Høringsbrev

1. Innledning

Miljøverndepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) og lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven).

Det foreslås endringer i viltloven §§ 20 og 21. Endringene gjelder tiltak for utøvelse av jakt på en sikker og human måte, og omhandler bl.a. bruk av kunstig lys ved ettersøk av påskutt hjortevilt, ved avliving av fanget vilt og ved åtejakt, samt bruk av motorbåt ved ettersøk av påskutt sjøfugl. Forslagene er en oppfølging av en arbeidsgruppeinnstilling som ble overlevert Direktoratet for naturforvaltning våren 2011.

Det foreslås videre at det i naturmangfoldloven § 15 inntas et forbud mot jaging av viltlevende dyr. Et forbud mot jaging fantes tidligere i viltloven, men bortfalt ved en inkurie da naturmangfoldloven ble vedtatt.

Endelig foreslås det enkelte lovendringer som har til formål å klargjøre rettstilstanden. I tillegg til endringsforslagene som er tatt med her kan det bli aktuelt å fremme, på et senere tidspunkt, et lovendringsforslag som gjelder forekomster av utvalgte naturtyper i verneområder. Dette krever imidlertid nærmere utredning.

Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for forslagene. Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt til Miljøverndepartementet, Avdeling for naturforvaltning, Postboks 8013 Dep, 0030 Oslo innen 3. desember 2012. I tillegg bes uttalelsene sendt pr. e-post til Solveig.Paulsen@md.dep.no.

Liste over høringsinstansene ligger ved. Instansene bes å vurdere om forslaget bør forelegges for eventuelle underordnede organer.

2.  Naturmangfoldloven kapittel II

Mål og prinsipper for bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II er relevante for flere av de foreslåtte lovendringene.

Naturmangfoldloven § 5 omtaler forvaltningsmålet for arter og slår fast at målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Forslaget om at det i naturmangfoldloven § 15 inntas et forbud mot jaging av viltlevende dyr, kan bidra til oppnåelse av forvaltningsmålet for arter i § 5.

Det følger av naturmangfoldloven § 12 at for å unngå eller begrense skader på naturmangfoldet skal det tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering som, ut fra en samlet vurdering av tidligere, nåværende og fremtidig bruk av mangfoldet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater.

I viltloven foreslås det endringer i § 20 vedrørende bruk av kunstig lys ved ettersøk av påskutt hjortevilt, ved avliving av fanget vilt og ved åtejakt. Videre foreslås det endringer i § 21 om bruk av motorbåt ved ettersøk av påskutt sjøfugl. Endringene skal bidra til at jakt utøves på en sikker og human måte, og er i samsvar med prinsippet i naturmangfoldloven § 12 om miljøforsvarlige teknikker.

3. Human og sikker jakt

3.1 Innledning

I Norge er det under gitte vilkår tillatt å utøve jakt, felling og fangst. Så vel miljøvernpolitikken som lovgivningen på dette området tar utgangspunkt i at aksepterte jakt- og fangsttradisjoner skal kunne fortsette som før, og at det, til gode for næring og friluftsliv, kan høstes av bestander som produserer et høstingsverdig overskudd.

Opprettholdelse av jakt- og fangsttradisjonene er avhengig av bred samfunnsaksept. Jakt og fangst skal utøves på en dyrevelferdsmessig sikker og human måte i samsvar med bestemmelser i viltloven og dyrevelferdsloven. Så vel lov om jakt og fangst av vilt som dyrevelferdsloven gir dyr en rettslig beskyttelse mot unødig lidelse – også når dyr skal avlives. Jakt medfører unektelig en viss risiko for skadeskyting og derpå følgende lidelser for viltet. Derfor er aktsomhetskravet til jegeren med rette strengt.

Paragraf 19 i viltloven er en rettslig standard for hva som til enhver tid er god jegermoral. § 19 lyder som følger: ”Jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom”. Nedenfor følger noen grunnleggende regler som er viktige elementer i den rettslige standarden som viltloven § 19 legger til grunn for human jakt.

Generelle krav til all jakt

Dagens jegere må inneha den kunnskap og de ferdigheter samfunnet etterspør for å drive en human og sikker jaktutøvelse. Gjennom obligatorisk jegerprøve, årlig skyteprøve og tilgang til godkjent ettersøkshund, legges et godt grunnlag for at jakt, felling og fangst utøves i tråd med bestemmelsene og en høy jegermoral.

Felling av vilt

En jeger må være i stand til med sikkerhet å identifisere det viltet han ønsker å felle. Jegeren må kunne fastslå at viltet er av rett art, rett alder og har rett kjønn. Dernest må jegeren plassere skuddet forsvarlig, d.v.s. i hjerte- /lungeregionen, og om nødvendig gjennomføre et oppfølgingsskudd. Tilstrekkelig lys er en forutsetning for å kunne oppfylle disse kravene. 

Sikker bakgrunn

Jegeren må konstatere at bakgrunnen er sikker. Dette gjelder både i forhold til mennesker, andre dyr og formuesgjenstander. En jeger må alltid vurdere muligheten for at andre jegere kan ha postert i åkerkant, åkerholmer og lignende før det blir mørkt. Andre dyr enn det jegeren har ment å felle, må ikke bli felt/såret, noe som kan skje ved gjennomskyting eller rent bomskudd. Videre må jegeren, før han skyter, alltid vurdere muligheten for å gjennomføre et forsvarlig ettersøk.

I mars 2009 nedsatte Direktoratet for naturforvaltning ei arbeidsgruppe med mandat å utrede human og sikker jakt knyttet til følgende tema:

• hjorteviltjakt i den mørke delen av døgnet
• bruk av kunstig lys ved avliving av levendefanget vilt
• plassering av lyskilde ved åtejakt på rev
• regelverk for ettersøk av skadeskutt sjøfugl.

Arbeidsgruppen var satt sammen av medlemmer fra Norges jeger- og fiskerforbund, Norges Skogeierforbund, Norsk Kennel Klubb, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Direktoratet for naturforvaltning og Statens naturoppsyn.

Det var enighet i arbeidsgruppen om de aller fleste forslagene, men når det gjaldt temaet jakt i den mørke delen av døgnet, delte arbeidsgruppen seg i et flertall og et mindretall. Arbeidsgruppen leverte sin innstilling til Direktoratet for naturforvaltning 22. mars 2011. Direktoratet for naturforvaltning oversendte sin tilrådning i saken til Miljøverndepartementet 12. oktober 2011.

3.2 Bruk av kunstig lys

3.2.1 Bruk av kunstig lys ved ettersøk av påskutt hjortevilt, regulering av jaktutøvelse i mørke 

Gjeldende rett

Viltloven § 20 tredje ledd slår fast at bruk av kunstig lys i jaktøyemed er forbudt, bortsett fra ved åtejakt på rødrev når lyskilden er fast anbrakt på husvegg. Ettersøk inngår i dag i jaktbegrepet og forbudet mot bruk av kunstig lys under jakt gjelder dermed under ettersøk på skadet hjortevilt, jf. bl.a. Høyesterettsdommen gjengitt i Rt. 2009 s. 792, der dette er lagt til grunn.

Når det gjelder jaktutøvelse i mørke, vises det til det som er sagt om viltloven § 19 i punkt 1 ovenfor. Det finnes i liten grad skrevne eller uskrevne etiske regler for human jakt under dårlige lysforhold. Verken lovens forarbeider eller annen litteratur tar denne delen av jakten opp til grundig vurdering. Årsaken er sannsynligvis at det er vanskelig å finne og konkretisere standarder og kriterier for når jakten går over fra å være lovlig til å bli ulovlig. Særlig vanskelig blir det når viltloven § 19 ikke bare rammer skadeskytingstilfellene, men også de situasjoner hvor det er fare for skadeskyting uten at skadeskyting har blitt resultatet.

Høyesterett har i dommen gjengitt i Rt. 2009 s. 792 lagt til grunn at det ikke er noe forbud mot jakt under dårlige lysforhold og at det derfor må legges til grunn en konkret vurdering av risikoen for skadeskyting i hvert enkelt tilfelle. Med dette som utgangspunkt må rettspraksis forstås slik at det vanskelig kan oppstilles objektive kriterier for lovlig jakt under dårlige lysforhold.

Departementets forslag

Det har i lengre tid vært et tilbakevendende tema hvorfor det ikke kan benyttes kunstig lys i forbindelse med ettersøk av påskutt hjortevilt, og da spesielt hjort. Arbeidsgruppen som har vurdert spørsmålet mener det bør være adgang til å benytte kunstig lys for dette formål. Bruk av kunstig lys vil bidra til hurtig lokalisering av viltet, slik at det kan avlives raskt og effektivt. Departementet slutter seg til denne vurderingen, og foreslår å endre loven på dette punktet.

Et mindretall i arbeidsgruppen, bestående av de to representantene fra Direktoratet for naturforvaltning, ønsker å kombinere en slik lovendring med innføring av en rettslig bindende bestemmelse om når jakt på hjortevilt kan foregå i den mørke delen av døgnet. En slik regulering kan skje ved forskrift.

Flertallet i arbeidsgruppen er kommet til at det ikke er påvist noe håndhevingsmessig eller viltfaglig behov for å begrense dagens adgang til jakt på hjortevilt i den mørke delen av døgnet. Flertallet anfører at det heller ikke foreligger noe annet faktabasert kunnskapsgrunnlag som taler for å endre regelverket. Det som finnes av undersøkelser og dokumentasjon knyttet til den mest vanlige jaktformen her – jakt på hjort og rådyr på innmark – peker etter flertallets syn ganske entydig mot at jaktformen ikke medfører økt skadeskyting eller økt fare for brudd på viltlovens bestemmelser om sikker og human jakt. Lav skadeskytingsprosent, mindre jaging, mindre stress og uro for viltet samt hensynet til fornuftig forvaltning og høsting av viltressursene taler sterkt for at jaktformen bør være tillatt som før. Flertallet viser også til at jakten på innmark i den mørke delen av døgnet spiller en betydelig rolle i hjorteviltforvaltningen, bl.a. ved at en forholdsvis stor andel av fellingskvotene høstes på nettopp denne måten.

Flertallet er samtidig av den oppfatning at det er behov for bedre informasjon til jegerne om hvor grensene går for utøvelse av human og sikker jakt i den mørke delen av døgnet.   

Mindretallet mener at jaktutøvelse i den mørke delen av døgnet vil kunne bidra til å svekke samfunnets aksept for jakt ved at skudd i det som oppfattes som stummende mørke er lite forenelig med allmennhetens oppfatning av sikker og human jaktutøvelse. Spørsmålet er om dette skal være et anliggende for den enkelte jeger eller om regelverket bør trekke noen grenser for når jakt ansees forsvarlig. En liberalisering av dagens regler ved å tillate bruk av kunstig lys ved ettersøk vil kunne virke demotiverende når det gjelder å avslutte jakta før lysforholdene blir uforsvarlige. Adgang til bruk av lys ved ettersøk kan flytte grensen for den enkelte jegers aktsomhet, siden et mulig uforsvarlig skudd da vil kunne følges opp med et mer effektivt ettersøk med kunstig lys. Mindretallet viser også til at en tidsregulering av når på døgnet jakt kan foregå vil være i tråd med praksis i Danmark og Sverige hvor denne type reguleringer er innført.

Mindretallet fremholder også at dommen gjengitt i Rt. 2009 s. 792 som er nevnt ovenfor, og annen rettspraksis, har gått langt i å frifinne i saker hvor tiltalen gjelder uforsvarlig jakt i den mørke delen av døgnet. Domstolene har gjennom rettspraksis skapt en rettssituasjon hvor politi og påtalemyndighet nå mener det blir vanskelig, om ikke umulig, å etterforske saker om jakt i utilstrekkelig lys. 

Spørsmålet har bydd på tvil, men departementet er kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å innføre en regulering av når jakt på hjortevilt kan foregå i den mørke delen av døgnet.  Departementet foreslår imidlertid at det innføres en meldeplikt for jegerne samt en regel om bevisbyrde. Formålet er å motvirke misbruk av adgangen til bruk av kunstig lys, og forslaget er i tråd med innstillingen fra arbeidsgruppen. Bruk av kunstig lys ved ettersøk bør knyttes opp mot meldeplikt til kommunen og grunneier og en lovfestet regel om bevisbyrde for jegeren for at påskytingen faktisk var innenfor aktsomhetskravet. Kravene til jegeren vil dermed ha god rettslig parallellitet til den nåværende regel om forfølgningsretten i viltloven § 34 første og annet ledd, som inneholder samme bevisbyrderegel og samme type meldeplikt. Ordningen krever dermed ikke innføring av nye kontrollregimer som ikke er kjent i viltloven fra før. Departementet foreslår følgende endringer i viltloven § 20 tredje og fjerde ledd:

”Bruk av selvskudd til felling av vilt er forbudt. Det samme gjelder bruk av kunstig lys i jaktøyemed, med følgende unntak:  

- [… ]

- Ettersøk av påskutt hjortevilt. Jegeren har bevisbyrden for lovlig påskyting og skal snarest varsle grunneier og kommunen om bruken av kunstig lys og om utfallet av ettersøket.

- [...]

Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av kunstig lys under ettersøk av påskutt hjortevilt […]”.

3.2.2 Bruk av kunstig lys ved avliving av vilt som er fanget levende

Gjeldende rett

Viltloven § 20 tredje ledd slår som nevnt fast at bruk av kunstig lys i jaktøyemed som hovedregel er forbudt. Begrepet ”jaktøyemed” omfatter også avlivning av vilt fanget i fangstredskaper for levende fangst.

Departementets forslag

Forbudet i viltloven § 20 tredje ledd mot bruk av lys ved avliving av fellefanget vilt, kan øke faren for lidelser ved avliving av dyr som er fanget levende. Dette er en utilsiktet konsekvens av bestemmelsen. Miljøverndepartementet anbefaler derfor en endring av viltloven på dette punktet. Departementet foreslår følgende endringer i viltloven § 20 tredje og fjerde ledd:

”Bruk av selvskudd til felling av vilt er forbudt. Det samme gjelder bruk av kunstig lys i jaktøyemed, med følgende unntak:  

- […]

- […]

- Avliving av vilt som er fanget levende i felle.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av kunstig lys […] og under avliving av vilt som er fanget levende i felle […].”

3.2.3 Bruk av kunstig lys under åtejakt på rev

Gjeldende rett

Etter viltloven § 20 tredje ledd er bruk av kunstig lys tillatt under åtejakt på rev når lyskilden er fast anbrakt på husvegg.

Departementets forslag

Viltlovens krav om at lyskilden skal være ”fast anbrakt på husvegg”, kan virke unødig begrensende med hensyn til den mest effektive plasseringen av åte. En noe mer fleksibel formulering anses mer tjenlig, for eksempel at man nøyer seg med formuleringen ”fast anbrakt” eller ”fast montert”. Miljøverndepartementet foreslår derfor en endring av bestemmelsen i tråd med dette. Dette åpner for å inkludere lyskilder som er montert på for eksempel stolpe eller tre. Departementet foreslår følgende endring i viltloven § 20 tredje ledd:

”Bruk av selvskudd til felling av vilt er forbudt. Det samme gjelder bruk av kunstig lys i jaktøyemed, med følgende unntak:  

- Åtejakt på rødrev, når lyskilden er fast montert.

- […]”.

3.2.4 Bruk av kunstig lys under åtejakt på andre viltarter

Gjeldende rett

Etter viltloven § 20 tredje ledd er bruk av kunstig lys tillatt under åtejakt på rev. Andre viltarter er ikke omfattet av bestemmelsen.

Departementets forslag

Åtejakt med bruk av kunstig lys kan være et aktuelt virkemiddel ikke bare når det gjelder rev, men også for enkelte viltarter som ikke forekommer naturlig på stedet, for eksempel villmink og mårhund.

 Det foreslås derfor å ta inn i loven en adgang til å fastsette forskrift om bruk av kunstig lys under åtejakt også for andre arter. Hvilke arter adgangen til å bruke kunstig lys under åtejakt bør omfatte, vil da for eksempel kunne revideres periodisk samtidig med jakttidsforskriften (forskrift 1. februar 2007 nr. 112 om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra 1. april 2007 til og med 31. mars 2012). Departementet foreslår følgende endring i viltloven § 20 fjerde ledd:

”Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av kunstig lys under åtejakt på andre arter enn rødrev [… ]..”

3.3 Ettersøk av påskutt sjøfugl

Gjeldende rett

Viltloven § 21 regulerer bruk av motordrevet fremkomstmiddel under jakt. Det følger av § 21 annet ledd at innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor. Fylkeskommunen kan for bestemte områder og tidsrom øke eller minske avstanden.

Departementets forslag

Som nevnt under punkt 2 ovenfor inngår ettersøk i jaktbegrepet, og forbudet mot bruk av motorisert fremkomstmiddel under jakt gjelder dermed også under ettersøk av påskutt sjøfugl.

Mye peker i retning av at dagens forbud mot bruk av motorbåt under ettersøk av lovlig påskutt sjøfugl ikke ivaretar kravet til dyrevelferd på en tilstrekkelig måte. En typisk skadesituasjon er at lovlig påskutt sjøfugl ikke dør straks, men faller i vannet utenfor skuddhold og er fortsatt i stand til å svømme og dykke. En slik situasjon medfører ettersøksplikt. I praksis blir det imidlertid vanskelig for jegeren å innhente og avlive fuglen effektivt, siden loven krever at man bare kan benytte robåt. Ettersøket blir lett krevende, særlig hvis vind, strøm eller bølgehøyde gjør det tungt og vanskelig å ro. Jegeren kan bli sliten og fristes til å oppgi ettersøket for tidlig. Sjansen for rask og effektiv avliving øker betydelig dersom man tillater en begrenset og lovregulert adgang til bruk av motorbåt i disse tilfellene.

På grunn av kontroll- og bevisproblemer knyttet til om fuglen faktisk er lovlig påskutt og skadet før den hentes og avlives, vil Miljøverndepartementet likevel ikke tilrå en ubegrenset rett til bruk av motorbåt for avliving av skadeskutt sjøfugl.

Bruken av motorbåt bør undergis begrensninger, bl.a. av hensyn til at det ikke skal kunne drives ordinær jakt fra motorbåt under dekke av ettersøk. Aktuelle betingelser kan være at båten holder en maksimal hastighet på 5 knop og eventuelt at jegeren i forbindelse med bruk av motorbåt under ettersøket pålegges en meldeplikt til kommunen som lokalt viltorgan.

Det synes mest ryddig å pålegge jegeren bevisbyrde for at viltet er lovlig påskutt. Dette bør kombineres med en lignende meldeplikt til kommunen som er foreslått foran under punkt 2. Noen meldeplikt til grunneier er mindre aktuelt her, siden det ikke er knyttet fellingstillatelser til sjøfugl, og viltet er av mindre verdi. Berørt grunneier kan imidlertid avtalefeste en slik meldeplikt med jegeren dersom han ønsker det. Departementet foreslår følgende endring i viltloven § 21 annet ledd:

”Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, med unntak av ettersøk av lovlig påskutt vilt når fartøyets hastighet ikke overstiger 5 knop. Jegeren har bevisbyrden for lovlig påskyting og skal snarest varsle kommunen om bruk av motor under ettersøket. Fylkeskommunen kan for bestemte områder og tidsrom øke eller minske avstanden. ”

Det kan være behov for å gi nærmere bestemmelser i forskrift om slik bruk av motor som med dette tillates. Departementet foreslår derfor at gjeldende forskriftshjemmel i § 21 tredje ledd utvides slik at den lyder som følger:

”Departementet kan fastsette forskrifter om største tillatte hastighet under jakt fra fartøy utenfor område nevnt i annet ledd, og forskrifter om slik bruk av motor som etter annet ledd er tillatt innenfor området”.

4. Jaging av vilt

Da naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009, ble reglene i viltloven § 3, det såkalte fredningsprinsippet, opphevet. Innholdet av bestemmelsen ble forutsatt videreført i naturmangfoldloven, men lovendringen har på enkelte punkter resultert i en utilsiktet svekkelse av den rettslige beskyttelsen for viltet. Miljøverndepartementet ønsker å rette opp dette gjennom å foreslå en endring av naturmangfoldloven § 15. Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for saken.

Viltloven § 3, som ble opphevet, inneholdt bl.a. følgende bestemmelser:

”Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.” (1. ledd, 1. punktum).

”Det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt.” (2. ledd 1. punktum).

”Ved enhver virksomhet skal det tas hensyn til viltet og dets egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade.” (3. ledd).

Overtredelse av bestemmelsene kunne etter viltloven § 56 straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år (inntil 2 år ved særlig skjerpende omstendigheter). Uaktsom overtredelse var straffbart.

Bestemmelsene som var innarbeidet i viltloven § 3 ble forutsatt ivaretatt gjennom naturmangfoldloven § 6 og § 15. Det følger av § 6 at ”[e]nhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet” i strid med lovens forvaltningsmål. Paragraf 15 første ledd slår fast at ”[h]østing og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås”. Forsettlig eller uaktsomt brudd på naturmangfoldloven § 15 kan straffeforfølges, jf. loven § 75. Brudd på aktsomhetsplikten i § 6 kan ikke straffeforfølges.

§ 15 første ledd fanger i hovedsak opp hovedhensynene i viltloven § 3, men er blitt noe snevrere. En viktig forskjell fra viltloven § 3 er at det uttrykkelige forbudet mot å ”jage” fredet vilt er borte. Begrepet ”jage” i viltloven § 3 er definert på følgende måte i dom avsagt av Sør-Østerdal tingrett 12. november 2008: ”Retten forstår begrepet ”jage” [..] slik at det omfatter å påvirke f.eks. en fredet bjørn på en slik måte at den endrer retning eller fart i forhold til dens normale fri bevegelse, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980-81) side 46. Retten legger videre til grunn at begrepet ”jage” forutsetter at påvirkningen er av et visst minste omfang, og av en viss minste varighet. Bestemmelsen beskytter dyrelivets fred, og det kreves ikke fellingshensikt for at man kan dømmes for å ”jage””.  I dom avsagt 22. juni 2010 har Eidsivating lagmannsrett sluttet seg til denne definisjonen.

Slik naturmangfoldloven lyder i dag, kan forstyrrelse av dyr etter omstendighetene være i strid med aktsomhetsplikten i § 6, men brudd på § 6 kan som nevnt ikke straffeforfølges.

En annen forskjell fra viltloven § 3 gjelder forbudet mot unødig lidelse. Bestemmelsen om å unngå unødig ”lidelse” synes i forarbeidene til naturmangfoldloven å ha fått et snevrere anvendelsesområde enn den tilsvarende bestemmelsen i viltloven § 3. Etter viltloven § 3 gjaldt bestemmelsen ”ved enhver virksomhet”. I Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) om ny naturmangfoldlov s 385 heter det derimot: ”Begrepet ”lidelse” er en videreføring av viltloven § 3 tredje ledd og skal sikre at viltlevende dyr under jakt, fangst og fiske ikke lider unødig” (vår uth.). 

Forbudet mot unødig ”skade” i viltloven § 3 er videreført i naturmangfoldloven § 15 første ledd annet punktum. Denne bestemmelsen er av imidlertid av begrenset betydning i denne sammenheng. Slik bestemmelsen står i dag, vil det være avgjørende at myndighetene kan påvise en faktisk skade på viltet som konsekvens av jagingen for at eventuell straff etter naturmangfoldloven § 75 skal kunne ilegges. Dette vil i de færreste tilfeller være mulig å påvise, da vilt som utsettes for slik potensiell skade, ofte må fanges inn eller avlives før eventuelle konsekvenser kan dokumenteres.

Dette innebærer at jaging av dyr der det ikke kan påvises faktisk skade, alternativt ikke kan påvises skade eller lidelse dersom det dreier seg om jakt, fangst og fiske, ikke faller inn under naturmangfoldloven § 15, men naturmangfoldloven § 6, og kan dermed ikke straffeforfølges etter naturmangfoldloven.

Det må nevnes at nå, som før, suppleres bestemmelsene i viltloven/naturmangfoldloven av dyrevern/dyrevelferdslovgivningen. Dyrevelferdsloven § 3 inneholder en generell bestemmelse som kan være relevant, om at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Denne erstatter imidlertid ikke viltloven § 3 fullt ut, bl.a. kreves det forsett eller grov uaktsomhet for straff, jf. dyrevelferdsloven § 37, mens det etter viltloven og naturmangfoldloven er tilstrekkelig med alminnelig uaktsomhet.

De endringer som er gjort, har etter departementets syn hatt uheldige konsekvenser i praksis. Et eksempel er dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 22. juni 2010 om ulovlig bjørnejakt i Trysil. Jakten skjedde ved bruk av bil samt hund påsatt peiler. Lagmannsretten reduserte her straffen for eieren av hunden. I sin reaksjonsfastsettelse la retten bl.a. vekt på at viltloven § 3 var opphevet og at det eksplisitte forbudet mot ”jaging” ikke var videreført i naturmangfoldloven § 15. Retten uttaler bl.a. at ”den lovendringen som er foretatt, tyder i alle fall ikke på at lovgiver nå ser mer alvorlig på slik jaging av fredet vilt som denne saken dreier seg om, enn tidligere”.

Et annet eksempel er flere tilfeller som har funnet sted der hunder er blitt sluppet løs på bjørner om våren for hundetrening. Dette har skjedd i en periode der bjørnen har vært særlig sårbar, og er etter departementets syn svært uheldig. Etter det departementet har fått opplyst, er det blitt vanskeligere å gripe inn mot slike handlinger etter at viltloven § 3 ble opphevet.

Et tredje eksempel er dom avsagt av Sør-Østerdal tingrett 12. november 2008, der en sauebonde som forfulgte ulv med bil, ble idømt straff. Direktoratet for naturforvaltning og påtalemyndigheten vurderte det slik at dette ikke var i strid med naturmangfoldloven § 15, så fremt det ikke kunne påvises konkrete skader på ulven. Nord-Østerdal tingrett kom imidlertid til at deler av tiltaltes opptreden måtte anses som ”grovt uaktsom ” mishandling av dyr, og han ble dømt for brudd på dyrevelferdsloven. Han ble imidlertid frifunnet, i strid med aktors påstand, for et annet tilfelle av forfølging av ulv med bil, fordi retten ikke anså at dette var ”grovt uaktsom” mishandling. Utfallet kunne blitt et annet dersom skyldkravet hadde vært alminnelig uaktsomhet, slik som etter viltloven og naturmangfoldloven.

På denne bakgrunn er det Miljøverndepartementets vurdering at det er behov for en endring av naturmangfoldloven § 15.

§ 15 første og tredje ledd lyder i dag som følger:

”Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås.”

”Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6”.

Departementet foreslår at første ledd endres til følgende:

”Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.”

Dagens unntaksbestemmelse i § 15 tredje ledd vil etter forslaget gjelde også her. Det vil si at forbudet mot unødig jaging av viltlevende dyr ikke er til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 6. For en nærmere beskrivelse av innholdet av § 15 tredje ledd og § 6, viser departementet til Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold kap. 8.4.6, kap. 9 og kap. 21.

Bestemmelsen i dagens § 15 første ledd annet punktum om at ”unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås” er etter departementets syn formålstjenlig.  Bestemmelsen om å unngå unødig lidelse må imidlertid gjelde generelt, ved enhver virksomhet, og ikke bare komme til anvendelse ved jakt, fangst og fiske. Departementet tar sikte på å klargjøre, i lovproposisjonen som fremmes for Stortinget, at bestemmelsen skal forstås på denne måten.

5. Andre lovendringer

Henvisninger til relevant lov

Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern ble opphevet da naturmangfoldloven ble vedtatt. En rekke lover henviser fortsatt til naturvernloven eller vedtak med hjemmel i naturvernloven i stedet for naturmangfoldloven. Informasjonshensyn tilsier at det gjøres endringer i disse lovene slik at henvisningene blir riktige og gir uttrykk for gjeldende rett.

Naturmangfoldloven § 77 slår fast at beslutning ”om delegering av myndighet, forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved denne loven, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet”. Videre er det samme sted bestemt at naturmangfoldloven § 48 om dispensasjon også gjelder eldre vernevedtak. I de tilfellene henvisningene til naturvernloven i annen lovgivning gjelder områdevern, mener departementet derfor at en henvisning til naturmangfoldloven også bør inneholde en henvisning til denne overgangsbestemmelsen.

I naturmangfoldloven brukes nå begrepet ”vern” eller ”vernet” i stedet for ”fredning” eller ”fredet”. Departementet foreslår at ”vern” også benyttes der det i eldre lovgivning henvises til tidligere fredningsvedtak etter naturvernloven. Med henvisningen til naturmangfoldloven § 77 vil ”vern” eller ”vernet” dekke begge typer vedtak.  I 7. Forslag til lovendringer nedenfor er det utarbeidet forslag til endringer som nevnt. Forslagene innebærer ingen realitetsendring. Departementet ser derfor ikke grunn til nærmere omtale av dette.

Naturmangfoldloven § 14, vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser

Naturmangfoldloven § 14 første ledd lyder

”Tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.”

I motivteksten er det flere steder skrevet at bestemmelsen gjelder både ved avgjørelser etter naturmangfoldloven og ved avgjørelser etter andre lover. Dette er en inkurie, som departementet foreslår rettet ved endring av bestemmelsen.

Hensynet til andre samfunnsinteresser enn naturmangfold skal vektlegges når det fattes avgjørelser etter naturmangfoldloven. Når det fattes vedtak etter andre lover, er det hensyn disse lovene skal ivareta, som først og fremst skal vektlegges, det vil si andre samfunnsinteresser enn naturmangfold. Andre lover skal også ta hensyn til naturmangfold der vedkommende lov åpner for det, for eksempel ved formuleringer som «allmenne hensyn», allmenne interesser» og «miljøhensyn». Endring av § 14 skal hindre at man ved vedtak etter en sektorlov vurderer andre samfunnsinteresser både etter vedkommende sektorlov og naturmangfoldloven § 14 første ledd. For å fjerne all tvil som følge av inkurien i proposisjonen, bør også § 14 annet ledd endres tilvarende.

Departementets forslag til endring framgår av punkt 7 nedenfor.

Beslutninger om skjøtsel er ikke enkeltvedtak

Beslutning om at forvaltningsmyndigheten for verneområder skal gjennomføre skjøtsel, er ikke et enkeltvedtak. Dette følger kun av lovens forarbeider og ikke av selve lovteksten. Informasjonshensyn tilsier at dette framgår av loven. Departementets forslag til slik bestemmelse i § 47 første ledd framgår av punkt 7 nedenfor.

Skjøtselsbestemmelsen må gjelde for vernevedtak fattet før 1. juli 2009

I naturmangfoldloven § 77 er det bestemt at eldre vernevedtak står ved lag inntil Kongen bestemmer noe annet, og at § 48 om dispensasjon kommer til anvendelse på eldre vernevedtak. Loven sier ikke noe om hvorvidt § 47 også kommer til anvendelse på eldre vernevedtak. Den nå opphevede lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern ga i §§ 4, 6, 10, 12 og 21 miljøvernmyndigheten hjemmel til å gjennomføre skjøtsel. Det var ikke meningen å endre gjeldende rett da naturmangfoldloven ble vedtatt og naturvernloven ble opphevet. Departementet ser imidlertid at rettssituasjonen nå er uklar, og foreslår at overgangsbestemmelsen i § 77 også omfatter § 47. Da vil naturmangfoldloven få klar og forutsigbar hjemmel til skjøtsel også når det gjelder eldre vernevedtak. Departementets forslag til endring av § 77 framgår i punkt 7 nedenfor.

Retting av § 70

Departementet foreslår i punkt 7 nedenfor at § 70 første ledd annet punktum oppheves. En identisk ordlyd er gjentatt i annet ledd annet punktum.

6. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet kan ikke se at forslaget til lovendringer vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

7. Forslag til lovendringer

I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endring:

§ 152 b annet ledd skal lyde:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt

(1) minsker en naturlig bestand av fredede levende organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse, eller 

(2) påfører betydelig skade på et område som er vernet etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak, jf. § 77, viltloven § 7, svalbardmiljøloven kapittel III, lov om Jan Mayen § 2 eller lov om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. § 2, eller 

(3) påfører betydelig skade på kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning. 

I lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven) gjøres følgende endringer:

§ 20 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Bruk av selvskudd til felling av vilt er forbudt. Det samme gjelder bruk av kunstig lys i jaktøyemed, med følgende unntak:  

- Åtejakt på rødrev, når lyskilden er fast montert.

- Ettersøk av påskutt hjortevilt. Jegeren har bevisbyrden for lovlig påskyting og skal snarest varsle grunneier og kommunen om bruken av kunstig lys og om utfallet av ettersøket.

- Avliving av vilt som er fanget levende i felle.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av kunstig lys under åtejakt, også for andre arter enn rødrev, under ettersøk av påskutt hjortevilt og under avliving av vilt som er fanget levende i felle, om de skytevåpen og den ammunisjon som det skal være tillatt å bruke under jakt, og om hvordan våpen og ammunisjon skal oppbevares og medbringes under jakt.

§ 21 annet ledd skal lyde:

Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, med unntak av ettersøk av lovlig påskutt vilt når fartøyets hastighet ikke overstiger 5 knop. Jegeren har bevisbyrden for lovlig påskyting og skal snarest varsle kommunen om bruk av motor under ettersøket. Fylkeskommunen kan for bestemte områder og tidsrom øke eller minske avstanden.

§ 21 tredje ledd skal lyde:

Departementet kan fastsette forskrifter om største tillatte hastighet under jakt fra fartøy utenfor område nevnt i annet ledd, og forskrifter om slik bruk av motor som etter annet ledd er tillatt innenfor området.

I lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven) gjøres følgende endringer:

§ 2 første ledd skal lyde:

Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av

1. lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet, 

2. lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), eller eldre vernevedtak, jf. § 77, 

3. lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag, 

4. lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, 

5. lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet, 

6. lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v., og 

7. lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) 

blir overholdt. Det samme gjelder lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, så langt departementet bestemmer.

I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 2-31 første ledd bokstav c skal lyde:

c. område vernet etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak,  jf. § 77,

§ 9-13 åttende ledd skal lyde:

Gevinst ved vern av skog i forbindelse med etablering eller utvidelse av verneområde etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak, jf. § 77, er fritatt for skatteplikt.

I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) gjøres følgende endringer:

§ 20 første ledd bokstav c skal lyde:

c) må ha dispensasjon fra vernevedtak etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak, jf. § 77, eller utføres som skjøtselstiltak etter naturmangfoldloven § 47;

I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) gjøres følgende endring:

§ 240 annet ledd skal lyde:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt

a) minsker en naturlig bestand av fredede organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse, eller 

b) påfører betydelig skade på område som er vernet etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak,  jf. § 77, viltloven § 7, svalbardmiljøloven kapittel III, lov om Jan Mayen § 2 eller lov om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. § 2

I lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbruksloven) gjøres følgende endringer:

Lova gjeld sjølv om eit område er verna etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak,  jf. § 77, eller i plan etter plan- og bygningslova er lagt ut til andre formål enn landbruk, så sant ikkje anna følgjer av verne- eller planvedtaket eller av forskrifter knytt til vedtaket.

I lov 17. juni 2005 nr. 81 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 skal lyde:

Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturmangfoldloven kapittel V. Ved utformingen av bruksregler skal det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Finnmarkseiendommen og bruksrettshavere som berøres, kan kreve erstatning for økonomisk tap etter reglene i naturmangfoldloven § 50.

I lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven) gjøres følgende endringer:

§ 23 annet ledd skal lyde:

Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig og skal så langt mulig foregå i faste løyper. Motorisert ferdsel eller flyging inn i område vernet i medhold av naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak, jf § 77, skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern. Nærmere regler om slik ferdsel i vernet område kan fastsettes ved forskrift av vedkommende forvaltningsmyndighet i samråd med distriktsstyret og verneområdestyret.

I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) gjøres følgende endringer:

§ 14-1 skal lyde:

Reglene i dette kapittel gjelder for tiltak etter annen lovgivning som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn og for nærmere bestemte verneplaner etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak, jf. § 77.

§ 15-3 første ledd skal lyde:

Medfører en reguleringsplan ved bestemmelser om byggegrense innenfor veglinjen eller av andre særlige grunner at en eiendom blir ødelagt som byggetomt, og den heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte, skal kommunen betale erstatning etter skjønn med mindre den erverver eiendommen i medhold av § 16-9. Det samme gjelder hvis reguleringsplan medfører at eiendom som bare kan nyttes til landbruksformål ikke lenger kan drives regningssvarende. Ved regulering av naturvernområder etter loven her skal kommunen betale erstatning etter skjønn i samsvar med naturmangfoldloven §§ 50 og 51.

I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) gjøres følgende endringer:

§ 4 annet ledd skal lyde:

I områder som er vernet etter naturmangfoldloven kapittel V, eller eldre vernevedtak,  jf. § 77, og områder som er regulert til spesialområde, for eksempel til naturvernformål, bevaring eller sikringsområde for drikkevann, eller områder som inngår i særskilte planer eller vedtak etter § 7 første ledd nr. 3 og 4, gjelder de restriksjoner som følger av de konkrete verne- eller planvedtak i tillegg til loven.

§ 11 tredje ledd skal lyde:

Bestemmelsene om saksbehandling i naturmangfoldloven kapittel V gjelder for opprettelse av friluftslivsområder.

I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) gjøres følgende endringer:  

§ 14 skal lyde:

Tiltak etter naturmangfoldloven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.

Ved vedtak i eller i medhold av naturmangfoldloven som berører samiske interesser direkte, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.

§ 15 første ledd skal lyde:

Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.

§ 47 første ledd skal lyde:

I verneområder etter dette kapitlet kan forvaltningsmyndigheten foreta skjøtsel og grensemerking av verneområdet. Forvaltningsmyndigheten skal, hvis mulig, inngå avtale med grunneieren om at denne utfører nærmere bestemte skjøtselstiltak. Forvaltningsmyndigheten kan også inngå avtale med interesserte organisasjoner eller andre om at disse utfører slike skjøtselstiltak. Avgjørelser om skjøtsel regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

§ 70 skal lyde:

Dersom det viser seg at tiltak i samsvar med loven eller vedtak i medhold av loven medfører vesentlige uforutsette konsekvenser for naturmangfoldet, skal den ansvarlige treffe rimelige tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper.

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige innen en fastsatt frist å utføre tiltak som nevnt i første ledd. Når det kan skje uten særlig ulempe for den ansvarlige, kan myndigheten gi pålegg om gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet.

§ 77 skal lyde:

Beslutninger om delegering av myndighet, forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved denne loven, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet. §§ 47 og 48 gjelder også for eldre vernevedtak. For en eier eller rettighetshaver som har fått områder vernet som nasjonalpark eller landskapsvernområde og der den ordinære fristen for å fremsette krav om erstatning ikke har gått ut 1. januar 2002, reguleres spørsmålet om erstatning av §§ 50 og 51 i denne lov. Kongen kan gi forskrifter med overgangsbestemmelser for tilpasning fra tidligere lovgivning til loven her.

 

Med hilsen

Brita Slettemark (e.f.)
avdelingsdirektør

Solveig Paulsen
seniorrådgiver