Høringsnotat

Utkast til midlertidig forskrift om anerkjennelse av enkelte farskap fastsatt i utlandet etter lov om barn og foreldre for barn født av surrogatmor i utlandet.

Fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet xx.xx.xxxx med hjemmel i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 85 andre ledd.

§ 1. Formålet med denne forskriften er å gi en midlertidig adgang til å anerkjenne farskap fastsatt i utlandet til barn i Norge født av surrogatmor i utlandet.

§ 2. Farskap fastsatt i utlandet skal etter søknad anerkjennes av norske myndigheter når:
1. dom eller administrativ avgjørelse av kompetent myndighet utpeker vedkommende til far, og
2. surrogatmors identitet er kjent

Det er søkeren som har ansvaret for å legge fram den nødvendige dokumentasjonen.

§ 3. Dersom vilkårene etter § 2 ikke er oppfylt, kan farskapet likevel anerkjennes i Norge dersom særlige grunner taler for det.

§ 4. Dersom en utenlandsk dom eller avgjørelse utpeker to menn som far til det samme barnet, skal den mannen som DNA-analyse viser er far, anerkjennes som far til barnet.

§ 5. Arbeids- og velferdsetaten ved NAV Internasjonalt avgjør om et farskap fastsatt i utlandet skal anerkjennes i Norge etter forskriften her.

§ 6. Vedtak etter forskriften her kan påklages til nærmeste overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

§ 7. Forskriften gjelder for barn som er i Norge på det tidspunktet forskriften trer i kraft.

§ 8. Denne forskriften trer i kraft straks og gjelder i ett år. 

Kommentarer til de enkelte bestemmelsene

Til § 1
Formålet med den midlertidige forskriften er å sikre barn i Norge født av surrogatmor i utlandet nødvendige juridiske bånd etter norsk rett til en far med etablert farskap etter utenlandsk rett.

Noen av barna i Norge som er født av surrogatmor i utlandet bor sammen med en eller to omsorgspersoner (sosiale foreldre) som ikke er mor/far til barnet etter norsk rett. Selv om omsorgspersonene anses som juridiske foreldre etter den interne retten i det landet barnet er født, er det ikke uten videre slik at de i alle tilfeller også er juridiske foreldre etter norsk rett.

Det har vært uklart hvorvidt farskap fastsatt i utlandet etter surrogati kan anerkjennes etter barneloven § 85 andre ledd. Det er behov for å få etablert farskap til barn i Norge som er født av surrogatmor i utlandet. Det å få etablert farskap er også avgjørende for å kunne få avgjort en søknad om stebarnadopsjon. Departementet tar derfor i bruk forskriftshjemmelen i barneloven § 85 andre ledd for å legge fram en midlertidig forskrift om anerkjennelse av enkelte farskap fastsatt i utlandet.

Hensynet til barnets beste og barns særlige behov for trygghet og stabilitet må tillegges betydelig vekt for de barna som allerede er i landet. Det er av stor betydning for de berørte barna at de har minst én juridisk forelder etter norsk rett. Barn har behov for tilknytning til sine omsorgspersoner for å kunne fungere og utvikle seg optimalt, og behov for omsorg, omtanke og at noen som tar avgjørelser på deres vegne i personlige forhold. Trygge juridiske rammer gir også barnet større følelsesmessig trygghet og forankring i hverdagen.

Til § 2
Bestemmelsen regulerer når et farskap fastsatt i utlandet skal anerkjennes i Norge. Det betyr at såfremt vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt, får søker et ubetinget krav på å få anerkjent farskapet som er fastsatt i utlandet. Siden søker her får en rett til å få farskapet anerkjent, oppstilles det ufravikelige og kumulative vilkår for dette. Etter departementets syn legger dette samlet sett til rette for en enkel, forsvarlig og effektiv anerkjennelsesadgang.

Etter forskriften § 2 første ledd nr. 1 er det et vilkår for å anerkjenne et farskap fastsatt i utlandet at farskapet følger av en dom eller en administrativ avgjørelse av kompetent myndighet i landet. Det er en forutsetning at dommen eller avgjørelsen er egnet til å komme istedenfor en norsk farskapsfastsettelse, og det vil være en forutsetning for anerkjennelse at den utenlandske dommen eller avgjørelsen er rettskraftig og derved endelig.

Det følger av dette at utgangspunktet etter forskriften § 2 første ledd nr. 1 er at det foreligger en avgjørelse, og det er bare en formell avgjørelse av en kompetent myndighet om hvem som er juridisk far som kan anerkjennes av norske myndigheter. Det betyr at ulike former for løsrevet bevismateriale for farskap, som ikke har vært gjenstand for noen stadfestelse av kompetente myndigheter, ikke er tilstrekkelig for å få anerkjent farskapet etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder annen uautorisert dokumentasjon som for eksempel en registrering av fødselsattest utskrevet av et privat sykehus.

Etter forskriften § 2 første ledd nr. 3 er det et vilkår at surrogatmorens identitet er kjent.
Dette vilkåret er forankret i Barnekonvensjonen artikkel 7 som anerkjenner viktigheten av at barn kjenner foreldrene sine, dvs. kunnskap om hvem som er dets foreldre. Konvensjonen aksepterer imidlertid at dette ikke alltid er mulig, for eksempel for barn som er forlatt og/eller har foreldre som ikke kan identifiseres, se kommentarene til § 3.

Det følger av forskriften § 2 andre ledd at det er søkeren selv som har ansvaret for å legge fram den nødvendige dokumentasjonen. Dersom tilstrekkelig dokumentasjon ikke kan legges fram, kan farskapet ikke anerkjennes etter forskriften § 2, og søknaden må avslås etter denne bestemmelsen. Søker har imidlertid anledning til å søke om anerkjennelse etter forskriften § 3.

Dersom surrogatarrangementet til tross for at vilkårene etter forskriften § 2 objektivt sett er oppfylt, bærer preg av å ha kommet i stand ved tvang, kan det utenlandske farskapet ikke anerkjennes etter denne forskriften.

Til § 3
Dersom vilkårene etter forskriften § 2 ikke er oppfylt, kan farskap fastsatt i utlandet likevel anerkjennes etter forskriften § 3 såfremt det foreligger særlige grunner for det. Hvorvidt det foreligger slike særlige grunner, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Det er ikke tidligere gitt særskilte regler om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet der barnet er født av surrogatmor, og de generelle reglene om etablering av morskap og farskap gjelder. Det har imidlertid i praksis vist seg at det har vært usikkerhet knyttet til regelanvendelsen og saksbehandlingen ved anerkjennelsen av farskap for barn født av surrogatmor i utlandet. Enkelte familier har innrettet seg i overensstemmelse med råd og veiledning de har mottatt fra offentlige myndigheter, men i ettertid fått kunnskap om at måten de har innrettet seg på ikke er i tråd med gjeldende rett. Etter departementets vurdering er det ikke rimelig at personer som har innrettet seg etter dokumenterte råd fra offentlige myndigheter skal bære belastningen av konsekvensene ved feilinformasjonen. En særlig grunn for å anerkjenne farskapet anses derfor å foreligge i disse tilfellene, dersom den utenlandske avgjørelsen for øvrig er egnet til å tre i stedet for en norsk farskapsfastsettelse.

Bestemmelsen i § 3 vil også kunne anvendes der surrogatmors identitet er slettet i dokumentene og det ikke lar seg gjøre å etterspore henne, og det har gått lang tid siden surrogatarrangementet ble gjennomført. Her taler hensynet til barnets behov for trygge og stabile rammer for at farskapet til den som har hatt omsorgen for barnet over lang tid, også anerkjennes av norske myndigheter.

Dersom surrogatarrangementet bærer preg av å ha kommet i stand ved tvang, vil det utenlandske farskapet heller ikke kunne anerkjennes etter denne bestemmelsen, se kommentarene til forskriften § 2. 

Til § 4
Etter norsk rett kan ikke to menn utpekes til far for ett og samme barn. Dersom den utenlandske avgjørelsen utpeker to fedre, og en av dem er bekreftet som far ved DNA-analyse utført av et anerkjent institutt sammenlignbart med det norske Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning, kan avgjørelsen legges til grunn for å anerkjenne dette farskapet. De øvrige vilkårene etter forskriften §§ 2 og 3 må være oppfylt.

Dersom den utenlandske avgjørelsen utpeker to fedre, uten at det foreligger noe DNA–bevis eller framkommer av sakens øvrige dokumenter hvem som er far, kan avgjørelsen legges til grunn for anerkjennelsen av ett farskap der en av mennene ved DNA-analyse beviser at han er genetisk far. De øvrige vilkårene etter forskriften §§ 2 og 3 må være oppfylt.

Til § 5
Den midlertidige forskriften skal forvaltes av Arbeids- og velferdsetaten ved NAV Internasjonalt, som allerede i dag er delegert myndighet til å anerkjenne farskap fastsatt i utlandet. Ved å legge anerkjennelseskompetansen etter forskriften til NAV Internasjonalt, sikrer forskriften at etableringen av det juridiske farskapet blir ivaretatt av kompetent myndighet med erfaring på dette området.

Til § 6
Vedtak truffet av NAV Internasjonalt etter forskriften kan påklages til nærmeste overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Til § 7
Forskriften gjelder for barn som oppholder seg i Norge når forskriften trer i kraft. 

Til § 8
Forskriften trer i kraft straks den er vedtatt, og gis varighet i ett år fra ikrafttredelsen. Etter dette tidspunktet oppheves forskriften, og søknader om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet kan ikke lenger avgjøres etter forskriften.