1 Lønnsutviklingen i senere år

• Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2008 til 2009 for alle lønnstakere under ett er anslått til 4,1 prosent, mot 6,3 prosent året før.

• Årslønnsveksten fra 2008 til 2009 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,9 prosent for industriarbeidere og 4,5 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,2 prosent. Årslønnsveksten i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 1,8 prosent. Strukturendringer i området og lavere bonusutbetalinger trakk lønnsveksten ned. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten anslått til ½ prosent. Særlig i dette området trakk lavere bonusutbetalinger lønnsveksten ned. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,4 prosent og 4,6 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene var 4,0 prosent og i helseforetakene 5,1 prosent.

• Utvalget anslår overhenget til 2010 til 1,2 prosent for alle grupper under ett. Dette er klart lavere enn det gjennomsnittlige overhenget de tre foregående år som var på 2,1 prosent, og 1,1 prosentpoeng lavere enn overhenget til 2009. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,0 prosent og for industrifunksjonærer til 1,7 prosent. Overhenget for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 0,7 prosent, mens det for ansatte i finanstjenester er anslått til 1 prosent. For ansatte i staten og kommunene er overhenget beregnet til henholdsvis 0,6 prosent og 1,0 prosent. I Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene var overhenget til 2010 0,9 prosent og i helseforetakene 2,0 prosent.

• Fra 2008 til 2009 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert særlig for ansatte i finanssektoren, for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter og for ansatte i Spekterområdet utenom helseforetakene. I de andre områdene er endringene små. I perioden 2004 til 2008 var det reduserte lønnsforskjeller mellom kvinner og menn med unntak av ansatte i finanstjenester, HSH-bedrifter i varehandel og industriarbeidere.

• Veksten i lederlønningene i 2009 var i flere næringer lavere enn for lønnstakere i alt. Nye beregninger basert på Lønns- og trekkoppgaveregisteret indikerer at veksten i topplederlønningene også var lav i 2009.

1.1 Lønnsutviklingen for hoved­grupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger for lønnsutviklingen fra 2008 til 2009 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2010 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2009 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjørene i 2009 gis i vedlegg 1.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Tabell 1.1 viser at årslønnsveksten fra 2008 til 2009 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,9 prosent for industriarbeidere og 4,5 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,2 prosent. Årslønnsveksten i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 1,8 prosent. Strukturendringer i området og lavere bonusutbetalinger trakk lønnsveksten ned. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten anslått til ½ prosent. Særlig i dette området trakk lavere bonusutbetalinger lønnsveksten ned. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,4 prosent og 4,6 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene var 4,0 prosent og i helseforetakene 5,1 prosent.

Det kan se ut til at lønnsutviklingen i 2009 i enkelte områder er sterkt påvirket av andre forhold enn tillegg ved tariffoppgjørene, bl.a. gjelder dette i HSH-bedrifter i varehandel. For alle heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var veksten i månedslønnen 1,5 prosent fra 1. september 2008 til 1. september 2009. For arbeidstakere i HSH-bedrifter som er med i tallmaterialet både i 2008 og 2009 var veksten i avtalt lønn i perioden i overkant av 3 prosent. Utvalget vil framover se nærmere på i hvilken grad arbeidsmarkedsutviklingen har påvirket lønnsutviklingen i forhandlingsområder fra 2008 til 2009.

Statistisk sentralbyrå har tatt i bruk en ny versjon av norsk Standard for næringsgruppering (SN2007) i sine næringsstatistikker, se boks 1.2. Det er nå publisert lønnsstatistikk etter den nye standarden for september/oktober både i 2008 og 2009. Sammenlignet med tidligere publiserte tall for 2008 og årene bakover, vil det for enkelte områder i tabell 1.1 være et brudd i tidsserien.

Tabell 1.1 viser at årslønnsveksten tok seg opp fra 2000 til 2002. Sett bort fra finanstjenester var det jevnt over avtakende lønnsvekst i årene 2003 til 2005. I 2006 tok lønnsveksten seg noe opp igjen og varierte mellom 3½ og 5½ prosent. I 2007 og 2008 tok lønnsveksten seg ytterligere opp. I de store forhandlingsområdene varierte lønnsveksten i disse årene fra om lag 4½ til 6¾ prosent. Unntaket er finanstjenester der høye bonusutbetalinger i 2008 trakk opp lønnsveksten til vel 9 prosent. I 2009 falt samlet lønnsvekst. Lønnsveksten i enkelte år er påvirket av spesielle tillegg, for eksempel skolepakkene for undervisningspersonell fra 2000 til 2002.

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2008 til 2009 for lønnstakere under ett er beregnet til 4,1 prosent, mot 6,3 prosent året før. For ansatte i industrien vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet fra 1999 til 2009 har lønns­veksten vært nær parallell i de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien. Imidlertid har lønnsveksten mellom disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2005-2009 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. For ansatte i staten, i kommunene og i Spekter-bedrifter har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden ÷0,1-1 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den til og med 2008 variert mellom 1 og nær 4 prosentpoeng unntatt for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring i årene 2005 og 2008. I disse to årene var lønnsglidningen særlig høy i forretnings- og sparebanker og forsikring, noe som skyldtes store bonusutbetalinger i disse to årene. I 2009 var det et negativt bidrag fra lønnsglidningen i HSH-bedrifter og i finanstjenester. Dette omtales nærmere i avsnitt 1.2.5. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industri­arbeidere i LO-NHO-området.

For industriarbeidere steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) med 3,9 prosent fra 2008 til 2009, mot 5,7 prosent året før. Mens lønnsoverheng og sentrale bestemte lønnstillegg bidro med til sammen 2,3 prosentpoeng, bidro lønnsglidningen i løpet av 2009 med 1,6 prosentpoeng.

Lønnsveksten har avtatt markert gjennom 2009. Tabell 1.5 viser lønnsveksten fra 1. oktober til 1. oktober og per år fordelt på tarifftillegg og lønnsglidning. Lønnsveksten fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009 var 3,2 prosent for industriarbeidere, 0,7 prosentpoeng lavere enn årslønnsveksten fra 2008 til 2009. Dette gir et lavere lønnsoverheng inn i 2010 (1 prosent) enn inn i 2009 (1,8 prosent).

Lønnsveksten for industriarbeidere i LO-NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffområder. De senere årene har sysselsettingen variert mer mellom bransjer/yrker enn tidligere og dette har påvirket gjennomsnittlig lønnsvekst.

For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn, gjennomsnittlig bonus (over et helt år), gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. Det lønnsstatistikken registrerer som utbetalt bonus for ett år, kan være opptjent året før. I innrapporteringen fra bedriftene kan fordelingen på de enkelte lønnskomponentene variere. Utviklingen i bonus og uregelmessige tillegg påvirket den gjennomsnittlige lønnsveksten i svært liten grad fra 2008 til 2009.

2009 har vært et turbulent år med store endringer i sysselsetting mellom bransjer eller avtaleområder. Foreløpige tall viser store forskjeller i lønnsvekst mellom bransjer. Endring i bransjestrukturen har bidratt til veksten i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn med 0,2 prosentpoeng.

For industriarbeidere er lønnsoverhenget inn i 2010 beregnet til 1 prosent.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området.

For arbeidere i byggevirksomhet totalt sett var det en årslønnsvekst på 3,9 prosent fra 2008 til 2009, mot 5,5 prosent året før.

Bak gjennomsnittstallene skjuler det seg betydelige strukturelle lønnseffekter og ulikheter mellom grupper. Arbeidere innenfor byggvirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, heisfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc.

De to gruppene har både i 2008 og 2009 hatt svært ulik lønnsutvikling. En egen reguleringsbestemmelse i elektrobransjen, som annet hvert år sikrer økning i satser i takt med utviklingen året før for arbeidere i LO-NHO-området, bidro for 2009 til en lønnsvekst for denne delen av byggvirksomheten på 5,1 prosent fra 2008 til 2009, mens resten av byggfagene hadde en vekst på 3,3 prosent. Året før hadde elektrobransjen en betydelig lavere lønnsvekst enn resten av byggevirksomhet.

For arbeidere i byggfag utenfor elektrofagene var det en lønnsøkning fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009 på 1,8 prosent mot 5,7 prosent tilsvarende periode året før. Et høyt lønnsoverheng inn i 2009 bidrar til at årslønnsveksten fra 2008 til 2009 er beregnet til 3,3 prosent.

Arbeidstakere som er med på de to sammenlignbare tidspunktene, kan ha en annen lønnsvekst enn gjennomsnittlig lønnsvekst for arbeiderne i bransjen. Grunnen til at ikke alle er med i begge årene, kan være at noen er nytilsatt eller har sluttet i perioden, men det vil også være utskifting av bedrifter (særlig småbedrifter) i statistikkutvalget. Det er sannsynlig at disse forhold i særlig grad har påvirket lønnsutviklingen for byggfag (eksklusive elektrofagene) de siste årene. Detaljert lønnsinformasjon viser at en sterk netto sysselsettingsendring trakk lønnsveksten ned både i 2007 og 2008 og i mindre grad i 2009.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper m.v. For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet, var det en årslønnsvekst fra 2008 til 2009 på 4,5 prosent, mot 6,6 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009 var 2,8 prosent, mot 7,2 prosent i samme periode året før.

Vel 40 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. I tillegg ble det i 2006 i rutebilsektoren, som utgjør om lag 50 prosent av arbeidere i transportsektoren i LO-NHO-området, inngått bransjeavtaler knyttet til nye eller reforhandlede kontrakter, som slår ut i lønnsvekst etter hvert som slike avtaler reforhandles fram til 2012. En god del bedrifter har allerede reforhandlet nye avtaler. Dette førte til en betydelig lønnsvekst for landtransport alene på 7,8 prosent fra 2007 til 2008. Fra 2008 til 2009 er årslønnsveksten beregnet til 4,7 prosent. På grunn av mangelfulle opplysninger omkring nye kontrakter og ikrafttredelsestidspunkt for lønnsvekst utover tarifftillegg knyttet til bussbransjen, er denne lønnsveksten forutsatt å ha kommet jevnt gjennom året eller i gjennomsnitt 1. juli både i 2008 og 2009.

Arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore består av operatørarbeidere (om lag halvparten), oljeboring - og oljeservicearbeidere. Den siste gruppen utgjør en stadig større andel av totalgruppen for arbeidere. Ingeniører og sivilingeniører klassifiseres som funksjonærer og er ikke med i gruppen overfor. Samlet sett økte gjennomsnittlig registrert utbetalt lønn fra 2008 til 2009 med 7,0 prosent, inklusive avtalt lønn, bonusutbetalinger samt uregelmessige tillegg. Økningen i utbetalt lønn fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009 var 4,9 prosent.

Gjennomsnittlig lønnsutvikling for arbeidere i oljesektoren, offshore fra 2008 til 2009, er sterkt påvirket av sammenslåingen av Statoil/Hydro og påfølgende periodisering av lønnsutbetalinger og harmonisering av lønn i det nye selskapet, fordi det sammenslåtte selskapet omfatter en såpass stor andel av gruppen. I 2009 er det registrert utbetalte bonuser som knytter seg til opptjening i perioden fra sammenslåingen av Statoil/Hydro i 4. kvartal 2007 frem til årsskiftet 2008/2009, mens det ikke ble utbetalt særlige bonuser i 2008. Dette forhold drar isolert årslønnsveksten fra 2008 til 2009 opp med om lag 3½ prosentpoeng for arbeidere innenfor oljebransjen totalt sett. Utbetalinger av bonuser før sammenslåingen i 2007 og lave bonuser i 2008 dro likeledes lønnsveksten fra 2007 til 2008 kraftig ned.

I siste halvdel av 2008 ble det gjennomført en harmonisering av lønnsnivå for like stillinger i det sammenslåtte selskapet (Statoil/Hydro). Dette forhold var ikke kommet med i datamaterialet per 1. oktober 2008, som ble lagt til grunn ved beregning av årslønnsveksten for arbeidere i oljesektoren i fjor. Dette bidro også til et vesentlig lønnsoverheng inn i 2009. Som følge av dette er lønnsveksten for arbeidere, offshore fra 2007 til 2008 revidert til om lag 7 prosent fra 5,5 prosent omtalt i TBU- rapport NOU 2009:7. Over 3-årsperioden 2007 til 2009 har lønnsveksten for arbeidere, offshore vært i gjennomsnitt 6,9 prosent per år.

En automatisk virkning av ansiennitetstillegg per 1. januar hvert år bidrar med minst ½ prosentpoeng til årslønnsveksten.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en økning i årslønn fra 2008 til 2009 på 3,1 prosent, mot 4,6 prosent året før.

Avtalene for hotell og restaurant ble endret i 2006 ved at funksjonærgrupper som før hadde egen avtale, ble tatt inn i felles avtale med arbeidergruppene.

Gjennomsnittlig alder i bransjen var i 2008 om lag 10 år lavere enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. Bransjen er preget av høy turnover. Man finner et år vanligvis bare igjen om lag 50 prosent av de samme arbeidstakerne som året før. Nytilsetninger trakk lønnsveksten ned særlig i 2008, men også i 2009. Samlet er lønnsglidningen fra 2008 til 2009 beregnet til 0,5 prosent, mot null året før.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 1/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Fra 2008 til 2009 var det en årslønnsvekst på 4,5 prosent, mot 6,3 prosent året før. Fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009 var lønnsveksten samlet for industrifunksjonærer 4 prosent, mot 6,2 prosent året før.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet for de ulike bransjene og vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Det er for de enkelte næringsgruppene samlet inn supplerende opplysninger om gjennomsnittlige lokale reguleringstidspunkter for utvalg av bedrifter innenfor næringsområder. Dette danner grunnlag for beregninger av årslønnsvekst. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Ny standard for næringsgruppering (internasjonalt) er innført for alle sektorer fra 2009. Den største endringen for funksjonærer innenfor NHO-bedriftene består i at forlagsvirksomhet, som tidligere var klassifisert innenfor industri, nå klassifiseres innenfor informasjon og kommunikasjon. For funksjonærer fører det til at over 10 prosent av de tidligere årsverkene for industrifunksjonærer fra 2009 i NHO-bedrifter blir klassifisert utenfor industri. Dette gir en viss økning i lønnsnivået for industrifunksjonærer, samtidig som andelen industrifunksjonærer av alle funksjonærer i NHO-området og i forhold til industriarbeidere blir mindre. For at tallmaterialet for lønnsveksten fra 2008 til 2009 skal være sammenlignbart, har man tilbakeregnet 2008-tallmaterialet for industrifunksjonærer, slik at beregningene er basert på samme næringsgrupper både i 2008 og 2009. Dette fører til at lønnsoverhenget for industrifunksjonærer inn i 2009 er revidert i forhold til TBUs rapporter i 2009, fra 2,5 til 2,0 prosent. Med 4,5 prosent lønnsvekst fra 2008 til 2009, er bidraget fra lønnsglidningen i 2009 beregnet til 2,5 prosent, mot 3,8 prosent året før.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter inn i 2010 er beregnet til 1,7 prosent, mot 2,0 prosent inn i 2009.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatte innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant og IKT – bedrifter. Disse utgjør til sammen om lag 2/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer i NHO-området, eksklusive oljesektoren var 4,0 prosent fra 2008 til 2009, mot 6,4 prosent året før.

Lønnsveksten avtok gjennom 2009. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009 var 3,3 prosent, mot 6,4 prosent i samme periode fra 2007 til 2008.

Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer.

Lønnsveksten for alle funksjonærer er svært forskjellig med eller uten oljesektoren, på grunn av svært spesielle forhold i avlønningen innenfor olje. Funksjonærene i oljesektoren omfatter mange sivilingeniører og andre spesialgrupper med høyt lønnsnivå. Som beskrevet for oljearbeidere er også lønnsveksten for oljefunksjonærer sterkt påvirket av sammenslåingen av Statoil/Hydro og påfølgende periodisering av lønnsutbetalinger og harmonisering av lønn i det nye selskapet.

Grunnlønnen for funksjonærer i oljevirksomhet økte med 2,8 prosent fra 1. oktober 2008 til 1. oktober 2009. Utbetalte bonuser i 2009, som knytter seg til opptjening i 2008 og noe av 2007, drar isolert veksten for funksjonærer i oljevirksomhet opp med 3,2 prosentpoeng. Sammen med en harmonisering av lønnsveksten i siste del av 2008, som bidrar til stort lønnsoverheng fra 2008, gir dette en beregnet «utbetalt» årslønnsvekst på 9,5 prosent fra 2008 til 2009 for funksjonærer i oljevirksomhet. Veksten for samme gruppe fra 2007 til 2008 ble registrert til 3,3 prosent i fjorårets rapport fra TBU. Ny informasjon om lønnsvekst etter registreringstidspunktet 1. oktober 2008, kan ha bidratt til en viss undervurdering av lønnsveksten fra 2007 til 2008.

Når vi inkluderer oljesektoren, drar det opp gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer i NHO-området fra 2008 til 2009 med 0,7 prosentpoeng, mens den dro om lag tilsvarende ned fra 2007 til 2008.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en betydelig gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 11 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industri­arbeidere og industrifunksjonærer under ett i NHO-bedrifter (både heltid og deltid)

Ny internasjonal næringsklassifisering fra 2009 (jf. boks 1.2), hvor industrien er noe annerledes definert enn tidligere, påvirker fordelingen av årsverk mellom arbeidere og funksjonærer i NHOs industribedrifter. At forlagsvirksomhet gikk ut av industrien og over til næringsgruppen informasjon og kommunikasjon bidro til færre funksjonærårsverk i forhold til arbeiderårsverk. Andelen årsverk knyttet til funksjonærer i 2009, basert på opptalte årsverk i NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) etter ny næringsstandard (registerdata, årsverk 2008), er beregnet til 40,4 prosent, mot 42 prosent i den gamle næringsklassifiseringen.

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst for industriarbeidere og industrifunksjonærer. Tallene for industrifunksjonærer omfatter også ledere, både toppledere og mellomledere. Funksjonærene har utgjort en økende del (med unntak fra 2006 til 2007), noe som isolert har bidratt til en økning i gjennomsnittslønn for funksjonærer og arbeidere i industrien totalt sett.

Basert på foreløpige lønnsvekst for henholdsvis arbeidere og funksjonærer i industrien og tatt hensyn til ulike lønnsnivå i de to grupper, ny næringsklassifisering med en relativ fordeling av årsverk innenfor industrien med 40,4 prosent funksjonærer og 59,6 prosent arbeiderårsverk både i 2009 og 2008, er det beregnet en årslønnsvekst på 4,2 prosent for alle ansatte i NHOs industribedrifter, mot 6,1 prosent fra 2007 til 2008.

Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter, på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. I tabell 1.6 vises fordelingen av industrisysselsettingen mellom arbeidere og funksjonærer basert på henholdsvis årsverk og lønnssum, ifølge lønnsopplysninger fra SSB og opplysninger fra NHOs statistikkregister.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I mellomoppgjøret i 2009 i finansnæringen ble det enighet mellom Finansforbundet og Finansnæringen Arbeidsgiverforening og mellom LO/ HK, og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finansnæringen Arbeidsgiverforening om at det fra 1. mai 2009 gis et generelt tillegg på kr 1 950 per år på lønnsregulativet. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 1 950 per år til arbeidstakere med lavere lønnsnivå enn kr 373 567. Tilleggene ble av partene anslått til å bidra med 0,5 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2008 til 2009.

Ifølge lønnsstatistikken for 2009 falt den gjennomsnittlige månedslønnen for finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet 2 bank og forsikring, med 0,5 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2008 til 1. september 2009. Avtalt lønn steg med 3,6 prosent i det samme tidsrommet. Bonusutbetalingene bidro til å trekke ned lønnsveksten.

Bonus har de siste årene fram til 2009 utgjort en økende andel av månedslønnen. I 2003 og 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedslønnen i alt. Denne andelen vokste til 6,5 prosent i 2005, videre til 8,5 prosent i 2007 og til 11,9 prosent i 2008. I 2009 falt andelen til 7,8 prosent.

For finanstjenester har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2009 og lønnstilleggene i 2009, beregnet årslønnsveksten fra 2008 til 2009 til ½ prosent.

I varehandel ble det i mellomoppgjøret i 2009 på Landsoverenskomsten mellom LO/Handel og Kontor og HSH gitt et generelt tillegg fra 1. april på kr 1,- per time og et ytterligere tillegg fra samme dato på kr 1,- per time på minstelønnssatsene i trinn 1-6.

For tillegg på andre overenskomster mellom LO og HSH og mellom YS og HSH samt overenskomster innen HUK-området vises det til vedlegg 1.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom LO/Handel og Kontor og HSH som vanligvis gir et tillegg per 1. februar, ble også i 2009 omregnet og flyttet til 1. april. Dette ga et tillegg på kr 3,- på minstelønnssatsene.

Både 2008 og 2009 har vært år med uvanlig store variasjoner både i og mellom bransjer i varehandelen mht omsetning, lønnsomhet og sysselsetting. Flere faghandelsbransjer med relativt høyt lønnsnivå ble hardt rammet av finanskrisen fra vår/sommer 2008, mens dagligvarehandel m.fl. som har et lavere lønnsnivå viste god vekst. Dette har etter alt å dømme bidratt til å trekke registrert lønnsvekst ned.

Ifølge lønnsstatistikken for 2009 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i varehandelen under ett med 2,1 prosent fra 1. september 2008 til 1. september 2009. For alle heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var veksten i månedslønnen 1,5 prosent i det samme tidsrommet. For arbeidstakere som er med i tallmaterialet både i 2008 og 2009 var veksten i avtalt lønn i perioden i overkant av 3 prosent.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2009 og lønnstilleggene i 2009, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2008 til 2009 for alle heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 1,8 prosent. Reduserte bonusutbetalinger fra 2008 til 2009 trakk årslønnsveksten ned med om lag ¾ prosentpoeng.

For varehandelen totalt har SSB på grunnlag av strukturstatistikken per 1. september 2009 og den kvartalsvise lønnsindeksen, beregnet årslønnsveksten fra 2008 til 2009 til 3,0 prosent. I detaljhandel er lønnsveksten beregnet til 2,1 prosent og i engroshandel til 3,7 prosent.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret i 2009 ble staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet og LO Stat, YS Stat, Unio Stat og Akademikerne og Norges Farmaceutiske Forenig enige om et meklingsforslag 4. juni. Det ble gitt et kombinert krone- og prosenttillegg på hovedlønnstabellen med virkning fra 1. mai 2009. Tillegget var på kr 2 400 opp til og med lønnstrinn (ltr.) 45, og et prosentvis tillegg på 0,68 prosent fra og med ltr. 46 til og med ltr. 80, og et kronetillegg fra ltr. 81 og oppover på kr 4 800.

Tilleggene bidro til årslønnsveksten fra 2008 til 2009 med om lag 0,4 prosentpoeng.

Det ble ikke avsatt midler sentralt til lokale forhandlinger. Det ble imidlertid åpnet opp for slike forhandlinger dersom virksomhetene skjøt inn egne midler.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2009 og tarifftilleggene i 2009, kan årslønnsveksten fra 2008 til 2009 i det statlige tariffområdet beregnes til 4,4 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I hovedoppgjøret i 2008 ble det mellom KS og LO Kommune, Unio Kommune, YS Kommune og Akademikerne Kommune også enighet om tillegg i 2009. Fra 1. mai 2009 ble det gitt et generelt tillegg på 3,1 prosent eller minimum kr 9 000 på den enkeltes grunnlønn. I tillegg ble også minstelønnssatser økt fra samme dato. Minstelønnsnivået ved 20 års ansiennitet på kr 300 000 fra 1. mai 2009 for stillinger uten særskilt krav om utdanning, skal i framtiden reguleres med den prosentvise endringen per 1. mai i folketrygdens grunnbeløp.

For en del grupper i KS-området (kapittel 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato avtales lokalt.

Det ble ikke avtalt nye tillegg i KS-området i 2009 utover de som ble avtalt i 2008-oppgjøret. I hele kommunesektoren bidro tilleggene som ble avtalt i KS-området for 2009 med 1,8 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2008 til 2009 og med 2,2 prosentpoeng i KS-området for ansatte med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4).

I Oslo kommune ble partene enige om et meklingsforslag som ga et tillegg fra 1. mai 2009 på 1,95 prosent eller minimum kr 6 000 per år.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2009 og tarifftilleggene i 2009, er årslønnsveksten fra 2008 til 2009 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer, beregnet til 4,6 prosent.

Undervisningspersonell

Tilleggene ved lønnsoppgjøret i KS-området i 2009 er også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4).

For undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2009 til lønnsveksten fra 2008 til 2009 med 2,5 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2009 og tarifftilleggene i 2009, er årslønnsveksten fra 2008 til 2009 for undervisningspersonell beregnet til 4,4 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret i 2009 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2009 på kr 1 950 per år. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 1 950 per år til arbeidstakere med en årslønn lavere enn ca. kr 319 000 i 2008. For LO Stat og YS Spekter bidro de avtalte tilleggene på A-nivå til en lønnsvekst på om lag 0,4 prosentpoeng fra 2008 til 2009.

Det ble videre ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. I gjennomsnitt bidro lokale tillegg avtalt på den enkelte virksomhet med om lag 2 prosentpoeng til lønnsveksten fra 2008 til 2009.

For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2009 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2008 til 2009 i Spekter-området ekskl. helseforetakene beregnet til 4,0 prosent.

I mellomoppgjøret i 2009 for helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) for helseforetakene samt Lovisenberg Diakonale sykehus. Forhandlingsløsningen innebar at det ble gitt et generelt tillegg på kr 9 000, og at minstelønnssatsene ble hevet fra 1. september 2009. Tilleggene inkluderer tillegg gitt i de innledende sentrale forhandlingene.

I de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) i 2009 ble det for medlemmer av Norsk Sykepleierforbund gitt et generelt tillegg på 2 prosent til spesialsykepleiere/jordmødre og på 1,5 prosent til øvrige medlemmer fra 1. november 2009. Dessuten ble minstelønnssatser hevet fra 1. november. For de øvrige forbundene 3 ble det inngått avtaler med tilsvarende økonomiske tillegg.

I de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) mellom Den norske legeforening og Spekter ble det fra 1. januar 2009 gitt tillegg til turnusleger og leger i spesialisering som varierte fra kr 14 000 til kr 23 000. For øvrige leger ble det gjennomført lokale forhandlinger.

For helseforetakene presenterer utvalget beregninger av årslønnsveksten fra 2008 til 2009 både etter SSBs lønnsstatistikk og Spekters lønnsmateriale for helseforetakene. Lønnsveksten i SSBs lønnsstatistikk per 1. oktober 2009 må ses på bakgrunn av at en del av de lokale tilleggene i 2009 ikke er kommet med, mens derimot lønnstillegg høsten 2008 først kom med per 1. oktober 2009. Spekter har innhentet lønnsstatistikk for helseforetakene etter tellingstidspunktet 1. oktober både i 2008 og 2009 slik at de nevnte lønnstilleggene er blitt registrert. På grunnlaget av Spekters lønnsstatistikk er årslønnsveksten per årsverk i helseforetakene beregnet til 3,7 prosent fra 2005 til 2006, til 4,9 prosent fra 2006 til 2007, til 6,5 prosent fra 2007 til 2008 og til 5,1 prosent fra 2008 til 2009. SSB har beregnet årslønnsveksten til henholdsvis 3,0 prosent, 6,8 prosent, 5,1 prosent og 4,9 prosent for heltidsansatte i de fire årene. Sett over disse fire årene er samlet lønnsvekst om lag den samme i Spekters og i SSBs beregning.

I Spekters datamateriale var det en stor vekst i antall lege- og psykologårsverk fra 2008 til 2009, som bidrar med om lag ½ prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2008 til 2009. Lønnsstatistikken til SSB for helseforetakene viser en relativ sterk vekst fra 2008 til 2009 i antall ansatte med lederyrker, som trolig inkluderer en del leger og psykologer. Isolert sett drar dette opp lønnsveksten i SSBs beregning.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget anslår overhenget til 2010 til 1,2 prosent for alle grupper under ett. Dette er klart lavere enn det gjennomsnittlige overhenget de tre foregående år som var på 2,1 prosent, og 1,1 prosentpoeng lavere enn overhenget til 2009. For områdene i tabell 1.7 varierer overhenget til 2010 fra 0,6 prosent for ansatte i staten til 2,0 prosent for ansatte i helseforetakene.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

I dette avsnittet presenteres først (avsnitt 1.4.1) lønnsveksten fra 2008 til 2009 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn inkl. faste tillegg, uregelmessige tillegg og bonuser. Dernest (avsnitt 1.4.2) vises lønnsveksten for ledere de siste årene fram til 2008 når en også inkluderer opsjons- og naturalytelser og overtid i lønnsbegrepet. Dette er en ny heldekkende lønnstatistikk for ledere basert på SSBs ordinære lønnsstatistikk med tilleggsinformasjon fra Lønns- og trekkoppgaveregisteret (LTO-registeret), bl.a. om naturalytelser og fordel ved opsjoner. I avsnitt 1.4.3 vises lønnsutviklingen for toppledere i aksjeselskaper og allmenne børsnoterte selskaper fra 2008 til 2009 basert på opplysninger fra LTO-registeret alene. Utviklingen i lønningene for ledere i offentlig forvaltning fram til 2008 vises i avsnitt 1.4.4.

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for ledere i enkelte næringer

I dette avsnittet presenteres lønnsveksten fra 2008 til 2009 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn inkl. faste tillegg, uregelmessige tillegg og bonus. Tallene er basert på SSBs ordinære lønnsstatistikk. Lønnsveksten er regnet som endring i månedslønn fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter.

Det presenteres tall for to grupper av ledere i næringsvirksomhet (se boks 1.4):

• Gruppen med yrkeskode 1210, «administrerende direktører» i store og mellomstore foretak, dvs. foretak med 10 eller flere ansatte. Gruppen kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

• Gruppen med yrkeskode 1300, «ledere av små foretak», dvs. foretak med færre enn 10 ansatte.

Totalt omfatter utvalget til lønnsstatistikken i 2008 vel 21 000 heltidsansatte personer innen disse to ledergruppene.

Tabell 1.8 viser at lønnsveksten fra september/oktober 2008 til september/oktober 2009 for administrerende direktører varierte ganske mye mellom næringene som er med i tabellen, fra minus 17,6 prosent i finanstjenester til 12 prosent i forretningsmessig tjenesyting. For administrerende direktører i samferdsel var lønnsveksten 6,3 prosent, mens lønnsveksten i industrien og i olje- og gassutvinning var om lag 5 prosent. I varehandel var det en nedgang i gjennomsnittslønnen for administrerende direktører. Reduserte bonusutbetalinger fra 2008 til 2009 i finanstjenester og til dels også i varehandel trakk gjennomsnittslønnen betydelig ned. Utenom bonus var gjennomsnittslønnen om lag uendret i finanstjenester. For ledere av små foretak var det nedgang i gjennomsnittslønnen fra september/oktober 2008 til september/oktober 2009 i industrien, finanstjenester og i bygg- og anleggsvirksomhet. I de andre næringene i tabell 1.8 varierte lønnsveksten for ledere i små foretak mellom 0,9 og 5,5 prosent.

Med unntak for foretningsmessig tjenesteyting, samferdsel og industrien var lønnsveksten for administrerende direktører fra september/oktober 2008 til samme tidspunkt i 2009 lavere enn for lønnstakerne ellers i næringene som er med i tabell 1.8.

1.4.2 Lønnsutviklingen for ledere inklusive opsjons- og naturalytelser

Beregningsutvalget presenterer i dette avsnittet en lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for ledere i foretak utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Statistikken bygger på datamaterialet Statistisk sentralbyrå innhenter til den ordinære lønnsstatistikken. Videre er det hentet tillegginformasjon fra LTO-registeret om opsjons- og natural­ytelser. Statistikken dekker perioden 2004 til 2008. Utvalget kommer tilbake til 2009-tall i junirapporten.

I denne lederlønnsstatistikken kan en via yrkesklassifiseringen i større grad enn i statistikken basert på LTO-registeret alene (jf. avsnitt 1.4.3), være sikker på at de som inngår er ledere (jf. boks 1.4).

Tabell 1.9 viser at gjennomsnittlig lønnsvekst for administrerende direktører var 10,3 prosent fra september/oktober 2007 til samme tidspunkt i 2008, mot 2,6 prosent året før. Opsjons- og naturalytelser trakk ned lønnsveksten fra 2006 til 2007, men påvirket i liten grad lønnsveksten fra 2007 til 2008. For ledere i småbedrifter var lønnsveksten 5,1 prosent fra september/oktober 2007 til september/oktober 2008, mot 7,8 prosent i året før. For alle ledere var veksten 6,2 prosent fra september/oktober 2007 til september/oktober 2008, om lag den samme som året før.

I tabell 1.10 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå. Det er om lag 2 300 direktører i hvert kvartil. Lønnsveksten varierte lite mellom kvartilene. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på 1,5 mill. kroner per september/oktober 2008 og at veksten var 10,1 prosent fra samme tidspunkt i 2007. Opsjons- og naturalytelser påvirket ikke lønnsveksten for denne gruppen fra 2007 til 2008. I de tre andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 9,2 prosent i 3. kvartil til 12,4 prosent i 2. kvartil.

Tabell 1.11 viser lønnsutviklingen og lønnsnivå for kvinnelige og mannlige ledere. Lønnsutviklingen for kvinnelige administrerende direktører var litt lavere enn for mannlige fra september/oktober 2007 til samme tidspunkt i 2008. På den annen side var lønnsveksten for kvinnelige ledere høyere i små foretak. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige ledere var per september/oktober 2008 om lag 70 prosent av lønnsnivået for mannlige ledere, mot om lag 72 prosent året før.

1.4.3 Lønnsutviklingen for toppledere i næringsvirksomhet basert på LTO-registeret

I dette avsnittet vises lønnsutviklingen for topp­ledere i aksjeselskaper og allmenne børsnoterte selskaper basert på opplysninger fra LTO-registeret alene. Dette er opplysninger som Beregningsutvalget har presentert siden 1996

Lønnsbegrepet som legges til grunn, omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse, dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I tillegg inkluderes også fordel ved kjøp av aksjer til underpris i lønnsbegrepet. Det vises til boks 1.4 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i lønnsbegrepet etter de verdiansettelser skattereglene fastlegger, jf. boks 1.5. Lønnsbegrepet avviker dermed på dette punktet fra det som brukes ellers i kapittel 1. I tillegg inneholder det en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det ellers anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabell 1.1. Naturalytelsene utgjør en liten andel, om lag 1,9 prosent av lønn og honorarer i alt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling for lønnstakere under ett.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. «Leder» er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn to år etter hverandre. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. spesialkompetanse, men ikke er topp­leder.

Tabell 1.12 viser at fra 2008 til 2009 var lønnsveksten 2,2 prosent i gjennomsnitt for alle toppledere mot 2,7 prosent året før. Lønnsveksten for toppledere i 2009 varierte mellom 1,5 prosent og 4,5 prosent i små- og mellomstore foretak. I de største foretakene med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten i 2009 ÷1,0 prosent mot ÷5,1 prosent i 2008. Toppledere i de minste foretakene (25-49 lønnsforhold) utgjorde i 2009 om lag 57 prosent av alle toppledere i materialet, mens lederne i de største foretakene (over 250 lønnsforhold) utgjorde om lag 6 prosent.

I offentlig eide foretak var lønnsveksten fra 2008 til 2009 8,9 prosent mot 7,9 prosent året før. Dette omfatter foretak hvor stat, kommune og fylkeskommune direkte eller indirekte eier mer enn 50 prosent av aksjekapitalen.

I boks 1.5 omtales opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skatte­messige behandlingen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 1.1 viser at for alle toppledere i foretak med over 25 lønnsforhold var samlet lønnsvekst tilnærmet den samme som for lønnstakere i alt fra 1997 til 2003. Etter 2003 har veksten vært høyere, og lønnsveksten for toppledere i alt for hele perioden 1997 til 2009 ble 87 prosent mot 75 prosent for lønnstakere i alt. For toppledere i små foretak med 25-49 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fram til 2005, men høy lønnsvekst i 2006 medførte at lønnsveksten for hele perioden 1997-2009 ble om lag 79 prosent. For toppledere i store foretak med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten høy fra 1997 til og med 2000. Deretter var lønnsveksten forholdsvis moderat i 2001 og 2002. Etter 2002 økte lønnsveksten igjen og var høy i årene 2004 til 2007, særlig i 2007. Både i 2008 og 2009 var det imidlertid negativ lønnsvekst i gjennomsnitt for toppledere i de store foretakene. Samlet for perioden fra 1997 til 2009 var lønnsveksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold om lag 121 prosent, dvs. om lag 60 prosent høyere lønnsvekst enn for lønnstakere i alt.

Den negative lønnsveksten i gjennomsnitt i de to siste årene for toppledere i de store foretakene kan skyldes flere forhold, bl.a. lavere opsjonsytelser og/eller lavere bonuser. I tillegg kan tilgang og avgang av ledere i en forholdsvis liten gruppe av ledere påvirke lønnsutviklingen. Tallene indikerer at lederlønningene i store foretak er mer konjunkturfølsomme enn lønningene ellers. Svak lønnsvekst i 2001/2002, særlig sterk vekst under oppgangen i 2006/2007 og nedgang i 2008 og 2009 kan underbygge det.

I tabell 1.13 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 158 ledere i hvert kvartil. Tabellen viser at det særlig var lønnsutviklingen til topplederne i 1. og 2. kvartil som i hovedsak bidro til at lønnsveksten for hele gruppen ble negativ fra 2008 til 2009. I de to andre kvartilene varierte lønnsveksten fra ÷0,7 prosent i 3. kvartil til 0,7 prosent i 4. kvartil.

Tabell 1.14 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2009 fra 18 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til 11 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige toppledere var i 2009 om lag 63 prosent av lønnsnivået for mannlige toppledere i alle foretak med over 25 lønnsforhold eller om lag det samme som i 2008. I foretak med over 250 lønnsforhold var det relative lønnsnivået om lag 62 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2008 til 2009 var høyere for kvinner enn for menn i alle foretaksstørrelser, bortsett fra i foretak med 100-249 lønnsforhold. Kvinnelige toppledere utgjør en forholdsvis liten andel av topplederne i de store foretakene. Nyansettelse og avgang av ledere i en forholdsvis liten gruppe kan påvirke lønnsutviklingen betydelig.

1.4.4 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor fra 1. oktober/1. desember 2006 til samme tidspunkt i 2008. Lønnsutviklingen i 2009 for toppledere i offentlig sektor kommer utvalget tilbake til i junirapporten. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktør i de regionale helseforetakene herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på SSBs ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapittel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet 5 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig sektor var i gjennomsnitt 6,8 prosent fra oktober/desember 2007 til oktober/desember 2008, mot 7,1 prosent året før. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten fra desember 2007 til desember 2008 7,7 prosent, mot 6,6 prosent året før. I staten var veksten fra oktober 2007 til oktober 2008 6,7 prosent, mot 6,2 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig sektor omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen i helseforetakene var per oktober 2008 1 250 000 kroner, og lønnsveksten for alle var i gjennomsnitt ÷0,3 prosent fra oktober 2007 til oktober 2008, mot 16,7 prosent året før. Den store variasjonen i lønnsveksten må ses i sammenheng med avgangs- og sammensetningseffekter i en liten gruppe ledere i helseforetakene.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere fra oktober/desember 2007 til samme tidspunkt i 2008 var lavere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor med unntak for toppledere i staten lønnet etter lederlønnsregulativet og for øverste administrative ledere i kommuner og fylkeskommuner. Fra oktober/desember 2006 til samme tidspunkt i 2007 var lønnsveksten høyere for lederne i alle deler av offentlig sektor.

Per desember 2008 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 666 000 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 866 000 kroner per oktober 2008. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn avspeiler bl.a. forskjeller i utdanning, stillingsplassering og sektor/bransjetilknytning. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom kan også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.16 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 6 kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 1.1. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2000-2009. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2009.

I 2009 ble det tatt i bruk ny næringsklassifisering av Statistisk sentralbyrå jf. boks 1.2. På bakgrunn av dette er også statistikkgrunnlaget for en del av forhandlingsområdene endret. I tabell 1.16 vil dette gjelde spesielt for industri, varehandel, hotell og restaurantvirksomhet og finanstjenester.

Fra 2008 til 2009 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert særlig for ansatte i finanssektoren, for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter og for ansatte i Spekterområdet utenom helseforetakene. I de andre områdene er endringene små. I perioden 2004 til 2008 var det reduserte lønnsforskjeller mellom kvinner og menn med unntak av ansatte i finanstjenester, HSH-bedrifter i varehandel og industriarbeidere.

I hovedgruppene i tabell 1.16 er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene der en også finner de største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.17 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i SSBs næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). I boks 1.6 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.16 og 1.17. Også her er tallene berørt av innføring av ny næringsklassifisering. Tall for 2008 etter ny og gammel næringsklassifisering presenteres derfor. En sammenligning viser at den nye næringsklassifiseringen har gitt større tallmessig lønnsforskjell mellom kvinner og menn innenfor næringene industri, private helse- og sosialtjenester, varehandel, finans­tjenester og bygg- og anlegg, og mindre for kraftforsyning, hotell- og restaurant og privat undervisning.

Fra 2008 til 2009 (etter ny næringsstandard) viser tabell 1.17 at det har vært en reduksjon i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i de fleste næringer med unntak av kraftforsyning, foretningsmessig tjenesteyting og bygge- og anleggsvirksomhet hvor lønnsforskjellene har økt. Spesielt for finansnæringen har det vært en tilnærming mellom kvinne- og mannslønningene. Dette skyldes i stor grad reduserte bonusutbetalinger i 2009 som menn tradisjonelt sett mottar mer av enn kvinner.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2004-2008) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.10 i vedlegg 4.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom heltidsansatte kvinner og menn i Norge (se tabell 1.17).

Fra 2007 til 2008 har lønnsforskjellene mellom heltidsansatte kvinner og menn blitt redusert med 0,6 prosentpoeng. De heltidsansatte kvinnene tjente i gjennomsnitt 87,1 prosent av menns lønn i 2008 mot 86,5 i 2007. Også når deltid inkluderes har lønnsforskjellene blitt redusert fra 2007 til 2008 (se tabell 4.10 i vedlegg 4). Lønnsnivået for kvinner beregnet i heltidsekvivalenter utgjorde i gjennomsnitt 85,0 prosent av nivået for menn i 2008 mot 84,3 prosent i 2007. I perioden 2004-2008 økte det relative lønnsnivået for heltidsansatte kvinner med 0,5 prosentpoeng. Tall for 2009 presenteres i junirapporten.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.18 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde. Tall for 2009 presenteres i junirapporten. Fra 2007 til 2008 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert for ansatte med grunnskole- og videregående skoleutdanning, mens de har økt for ansatte med høyskole og universitetsutdanning.

Det er minst lønnsforskjeller for de som har kortest utdanning, dvs. de som har grunnskoleutdanning eller videregående skoleutdanning. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (1998-2009) vises det til tabell 4.9 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.19 viser heltidsansattes kvinners lønn som andel av menns etter alder. Fra 2007 til 2008 har lønnsforskjellene blitt redusert i alle aldersgrupper. Tabell 1.19 viser at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder. Tall for 2009 presenteres i junirapporten.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2009

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betyd­ning for hvordan de relative lønns­­forskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosent­tillegg og/eller krone­tillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennom­snittlig lønns­vekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvin­ner enn menn i lavlønnsgruppene 7

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Ved mellomoppgjøret 2009 ble det mellom LO og NHO enighet om et generelt tillegg på kr 1,- per time og et ytterligere tillegg på kr 1,- til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittlig lønnsnivå lavere enn 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (ca. kr 319 000). Nær halvparten av kvinnene i området får lavtlønnstillegget, mot under hver fjerde i alt.

I oppgjøret mellom YS og NHO ble det gitt de samme lønnstilleggene som i oppgjøret mellom LO og NHO.

Mellom LO og HSH og LO/HK og Samfo (samvirkeforetakene), ble det på Landsoverenskomsten gitt et generelt tillegg på kr 1,00 per time og ytterligere kr 1,00 på minstelønnssatsene. Kvinner er i større grad enn menn på minstelønnssatsene.

Mellom YS og HSH ble det gitt tilsvarende tillegg på Kontoroverenskomsten og på Funksjonæravtalene.

I det statlige tariffområdet ble det gitt et tillegg på kr 2 400 opp til og med lønnstrinn (ltr) 45, og et prosentvis tillegg på 0,68 prosent fra og med ltr 46 til og med ltr 80, og et kronetillegg fra ltr 81 og oppover på kr 4 800.

Partene ble enige om følgende protokolltilførsel:

«Det nedsettes en partsammensatt arbeidsgruppe med representanter fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene som skal utarbeide konkrete forslag til tiltak for å sikre likelønn i staten. Arbeidsgruppen skal gjøre nødvendige undersøkelser og vurderinger for å fremme forslag til tiltak. Tiltakene skal gi grunnlag for et likelønnsløft i tilknytning hovedoppgjøret 2010. Tiltakene må tilpasses statens særpreg og blant annet bygge på likelønnskommisjonens rapport. Arbeidsgruppas rapport skal senest foreligge 1.februar 2010».

Rapporten blir lagt fram 8. april 2010.

I det kommunale tariffområdet ble det ikke avtalt nye tillegg utover de som ble avtalt i 2008 for 2009.

Mellom Spekter og LO Stat og Spekter og YS Spekter ble det enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2009 på kr 1 950 per år. Det ble gitt ytterligere et tillegg på kr 1 950 per år til arbeidstakere med årslønn lavere enn ca. kr 319 000 i 2008.

For helseforetakene ble det enighet om et generelt tillegg på kr 9 000 fra 1. september for LO- og YS-forbundene. Til medlemmer i Unios medlemsforbund ble det gitt tillegg på 2 prosent fra 1. november til medlemmer med spesialistutdanning og 1,5 prosent til øvrige medlemmer.

Det vises til vedlegg 1 for en nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2009.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.20 vises lønnsutviklingen 8 for heltidsansatte etter næring og utdanningslengde for perioden 1999-2009. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret. Tabellen viser at fordelingen av ansatte på de ulike utdanningslengdene varierer mellom næringene. I 2009 var det innenfor industri, bygg- og anlegg og varehandel 71 prosent eller flere av de ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusive fagutdanning) som lengste utdanning. Blant statsansatte var tilsvarende andel 33 prosent, og blant ansatte i helseforetakene 27 prosent.

Tross for fall i gjennomsnittslønnen fra 2008 til 2009 hadde ansatte i finanstjenester den høyeste lønnsveksten i perioden 2004-2009 med 31,5 prosent. I kommunene eksklusive undervisningsektoren var lønnsveksten 28,2 prosent i denne perioden, mens den var 26,6 prosent i industrien, 25,9 prosent i staten og 19,6 prosent i undervisningsektoren.

Fra 2008 til 2009 hadde ansatte med universitets- og høyskoleutdanning til og med 4 år høyest lønnsvekst av utdanningsgruppene innenfor næringene industri og bygg- og anleggsvirksomhet. I vare­handel var det ansatte med utdanning på grunn­skolenivå som hadde høyest lønnsvekst. I staten var lønnsveksten fra 2008 til 2009 noe høyere for ansattte med utdanning på videregående skolenivå/fagutdanning og for ansatte med universitets- og høyskoleutdanning lengre enn 4 år enn for de andre utdanningsgruppene. I helseforetakene var lønnsveksten fra 2008 til 2009 høyest blant ansatte med fagutdanning. I kommunene utenom undervisningssektoren var lønnsveksten høyest for ansatte med universitets- og høyskoleutdanning, lengre enn 4 år. I undervisningssektoren var lønnsveksten høyest for universitets- og høyskoleutdanning, til og med 4 år.

1.7 Lønnsutviklingen for deltids­ansatte

Tabell 1.21 viser lønnsutviklingen for deltids­ansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde i perioden 2003-2008. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2008 (september/oktober/desember) på kr 342 700, en vekst på 6,3 prosent fra 3. kvartal 2007. Til sammenlikning hadde alle heltids­ansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 424 800, en vekst på 6,0 prosent. Samlet over perioden 2003-2008 var lønnsutviklingen i gjennomsnitt lavere for deltidsansatte enn for heltidsansatte, 22,9 prosent mot 25,9 prosent. I kommunene (ekskl. undervisningssektoren) og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, var lønnsveksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte henholdsvis 30,3 prosent (29,4 prosent for heltidsansatte) og 18,7 prosent (23,0 prosent for heltidsansatte) i perioden 2003-2008.

Deltidsansatte er i mindretall i alle nærings­hovedområder unntatt i kommunene (ekskl. undervisningspersonale), der deltidsandelen utgjør 59 prosent. For alle ansatte under ett utgjør deltidsansatte om lag 27 prosent. Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. Samlet sett viser likevel hovedtrekkene i lønnsutviklingen for deltids­ansatte stort sett samme mønster som for heltidsansatte i perioden 2003 til 2008. Det samme trenger likevel ikke å være tilfelle i de enkelte næringshovedområdene i perioden, f. eks. i kommunene og i varehandel, som er to områder med relativt stor deltidsandel.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2008 fra om lag 68 prosent for ansatte i finanstjenester og i varehandel til 96 prosent for undervisningspersonale i skoleverket, med et gjennomsnitt for alle på 80,7 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for lønnstakere 1997-2008

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av lønnen for alle 9 lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.22 viser fordelingen av samlet lønn for alle ansatte i 1997 og 2008. Den viser hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2008 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 5,6 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (10. desil) mottok 19,4 prosent. Utvalget kommer tilbake til 2009-tall i junirapporten i år.

Fordelingen av samlet lønnssum blant lønns­takere fra 1997 til 2008 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av samlet lønn for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,165 til 0,193. Gini-koeffisienten er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt, se for øvrig boks 5.3. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av samlet lønn med 1,3 prosentpoeng til 19,4 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-5. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke fordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.22 viser også en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Andelen som hver av persentilene 91 til 100 mottok av samlet lønnssum økte med 0,1-0,4 prosentpoeng fra 1997 til 2008. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde 3,1 prosent av samlet lønn i 1997 og 3,5 prosent i 2008. For denne gruppen, som besto av om lag 20 000 lønnstakere i 2008, var gjennomsnittslønnen dette året 1 433 700 kroner.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2008. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 70,1 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 49,0 prosent og i desil 10 81,9 prosent. Oppsplittingen av desil 10 viser også en økende lønnsvekst fra persentil 92 til persentil 100.

Tabell 1.22 viser også fordelingen av lønnsinntekt blant menn og kvinner. Spredningen i lønnsinntekt målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,210 for menn og 0,155 for kvinner i 2008. På den annen side har økningen i spredningen i prosent fra 1997 til 2008 vært større blant kvinner enn for menn, jf. figur 1.2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2008 var 12 prosent av kvinnene og 9 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfattet 14 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 var 59 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, se tabell 1.23. Fra 1997 til 2008 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i de tre øverste desilene.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavtlønnsgarantiordningen for LO-NAF-området (nå LO-NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavtlønnsgrensen ville tilsvare kr 301 200 for et fullt årsverk uten overtid i 2008.

Med denne grensen for lavtlønn var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2007 og 2008 jf. tabell 1.24. I perioden 1997-2008 har andelen vært stabil mellom 16 og 18 prosent. Blant kvinner var andelen lavtlønte 20 prosent i 2008 og blant menn 15 prosent. Fra 1997 til 2008 er andelen blitt lavere for kvinner og har økt svakt for menn. Utvalget kommer tilbake til 2009-tall i junirapporten i år.

Lavtlønnsgrensen i 2008 på kr 301 200 tilsvarer 71 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 424 800). Dette kan tilskrives flere forhold:

• lønnen på kr 424 800 kan skrive seg fra mer enn ett normalårsverk

• industriarbeidernes lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle