffuse utslippskildene er produkter, transportmidler og de langtransporterte forurensningene. Disse utslippene står allerede for de største utslippene, og deres andel vil være stadig økende. For norsk industri er hovedutfordringer i denne sammenheng knyttet til produkter som den selv produserer eller som den benytter som innsatsvarer. Transport av de varer som produseres medfører også en rekke miljøproblemer.

Industri er en hovedkilde til det nærings- og spesialavfallet som genereres, og industri kan også være en viktig støykilde.

Industrien oppfordres til å tilpasse sin produksjon og særlig sine produkter til et kretsløpsbasert produksjons- og forbrukssystem, med sikte på en mest mulig miljø- og ressurseffektiv industri. Det vil være en viktig utfordring å bringe miljøbelastningene knyttet til forurensing, avfall og støy ned til et nivå som ikke forringer menneskers livskvalitet.

Industrien oppfordres til å sikre at den materielle ressursbruken, energibruken og miljøbelastningene gjennom hele livsløpet (fra produksjon, via distribusjon og bruk, til avfallsfasen) reduseres betydelig. Livsløpsanalyser vil være et viktig grunnlag for å kunne vurdere produktenes miljøbelastninger og ressursbruk. Norsk industri oppfordres til å lede an i videreutviklingen av denne type verktøy. Grunnlaget for produkters miljøbelastninger gjennom sitt livsløp legges i produktutviklings- og produksjonsfasen. Det er derfor viktig at miljø- og ressurshensyn legges til grunn for produktutviklingen. Det oppfordres til bruk av transportmetoder som har lav miljø- og ressursbelastning ved transport av varer til og fra industrien.

Industrien bør informere alle leddene i varekjeden om sine produkters miljøegenskaper, både knyttet til hva de inneholder, energibruk, hvordan de kan brukes på den mest miljøforsvarlige måten, muligheter for reparasjon og hvordan de skal kasseres og om hele eller deler kan gjenvinnes . De som kjøper et produkt bør gis mulighet til å få kjennskap til miljøegenskapene. Industrien bør delta aktivt i oppbygging av slike informasjonssystemer.

For å redusere den totale materielle ressursbruken, er det også viktig at produktenes levetid forlenges, bl.a. ved at industrien i større grad gjør produktene reparerbare og produktdelene mulige å skifte ut. Dette krever bl.a. en ytterligere satsing på utvikling og bruk av miljøteknologi.

Industrien oppfordres til å bidrar aktivt i arbeidet med å utvikle rapporteringssystemer, og rapporterer om miljøforholdene og miljøutfordringene knyttet til virksomheten. Miljøledelsessystemer og -standarder som EMAS og ISO-14000 vil også få stadig økende markedsmessig betydning og det er viktig at norsk industri aktivt tilpasser seg til disse systemene.

Industrien bør stille høye miljøkrav til sine underleverandører, både når det gjelder råvarer, halvfabrikata og ferdigvarer mv.

Industrien har en viktig utfordring i å bidra til å redusere energibruken i Norge gjennom å kontinuerlig vurdere hvordan reduksjoner kan foretas og hvordan bruk av miljøvennlige energibærere kan tas i bruk i større grad.

Det utvidede produsentansvaret må også omfatte ansvar for produktet som avfall, både knyttet til å etablere og drive innsamlings- og gjenvinningsordninger, samt lage produkter som medfører minst mulig avfall, og som kan gjenvinnes/energiutnyttes. Prosessindustrien oppfordres til i større grad ta i bruk biobrensel bl.a. fra avfall til erstatning for fossilt brensel.

9.5 Oljevirksomhet

Leting, utvinning og transport av petroleum fører til utslipp til luft og vann. Utslipp til luft består hovedsakelig av CO ₂, NO _X og flyktige organiske forbindelser, mens oljerester i produsert vann, kjemikalier og boreavfall utgjør de viktigste utslippene til vann. Ved at det er åpnet for petroleumsvirksomhet i mer miljøfølsomme områder, vil også skadevirkningene av eventuelle utslipp kunne bli mer alvorlige.

En miljømessig gunstig utvikling innen sektoren vil dermed være viktig for å løse prioriterte miljøutfordringer som utslipp av klimagasser, utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier og bevaring av de sårbare økosystemene i nordområdene. Petroleumssektoren sitter inne med betydelig teknologisk og miljømessig kompetanse, og næringen oppfordres til å benytte denne til stadig å forbedre miljøprofilen og utvikle mer miljøeffektive løsninger med sikte på redusere de kontinuerlige utslippene og faren for akutte utslipp til et minimum. Som ledd i arbeidet med å redusere utslippene til vann (jf. linkinthoveddel004kapittel 4), oppfordres selskapene til å samarbeide om videre teknologiutvikling knyttet til bl.a. reinjeksjon og rensing av produsert vann. Implementering av utslippsreduserende teknologi er enklere og rimeligere for nye feltinstallasjoner. Det kan derfor forventes størst utslippsreduksjoner for denne typen installasjoner.

Norge er det eneste land i verden som har en CO ₂-avgift på produksjon av olje og gass. Utslippene av CO ₂ fra norsk sokkel per produsert enhet er til dels betydelig lavere enn tilsvarende i andre land hvor utslippsdata er tilgjengelig. Mulighetene for ytterligere reduksjon av klimagassutslipp er likevel til stede. Det enkelte selskap kan innta en offensiv holdning ved f.eks. å sette egne miljømål. Videre vil det være viktig å sørge for at selskapets miljøkompetanse integreres i planleggingen av aktivitetene slik at miljøhensyn bidrar til valg av optimale utbyggingsløsninger og mer detaljerte tekniske løsninger. Et godt utgangspunkt for videre arbeid på dette området er lagt i en nylig utgitt rapport om miljøutfordringene knyttet til petroleumsvirksomheten (MILJØSOK).

Petroleumsvirksomheten involverer en rekke ulike miljøer bl.a. gjennom utstrakt bruk av underleverandører av produkter og tjenester. Det vil derfor kunne ha betydelige gunstige ringvirkninger at næringen stiller høye miljøkrav overfor sin leverandører. Dette kan gjøres ved en sterkere fokusering på miljø i selskapenes resultatkriterier. Betydningen forsterkes av at underleverandører i dag også har overtatt en rekke oppgaver som tidligere ble ivaretatt av selskapene selv.

9.6 Energisektoren for øvrig

I Norge kommer om lag halvparten av energidekningen fra vannkraft. Olje står for om lag 35 prosent og bioenergi om lag 5 prosent. Forbrenning av olje fører til utslipp av bl.a. klimagasser, i 1994 stod utslippene fra stasjonær forbrenning for om lag 20 prosent av det totale norske utslippet av CO ₂ og 7 prosent av NO ₂-utslippene. Utbygging av vassdrag vil ofte være negativt for friluftsinteressene, det biologiske mangfold og for lokalklimatiske forhold.

Utvikling av en bærekraftig energisektor nasjonalt må ses i sammenheng med utviklingen globalt. Tilgang på fornybare energibærere er et knapt gode globalt og nasjonalt. En bærekraftig utvikling forutsetter blant annet at fornybare energikilder over tid får en mer sentral plass i den globale energiforsyningen. Dette vil også være en forutsetning for å kunne nå klimakonvensjonens langsiktige mål.

I det norske energisystemet svarer vannkraft for om lag 50 prosent av den totale energibruken og om lag 100 prosent av elektrisitetsbruken. Systemet er kjennetegnet av begrenset fleksibilitet i bruken mellom de ulike energibærere. Økt satsing på andre energibærere og utveksling av energi i Norden øker fleksibiliteten i elektrisitetssystemet. Utveksling av kraft kan totalt sett medføre lavere utslipp ved at vannbasert elektrisitet erstatter kullbasert elektrisitet i andre land.

Viktige utfordringer framover vil være mer effektiv utnytting av utbygget vannkraft gjennom bl.a. opprustning og utvidelse av eksisterende kraftverk, økt energiøkonomisering ved bl.a. bruk av varmepumper og vannbåren varme og økt utnyttelse av bioenergi, vind og passiv solvarme.

Flere aktører på tilbudssiden vil kunne spille sentrale roller i forhold til utviklingen i energisektoren. Energiverkene vil f.eks. ha en viktig rolle ut i fra den betydning de har som energileverandører. Energiverkene oppfordres til å tilstrebe en riktig prising av elektrisitet framfor å selge kraft til lavere priser til lokale brukere.

Energiverkene kan i samarbeid med de regionale enøksentrene og varmeselskapene vurdere sammensetningen av energiproduksjon og -bruk med sikte på å styrke vannbåren varme og fornybare energikilder i energioppdekningen. Videre kan energiverkene arbeide for å fremme bruk av energieffektiv teknologi og øke dekningsgraden for fjernvarmenettet i byer og tettsteder. Energiverkene kan også styrke samarbeidet med kommunale avfallsselskaper for utnyttelse av avfall til energiformål. Økt energiutnyttelse av organisk avfall som ikke er egnet for materialgjenvinning vil kunne gi store miljøgevinster. Ved å erstatte fossile brensler med f.eks. energiutnytting av kommunalt avfall, bark, flis o.l. fra skogindustrien, vil utslippene av klimagasser bli redusert både fra de fossile brenslene og fra avfallsdeponering.

Utviklingen på energimarkedet framover vil stille større krav til samarbeid mellom f.eks. energiverk, kommuner, avfallsselskap, varmeleverandører, store energibrukere m.m. Et tettere samarbeid mellom slike aktører kan bidra til en mer effektiv utnyttelse av tilgjengelige lokale ressurser. F.eks. kan økt bruk av bioenergi til oppvarmingsformål svekke behovet for nettinvesteringer. Utbredelsen av de ulike energibærere og teknologier er også avhengig av informasjon og kunnskapsformidling. Helhetstenkning rundt energiproduksjon- og bruk, klimagassutslipp, lokal forurensning og konsekvenser for areal og naturmiljø fordrer derfor økt informasjonsspredning gjennom samarbeid mellom alle aktører i energisektoren. Det er behov for å styrke informasjonen til brukerne som grunnlag for miljøriktige valg.

9.7 Bygg- og anleggsvirksomhet

Byggesektoren har betydning i forhold til de fleste sentrale miljøutfordringene. Bygningenes andel av det samlede energiforbruket i Norge er anslått til ca. 35 prosent. På verdensbasis går ca. 1/3 del av verdens energiproduksjon til drift av bygninger, i tillegg kommer den energien som brukes til oppføring av bygg, og den energi som brukes under selve byggefasen (5 prosent). World Watch Institute har anslått at ca. 40 prosent av alle de materialer som settes inn i verdensøkonomien hvert år går til bygninger. Materialene som brukes til bygge- og anleggsformål inneholder dessuten store mengder helse- og miljøfarlige kjemikalier. I Norge regner vi med at bygg- og anleggsavfallet utgjør ca. 3,5 mill. tonn pr. år, hvilket er ca. tre ganger så mye som de samlede mengder avfall som oppstår i husholdningene. Gjenvinningspotensialet for byggematerialer er betydelig. I København går f.eks. 87 prosent av bygnings- og rivningsavfallet til gjenvinning.

Utforming og materialbruk i bygninger er også viktig i forhold til innemiljø, trivsel og estetikk. Mange bygninger er dessuten viktig å bevare ut fra arkitektoniske eller historiske forhold.

Det er viktig at næringen gjør seg kjent med og legger til grunn hjelpemidler som stedsanalyser, grønn plakat (jf. linkinthoveddel012kapittel 12) og tomteark for å tilpasse sin virksomhet i forhold til kartlagte verdier omkring og på selve utbyggingsområdet. Det er videre viktig å utvikle kompetanse når det gjelder skånsom håndtering av byggegrunn for å så langt som over hode mulig å ta vare på landskapsformer og vegetasjon. Næringen oppfordres også til å satser aktivt på å utvikle metoder for større grad av ombruk av eldre bygningsmaterialer og bygningsdeler, og til å opprettholde og utvikle tradisjonelle håndverk og vedlikeholdsmetoder som er nødvendig i arbeidet med å bevare eldre bebyggelse.

Alle aktørene i bygg- og anleggssektoren oppfordres til å på en systematisk måte ta miljøhensyn, både knyttet til produksjon av materialer, selve bygget og i rehabiliterings-/rivningsfasen. Det oppfordres til økt bruk og utvikling av mindre miljøbelastende byggeprodukter (materialer m.m.) med sikte på å øke innholdet av gjenvinnbart materiale, redusere innholdet av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produktene redusere energibruken, redusere utslippene ved produksjonen og redusere avfallsmengdene. Det er viktig at det benyttes miljøvennlige metoder for oppføring av nybygg og ved rivning, for å oppnå betydelige reduksjoner i avfallsmengdene og økt gjenvinning av byggeavfall. Ved utbygginger på forurensede lokaliteter er det viktig å sørge for at de forurensede massene tas hånd om på en forsvarlig måte. Videre er det viktig å etablere "depoter" for klargjøring og lagring av brukte bygningsdeler og materialer.

Det eksisterer i dag verktøy og metoder som kan benyttes ved miljøklassifisering av bygg ut fra et livsløpsperspektiv fra oppføring og drift til riving. Eksempel på et slikt verktøy er "Økoprofil for bygg". Bygg og anleggsbransjen oppfordres til å aktivt ta i bruk disse frivillige ordningene, og til å bidra til å videreutvikle slike konsepter og metoder.

Bygg- og anleggsbransjen oppfordres til å bygge opp kompetanse knyttet til miljøutfordringer ved bygg generelt, og hvilke løsninger som er mulige for å sikre miljø- og ressurseffektive bygninger. Næringen har en viktig utfordring i å bidra til å redusere energibruk i bygninger, til mer fleksibel energibruk med utnyttelse av nye fornybare energikilder f.eks. økt bruk av bioenergi, og til at det installeres miljøvennlige energibærere og vannbåren varme. Det vil f.eks. være av sentral betydning at informasjon om de alternativer mht. teknologi som finnes på markedet spres i størst mulig grad slik at forbrukere står overfor reelle valgmuligheter mht. energioppdekning.

9.8 Varehandel

Miljøutfordringen for varehandel er særlig knyttet til miljøegenskapene og ressurs-/energibruken for varene som tilbys, samt deres levetid og reparasjonsmuligheter. Varehandelen genererer store mengder avfall. Det er betydelig transport forbundet med vareflyten fra industri via forhandlere til detaljistene, særlig knyttet til import. Varehandelen har en viktig funksjon som knutepunkt for lokalsamfunnet. Motsatt vil den bidra til økt personbiltransport og arealbeslag av bl.a. parkeringsplasser ved å bygge større kjøpesentre utenfor byen. Gjennom reklamen har varehandelen også stor innflytelse på utviklingen i forbruksmønsteret.

Bransjen oppfordres til å føre et vareutvalg hvor varene med de minst miljøbelastende og mest ressurs- og energieffektive egenskapene inngår. Dette kan f.eks. være varer med lang levetid, som kan repareres, og hvor deler kan byttes ut uten at hele varen må kasseres. Bransjen har selv muligheter for å tilrettelegge for dette, bl.a. ved selv å tilby eller sørge for reparasjons-/utskiftningsmuligheter. Bransjen oppfordres til å etterspørre varer som har disse egenskapene, bl.a. ved å søke miljømerkede/ikke faremerkede varer og varer som har godt beskrevne miljøegenskaper, f.eks. via miljøvaredeklarasjoner. Bransjen kan også benytte leverandører ved miljøvennlige bedrifter som gir god informasjon om miljøforholdene ved sin virksomhet. Det er viktig å arbeide for mindre avfall knyttet til emballasje, ved både å redusere emballasjevolum og øke gjenvinningen.

Varehandelen oppfordres til å informere og veilede forbrukerne om produktenes miljøegenskaper, hvilken ressurs-/energibruk som er knyttet til produktet, og hvordan de kan forbrukes og kasseres/gjenvinnes på den mest miljømessig forsvarlige måten. Denne informasjonen bør være av en slik art at den fremmer en mer miljøforsvarlig bruk. For at varehandelen skal ha det nødvendige grunnlaget for dette kan slik informasjon også etterspørres av leverandørene.

Næringen oppfordres til å benytte transportmetoder som har lav miljø- og ressursbelastning ved transporten av varer mellom de ulike leddene og fram til forbruker. Videre er det viktig at det legges vekt på tilgang til kollektivtransport ved plassering av utsalg, og på å utvikle gode tilbud til kundene for frakt av varer for å redusere behovet for bruk av personbiler. Ved bl.a. å opprettholde lokale utsalg tilpasset det stedlige bygningsmiljøet vil varehandelen ha en viktig og positiv betydning for lokalsamfunnene.

En forutsetning for at varehandelen skal opptre miljøforsvarlig og kunne veilede neste ledd i varekjeden er gode miljøkunnskaper. Det er derfor viktig at varehandelen arbeider for å styrke kunnskapsnivået i alle ledd.

9.9 Samferdsel

Transportaktivitetene har en stor og økende andel av miljøbelastningene. I følge St meld nr 36 (1998 - 2007) Om avveiinger, prioriteringer og planrammer for transportsektorene 1998 - 2007, vil veksten i persontrafikken fram mot år 2010 bli på 1,2 prosent pr. år (personbiltrafikken og flytransport vil øke noe mer enn dette) mens veksten i godstransporten vil bli på 1,9 prosent pr. år. Samferdsel er den største kilden til lokale luftforurensninger og støy i Norge, den bidrar til nærmere 40 prosent av CO ₂ og 80 prosent av NO _X-utslippene, legger beslag på sentrale og store arealer og er en viktig trussel mot det biologiske mangfoldet. Transportsektoren medfører natur- og landskapsinngrep i form av direkte nedbygging av arealer, påvirkning av rekreasjons-, natur-, og estetiske verdier og kulturmiljø i omkringliggende områder og ved at transportanleggene blir barrierer for mennesker og dyr. Innen transportsektoren forekommer også akutte utslipp av miljøfarlige kjemikalier som kan gi stor miljøskade.

Transportnæringen har en viktig utfordring i å bidra til en miljøvennlig transportavvikling, valg av framkomstmiddel for gods og personer som er innen rammen av en bærekraftig utvikling og som ivaretar hensynet til lokalbefolkningens helse og trivsel. Transportselskapene oppfordres til så langt det er mulig å ta i bruk best tilgjengelig teknologi og foreta jevnlig ettersyn og vedlikehold av kjøretøyparken.

Godstransport med skip er samlet sett en miljøvennlig transportform. Skipsfarten har likevel et stort potensiale for utslippsreduksjon, spesielt til luft. Rederne oppfordres derfor til ha et høyt ambisjonsnivå mht. å ta i bruk best tilgjengelig teknologi slik at energibruk og de miljøproblemene sjøfarten skaper blir betydelig redusert. Det oppfordres videre til aktiv innsats med sikte på å finne snarlig løsning på miljøutfordringer som bruk av miljøskadelige kjemikalier, spesielt i bunnstoff og på skip, og når det gjelder transport av fremmede organismer i ballastvann. Videre er det viktig å redusere faren for miljøskadelige ulykker.

Flyselskapene bør fortsette sin linje med å fornye flyparken med energieffektive og støysvake flytyper og fly som gir langt mindre forurensning. Pga. den forventede kraftige veksten i flytrafikken vil imidlertid dette være langt fra tilstrekkelig til at denne sektoren får stabilisert og på lengre sikt redusert sine utslipp til luft.

9.10 Bank og forsikring

Banker og forsikringsselskaper har gjennom sin investeringsvirksomhet, kredittgivning og forsikringsvirksomhet stor innflytelse på utformingen av de fysiske omgivelser og forurensende utslipp. Det er i mindre grad knyttet miljøutfordringer til næringen selv.

Særlig viktig er bank- og forsikringsnæringen for små- og mellomstore bedrifter som ofte er henvist til å skaffe finansiering ved låntagning. Videre har bank- og forsikringssektoren en sentral posisjon som formidler av miljøinformasjon til den enkelte virksomhet. Spesielt gjør dette seg gjeldende for forsikringsbransjen som yter rådgivning om miljøsikring og om forebygging av miljøskader.

Viktige utfordringer for å sikre at miljøkostnadene i større grad gjenspeiles i risikovurderinger og lønnsomhetsbetraktninger, er bl.a. bedre tilgang til miljøinformasjon om det enkelte investeringsobjekt og mer standardiserte miljøanalyser.

Bank- og forsikringsbransjen oppfordres til å være nøye med å kontrollere at miljøkonsekvensene er tilstrekkelig belyst og at miljøkostnader og -risiko gjenspeiles i de økonomiske betingelsene. Der hvor miljøkunnskapene er mangelfulle oppfordres bransjen til å bidra til risikostyring ved å legge føre var-prinsippet til grunn.

Viktige miljøutfordringer for bransjen vil dermed være knyttet til etterspørring av miljøinformasjon, stille krav til miljørapportering fra de virksomheter det investeres i, og utvikling av effektive verktøy som muliggjør integrering av miljøanalyser i risikovurderingene. Arbeidet med å formidle miljøinformasjon til den enkelte virksomhet står sentralt. Sektoren oppfordres til å videreutvikle sin miljøkompetanse for å imøtekomme disse utfordringene.

Sektorens innflytelse på hvilke investeringer som foretas, herunder oppføring og utforming av bygg og anlegg, gir betydelige muligheter for å bidra til at miljøutfordringene på dette området følges opp. Utvikling av ordninger og kriterier for lån som fremmer bedre bevaring og ombruk av bygninger framfor riving og bygging av nytt, og som ivaretar viktige helse- og miljøhensyn for øvrig står sentralt.

9.11 Reiselivsnæringen

Naturen, med attraksjoner og miljøkvaliteter, er en viktig del av det norske reiselivsproduktet. Den reiselivsmessige interessen for opplevelser og aktiviteter i naturen og en økende miljøbevissthet i markedene representerer en viktig utfordring for reiselivsnæringen. Dette gjelder både i forhold til å utnytte næringens potensiale gjennom tilrettelegging og markedsføring av dette produktet, og i forhold til å unngå skadelige inngrep og slitasje på natur og kulturminner.

Reiselivsnæringen oppfordres til å legge særlig vekt på å profilere et miljøvennlig reiseliv basert på bærekraftig bruk av natur- og kulturminneverdier. Dette vil kreve at kunnskaper om natur og kulturminners verdi og bruksmuligheter integreres og brukes bevisst i næringsutviklingen. Kunnskap om, og bevisst tilrettelegging for naturbruk vil også være et godt utgangspunkt for å utnytte reiselivsnæringens potensial, samtidig som det gir grunnlag for et bedre vern av stedegen natur.

Den enkelte virksomhet har selv et ansvar for å tilpasse seg de krav som stilles til miljø, herunder reglene som gjelder for allemannsretten og hensynsfull ferdsel og naturbruk. Ivaretakelse av attraktive miljøkvaliteter og miljøgoder på et sted som er viktig for reiselivets utviklingsmuligheter, innebærer oppgaver og utfordringer på områder som vanligvis ligger utenfor den enkelte bedrifts rekkevidde. Reiselivet oppfordres til å samarbeide med lokale og regionale myndigheter for å bidra til at viktige miljøkvaliteter bevares og videreutvikles slik at stedet også er attraktivt som reisemål.

9.12 Husholdningene

Forbrukerne har gjennom sine valg av varer og tjenester og sitt forbruksnivå stor innflytelse på miljøutviklingen. Via sin markedsmakt har de betydelig mulighet til å påvirke miljøegenskapene ved produktene som selges. Den enkelte forbruker har muligheter for å velge mellom ulike varer, velge reisemål, bestemme transportmiddel og temperatur i boligen og kjøpe husholdningsapparater som bruker lite energi. Forbrukerenes påvirkning på ressursbruk og produksjonsmetoder skjer dermed indirekte gjennom valg av varer og tjenester.

Den enkeltes handlinger har betydning for flere viktige forurensningsproblemer, som bl.a. er knyttet til bruk av personbil, bruk og kassering av produkter, energiforbruk, valg av energikilde for oppvarming av boliger mv. Videre vil kosthold med lavere kjøttforbruk og større vekt på planteprodukter være mindre miljøbelastende.

Norge har ett av verdens høyeste elektrisitetsforbruk pr. innbygger og vi bruker dobbelt så mye energi til belysning som Sverige og Danmark. For en stor del er dette et resultat av holdninger til energibruk. Valg av energibærer og -teknologi til oppvarmingsformål i husholdninger har betydning for den totale sammensetningen i energibruken. Det er viktig at husholdninger setter seg inn i de alternativer som eksisterer slik at andelen ny fornybar energi kan øke i boliger.

Den enkelte har muligheter til å redusere omfanget av miljøskadelig transport på flere måter. God organisering av egne gjøremål vil f.eks. bidra til å redusere behovet for transport. Samarbeid i form av bildeling og "kompiskjøring" vil også bidra til å redusere det samlede transportomfanget. Den omfattende bruk av personbil over korte avstander som reisevaneundersøkelsene har avdekket, tilsier også et betydelig potensiale for å i større grad benytte sykkel eller å ferdes til fots. Den enkelte kan videre velge miljøvennlige transportmidler hvor dette er mulig, kjøre piggfritt i miljøbelastede områder, redusere drivstoff-forbruk og støy gjennom kjøreadferd og ved å unngå unødig tomgangskjøring, og gjennom bruk av motorvarmere redusere utslippene knyttet til kaldbilstart. Det vil også ha betydning at den enkelte støtter opp om den lokale kjøpmannen for å holde liv i nærbutikken og i den grad det er mulig handle varer som gjennom sitt livsløp blir gjenstand for minst transport. Utvikling av ny informasjonsteknologi vil også gjøre det mulig for den enkelte å redusere transportbehovet ved hjemmearbeid, telefonmøter mv.

Husholdningene produserer stadig mer avfall. En del av avfallet som oppstår i husholdningene er spesialavfall, f.eks. i form av batterier, løsemidler, lim, olje, insektsmidler etc. Mye av dette spesialavfallet blir ikke levert til spesialavfallsmottak i dag, og havner sammen med vanlig forbruksavfall eller helles i kloakken. Løsemidler og andre stoffer som skylles ut i vasken eller toalettet, kan forurense slammet som dannes i kloakkanlegg og som brukes som gjødsel i landbruket.

Forbrukerne kan bidra i arbeidet med å redusere avfallsmengdene og for at avfallet disponeres på den mest miljøvennlige måten. De kan bl.a. benytte tilgjengelige innsamlingsordninger for vanlig avfall og spesialavfall, og bidra til reduserte avfallsmengder gjennom å etterspørre varer med høyest mulig innhold av gjenvunnede materialer, varer som har minst mulig unødvendig emballasje, varer som har lang levetid og varer som lar seg reparere. Det er viktig at husholdningene støtter opp om kildesorterings- og innsamlingsordninger, både der avfallet hentes hos husholdningen og der avfallet må leveres, f.eks. til igloer, containere etc. Det er videre viktig at husholdningene leverer inn spesialavfall til godkjente mottaksanlegg.