4 Forhold til norsk rett

Gjeldende lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensingsloven) legger til grunn at alle forurensninger ses under ett og reguleres i en tillatelse gitt av forurensningsmyndigheten. Norsk lov og konsesjonspraksis har derfor siden forurensningsloven trådte i kraft 1. oktober 1983 fulgt prinsippet om integrert behandling av forurensningsspørsmål. Forurensningslovens definisjon av forurensning er meget vid, og omfatter alle typer forurensende utslipp til alle resipienter, og visse tilgrensende former for skadelig miljøpåvirkning. I praksis vil alle virksomheter av en viss størrelse være konsesjonspliktig med mindre forurensningen fra virksomheten ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper, eller det isteden er fastsatt særskilt forskrift for vedkommende kategori virksomhet. Gjennom lovens konsesjonssystem er det etablert et system for søknad, behandling, fastsettelse, endring og kontroll av enkelttillatelser. Ved fastsettelse av vilkår skal det blant annet legges til grunn den teknologi som gir de beste miljømessige resultater (jf forurensningsloven § 2 nr 3). På denne bakgrunn anses forurensningslovens system og norsk konsesjonspraksis å være i samsvar med IPPC-direktivet, med unntak fra ett punkt.

Forurensningsloven oppfyller ikke fullt ut ett av direktivets alminnelige prinsipper om den driftsansvarliges grunnleggende forpliktelser, nærmere bestemt prinsippet i artikkel 3 bokstav d) om energiutnyttelse i virksomheter. Konsesjonsmyndigheten skal ifølge dette prinsippet sikre gjennom konsesjonsbehandlingen at et anlegg drives på en slik måte at energien utnyttes effektivt. Det innebærer at konsesjonsmyndigheten skal ta utnyttelsen av energi i betraktning når den fastsetter vilkårene for tillatelse til en forurensende virksomhet, og om nødvendig sette vilkår uten hensyn til om det har betydning for mengden forurensende utslipp fra vedkommende virksomhet. Dette krever en utvidelse av hjemmelsgrunnlaget i forurensningsloven.

Forurensningsloven gir hjemmel for å sette vilkår til en gitt tillatelse, jf § 16, jf § 11, for å motvirke at forurensning medfører skader eller ulemper. Det følger av disse bestemmelsene at forurensningsmyndigheten kan stille vilkår om energiutnyttelse i konsesjonen, men bare såfremt dette har betydning for forurensningsbelastningen fra vedkommende virksomhet. Loven gir også hjemmel for å sette krav om utnyttelse av energien i avfall for å løse forurensnings- eller avfallsproblemer. Prinsippet i artikkel 3 bokstav d) i direktivet skal imidlertid forstås helt generelt. Det betyr at konsesjonsmyndigheten må ha hjemmel for å kunne stille vilkår om at utnyttelsen av energien i en forurensende virksomhet skal være effektiv, uavhengig av om det påvirker størrelsen på utslippet fra den konsesjonspliktige virksomheten. Dette krever en utvidelse av adgangen til å sette vilkår til en konsesjonspliktig virksomhet etter forurensningsloven. Miljøverndepartementet vil i en egen lovproposisjon gjøre nærmere rede for lovteknisk utforming og de avveininger som knytter seg til en slik tilpasning av forurensningsloven.