Høringsnotat 2

Dato: 23. august 2004

Revidert utkast til forskrift om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier

Del I: Innledende kommentarer

Bakgrunn for forslaget

Forskrift om vurdering av tap på utlån, garantier mv. ble fastsatt 14. november 1991 (tapsforskriften) med ikrafttredelse fra og med regnskapsåret 1992. Som en følge av utviklingen på regnskapsområdet nasjonalt og internasjonalt, utarbeidet Kredittilsynet et utkast til forskrift om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier i mars 2002 som var ment å erstatte gjeldende tapsforskrift. Kredittilsynet anså på det tidspunkt at forskriftsutkastet var innenfor IAS 39. Utkastet ble oversendt Finansdepartementet som sendte utkastet på høring i juli 2002. Flere høringsinstanser påpekte at IAS 39 var under revisjon, noe også Kredittilsynet tok opp i brev av 27. november 2002 til departementet.

Finansdepartementet ba i brev av 16. mai 2003 Kredittilsynet vurdere å justere og oppdatere forskriftsutkastet når revidert IAS 39 foreligger, også hensyntatt høringsinstansenes innspill. Kredittilsynet har på den bakgrunn vurdert revidert IAS 39 (desember 2003) og funnet det nødvendig å foreslå endringer i opprinnelig forskriftsutkast. Høringsinstansenes innspill er også vurdert. Det gjøres oppmerksom på at IASB den 21. april 2004 utga et høringsutkast til en ytterligere begrenset endring av IAS 39 der det foreslås begrensninger i muligheten til å vurdere finansielle instrumenter til virkelig verdi. Kredittilsynet har i denne omgang ikke vurdert å tillate vurdering av utlån til virkelig verdi etter første gangs balanseføring. Dette blant annet på bakgrunn av at EUs regnskapsdirektiver foreløpig er til hinder for dette.

Forholdet til endringer i regnskapsregelverket generelt

Utformingen av forskriftsutkastet om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier må ses i sammenheng med den tilpasning av regnskapsregelverket som skjer generelt i forhold til internasjonalt regelverk. Gjennomføringen av IFRS-forordningen i norsk regnskapslovgivning, jf. Ot.prp. nr. 89 (2003-2004) kapittel 3, innebærer at regnskapsreguleringen fremover vil bestå av et tosporet reguleringssystem (IFRS-forordningens system og regnskapslovgivningens ordinære system). Departementet foreslår i nevnte proposisjon at børsnoterte foretaks konsernregnskap må utarbeides etter IAS-forordningens system (pliktig gjennomføring etter EØS-avtalen), at andre foretak kan velge å utarbeide konsernregnskap etter IFRS-forordningens system, samt at alle foretak kan velge å utarbeide selskapsregnskap etter IFRS-forordningens system. Det fremgår videre at departementet vil vurdere om særskilte forhold knyttet til soliditetsreguleringen av og tilsynet med finansinstitusjonene gjør det nødvendig å avskjære eller begrense adgangen til å utarbeide selskapsregnskap i samsvar med IIFRS-forordningens system. Dette er et spørsmål som vil bli vurdert nærmere.

For regnskap som utarbeides etter IFRS-forordningens system, blir det plikt til å anvende alle internasjonale regnskapsstandarder (IAS/IFRS) som er godkjent av EU, fullt ut. Nasjonale regler kan ikke begrense eller hindre en slik anvendelse. Det innebærer at forskrift om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier ikke vil gjelde for konsernregnskap og selskapsregnskap som utarbeides etter IFRS-forordningens system.

Fra institusjonenes side vil det være en fordel om samme regnskapsprinsipp kan anvendes i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. Dette gjelder særlig på et område som utlån. Hensynet til sammenlignbarhet institusjonene i mellom tilsier også at det i størst mulig grad er de samme vurderingsreglene som gjelder for institusjonene, uavhengig av om regnskapet er utarbeidet etter IFRS-forordningens system (hvilket for utlåns del innebærer IAS 39) eller etter regnskapslovgivningens ordinære system (hvilket for utlåns del innebærer forskrift om regnskapsmessig behandling av utlån). På den bakgrunn er forskriftsutkastet utarbeidet med utgangspunkt i en uoffisiell oversettelse av relevante bestemmelser i revidert IAS 39. Kun i de tilfeller der reglene i revidert IAS 39 fremstår som spesielt byrdefulle foreslås det at avvikende regler kan tillates.

Det forhold at forskriftsutkastet bygger på en internasjonal regnskapsstandard reiser spørsmål rundt fortolkning av forskriften. For å kunne vurdere behovet for lettelser i forhold til kravene i revidert IAS 39, har det vært nødvendig å foreta fortolkninger av hvordan revidert IAS 39 skal forstås. Det kan være en fare for at det på et senere tidspunkt blir klart at en strengere fortolkning av IAS 39 må legges til grunn enn den forståelse som er lagt til grunn i dette bakgrunnsnotatet. I tilfeller der IAS 39 synes uklar er det vurdert som hensiktsmessig å innta en eksplisitt fortolkning i forskriften. Dersom IASBs fortolkningsorgan IFRIC på et senere tidspunkt skulle komme til en annen forståelse av revidert IAS 39, ville fortsatt den forenklede løsningen kunne anvendes på konsernregnskap og selskapsregnskap som utarbeides etter utlånsforskriften.

Utkastet til forskriftstekst er i stor grad en uoffisiell oversettelse av de hovedprinsippene i IAS 39 som er relevant for utlån. Dette er gjort for å sikre at det ikke oppstår unødig tvil om hvorvidt forskriften er i overensstemmelse med revidert IAS 39. Det innebærer at den språklige utformingen av forskriften til en viss grad avviker fra tradisjonell norsk forskriftsutforming. Begrepene er også til en viss grad avvikende fra det som er gjeldende i norsk regnskapslovgivning i dag. Oversettelse av relevante bestemmelser i revidert IAS 39 fra engelsk til norsk er en utfordring, da begrepsbruken er noe annerledes enn i norsk regnskapsterminologi. Forskriftsutkastet inneholder derfor enkelte fotnoter med kommentarer til den norske oversettelsen. På det tidspunkt det foreligger en offisiell norsk oversettelse av revidert IAS 39 bør forskriftens begrepsbruk tilpasses denne.

Hovedprinsipper

Etter forskriftsutkastet skal utlån på etableringstidspunktet vurderes til virkelig verdi med tillegg av eventuelle direkte transaksjonsutgifter som institusjonen har i form av honorarer og provisjoner til agenter og meglere og lignende.

Utlån skal i senere perioder etter etableringstidspunktet vurderes til amortisert kost. Med amortisert kost menes balanseført verdi på etableringstidspunktet, justert for (1) mottatte avdrag, (2) eventuell akkumulert periodisering av gebyrer, provisjoner og lignende, samt (3) eventuell nedskrivning for tap.

Nedskrivning for tap skal foretas når det foreligger objektive indikasjoner for at et utlån eller en gruppe av utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet. Nedskrivningen beregnes som forskjellen mellom balalnseført verdi og nåverdien av estimerte fremtidige kontantstrømmer neddiskontert med effektiv rente. Effektiv rente i denne sammenheng er ikke nødvendigvis helt sammenfallende med finanslovgivningens definisjon av effektiv rente, jf forskrift av 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler kapittel III.

Det skal foretas avsetning for garantiforpliktelser dersom det er sannsynlig at forpliktelsen vil komme til oppgjør. Regresskrav knyttet til garanti hvor det er foretatt avsetning, skal balanseføres som en eiendel når det er overveiende sannsynlig at regresskravet vil bli oppgjort. Etter at institusjonen har foretatt utbetaling under en garanti, skal regresskravet vurderes i henhold til bestemmelsene om utlån.

Endringer fra forrige forskriftsutkast

Revidert IAS 39 inneholder enkelte endringer fra tidligere versjon av IAS 39 som nødvendiggjør endringer i forskriftsutkastet fra 2002. I tillegg er enkelte av høringsinstansenes innspill hensyntatt. De vesentligste endringene i forskriftsutkastet er som følger:

Forskriftsteksten er i større grad en oversettelse av de hovedprinsippene i revidert IAS 39 som er relevante for utlån. Dette hensyntar høringskommentaren fra Den norske Revisorforening og er ment å sikre at det ikke oppstår unødig tvil om hvorvidt bestemmelsen er i overensstemmelse med IAS 39.
Revidert IAS 39 inneholder eksplisitte regler om objektive indikasjoner for verdifall også i forhold til grupper av utlån. Tilsvarende formuleringer er tatt inn i forskriftens § 2-4 tredje ledd.
Praktiseringen av regelverket antas å bli enklere blant annet som følge av endret fortolkning av effektiv rente begrepet, jf kommentarene til § 2-2.

Endringer fra tapsforskriftene av 1991

Mens tapsforskriftene av 1991 kun er knyttet til vurdering av tap på utlån, inneholder det reviderte forskriftsutkastet et mer fullstendig sett med vurderingsregler for utlån. Det vises her spesielt til forskriftsutkastets § 2-1 som omhandler vurdering av utlån på etablerings-tidspunktet, samt til § 2-2 første ledd som er hovedregelen for vurdering av utlån i de etterfølgende perioder. Reglene om garantier er skilt ut i et eget kapittel og omfatter som i tapsforskriftene av 1991 kun regler for garantiavsetninger.

Det reviderte forskriftsutkastet er tilpasset revidert IAS 39 (desember 2003), hvilket innebærer både innholdsmessige og begrepsmessige forskjeller fra tapsforskriftene av 1991. De mest sentrale endringene er at reglene i tapsforskriftenes § 7 om uspesifiserte tapsavsetninger utgår og erstattes med nye regler om nedskrivning på grupper av utlån. Nedskrivning på grupper av utlån er betinget av at det foreligger objektive indikasjoner på verdifall, jf § 2-2 annet ledd og § 2-4 første og tredje ledd. Forskriftsutkastet inneholder også mer detaljerte regler om beregning av tap, jf § 2-5 som stiller krav til neddiskontering av fremtidige kontantstrømmer. Videre følger det av § 2-2 tredje ledd at renteinntekter fra utlån skal resultatføres også i tilfeller hvor det er foretatt nedskrivning.

Forskriftsutkastet viderefører ikke begrepet ”avsetning” hva angår utlån. I regnskapsterminologien knyttes avsetninger til balansesidens passivaside som en del av foretakets gjeld. I forhold til eiendeler anvendes begrepet ”nedskrivning”. Det er også andre begrepsmessige forskjeller. For nærmere omtale vises det til kommentarene til de enkelte bestemmelsene i forskriftsutkastet.

Forskriftsutkastet viderefører ikke egne regler om overtatte eiendeler og sikkerheter, da dette følger av vurderingsreglene i regnskapsloven.

Forskriftsutkastet innebærer at banker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper og pensjonskasser underlegges én og samme forskrift, i motsetning til gjeldende regulering der det er én forskrift for banker og finansieringsforetak og én forskrift for forsikringsselskaper, mens pensjonskasser ikke er omfattet av noen av forskriftene.

Del II: Kommentarer til de enkelte bestemmelsene

§ 1-1 Virkeområde

Forskriften gjelder forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper, private og kommunale pensjonskasser, samt morselskap som nevnt i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2a-2 bokstav d.

Første ledd innebærer at banker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper og pensjonskasser underlegges én og samme forskrift i motsetning til gjeldende regulering der det er én forskrift for banker og finansieringsforetak og én forskrift for forsikringsselskaper. Pensjonskasser omfattes i dag ikke av tapsforskriftene. Bestemmelsene i forskriftsutkastet er av generell karakter og er derfor relevante for alle foretak som driver utlåns- og garantivirksomhet. For morselskap som nevnt i finvl § 2a-2 bokstav d vil forskriften kun ha relevans i forhold til utarbeidelse av konsernregnskapet, da slike selskap ikke selv kan drive utlåns- og garantivirksomhet.

Forskriften gjelder ikke ved utarbeidelse av regnskap etter regnskapsloven § 3-9 med tilhørende forskrifter.

Annet ledd klargjør at forskriften ikke gjelder ved utarbeidelse av regnskap etter IAS-forordningens system. I Ot.prp. 89 (2003-2004) er IFRS-forordningens system foreslått regulert i regnskapsloven ny § 3-9 med tilhørende forskrifter (IAS/IFRS-forskrifter).

Kapittel 2: Utlån

§ 2-1: Vurdering på etableringstidspunktet

Utlån skal på etableringstidspunktet vurderes til virkelig verdi med tillegg av direkte transaksjonsutgifter.

Første ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 43. IAS 39 paragraf 9 definerer virkelig verdi som det beløp en (finansiell) eiendel kan byttes mot mellom kunnskapsrike, villige parter i en armlengdes transaksjon. Det vil si det beløp eiendelen kan byttes mot mellom uavhengige parter. På etableringstidspunktet er virkelig verdi normalt transaksjonsprisen, hvilket for utlån er det beløp som overføres kunden. I den grad det overførte beløpet også gjelder andre forhold enn utlånet, skal virkelig verdi beregnes til hva transaksjonsprisen ville ha vært for utlånet isolert.

Med direkte transaksjonsutgifter menes blant annet honorarer og provisjoner etc. betalt til agenter og meglere, jf IAS 39 Application Guidance paragraf 13. Direkte transaksjonsutgifter inkluderer ikke over- eller underkurs, finansieringskostnader eller interne administrative kostnader.

Det er et spørsmål om etableringsgebyrer anses å bli opptjent over utlånets løpetid (dvs som en del av transaksjonsprisen der etableringsgebyrer reduserer utlånets virkelig verdi) eller om gebyrene skal betraktes som opptjent ved etableringen av utlånet (resultatføres direkte som provisjonsinntekt). Spørsmålet må ses i sammenheng med hva som anses å inngå som en integrert del av utlånets effektive rente. Dersom gebyrene er en del av utlånets effektive rente, skal gebyrene hensyntas ved fastsettelsen av transaksjonsprisen. I henhold til IAS 18 Appendix A paragraf 14a omfatter gebyrer som er en del av utlånets effektive rente, blant annet gebyrer som kompenserer for:

Evaluering av debitors finansielle stilling
Evaluering og registrering av garantier, sikkerheter og andre verdipapirarrangementer
Forhandlinger om betingelser knyttet til utlånet
Utarbeidelse av dokumenter

Dette tilsier at etableringsgebyrer i henhold til IAS 39 og IAS 18, hensyntas ved beregningen av utlånets verdi (som en reduksjon). Et eksempel:

En bank innvilger et lån pålydende kr 10 millioner og krever 2 prosent i etableringsgebyr. Banken utbetaler kr 9,8 millioner til kunden. Utlånets virkelige verdi på etableringstidspunktet som balanseføres er kr 9,8 millioner.

Gebyrer, provisjoner o.l. som belastes kunden ved låneopptak kan resultatføres direkte, i den grad disse inntektene ikke overstiger direkte interne administrative utgifter ved opprettelsen av låneengasjementet.

Annet ledd innebærer et unntak fra første ledd og er ment å muliggjøre direkte resultatføring av etableringsgebyrer som kun dekker de direkte interne administrative utgiftene ved å etablere lånet. Det er dog ikke krav om direkte resultatføring. I den grad etableringsgebyrene overstiger de direkte interne administrative utgiftene, må etableringsgebyrene periodiseres i samsvar med første ledd. Bestemmelsen muliggjør en videreføring av gjeldende praksis for behandling av etableringsgebyrer, jf årsregnskapsforskriften for banker og finansieringsforetak § 7-3. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i IAS 39.

§ 2-2: Vurdering i etterfølgende perioder

Utlån skal vurderes til amortisert kost med anvendelse av effektiv rente-metoden, jf IAS 39 paragraf 9. Endringer i et utlåns rentesats som reflekterer endringer i markedsrenten, påvirker ikke utlånets verdi.

Første leddførste punktum er hovedregelen for vurdering av utlån i etterfølgende perioder. Bestemmelsen samsvarer med IAS 39 paragraf 46 a og innebærer at utlån i etterfølgende perioder skal beregnes med utgangspunkt i utlånets balanseførte verdi på etableringstidspunktet, jf § 2-1, justert for:

mottatte avdrag,
eventuell akkumulert periodisering av gebyrer, provisjoner og lignende (som følge av anvendelse av effektivrentemetoden)
eventuell nedskrivning for tap.

I henhold til IAS 39 paragraf 9 er effektivrente-metoden en metode som beregner amortisert kost og som periodiserer renteinntekter til relevant periode. Effektiv rente i denne sammenheng er ikke nødvendigvis helt sammenfallende med finanslovgivningens definisjon av effektiv rente, jf forskrift av 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler kapittel III. Effektiv rente er den rentesats som diskonterer utlånets estimerte fremtidige kontantstrømmer til utlånets balanseførte verdi. Det tilsier at en eventuell forskjell mellom utlånets opprinnelige balanseførte verdi og pålydende verdi må periodiseres over utlånets forventede løpetid. For utlån med fast rente skal forskjellen periodiseres over utlånets løpetid slik at utlånets renteinntekter resultatføres som lik prosentvis avkastning per periode. Et eksempel:

Et utlån pålydende kr 100.000 med nominell fast rente 5 prosent skal etter kontrakten tilbakebetales om 2 år. Utlånet ble på etableringstidspunktet balanseført til kr 99.000 som følge av et etableringsgebyr på kr 1.000. Utlånets effektive rente er i dette tilfelle 5,54 prosent (internrenten av følgende kontantstrøm -99.000, 5.000, 105.000). I år 1 resultatføres kr 5.485 som renteinntekter (5,54 prosent av kr 99.000) og utlånet balanseføres med kr 99.485 (99.000 + 5485-5000). I år 2 resultatføres kr 5.515 som renteinntekter (5,54 prosent av kr 99.485).

For utlån med flytende rente synes ikke IAS 39 å gi et klart svar. Ved endringer i et utlåns rentesats, vil den prosentvise avkastningen per periode variere mellom de ulike periodene i utlånets løpetid. En mulig tolkning kan være at endringer i et utlåns rentesats som reflekterer endring i markedsrenten, ikke påvirker utlånets verdi i balansen 1Se tilsvarende forståelse i IAS 39 i forhold til beregning av tap, jf paragraf 63 og Application Guidance 84.. Første ledd annet punktum klargjør at denne forståelsen kan legges til grunn. Dette er ment å sikre en forutsigbar og praktiserbar løsning. Dersom IFRIC på et senere tidspunkt skulle gi en strengere fortolkning av revidert IAS 39 på dette punkt, vil første ledd annet punktum sikre at regnskap utarbeidet etter forskriften fortsatt kan legge samme prinsipp til grunn, jf kommentarene innledningsvis i bakgrunnsnotatet om forholdet mellom forskriften og revidert IAS 39.

Bestemmelsen innebærer at forskjellen mellom utlånets opprinnelige balanseførte verdi og pålydende periodiseres som en lik prosentvis avkastning per periode uten hensyn til størrelsen på nominell rente. Det antas likevel at en lineær periodisering kan anvendes i den grad dette ikke medfører vesentlig avvik fra prosentvis periodisering 2Sml IAS 39 Application Guidance 84 der forenklet beregning (nominell verdi) kan benyttes for kortsiktige fordringer når effekten av diskontering er uvesentlig.. Et eksempel (videreføring av eksemplet over):

Periodisering av forskjellen mellom utlånets opprinnelige balanseførte verdi (kr 99.000) og pålydende (kr 100.000) som lik prosentvis avkastning per periode, kan gjennomføres ved først å beregne internrenten av utlånets kontantstrømmer eksklusiv nominelle rentebetalinger. Internrenten av kontantstrømmene (-99.000, 0, 100.000) er 0,504 prosent. Periodisering ved hjelp av internrenten medfører at kr 499 resultatføres i år 1, mens 501 resultatføres i år 2. En lineær fordeling av etableringsgebyret vil i dette tilfelle gi tilnærmet samme periodisering.

Det skal også beregnes rente på utlån som i foregående perioder er nedskrevet. Renteinntekter beregnes i etterfølgende perioder ved hjelp av den diskonteringsrente som ble benyttet for å beregne nedskrivningsbeløpet, jf IAS 39 Application Guidance 93. Et eksempel:

Et utlån (eller en gruppe av utlån) ble i år 1 nedskrevet til kr 75 millioner. Forut for nedskrivningen var utlånet (utlånsgruppen) balanseført med kr 100 millioner. Nedskrevet verdi ble beregnet ved at utlånets (utlånsgruppens) estimerte fremtidige kontantstrømmer, jf § 2-5, ble neddiskontert med en diskonteringsrente lik 5 prosent. Utlånet (utlånene i gruppen) er fortsatt i balansen ved utgangen av år 2 og renteinntekter på utlånet beregnes til kr 3,75 millioner (5 prosent av kr 75 millioner).

Nedskrivning på utlån er nærmere regulert i § 2-2 annet ledd og §§ 2-3 til 2-5.

Dersom det foreligger objektive indikasjoner, jf. § 2-4, for at et utlån eller en gruppe av utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet, skal utlån nedskrives for verdifall i samsvar med § 2-5. En nedskrivning skal reverseres i den utstrekning tapet er redusert og reduksjonen objektivt kan knyttes til en hendelse inntruffet etter nedskrivningstidspunktet og som har bedret kredittverdigheten.

Annet leddførste punktum samsvarer med IAS 39 paragraf 58. Bestemmelsen innebærer krav om å vurdere om det finnes objektive indikasjoner på at et utlån eller en gruppe av utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet. Nærmere regler om hvilken vurderingsenhet (individuelle utlån eller grupper av utlån) som skal legges til grunn er gitt i § 2-3, mens § 2-4 gir nærmere regler om hva som er å anse som objektive indikasjoner.

Begrepet ”avsetning” videreføres ikke i forslaget til ny forskrift, men er erstattet av ”nedskrivning”. I regnskapsterminologien knyttes avsetninger til balansens passivaside som en del av foretakets gjeld. I gjeldende forskrift fremkommer tapsavsetninger på utlån som en reduksjon på balansens aktivaside. Kravet i gjeldende forskrift om nødvendig avsetning har ingen paralleller når det gjelder vurdering av eiendeler for øvrig.

Annet ledd annet punktum samsvarer med IAS 39 paragraf 65. Bestemmelsen innebærer ikke en generell oppskrivningsadgang av utlån. Reverseringen er begrenset oppad til hva balanseført verdi hadde vært dersom det tidligere ikke var foretatt noen nedskrivning. For overtatte utlån hvor inntrufne tap var reflektert i kjøpsprisen, er reversering av tidligere nedskrivning begrenset til institusjonens egen nedskrivning etter overtakelsestidspunktet.

Renteinntekter skal resultatføres med anvendelse av effektiv rente-metoden.

Tredje ledd samsvarer med IAS 18 paragraf 30a.

§ 2-3: Vurderingsenhet

Vurderingen av om det foreligger objektive indikasjoner på verdifall skal foretas enkeltvis på alle utlån som anses som vesentlige. Slik individuell vurdering kan også foretas for utlån som ikke anses som vesentlige.

Første ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 64.

Ved vurdering av nedskrivning på grupper av utlån inndeles utlån i grupper bestående av utlån med tilnærmet like risikoegenskaper med hensyn til debitorenes evne til å betale ved forfall.

Annet ledd samsvarer med IAS 39 Application Guidance paragraf 87. Inndelingen i grupper kan eksempelvis skje ved hjelp av et kredittvurderingssystem som hensyntar utlånsprodukt, bransje, lokalisering og andre relevante faktorer. De risikoegenskapene som velges vil være relevante for å estimere av utlånsgruppens fremtidige kontantstrømmer. Dersom institusjonen ikke har en gruppe av utlån med tilnærmet like risikoegenskaper, kan det ikke foretas nedskrivning for verdifall på grupper av utlån.

Vurdering av nedskrivningsbehov kan tenkes gjennomført gruppevis for enkelte typer utlånsprodukter. Kredittkortporteføljer er et eksempel. Videre kan det være naturlig å vurdere nedskrivningsbehovet gruppevis for enkelte næringer som eksempelvis utlån til oppdretts-næringen. I utgangspunktet er det den enkelte institusjon som selv skal vurdere hvorledes den konkrete inndelingen i grupper skal gjennomføres og utarbeide nødvendig dokumentasjon for inndelingene.

Utlån som er vurdert for nedskrivning individuelt, men hvor objektive indikasjoner på verdifall ikke finnes, skal medtas i gruppevurdering av utlån. Utlån som er vurdert individuelt for nedskrivning og hvor objektive indikasjoner på verdifall finnes, skal ikke medtas i gruppevurdering av utlån.

Tredje ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 64.

§ 2-4: Objektive indikasjoner

Et utlån eller en gruppe av utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet, dersom det foreligger objektive indikasjoner på at en tapshendelse har inntruffet etter første gangs balanseføring av utlån, og den tapshendelsen reduserer utlånets estimerte fremtidige kontantstrømmer. Reduksjonen i kontantstrømmene forårsaket av tapshendelsen må kunne estimeres pålitelig.

Første ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 59 første punktum. En rekke forhold vil kunne underbygge at én eller flere tapshendelser har inntruffet som reduserer utlånets eller utlånsgruppens estimerte fremtidige kontantstrømmer. Det er ikke alltid mulig å identifisere én enkelt hendelse som årsak til verdifall, men heller den kombinerte effekten av flere hendelser. Annet ledd gir nærmere eksempler på tapshendelser som anses relevante i forhold til individuelle utlån, mens tredje ledd omhandler observerbare data som indikerer at det er en målbar reduksjon i estimerte fremtidige kontantstrømmer fra en gruppe av utlån.

Kravet til pålitelig måling er ikke til hinder for anvendelse av erfaringsbasert skjønn i tilfeller der observerbare data som understøtter estimeringen av reduksjonen av fremtidige kontantstrømmer (nedskrivningsbeløpet), er begrenset eller ikke er fullt ut relevant i forhold på balansedagen, jf. IAS 39 paragraf 62.

Objektive indikasjoner på at et utlån har verdifall inkluderer observerbare data institusjonen har kjennskap til om følgende tapshendelser:

vesentlige finansielle problemer hos debitor,
betalingsmislighold eller andre vesentlige kontraktsbrudd,
innvilget utsettelse med betaling eller ny kreditt til betaling av termin, avtalte endringer i rentesatsen eller i andre avtalevilkår som følger av finansielle problemer hos debitor,
det anses som sannsynlig at debitor vil inngå gjeldsforhandling, annen finansiell restrukturering eller at debitors bo blir tatt under konkursbehandling.

Annet ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 59. Bestemmelsen lister opp tapshendelser som indikerer at et utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet. Listen er ikke uttømmende. Det avgjørende for om det foreligger objektive indikasjoner for at et utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet, er hvorvidt tapshendelsen medfører at den regnskapspliktige på måletidspunktet vurderer utlånets fremtidige kontantstrømmer som lavere enn ved forrige måling, jf første ledd. Bestemmelsen erstatter gjeldende forskrifts § 4 første ledd, § 5 første og annet ledd og § 6.

Bestemmelsens bokstav a) dekker forhold på kundens side som svikt i likviditet, soliditet og inntjeningsevne, jf gjeldende forskrift § 4 første ledd.

Bestemmelsens bokstav b) er noe avvikende fra gjeldende forskrift. I følge gjeldende forskrift § 5 skal mislighold alltid anses å foreligge dersom en termin ikke er betalt innen 90 dager etter forfall eller en rammekreditt har vært overtrukket i mer enn 90 dager. I henhold til bokstav b) vil betalingsmislighold alltid være en tapshendelse. For at en tapshendelse skal anses å være en objektiv indikasjon på at utlånet har verdifall som følge av svekket kredittverdighet, må hendelsen også medføre at den regnskapspliktige estimerer en reduksjon i utlånets fremtidige kontantstrømmer. Den regnskapspliktige må således vurdere hvorvidt betalingsmisligholdet tilsier et lavere estimat på utlånets fremtidige kontantstrømmer, uavhengig av om misligholdet er over 90 dager eller ikke.

Bestemmelsens bokstav c) erstatter gjeldende forskrift § 6.

Bestemmelsens bokstav d) omfatter både tilfeller der konkurs- eller gjeldsforhandling er innledet og tilfeller der den regnskapspliktige anser det som sannsynlig at slike forhandlinger vil bli innledet.

Dersom institusjonen har flere utlån til en kunde, vil informasjon om en tapshendelse til ett av utlånene til kunden, normalt også anses som tapshendelse til øvrige utlån til samme kunde.

Objektive indikasjoner på at en gruppe av utlån har verdifall omfatter observerbare data som indikerer at det er en målbar reduksjon i estimerte fremtidige kontantstrømmer fra utlånsgruppen, herunder:

(a) negative endringer i betalingsstatus til debitorer i utlånsgruppen, eller

(b) nasjonale eller lokale økonomiske forhold som korrelerer med mislighold i utlånsgruppen.

Tredje ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 59 siste setning bokstav (f). I IAS 39 er det nevnt to eksempler i forhold til bokstav (a). En negativ endring i betalingsstatus kan ha form av et økende antall forsinkede innbetalinger. I eksempelet vedrørende kredittkortporteføljen kan det være at et økende antall kunder i porteføljen har utnyttet sin kredittlimit, samtidig som de kun betaler minimumsbeløpet hver måned.

I forhold til bokstav (b) er det også gitt eksempler i IAS 39. Det kan være økt arbeidsledighet i et geografisk område, reduksjon i boligpriser i relevante områder, reduksjon i oljepriser for utlån til oljeprodusenter eller andre negative endringer i bransjeforhold som påvirker debitorene i utlånsgruppen.

§ 2-5: Beregning av tap

Dersom objektive indikasjoner for verdifall finnes, skal utlån nedskrives for tap. For utlån med flytende rente beregnes nedskrivningsbeløpet som forskjellen mellom balanseført verdi og nåverdien av estimerte fremtidige kontantstrømmer neddiskontert med effektive rente på måletidspunktet. Ved estimering av fremtidige kontantstrømmer skal kun kredittap forårsaket av inntrufne tapshendelser hensyntas. For utlån med fastrente skal fremtidige kontantstrømmer neddiskonteres med opprinnelig effektiv rente.

Første ledd er i samsvar med IAS 39 paragraf 63 og IAS 39 Application Guidance 84. Bestemmelsen kommer til anvendelse når det foreligger objektive indikasjoner for verdifall på et utlån eller en gruppe av utlån, jf. § 2-2 annet ledd.

Med estimerte fremtidige kontantstrømmer menes kontraktsfestede renter og avdrag redusert med kredittap forårsaket av inntrufne tapshendelser (jf. svekket kredittvurdering). Sikkerheter kan også være en del av kontantstrømmene, jf. § 2-5 tredje ledd. Kredittap forårsaket av inntrufne tapshendelser er ikke det samme som konstaterte tap, men knytter seg til tapshendelser som er identifisert for utlånet/utlånsgruppen, jf. § 2-4. Tap som forventes å inntreffe som resultat av fremtidige hendelser, skal ikke hensyntas.

Diskonteringsrenten som skal anvendes, er utlånets/utlånsgruppens effektive rente. For individuelle utlån vil dette normalt si kontraktsfestet rentesats, justert for eventuelle gebyrer og periodiseringer, jf. omtale til § 2-2. For grupper av utlån er effektiv rente et volumveiet gjennomsnitt av de enkelte utlåns effektive rentesatser.

For å kunne foreta en beregning i samsvar med bestemmelsen må institusjonen i utgangspunktet estimere utlånets/utlånsgruppens fremtidige kontantstrømmer, tidspunktet for når kontantstrømmene antas å bli mottatt samt diskonteringsrenten. Estimat på de fremtidige kontantstrømmer skal hensynta relevant tapshistorikk, justert for eventuelle forhold som eksisterer på balansedagen som avviker fra tidligere perioder. Metode og forutsetninger som institusjonen legger til grunn ved estimering av fremtidige kontantstrømmer må gjennomgås jevnlig for å redusere eventuelle forskjeller mellom tapsestimater og aktuell tapshistorikk.

Ved beregning av nedskrivning på grupper av utlån kan det være tilfeller der institusjonen har begrenset med historisk informasjon som grunnlag for å estimere reduksjonen i fremtidige kontantstrømmer (tapet). I slike tilfeller skal institusjonen anvende sin erfaring for å estimere tapets størrelse, jf IAS 39 paragraf 62.

Forskriftsbestemmelsen er ikke til hinder for at institusjonen i enkelte tilfeller kan foreta forenklede beregninger av tap, forutsatt at effekten av å foreta forenklet beregning i stedet for en fullstendig beregning, antas kun å innebære et ubetydelig avvik. Innenfor et kort tidsrom vil effekten av neddiskontering være ubetydelig ved beregning av nedskrevet verdi. I slike tilfeller kan nominell verdi benyttes som en praktisk tilnærming til neddiskontering ved beregning av nedskrevet verdi 3Jf IAS 39 Application Guidance 84 som utrykker tilsvarende for kortsiktige fordringer (short-term receivables). I perioder med lavt rentenivå vil tidshorisont uten diskontering kunne være lenger enn i perioder med høyere rentenivå.

Med mindre relevant tapshistorikk tilsier noe annet, kan tap på grupper av utlån beregnes som en andel av brutto balanseført verdi. En slik forenklet beregning bygger på en forutsetning om at inntrufne tap påvirker estimeringen av fremtidige kontantstrømmer per tidsperiode forholdsmessig likt. Et eksempel:

Det foreligger objektive indikasjoner for at en gruppe av utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet, jf § 2-4. Brutto balanseført verdi er kr 100 millioner. Utlånenes nominelle (og effektive) rentesats er lik 5 prosent og skal etter kontraktene tilbakebetales om 2 år, hvilket gir følgende fremtidige kontraktsfestede kontant-strømmer (kr 5 millioner om ett år og kr 105 millioner om to år). Institusjonen estimerer at det inntrufne tapet innebærer at 10 prosent av kontraktsfestede kontantstrømmer om henholdsvis ett og to år ikke vil bli tilbakebetalt, hvilket gir følgende estimerte fremtidige kontantstrømmer (kr 4,5 millioner om ett år, kr 94,5 millioner om to år). Nåverdien av de estimerte fremtidige kontantstrømmene neddiskontert med utlånsgruppens effektive rente (5 prosent) er da lik 90 millioner, hvilket gir et tap på 10 millioner kroner. I dette tilfellet kan tapet beregnes uten neddiskontering som en andel av brutto balanseført verdi (10 prosent av 100 millioner kroner gir 10 millioner i tap).

For utlån hvor lånebetingelser er endret som følge av finansielle problemer hos debitor, skal fremtidige kontantstrømmer neddiskonteres med den effektive renten som gjaldt før lånebetingelsene ble endret.

Annet ledd samsvarer med IAS 39 Application Guidance paragraf 84 og erstatter gjeldende forskrift § 8 om endringsavtaler.

Ved estimering av fremtidige kontantstrømmer fra et utlån skal også eventuell overtakelse og salg av tilhørende sikkerheter hensyntas, herunder også utgifter ved overtakelse og salg av sikkerhetene.

Tredje ledd samsvarer med IAS 39 Application Guidance paragraf 84.

Ved beregningen av nedskrivningsbeløpet kan enten den mest sannsynlige tapsstørrelsen legges til grunn eller statistisk forventet verdi av mulige tapsutfall.

Fjerde ledd samsvarer med IAS 39 Application Guidance paragraf 86. Bestemmelsen innebærer at den regnskapspliktige kan velge mellom to beregningsprinsipper. Et eksempel:

Det foreligger objektive indikasjoner for at et utlån har verdifall som følge av svekket kredittverdighet, jf § 2-4. Utlånet er før nedskrivning balanseført med 100. Den regnskapspliktige vurderer det som 60 prosent sannsynlig at den ikke vil motta noe fra debitor og 40 prosent sannsynlig at den vil motta alt som avtalt. Fjerde ledd åpner for at tapet enten beregnes til 100 (den mest sannsynlige tapsstørrelsen) eller til 60 (60 prosent av 100).

§ 2-6: Klassifikasjon

Nedskrivning for verdifall på utlån skal resultatføres som tap.

Første ledd samsvarer med IAS 39 paragraf 63 og IAS 30 paragraf 10.

Beregnede renter på utlån som tidligere er nedskrevet, jf. § 2-2, resultatføres som renteinntekter. Reversering av nedskrivning for øvrig skal resultatføres som korrigering av tap.

Annet ledd første punktum samsvarer med IAS 39 Application Guidance paragraf 9. Kravet gjelder både i forhold til enkeltutlån og grupper av utlån. Se også kommentarer til § 2-2.

Kapittel 3: Garantiforpliktelser og regresskrav

§ 3-1 Avsetning for garantiforpliktelser

Det skal foretas avsetning for garantiforpliktelser dersom det er sannsynlig at forpliktelsen vil komme til oppgjør og forpliktelsen kan estimeres pålitelig.

Ved beregning av avsetningen skal beste estimat for oppgjøret av forpliktelsen legges til grunn. Dersom det foreligger flere lignende garantiforpliktelser, beregnes avsetningen for gruppen av garantiforpliktelser som en helhet.

Første ledd samsvarer med IAS 37 paragraf 14.

Annet ledd første punktum samsvarer med IAS 37 paragraf 36. Annet ledd annet punktum samsvarer med IAS 37 paragraf 24.

IAS 37 vil være retningsgivende for utviklingen av god regnskapsskikk for avsetninger for garantiforpliktelser.

§ 3-2: Regresskrav

Regresskrav knyttet til garanti hvor det er foretatt avsetning, skal balanseføres som en eiendel i den utstrekning det er overveiende sannsynlig at regresskravet vil bli oppgjort. Regresskravet kan ikke føres opp med et høyere beløp enn den tilhørende avsetningen for garantiforpliktelsen.

Første ledd samsvarer med IAS 37 paragraf 53.

Etter at institusjonen har foretatt utbetaling under en garanti, skal regresskravet vurderes i samsvar med bestemmelsene i kapittel 2 om utlån.

Dersom det er foretatt utbetaling under en garanti og det foreligger en regressrett, betraktes regressretten som en fordring/utlån og behandles i samsvar med reglene for utlån.

Kapittel 4 Avsluttende bestemmelser

§ 4-1 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft fra 1.1.2005 og gis virkning første gang for regnskapsåret 2005 .

Foretak som ikke inngår i konsern som utarbeider konsernregnskap etter regnskapsloven § 3-9, kan for regnskapsåret 2005 velge å anvende reglene i forskrift av 14. november 1991 nr. 4236 for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak og Den norske Industribank A/S om vurdering av tap på utlån, garantier m.v. eller forskrift av 18. desember 1991 nr. 1017 for forsikringsselskaper om vurdering av tap på utlån, garantier mv.

Fra samme tidspunkt oppheves

forskrift av 14. november 1991 nr. 4236 for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak og Den norske Industribank A/S om vurdering av tap på utlån, garantier m.v.
forskrift av 18. desember 1991 nr. 1017 for forsikringsselskaper om vurdering av tap på utlån, garantier mv.

Børsnoterte foretaks konsernregnskap må fra 1. januar 2005 utarbeides i samsvar med IAS/IFRS. Det er derfor nødvendig at forskriften trer i kraft fra samme dato slik at børsnoterte foretak får anledning og plikt til å anvende samme vurderingsprinsipper i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet.

Hensynet til sammenlignbarhet tilsier at ikrafttredelsestidspunktet er likt for alle institusjoner og at det ikke gis noen overgangsperiode. Fra et tilsynsmessig ståsted er dette særlig viktig i forhold til statistikkrapportering og økonomisk analyse. På den annen side er det grunn til å anta at den nye forskriften vil innebærer kompetanse- og systemmessige utfordringer. Av den grunn foreslås en adgang til å anvende gjeldende regler også for regnskapsåret 2005 for institusjoner som ikke inngår i konsern, hvor det utarbeides konsernregnskap etter regnskapsloven § 3-9. Alternativ kan ikrafttredelsestidspunktet knyttes opp mot ikrafttredelsestidspunktet for moderniseringen av regnskapslovgivningen generelt. Departementet har signalisert at de legger opp til at en lovproposisjon om dette skal fremmes i løpet av 2004.

Del III: Nødvendige endringer i andre forskrifter

Som en følge av ny terminologi i utkast til ny forskrift, vil det kunne være nødvendig med enkelte tekniske endringer i vurderingsregler, oppstillingsplaner og krav til noteopplysninger i følgende forskrifter:

Forskrift om årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike av 16. desember 1998 nr. 1240.
Forskrift om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper av 16. desember 1998 nr. 1241.
Forskrift om årsregnskap m.m. for pensjonskasser av 27. februar 2001 nr. 457.

Del IV: Referanser til gjeldende forskrifter

Gjeldende forskrifter	Revidert utkast til forskrift	Kommentarer
§ 1 Virkeområde	§ 1-1	Se kommentar til ny bestemmelse.
§ 2 Definisjoner	-	Anses ikke nødvendig.
§ 3 Alminnelige regler	§§ 2-1 til 2-3	Kravet til intern retningslinjer er ikke videreført. Bestemmelsen har karakter av intern styring/kontroll, og har derfor ingen naturlig plass i en regnskapsforskrift.
§ 4 Spesifiserte tapsavsetninger	§§ 2-2, 2-3 første ledd, 2-4 første og annet ledd, 2-5	Se kommentar til nye bestemmelser.
§ 5 Misligholdte engasjementer	§ 2-4 annet ledd bokstav b	Se kommentar til ny bestemmelse
§ 6 Utvidede kreditter	§ 2-4 annet ledd bokstav c	Se kommentar til ny bestemmelse
§ 7 Uspesifiserte tapsavsetninger	§§ 2-2, 2-3 annet og tredje ledd, 2-4 første og tredje ledd	Se kommentarer til nye bestemmelser
§ 8 Endringsavtaler	§ 2-5 annet ledd
§ 9 Vurdering av overtatte eiendeler og sikkerheter		Egne vurderingsregler for overtatte eiendeler anses ikke nødvendig da dette følger av de generelle vurderingsreglene i regnskapsloven
§ 10 Føring av tap	§ 2-6	Se kommentar til nye bestemmelser. Bestemmelse om balanseføring av tapsavsetninger anses ikke nødvendig. Eventuelle presiseringer kan gis i veiledning.
§ 11 Føring av generelle reserveavsetninger	-	Ikke tillatt i henhold til gjeldende årsregnskapsforskrifter
§ 12 Ikrafttredelse	§ 4-1