M-5/1995 - Rundskriv om utforming og behandling av søknader ved etablering av dyreparker

Publisert under: Regjeringen Brundtland III

Utgiver: Landbruksdepartementet

R-369 (09.01.1995)

Rundskriv
M-5/1995
R-369

Før utskrift:
Klikk på "Utskriftsvisning" i høyre bildekant

Saksnr. 1995/00351

8. desember 1994

Rundskriv om utforming og behandling av søknader ved etablering av dyreparker

Dyrevernloven setter i § 15 første ledd, forbud mot å arrangere offentlig framvisning av dyr. I § 15 annet ledd, åpnes det for at Landbruksdepartementet kan gjøre unntak fra forbudet, bl.a. for dyreparker. Med søknad om tillatelse til å etablere dyrepark krever loven at det skal følge detaljerte planer for framvisningsområdet og driften, og fullgode opplysninger om det økonomiske grunnlaget for gjennomføringen av planene.

Med dyrepark menes permanente anlegg for offentlig framvisning av dyr hvor norske og utenlandske husdyrarter, norske viltlevende arter og/eller eksotiske dyr (dyr som ikke forekommer naturlig i den viltlevende norske fauna eller holdes som vanlig norske husdyr) inngår i artsutvalget.

Dyr som holdes i dyreparker, skal ha anledning til å utøve en for arten mest mulig naturlig atferd. De skal sikres adekvat foring og stell, og beskyttelse mot sjukdom, unødig redsel og lidelse. Landbruksdepartementet frarår at eksotiske dyrearter som setter særlig store krav til omgivelsene, blir framvist under våre forhold.

I de krav som settes til dyreparker må det også tas hensyn til den potensielle smitterisiko dyr i dyreparker kan representere for norske husdyr, den ville fauna og for mennesker.

Rundskrivet er i første rekke ment å være en hjelp for saksbehandlere i det offentlige veterinærvesen som skal vurdere søknader om offentlig framvisning av dyr i dyreparker i henhold til bestemmelsene i dyrevernlovens § 15. Rundskrivet kan også brukes som orientering/veileder til personer som ønsker å etablere/drive dyrepark, samt til andre interesserte.

Rundskrivet omhandler kun de krav til dyreparker som settes av veterinærmyndighetene.

1 Søknad om å starte dyrepark

1.1 Søknad

Ved etablering av dyrepark må det søkes om dispensasjon fra forbudet mot å arrangere offentlig framvisning av dyr, jfr. dyrevernlovens § 15. Før endelig godkjenning til oppstart av dyrepark etter dyrevernloven bestemmelser kan gis, skal planene for dyreparken være godkjent av aktuelle myndigheter. Søknaden om godkjenning etter dyrevernloven skal inneholde opplysninger om følgende forhold:

  • søkerens navn og adresse
  • kart over området med situasjonsplan
  • eiendomsforhold, leieforhold til grunn
  • beskrivelse og tegninger av de ulike arters hegn med opplysninger om arealstørrelse, topografi, vegetasjon, bunnforhold, gjerder, eventuelle hus, ventilasjon og oppvarming
  • dyrearter som søkes framvist
  • detaljert plan for vinteroppstalling
  • godkjente karantenested i tilfelle import
  • avlastningshegn
  • isolat for sjuke dyr
  • plan for varsling om og innfanging av rømte dyr
  • vann og avløp
  • gjødselhandtering
  • mulige støykilder eller andre forhold som kan påvirke dyra
  • navn og kvalifikasjoner for ansvarshavende av dyra
  • avtale om rutinemessige veterinærtilsyn, og (eventuelle avtale) om tilknytting av zoologisk kompetanse
  • opplæringsplan for dyrepassere
  • finansieringsplan for utbygging/etablering
  • budsjett for driften med estimat av publikumstall
  • økonomisk garanti for oppstalling, foring og stell av dyr ved driftsopphør eller konkurs, i påvente av salg, omplassering eller avliving.

1.2 Nærmere om økonomiske forhold

Ved vurdering av planene for en ny dyrepark skal det legges vekt på økonomiske forhold. Økonomien skal være god nok til ansettelse av et tilstrekkelig antall dyrepassere, innkjøp av godt nok for til dyra i tilstrekkelige mengder/kvanta, vedlikehold av hegnene, veterinærhjelp ved sjukdomstegn m.v. Søkeren bør ha undersøkt publikumsgrunnlaget og budsjettert med en realistisk inngangspris. Som en ekstra sikkerhet, bør det forlanges en økonomisk garanti fra bank e.l. for at de dyrevernmessige sidene blir tatt hand om i tilfelle konkurs/avvikling, i påvente av salg, omplassering eller avliving av dyrene. Dersom parken har truede dyrearter, er dette særlig et viktig punkt.

1.3 Framvisningstillatelse

Framvisningstillatelser gis for dyreart med framvisningshegn. Maksimalt antall dyr i hegnet kan spesifiseres i framvisningstillatelsen eller være gjenstand for vurdering senere.

1.4 Hvor søknaden skal sendes

Søknad om å etablere dyrepark og søknader om framvisningstillatelser sendes Landbruksdepartementet ved Statens veterinære felttjeneste.

Landbruksdepartementet videresender søknader til Direktoratet for naturforvaltning (DN) for vurdering i henhold til viltloven og CITES-bestemmelsene. DN kan bl.a. sette krav til utforming av gjerde og må godkjenne eventuelle innfanging av ville dyr. Saksbehandlingen i DN og Landbruksdepartementet samordnes slik at Landbruksdepartementets endelige svar ikke sendes ut ør bidrag fra DN foreligger.

2 Utforming av dyreparker

2.1 Omgivelser

Dyreparker skal ikke plasseres slik at eksisterende eller planlagte virksomheter forstyrrer eller på annen måte er til ulempe for dyra. Dersom dyreparken er samlokalisert med fornøyelsesanlegg, må den innbyrdes plasseringen være slik at dyra skjermes mot støy.

2.2 Dyrs adferd

Dyr skal kunne utøve en for arten naturlig adferd, så langt det er mulig. De skal disponere arealer med topografi, vegetasjon og annet innhold som er mest mulig lik artens naturlige biotop.

Dyr skal ha god plass til å kunne trekke seg unna andre dyr med aggressiv adferd (f.eks. territoriale dyr, dyr med unger, m.v.), slik at sosiale konflikter kan unngås.

Det skal være mulig for individer å skule seg for publikum. Publikum bør ikke ha adkomst til gjerdet rundt hele innhegningen; det bør være minst en fri side (eller sammenhengende ca. 25 % av gjerdet). Er arealet i framvisningshegnet nær minimum av det anbefalte, bør det være minst 2 sider (50 % av gjerdet) hvor publikum ikke har adkomst. Generelt krever store hegn «tamme» dyr for at de skal holde seg synlig for publikum.

Dyr som skal vises fram i dyrepark, bør være født og oppvokst i fangenskap.

Dyrene skal, når det er mulig, holdes i naturlige sosiale grupper. Ved planlegging av slike grupper skal det tas hensyn til dyreartens naturlige adferd og til erfaringer fra hold av slike dyr i fangenskap. I parken skal det være tilgjengelig et tilstrekkelig antall reservehegn.

Arter som naturlig lever fredelig sammen eller som erfaringsmessig kan gå sammen, kan ha felles hegn.

2.3 Innendørsanlegg

Innendørsanlegg må sikre et for arten tilfredsstillende klima med tilstrekkelig lys og lite støy. Aktuelle normtall etter forskrifter om hold av produksjonsdyr og forskrifter om dyrepensjonat og hestesenter skal benyttes så langt de passer. Gulv, vegger og tak i innendørsanlegg må kunne rengjøres, slik at en tilfredsstillende hygienisk standard kan opprettholdes. Innendørs og der det finnes leskur eller hus, skal dyra ha en trekkfri, tørr liggeplass med passende underlag.

2.4 Damanlegg

Damanlegg må sikres god vannkvalitet gjennom rensing eller vanngjennomstrømning. Damanlegg må sikres mot avrenning til vassdrag.

2.5 Beskyttelse mot ugunstig vær

Dyr skal ha tilgang til tilstrekkelig beskyttelse mot nedbør, vind og sol, om nødvendig i form av hus som kan oppvarmes. Mange eksotiske dyr er lite kulderesistente. Antiloper, som mangler underhudsfett, kan ha behov for oppvarmet hus allerede når temperaturen går under 15-20 grader. Arktiske arter kan på den annen side ha behov for tilgang på nedkjølt oppholdssted.

2.6 Vinterforvaring

Dyr som ikke kan gå ute i sine hegn året rundt, skal i inneperioden ha adgang til daglig mosjon i luftegård. Luftegården må være lett å holde ren, drenert og bør være isfri. Framvisning av oppstallede dyr under innendørs vinterforvaring vil normalt ikke kunne tillates. Slik framvisning betinger i tilfelle store innendørsanlegg og særskilt framvisningstillatelse.

Til dyr med vintersøvn (bjørn, grevling, piggsvin, m.fl.) må det finnes egnet, naturlig eller kunstig frostfritt hi (overvintringssted). For bjørn vil det være mest aktuelt å anlegge kunstig hi.

2.7 Areal, topografi og innhold

Arealstørrelse og topografi må ses i sammenheng. Ulike arter bruker terrenget på forskjellig måte, og en bør vurdere flateinnhold sammen med hegnets «effektive» størrelse for den art det gjelder. Et mer åpent landskap vil for feks. bjørn betinge et større areal enn et kupert terreng, mens det motsatte kan være tilfelle for f.eks. sebra.

Klima har også betydning for arealstørrelse. De tyngre dyra vil, ved mye nedbør og en lang vår/høst, forårsake økt belastning på bunnen. Dette betinger større arealer.

Slitasje på vegetasjon og bunn kan reduseres ved å senke dyretettheten, benytte alternative hegn og ta forholdsregler på steder med mye tråkk (f.eks. fast dekke på foringsplasser), noe som også er viktig for å holde en god hygiene.

Hegn skal være stimulirike og gi muligheter for aktiviteter som passer arten. Mange dyreunger har et stort lekebehov som bør kunne tilfredsstilles (selv voksne otere sklir i skråninger!). En rekke arter trenger muligheter til å grave, feks. kanin, grevling, rev, ulv og bjørn. Trær (eventuelt berg) å klatre i skal finnes i hegn for eksempelvis aper, bjørn, jerv, mår og gaupe. Tilgang på vann til bading er en forutsetning for bl.a. bever, oter og bjørn, og anses som en fordel for elg.

2.8 Anbefalte arealkrav for ulike arter

Nedenstående arealnormer gjelder framvisningshegn:

For ulv og bjørn bør arealet være ca. 35-40 dekar. Dersom topografien er særlig gunstig, kan en gå ned til 25 dekar. Innhegning for enkeltindivider (inkludert binne med årets unger) kan være ned til 10 dekar. Binne med unger må normalt holdes adskilt fra andre bjørner.

For gaupe og jerv bør arealet være 10-40 dekar. Hegn for enkeltindivider bør være minst 8 dekar.

Rev og grevling bør ha minst 1 dekar pr. par (familie).

Mindre mårdyr (røyskatt, ilder, mink) bør ha minimum 100 m 2>, de større (mår, oter) minimum 200 m 2>. Oter bør ha tilgang på badevann med lang strandlinje, eventuelt rennende bekk med kulp. Mink bør også ha tilgang på vann.

Sel (inntil 5-7 voksne vanlig sel/øresel, alternativt 2-3 hvalross) bør ha innhegninger på minst 600 m 2>, hvorav minst 100 m 2> land og en vannoverflate på minst 400 m 2>, helst med naturlig variert bunntopografi, der dybden bør gå ned til 5 m.

For hjortedyr bør arealene være minst 4 dekar pr. voksent individ. Det kan være nødvendig med alternative hegn pga. slitasje/nedbeiting. Rådyr har utpreget territorial adferd og kan vanskelig holdes i flokk eller sammen med andre arter. For kameler, lama, antiloper, sebra m.v. benyttes lignende arealnorm etter skjønn.

Bever bør ha minst 0,6 dekar hvor vann utgjør en vesentlig del av arealet.

Hare bør ha minst 0,3 dekar med god undervegetasjon.

Landbruksdepartementet vil ikke anbefale at det gis tillatelse til hold av rovfugl. Vi tilrår også tilbakeholdenhet med å gi tillatelse til hold av andre ville fugler som naturlig er aktive flygere, dersom det ikke er rimelig sikkert at de vil få tilfredsstilt sin flyveadferd i aviarier/flyvebur.

Husdyr (hest, storfe, småfe, gris, kaniner, gjess, høns) bør holdes frittgående på arealer som vanlig for beite-/utegang. Dersom slike dyr brukes som «klappedyr», dvs. at publikum kan gå inn til dem, skal de ha tilgang til et oppholdssted (hus eller del av innhegningen) hvor publikum ikke kommer til.

Andre arter. Retningslinjene anvendes så langt de passer for andre arter enn de som er nevnt spesielt. Arealkrav i de svenske dyreparkforskriftene kan benyttes som en veiledende minimumsnorm for dyregrupper/arter det ikke er gitt anbefalinger for i disse retningslinjene, men må ikke komme i strid med de generelle kravene i punkt 2.2 - 2.7. De norske retningslinjer for hold av rovdyr er tildels betydelig strengere enn de svenske, noe som bør gjenspeiles dersom det gis tillatelse til framvisning av andre rovdyrarter.

2.9 Gjerder

Gjerder skal hindre dyra i å rømme og beskytte publikum mot skader. Gjerdene må, under normale forhold, ikke kunne påfore dyrene skade, og det må ikke brukes strømførende materiale. Det vil vanligvis være nødvendig med 2 gjerder, ett rømningssikkert mot dyra, og ett som hindrer publikum i å komme inntil det indre gjerdet. Gjerder bør, såvidt mulig, få en estetisk utforming uten å virke dominerende i terrenget: Ved vurdering av nødvendig høyde på gjerdet, må det bl.a. tas hensyn til lokale snøforhold.

Gjerdet må slutte tett til bakken. For dyr som graver, må gjerdet være sikret til fjell eller føres et stykke innover i hegnet under bakken.

Rundt parken bør det være et gjerde som gir ekstra sikkerhet ved rømming og hindrer at vilt og husdyr kommer i direkte kontakt med dyreparkens dyr.

DN vil kunne sette egne krav til utforming rømningssikre gjerder.

3 Tilsyn og stell

3.1 Tilsyn

Alle dyr i dyreparker skal ha daglig tilsyn. Dette kravet kan fravikes dersom dyr i visse perioder, f.eks. yngleperioden, heller bør få være helt i fred. Det skal være tilsatt et tilstrekkelig antall personer til å forestå det daglige tilsyn og stell av dyrene på forsvarlig måte.

3.2 Ansattes kompetanse

En person med dokumentert adekvat kompetanse skal være ansvarlig for dyreholdet. Vedkommende må gis anledning til ¨¨ holde seg faglig oppdatert. Den kan vanskelig settes absolutte krav til hva som er adekvat kompetanse. Eksempler kan være biologisk/landbruksfaglig bakgrunn med kurs eller lengre praksisopphold i veldrevne dyreparker med liknende dyreassortiment.

Dyrepassere skal gis opplæring og holdes oppdatert i dyrestell og dyrevern.

Det kan være aktuelt å kreve at dyreparken knytter til seg zoologisk kompetanse. Dyreparken bør som en minimum kunne vise til faglig samarbeid med parker med tilsvarende arter, eller på annen måte ha etablert kontakt med fagekspertise for de aktuelle arter.

3.3 For og vann

Alle dyr må ha fri tilgang på drikkevann av tilfredsstillende kvalitet. Dyrene må sikres tilstrekkelig mengder av riktig sammensatt for. Foret må være av tilfredsstillende hygienisk kvalitet. Ansvarlig person må tilegne seg kunnskap om rett foring av de artene som finnes i parken. Planteetere bør ha hegn med vegetasjon som inngår i naturlig føde. Foringsplassen skal normalt ha fast dekke.

3.4 Renhold

Det må opprettholdes en estetisk og hygienemessig høy standard på områder der dyr oppholder seg, der for blir oppbevart og i parken forøvrig. Det er spesielt viktig med god hygiene på foringsplasser.

3.5 Overvåking av dyras helse og velferd

Det skal tegnes avtale med veterinær som fortrinnsvis har spesialkompetanse på slike dyr, om rutinebesøk i parken. Besøksfrekvensen avtales mellom dyrepark og veterinær og kan variere fra park til park. I startfasen vil det være naturlig med hyppigere besøk enn når rutinene er godt innkjørte. Likeledes kan det avtales hyppigere besøk i yngletiden.

Distriktsveterinæren skal godkjenne karantene for dyreparken for import av dyr, og han/hun vil fungerer som karanteneveterinær.

3.6 Forurensning, gjødselhåndtering

Fare for avrenning og forurensning, og eventuelle tiltak, bør vurderes av miljømyndighetene.

Gjødselhåndtering må foregå på en hygienisk forsvarlig måte slik at smittespredning kan unngås. Gjødsel og avfall må fjernes fra hegnene så ofte det er nødvendig. Gjødsel bør fortrinnsvis komposteres på et avstengt område innenfor parkens yttergjerde. Ferdig kompostert jord kan så benyttes inne i parken.

3.7 Dyrevernsnemnda ansvar

Dyrevernsnemnda har samme rett og plikt til inspeksjon av dyreparker som av alt annet dyrehold.

4 Drift

4.1 Journalføring

Det skal føres dagjournal, hvor alle hendelser av betydning (fødsler, innførsel, salg, sjukdom, behandling, dødsfall, rømming, adferdsavvik etc.) i parken noteres. Det skal foreligge oversikt over forplaner for de enkelte arter.

Tillatelser, attester, rapporter, svar på prøver m.v. skal arkiveres. Dyreparkens veterinær, offentlige veterinærmyndighet og dyrevernsnemnda skal til enhver tid ha tilgang til disse dokumentene og regnskapet, dersom sistnevnte har betydning for å vurdere helsemessige eller dyrevernmessige forhold.

4.2 Veterinærbehandling/Obduksjon

Det skal foreligge utstyr for innfanging og /eller fengsling av alle dyrearter for undersøkelse og eventuell behandling av veterinær.

4.3 Merking

Dyr i dyreparker skal være individmerket. Distriktsveterinæren kan i særlige tilfeller fravike kravet om merking.

4.4 Avl

Dyreparken bør ha et avlsopplegg for å unngå innavl. Individer som er spesielt sky eller aggressive, bør ikke brukes i avl. Mistilpassede individer bør avlives.

4.5 Flytting av dyr

Hovedprinsippet er at dyreparken anses som et lukket område (permanente karantene). Dyr kan likevel føres ut av parken til slakt. Etter søknad vil det normalt kunne gis tillatelse til å selge/overføre dyr til andre dyreparker som har framvisningstillatelse for arten.

Overføring av dyr fra dyreparker til private eller kontakt mellom dyr i dyreparker og andre dyr, f.eks. til avl, skal ikke forekomme uten særskilt tillatelse fra Landbruksdepartementet. Dersom det dreier sag om vilt, må søknader om overføring forelegges DN på samme måte som ved all annen import og utsetting av vilt.

4.6 Rømming

Ved eventuell rømming skal viltmyndigheter og distriktsveterinær varsles straks. Dersom dyrene betraktes som farlige, må også politiet varsles. Det skal snarest sette i verk tiltak for å fange inn/avlive dyret etter avtale med vilt- og veterinærmyndigheter.

4.7 Årsmelding

Innen 15. februar skal det sendes inn årsmelding for foregående år. Den skal inneholde:

  • bestandsoppgave (art med norske og latinske artsnavn, antall, kjønns‑ og aldersfordeling),
  • oversikt over tilgang og avgang av dyr, med årsak
  • andre hendelser av betydning
  • regnskap og en vurdering av økonomien

Årsmeldingen sendes Fylkesveterinæren som gir sine kommentarer og videresender den til Landbruksdepartementet ved Statens veterinære felttjeneste.

4.8 Utgifter

Dyreparken er selv ansvarlig for alle utgifter som måtte påløpe pga. offentlige bestemmelser.

Noen aktuelle lover og bestemmelser med gyldighet for dyreparker:

  1. Dyrevernloven: Grunnleggende bestemmelser for hvordan dyr skal holdes og stelles.
  2. Husdyrloven: Bestemmelser om forebygging og bekjempelse av sjukdom hos husdyr og vilt.
  3. Fiskesjukdomsloven: Midlertidig lov om tiltak mot sjukdom hos akvatiske organismer.
  4. Viltloven og CITES-bestemmelser: Forvaltes av Miljøverndepartementet ved Direktoratet for naturforvaltning.
  5. Forurensningsloven




Ønsker du å bestille, send oss en mail eller fax.
Du kan også bestille pr. telefon.
E-post: postmottak@ld.dep.no
Telf: 22 24 91 61
Faxnr: 22 24 95 55